Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: – Det er ikke noen målsetning å bruke mest mulig penger på høyere utdanning sier leder i Abelia Paul Chaffey til Minerva.

Tirsdag 9.mars drøftet Jan Arild Snoen sannhetsgehalten i påstanden om at mer penger til høyere utdanning automatisk fører med seg økonomisk lønnsomhet, og hvorvidt Norge bruker for mye penger på høyere utdanning. Direktør for Abelia (NHO- forbundet som organiserer kunnskapsbedriftene) Paul Chaffey, er langt på vei enig med Snoen.

Mer opptatt av resultatene
Chaffey er ikke enig i at vi bruker for mye penger på høyere utdanning, men understreker at det ikke er noe mål å bruke mest mulig penger.

– Vi burde være mer opptatt av kvaliteten vi får igjen for pengene vi bruker. Og så burde vi være mer opptatt av om investering i utdanning gir tilstrekkelig avkastning, både for samfunnet og for den enkelte. Hvis vi ser på hvordan økt utdanning slår ut i form av høyere lønn er vel Norge et av de landene der utdanning gir lavest avkastning. Da er det litt paradoksalt at vi bruker mest penger på det, sier Chaffey til Minerva.

– Jeg tror vi med ganske stor sikkerhet kan si at det ikke er noen entydig sammenheng mellom pengebruk og avkastning. Nå er ikke jeg for å bruke mindre penger på utdanning, men vi må bli langt mer opptatt av resultatene.

Positiv avkastning
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Kyrre Lekve, mener høyere utdanning er en forutsetning for å beholde konkurranseevnen i norsk næringsliv, etterhvert som høyt utdannet arbeidskraft erstatter tradisjonelle industriarbeidsplasser. Lekve mener positiv samfunnsmessig avkastning av investeringer i høyere utdanning er solid dokumentert i forskningslitteraturen.

– Den samfunnsmessige avkastningen av å prioritere høyere utdanning gir mer innovasjon og effektivitet, spredning av kunnskap på arbeidsplassene, men også bedre helse i befolkningen og mindre kriminalitet[1], uttaler Lekve.

Statssekretæren henviser videre til SSB sin siste rapport om framskriving av arbeidskraft.[2]

– Framskrivingene viser at andelen sysselsatte med kun obligatorisk utdanning vil falle ganske sterkt mot 2025, mens andelen sysselsatte med høyere utdannede vil stige. For å illustrere reduksjonen i antallet sysselsatt med kun obligatorisk utdanning forventer SSB at det vil være behov for 100 000 færre arbeidstakere med dette utdanningsnivået i 2025 enn det var sysselsatt i 2004, samtidig som antallet sysselsatte vil øke.

Professor i økonomi ved UiO, Kjetil Storesletten er heller ikke tilhenger av å bruke mindre penger på høyere utdanning, men mener i likhet med Chaffey at de med fordel kunne brukes bedre.

– Jeg er overbevist om at selv i dagens system er avkastningen rimelig høy, men den kunne vært mye høyere, hevder Storesletten overfor Minerva.

Mer igjen for pengene
Få, om noen, er motstandere av bedre ressursutnyttelse. Det samme gjelder også ressursbruken i høyere utdanning. Innebærer det at vi burde omprioritere pengebruken i høyere utdanning, ved for eksempel å satse mer på realister og mindre på humanister og samfunnsvitere?

Paul Chaffey mener at det kan være fornuftig.

– I noen grad bør vi omprioritere. Men den grunnleggende markedsmekanismen i høyere utdanning er at studentens valg virker dimensjonerende. Studentene har valgt samfunnsfag i stedet for realfag. Og fordi vi har forskningsbasert underviskning i Norge så øker forskningsmidlene til de områdene studentene velger. Det er mye bra å si om en slik markedsmekanisme, men det er litt paradoksalt at de som styrer departement og universiteter så ensidig aksepterer at markedet har rett og ikke i større grad tar i bruk politiske tiltak som prioriterer opp fagområder vi vet det vil være større etterspørsel etter. Det kan man gjøre ved å fordele forskningsmidler mer uavhengig av hva studentene velger, eksempelvis å gi større tilskudd til en realfagsstudieplass enn tilsvarende studieplass ved samfunnsvitenskaplig fakultet, sier han.

Studentene bestemmer
Professor Storesletten er delvis enig med Abelia-direktøren.

– Jeg tror det er for få realister og for mange humanister og statsvitere. Men hvorfor får ikke matematikere og ingeniører bedre betalt hvis det er så mangel på dem? spør Storesletten. Også økonomiprofessoren mener det er problematisk at dimensjoneringen i stor grad blir foretatt av studentene.

– Det må finnes nok ressurser til forskning og forskningen må ha separat finansiering og ikke følge studentene. Der er dårlig politikk å la tenåringers studievalg styre hva det skal forske på i Norge.

Statssekretær Kyrre Lekve står fast på at det er studentenes valg som bør være det førende prinsipp.

– Det er regjeringens politikk at institusjonene best dimensjonerer sine utdanningstilbud basert på studentenes ønsker og arbeidslivets behov. Dette gir best motiverte studenter, mindre frafall, og studentene har så langt vist seg å velge utdanning som samfunnet etterspør. Også humanister og samfunnsvitere får i stor grad relevant arbeid etter avsluttet utdanning.

Universitet på hver knaus
En sentral del av norsk utdanningspolitikk har vært å legge til rette for høyere utdanning over hele landet. Det har medført at vi i dag har nærmere 50 forskjellige utdanningsinstitusjoner fordelt ut over hele landet. Men for regjeringen står ikke er ikke kvalitet og desentralisering i motsetning til hverandre, og i Kunnskapsdepartementet sier de ja takk til begge deler.

