Gull er mer håndfast enn papirpenger eller sifre på en konto. Det får mange, særlig amerikanere og asiater, til å mene at det en sikker investering.
Amerikansk TV er full av gullselgere som argumenterer med at finanskrisen og voksende statsgjeld gjør gull, som sies å være en sikker havn i dårlige tider, til en attraktiv investering. Og i tillegg har verdiutviklingen vært veldig god de siste årene.
Det første argumentet har tyngde i et USA der mistroen til statsmakten og dets ”juksepenger” er stor, på tross av at USA ikke har gjennomlevd den hyperinflasjonen som mange europeiske land har, ikke minst Tyskland. I Asia er også gull en foretrukket investering, av beslektede grunner. Et underutviklet banksystem og vekselvis ustabile og despotiske regimer har gjort det veldig håndfaste gullet til en sikrere måte å lagre verdier på. Jeg har en viss sympati for gullets tiltrekningskraft. Selv elsker jeg gamle amerikanske sølvdollar – tunge, håndfaste, vakre.
Men helt grunnleggende er ikke gullets verdi vesentlig mer solid enn andre typer historiske ”stores of value”, som skjell eller perler. Riktignok har gull en industriell anvendelse, og det er pent, noe som gjør det til et naturlig smykkematerial. Men mindre enn 15% av produksjonen av gull går til industrielle formål, inkludert tannhelse, noe mer til rene investeringer, og brorparten til smykker. En stor del av dette smykkesalget er høyst sannsynlig knyttet til gullets funksjon som verdilagring. Mesteparten av verdien stammer altså fra forestillingen om at gull har verdi, og er stabilt. Slike forestillinger, uten altfor sterk forankring i realøkonomien, er en klassisk oppskrift på en boble. Du kjøper gull fordi andre kjøper gull. Dersom andre begynner å selge gull, kan spiralen snus.
Gullprisen har da også fluktuert kraftig over tid, og de kjekke gullselgerne på TV fokuserer av åpenbare grunner på de siste årene. Denne figuren viser prisutviklingen siden 1960. Før den tid var dollaren mer eller mindre knyttet til gull, noe som også betydde at gullprisen var stabil. På 70-tallet ble denne koblingen gradvis brutt, og fra 1975 har gullprisen vært helt markedsbasert. Kjøpte du gull på slutten av 1960-tallet, eller særlig rundt 2000, har du fått god avkastning. Men selv med dagens relativt høye priser, er avkastningen dersom du kjøpte fra midten av 1970-tallet til omkring 1990 beskjeden eller endog negativ. I et lenger tidsperspektiv viser denne figuren at siden 1800 har aksjer (i USA) steget langt mer i verdi enn gull. Det er ikke rart – aksjer representerer verdiskaping, ikke bare verdilagring.
Det hører med til historien at i moderne historie har gullprisen i høy grad beveget seg motsatt av for eksempel aksjemarkedet. Gullprisen var f.eks. svært lav da aksjeboomen var på sitt høyeste rundt årtusenskiftet. Det finnes altså bedre argumenter for at gull egner seg for diversifisering, men selv dette er avhengig av psykologi – at alle andre mener at gull skal øke i pris når finansmarkedene ellers er turbulente. Det er åpenbart ingen substansielle grunner til disse svingningene. Etterspørselen av gull til industrielle formål går åpenbart ned når økonomien er i trøbbel. Fra første kvartal 2008 til 2009 økte samlet etterspørsel etter gull med 38%, mens den industrielle etterspørselen falt med 31%.
Gullselgerne er ikke bedre enn selgere av andre spekulative investeringsobjekter, snarere verre, siden de argumenterer med en sikkerhet som er bygd på psykologi. Denne bloggposten ble utløst av en TV-reklame med G. Gordon Liddy, nå mest kjent som konservativ radioprater, men tidligere mest for kjent for sin sentrale rolle i innbruddet i Watergate like i nærheten av mitt hotell, og som han sonet mer enn fire år i fengsel for. Liddy fortalte seerne hvorfor de ikke skulle stole på regjeringen, men heller på gull. Jeg anbefaler en sund skepsis til begge deler.
Twitter: @jasnoen
‘Men helt grunnleggende er ikke gullets verdi vesentlig mer solid enn andre typer historiske ”stores of value”, som skjell eller perler.’
Dette var et rart utsagn. Mulig jeg misforstår hva du mener med “solid”, men gull har en del egenskaper som skiller seg merkbart fra skjell og perler og som gjør gull mye bedre egnet som “store of value”:
- Gull er et grunnstoff. Mengden gull som finnes på jorda er derfor konstant. Skjell og perler, derimot, vokser det store mengder av i havet hvert år.
