Dropp lunsjen og bruk beina hvis du kan, dersom du ikke vil opparbeide American-sized ass.
En sak jeg har lært meg på mine turer til USA er at dersom du skal overleve de amerikanske porsjonene uten å legge alvorlig på deg, og samtidig ikke sette igjen altfor mye mat (noe min mor lærte meg var en synd – tenk på de sultne barna i Afrika), så er det ikke mulig å komme gjennom tre måltider om dagen. Vanligvis vil det mest praktiske være å droppe lunsjen.
Et annet must er å brenne kalorier ved å gå mest mulig – noe jeg for øvrig forsøker å gjøre alle steder – byer oppleves best til fots. I USA byr det på store utfordringer de fleste steder. Byene er bygd opp rundt bilen, med store avstander. Los Angeles er for eksempel mer en samling nabolag enn en sammenhengende by. Men det finnes unntak. New York og San Francisco er de mest åpenbare, men Washington er også kompakt nok til å kunne dekkes til fots. Jeg tror jeg skal holde en hel uke uten noe annet transportmiddel enn beina.
En ekstra fordel for gående er at både NY og hovedstaden er fantastisk lette å finne frem i, selv uten kart, takket være det praktiske systemet for gatenavn. Mesteparten av Manhattan består av en kvadratur der du gjennom aveny-navnet og gatenavnet straks vet hvor du er, og lett kan navigere dit du skal.
I Washington dreier deg seg om nummererte gater, for eksempel 25th Street der jeg bor, og de kryssende gatene som har bokstavbetegnelser. Jeg bor nå omtrent ved krysset K Street og 25th. Skal du til 1850 K Street vet du også at den adressen ligger mellom 18. og 19. gate. Unntakene her i byen er avenyene, som skjærer seg på skrå gjennom byen, som Broadway på Manhattan, men det er det også ganske lett å lære seg.
Kjekt for turister, men er ikke dette et bevis på amerikanernes maniske effektivitetsmas og et sjelløst samfunn, vil USA-skeptikere kanskje innvende? Sovjet-unionen var for eksempel kjent for sine skoler nr. 8 og 14.
Nja, jeg tror ikke det. Det finnes noen unntak for dem som virkelig har fortjent å få en gate oppkalt etter seg, og rikelig med plasser som kan brukes til samme formål. Og er det nå så stor stas å bo i Gjøvikgata eller Stavangergata på Sagene/Bjølsen? Og hvem er det egentlig i Oslo som har noe forhold til Sigurd Syr, Vogt, Helgesen eller Marselis – er gatenavnene virkelig viktige kulturbærere? På Sagene finnes Ivan Bjørndals gate. Jeg kjente Ivan Bjørndal. Han var BU-formann, mens jeg var nestformann en gang i en fjern fortid. Nå er han død og har fått en gate oppkalt etter seg. Sikkert hyggelig for hans etterlatte og nære venner, men hva vil det bety om en generasjon fra nå av?
Men kanskje ligger det noe dypere her. Amerikanere er riktignok også opptatt av sin historie, men de skuer først og fremst fremover. I Europa er vi mer opptatt av å mimre om fortiden. Da er en gatestubb god å ha.
Gatenavn med historisk sus er en av mange ting jeg setter pris på i Europa. Tenk å kunne gå i, og bo i nærheten av, Olav Tryggvasonsgate eller Piazza Dante.
Det morsomme er at de har adoptert det amerikanske “grid”-systemet i Havana, Cuba (med unntak av gamlebyen). Veldig praktisk for turister uten stedsans og med kartallergi. Som meg.
Oslo, Trondheim og Kristiansand er bygget etter «sovjetprinsippet» – derfor de rette gatene –, Bergen og Stavanger ikke – derfor de trange smugene man fremdeles finner noen av.
Antar at du bor ved 25th Street NW… 25th Street finnes jo også i NE, SE og SW, så man bør jo kjente til kvartene før man setter avgårde. Ellers kan det bli bomtur! Veldig greit gatesystem spør du meg. Er imponert over at du tar bena fatt – det er et stykke fra bostedet ditt til Capitol Hill…
DTH
Rettelse! Det finnes intet 25th Street SW! Men NW, NE og SE…
DTH
[...] en tidligere bloggpost redegjorde jeg for min overlevelsesstrategi i USA – baser transporten på egne bein, og grei deg [...]