Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Den elleville politiske farsen rundt spørsmålet om kontoradressen for Den norske kirkes biskop nr. 12, er forhåpentligvis den siste krampetrekning fra et statlig kirkestyre som for lenge siden har overlevd seg selv.

I april 2008 inngikk alle stortingspartiene en avtale om forholdet stat/kirke som innebærer at hele det konstitusjonelle rammeverk omkring statskirkeordningen vil bli demontert i løpet av inneværende stortingsperiode. Det dreier seg om ikke mindre enn syv grunnlovsparagrafer som kommer til å gjennomgå større eller mindre endringer (§§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27). Tatt i betraktning at dette markerer et brudd med en vesentlig bestanddel av norsk statsskikk fra 1814 til i dag, har avtalen gått forbløffende upåaktet hen.

Tausheten blir ikke mindre påfallende når en tar i betraktning at statskirke­systemet har historiske røtter som via det kongelige enevelde (1660-1814) strekker seg helt tilbake til reformasjonstiden – for Danmark/Norges vedkommende til 1536-37. I en forfatning som etter datidens målestokk var meget progressiv, skiller religionskapitlet fra 1814 seg ut som påfallende lite fremtidsrettet. Når § 2 slår fast at ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige religion”, etterlater uttrykksmåten ingen tvil om at Riksforsamlingen på religionspolitikkens område ville bevare den etablerte tingenes tilstand uforandret. Derfor støpte de den i statsrettslig betong i begrepet ”Statens offentlige Religion”, samtidig som de bygde ytterligere sikkerhets­murer rundt den konfesjonelle stat ved å nekte fremmedelementer som jøder og jesuitter adgang til kongeriket Norge. Jødeparagrafen forsvant i 1850-årene, forbudet mot munke- og nonneordener i 1890-årene, jesuittparagrafen først på 1950-tallet.

Men selve den hårde kjerne, statsreligionen, har motstått alle angrep fra mer enn halvannet århundres statskirkedebatt. Den har også overlevd utallige offentlige utredninger om forholdet mellom kirke og stat, senest den utredning som på 1970-tallet ble ledet av Arbeiderpartiets ledende kirkepolitiker i etterkrigstiden, Helge Sivertsen. Sammen med et stort flertall i utvalget anbefalte han å kutte de konstitusjonelle bånd mellom stat og kirke og la Den norske kirke organisere seg som en fri folkekirke.

Høringsrunden den gang viste at anbefalingen falt på stengrunn. Et overveldende flertall av landets kommunestyrer og menighetsråd vendte tommelen ned for forslaget og ønsket ikke at det skulle rokkes ved Grunnlovens rammeverk omkring statskirkeordningen. I 1980 endte den politiske prosess med at et samstemmig storting sluttet seg til Arbeiderpartiregjeringens forslag om å la Grunnloven bli stående uendret, men innenfor de bestående konstitusjonelle rammer å delegere mest mulig av myndighetsutøvelsen i kirkesaker fra Kongen til valgte kirkelige organer. For å synliggjøre dette etablerte man Kirkemøtet som et øverste representativt organ for Den norske kirke. I løpet av de 30 år som er gått siden den gang, har overføringen av Kongens myndighetsutøvelse i kirkesaker ført til at det i praksis bare er utnevnelse av proster og biskoper som foregår i kirkelig statsråd.

Lenge så det ut som om statsreligionen med alle de tilhørende grunnlovs­paragrafene skulle overleve nok en offentlig utredning. Til tross for at 18 av 20 medlemmer i Gjønnes-utvalget gikk inn for å demontere det konstitusjonelle rammeverket om statskirkeordningen, var to av de tre regjeringspartiene i utgangspunktet for status quo, Senterpartiet uten forbehold, Arbeiderpartiet mer nølende. Samtidig visste alle at den politiske nøkkelmakten lå hos Arbeiderpartiet alene – å oppnå 2/3 flertall for forslag til grunnlovsendringer ville være umulig uten partiets stemmer.

Etter at det ble klart at Arbeiderpartiets forsøk på en mellomløsning – bitvis demontering av Grunnlovens rammeverk – ikke hadde støtte fra noen andre partier, var sannhetens øyeblikk inne. Når resultatet ble den tverrpolitiske avtale om full demontering, skyldes det formodentlig to forhold: 1) Arbeiderpartiet innså at Grunnlovens rammeverk utgjør et sluttet system som enten må beholdes i sin helhet eller avvikles i sin helhet. 2) Å beholde den mest utfordrende av statskirkeparagrafene (§ 12: ”Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion”) ville bli et for pinlig monument over politisk evneveikhet. Dermed var veien åpen for en løsning som i oppslutning vil svare til det svenskene fikk til gjennom den énstemmige riksdagsbeslutning om avvikling av sin statskirkeordning for ti år siden. Også i Sverige var det for øvrig Centern og Socialdemokraterna som nølte lengst med å gi opp status quo.

Innebærer avtalen fra april 2008 det endelige farvel til statskirken i Norge? Svaret vil avhenge av hvilket innhold man forbinder med stikkordet ”statskirke”. Noen eksakt definisjon av statskirkebegrepet finnes ikke. Men det som er hevet over tvil, er at det sentrale kjennetegn ved vår norske variant fra reformasjons­tiden, nemlig Kongens funksjon som øverste kirkestyre, blir borte. Gode grunner taler også for å se sammenkoblingen av kirkestyre og statsstyre i statsoverhodets person som det mest konstante og det mest karakteristiske trekk ved statskirke­tradisjonen i Europas historie.

Sett mot denne bakgrunn er det dekning for å karakterisere avtalen fra april 2008 som det endelige farvel til statskirken. At Stortinget fortsatt skal være lovgiver i kirkeordningsspørsmål, er i denne sammenheng ingen innvending. Det vil være opp til Stortinget selv å vurdere om dette mest hensiktsmessig skjer ved å bygge de særlige bestemmelser om Den norske kirkes ordning inn i den generelle lov om trossamfunn, eller ved å videreføre dagens deling i én lov om trossamfunn og én om Den norske kirkes ordning. Den utøvende statsmakt vil i begge tilfelle være uten forpliktelser og ansvar i forhold til kirkestyret.

Den elleville politiske farsen rundt spørsmålet om kontoradressen for Den norske kirkes biskop nr. 12, er forhåpentligvis den siste krampetrekning fra et statlig kirkestyre som for lenge siden har overlevd seg selv.

• Inge Lønning (f. 1938) er tidligere stortingsrepresentant fra Høyre.