- Gull er et edelt metall som ikke ruster eller forvitrer. Men i likhet med andre metaller kan det enkelt deles opp i passe store biter til handelsformål.
- Gull er sjeldent, og dyrt å utvinne. Mengden gull som er i omløp endrer seg derfor langsomt.
Hva skjer med din “stored value” når lassevis av skjell og perler hentes opp av havet hvert år? Eller for den saks skyld: Hva skjer med verdien av pengene dine når sentralbanken fyrer opp seddelpressa?
Are har rett – sammenligningen med skjell og perler var dårlig. Gull egner seg bedre som “store of value”. Men hovedpoenget fastholder jeg – gullets verdi er i liten grad knyttet til dets nytteverdi, og hovedsaklig til psykologi.
Jeg vet ikke om jeg er enig i at det går noe skarpt skille mellom hva som er nytteverdi og hva som er psykologi. Finnes det noe objektivt kriterium for hva som er nyttig? Er ikke opplevelsen av nytte subjektiv – altså psykologisk?
Gull kunne neppe ha blitt akseptert som penger uten at det først ble oppfattet som nyttig av noen. Hvorfor skulle noen ellers akseptere å bytte fangsten sin mot en gullklump?
Etterhvert som et betalingsmiddel blir mer og mer utbredt er det helt naturlig at nytteverdien i større grad knyttes til nettopp egenskapen som betalingsmiddel (“store of value”) og i mindre grad til den opprinnelige bruken.
Men det er jo NETTOPP fordi gullets nytteverdi er så lav og fordi de egner seg så godt som byttemiddel at det er den eneste sikre verdimåler, aka penger.
Vel, personlig stoler jeg mer på gull enn på politikere. Gull kan tross alt vise til en 5000 årig historie som trygg havn for folks verdier. Regjeringer har ikke samme stødige rulleblad.
I utgangspunktet vil jeg ikke se på gull som en investering, men en konservativ måte å bevare eller oppbevare ens verdier på. Gull i motsetning til verdipapirer kan ikke kræsje. Staten kan trykke fiat penger, men ikke edelt metall. Det gjør gull og sølv svært interessant som en beskyttelse mot, som Martin Armstrong sier, politikken.
Verdipapirer utgjør alle en IOU. Imotsetning til fysiske gjenstander, det være seg gull, kaffe (behovet for kaffe er da også psykologisk), aluminium, poteter, kyr etc.
Selvsagt svinger verdien på gull målt opp mot andre ting. Kjøpte du metallet da det var på topp rundt 1980 for USD 860 så var det dårlig butikk. Alt kan derfor kjøpes for dyrt – også gull. Men poenget er at nærer man en skepsis mot statsmakt og politikere er det få måter å synliggjøre dette på, også for seg selv, enn å eie litt edelt metall.
Så gull er på en måte kjernen i ens formueforvaltning. Før du kjøper gull bør du forøvrig få kontroll over gjelden du har.
Det psykologiske argumentet er pussig. Men for såvidt rasjonelt sant i stor grad. Men hvem tror at gull plutselig vil bli upop og prisen ramle like lav som zimbavianske dollar?
Kjøper du gull (eller sølv som jeg sverger til i størst grad) bør du gjøre dette ikke som anfall av impulsivitet, men som en langsiktig strategi med minst en generasjons perspektiv; du kjøper metallet strengt tatt for dine barn eller barnebarn. Det er som å kjøpe en forsikring. Du regner ikke med å få bruk for den. Hvem tror vel at huset deres faktisk vil brenne?
Det fascinerende er at for 2000 år siden i Roma kunne man for en unse gull få en kvalitetstoga, et bra belte og et par gode sandaler. I dag for det samme får du en bra dress, et par gode sko og et ok belte. Wow, ingen inflasjon overhodet.
Hvis du skal tenke på gull som en investering bør du selvsagt kjøpe det når det er historisk billig sammenlignet med andre verdier, feks børsen eller hus, og selge når det er på topp. Med tanke på den ville nykeynsianismen vi har sett de siste år, så tror jeg ganske sikkert at gull vi gå i taket i løpet av dette tiåret. Eller som gullfolket sier, det er ikke gullet som blir mer verd, men papirpenger som mister sin verdi da det trykkes opp i stadig større penger. På et eller annet tidspunkt kan man forestille seg at psykologien vil slå inn og du vil få en gullmani, der alle skal ha metallet. Vi er langt unna der enda. Den dagen Dagbladet nevner gull på sine forsider, da nærmer vi oss det maniske toppunktet.
Jeg tror forresten jeg leste et sted at fiat-valuta i snitt varer i 40 år. Til neste år er det 40 år siden USA tok dollaren av gull.