– Det har vært, og er, en målsetning fra regjeringen å legge til rette for lik rett til utdanning som samtidig holder høy kvalitet. Norges bosetningsmønster krever tilgang på høyt utdannet arbeidskraft i hele landet. Spesielt ser vi et økende behov for lærere og helsefagsarbeidere. Dette innebærer et politisk ønske om desentralisert utdanningstilbud i regionale befolkningssentra. Antallet universiteter og høyskoler i Norge, og plasseringen av disse, er basert på politiske prioriteringer med den hensikt å møte de behov som er i samfunnet, sier Kyrre Lekve, som samtidig understreker at regjeringen har gitt tydelige signaler om at det er et ønske om større samarbeid og bedre arbeidsdeling for å sikre faglig robuste miljøer.

Kjetil Storesletten er uenig.

– Det er helt klart for mange utdanningsinstitusjoner, spesielt på høyere nivå. Det burde ikke finnes mer enn maks to PhD-program for hvert felt, uttaler Storesletten.

Chaffey stiller seg i en mellomposisjon.

– Det er ikke nødvendigvis for mange i antall, men det er for mange som har subkritisk masse når det gjelder kompetanse og lærekrefter. Det er for mange som har ambisjoner om å bli universiteter som skal kopiere Universitetet i Oslo. Jeg tror vi trenger større mangfold. Vi trenger flere som våger å forfølge litt andre strategier, eksempelvis bli best på samarbeid med arbeidslivet, best på nettbaserte studier, best på etter- og videreutdanning. Så trenger vi høyskoler som vil være høyskoler og ikke universiteter, i den forstand at de vil gi god profesjonsutdanning til sykepleiere og lærere. Alle skal jo ikke bli forskere, poengterer Chaffey.

Skolepenger
Et kjennetegn ved de beste universitetene i verden er at de krever skolepenger. Samtidig har de beste institusjonene som Harvard, Yale og Princeton gode stipendordninger, hvor prinsippet er at om du er flink nok til å studere, så skal det være penger tilgjengelig. Spørsmålet om skolepenger er i svært liten grad på dagsorden i Norge, til tross for at norske institusjoner mener seg underfinansiert. Kjetil Storesletten er tilhenger av å innføre skolepenger, og mener at dette vil øke avkastningen på høyere utdanning:

– Innføring av skolepenger vil skape mer konkurranse og gi bedre insentiver til universitetene. Det ville også gi signal til samfunn og studenter om hvilke program det er behov for.

Paul Chaffey mener at vi i realiteten allerede har skolepenger.

– Både private aktører som BI og studier i utlandet koster penger. Dette er en viktig del av det norske utdanningsmarkedet. Men jeg tror ikke det er sannsynlig at vi vil se skolepenger i det offentlige. Den politiske motstanden er ganske kompakt. Ulempen med dette er at det hindrer mer fornuftige samarbeidsformer mellom offentlige og private utdanningsinstitusjoner der de kan levere noe av innholdet hver. De offentlige risikerer å pådra seg en stor konkurranseulempe på grunn av noe som tilsynelatende er en stor fordel – at utdanningen er gratis.

Statssekretæren avviser at skolepenger vil føre til økt avkastning.

– Regjeringen ønsker ikke å innføre skolepenger i høyere utdanning. At all førstegangs høyere utdanning er gratis er et viktig konkurransefortrinn for Norge. Vi tror at alle forslag som gjør utdanning dyrere vil føre til økt sosial skjevrekruttering, og det ønsker vi ikke. Innføring av skolepenger vil i liten grad føre til noen økt avkasting på høyere utdanning, hevder Kyrre Lekve.

Andre hensyn enn lønnsomhet
Både Kyrre Lekve og Paul Chaffey mener at kvalitet er det viktigste kravet når norsk høyere utdanning skal vurderes, men er åpen på at også andre hensyn enn kvalitet og lønnsomhet bør vektlegges når vi skal vurdere rammene for norsk høyere utdanning.

– Kvalitet er halt klart det viktigste kriteriet for utformingen av høyere utdanning. I tillegg er regjeringen opptatt av lik rett til utdanning, og da handler det om tilgjengelighet. Det betyr at vi må ha høyere utdanning i hele landet, og vi må utforme utdanningen slik at forskjellige mennesker får tilgang til høyere utdanning, gjentar Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet.

Chaffey fremhever at kvalitet er flere ting.

– Det handler om forskning i verdensklasse på noen områder. På andre områder handler det om forskning på et såpass høyt nivå at vi er i stand til å tilegne oss kunnskaper som er produsert av andre, og samarbeide med forskere i andre land. Og så handler det om et bredt og godt utdanningstilbud som gjør at mange får anledning til å ha spennende og utviklende jobber i et kunnskapssamfunn og et velferdssamfunn som går inn i en eldrebølge, sier Paul Chaffey. Han avslutter med å vektlegge dannelseselementet.

– Høyere utdanning og forskning har et par andre sentrale roller av mer samfunnsmessig art. De er bærere av noen verdier og tradisjoner som er viktig for demokrati- og kunnskapsutviklingen. Kunnskap og høyere utdanning som utfordrer og beriker resten av samfunnet er nok et viktig kjennetegn på det å være et moderne samfunn. Derfor er formidlingsrollen, både når det gjelde den brede allmennheten og også når det gjelder ting som er anvendbare i næringslivet og arbeidslivet viktige.

• Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.

[2] Det dreier seg om SSB Rapporter 2008/29 Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning, 1986-2025. Rapporten er forfattet av Roger Bjørnstad, Dennis Fredriksen, Marit L. Gjelsvik og Nils Martin Stølen.