Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: – Dagens pressestøtte er utilstrekkelig for å bevare kvalitetsjournalistikken, mener Sven Egil Omdal.  Journalistenes virkelighet endres fundamentalt, og mediene er i ferd med å bli tatt på sengen. Endringer trengs for å styrke den samfunnskritiske journalistikken.

– Papirnostalgikerne hevder paradoksalt nok at de er fremst på å produsere nyheter, men samtidig er de sist til å ta innover seg den nye mediehverdagen. Nå går det så fort at når de virkelige endringene først inntreffer, så er det for sent, sier medieutvikleren Anders Brenna.

Den 19. oktober i fjor opprettet daværende kulturminister Trond Giske mediestøtteutvalget. Utvalget skal gå gjennom mediestøtten i Norge i lys av utfordringene ny teknologi medfører. Resultatet offentliggjøres i en rapport i januar 2011.

Den danske medieutredningen
Kort tid før vårt eget mediestøtteutvalg ble offentliggjort fikk regjeringen i Danmark forelagt en større forskningsrapport som konkluderte med at den danske mediestøtten burde endres. Den danske medieutredningen er en grundig gjennomgang av mediestøtten i Danmark og legger opp til tre mulige fremtidsscenarioer.

– Pressestøtten i dens nåværende form er utilstrekkelig for å bevare kvalitetsjournalistikken, mener Sven Egil Omdal.

Det første scenarioet, baselinescenarioet, er et slags status quo hvor støtteordningene endres lite. En slik løsning anbefales ikke. Støtteordningen slik den fungerer i dag, fungerer sementerende for den eksisterende mediestrukturen. Den fører også til at mediene som mottar støtte, på sikt vil bli mer avhengig av offentlig støtte på grunn av økt konkurranse om annonsepengene. Dessuten sier ikke den eksisterende modellen noe om hvilken rolle de nye mediene skal ha i den offentlige debatten.

Det andre scenarioet, som heller ikke anbefales, er kalt saneringsscenarioet. Det åpner for muligheten til å søke støtte til ulike tiltak i de nye mediene og er dermed mer fleksibelt enn baselinescenarioet.

Merittering og konkurranse
Det tredje scenarioet, meritteringsscenarioet og den danske utredningens anbefaling, går i grove trekk ut på å gjøre mediestøtten plattformnøytral, merittbasert og mer innovativ og fremtidsrettet.

Scenarioet forutsetter klarere målsettinger for mediestøtten og det skal innføres insentiver for å nå målene. Mediestøtten vil i hovedsak knyttes til funksjoner og ikke institusjonaliserte distribusjonsformer. 85 prosent av midlene vil være grunnstøtte basert på gitte funksjonskriterier.

Meritteringsscenarioet går ut på å gjøre mediestøtten plattformnøytral, merittbasert og mer innovativ og fremtidsrettet.

De resterende 15 prosent konkurranseutsettes. Alle mediene kan, uavhengig av plattform, søke midler fra denne potten. 10 prosent går til prosjekter på bakgrunn av de til enhver tid gitte mediepolitiske retningslinjene. 5 prosent inngår i en satsningspulje hvor det søkes om midler på bakgrunn av mediepolitiske satsningsområder.

Målet er en offentlig opplyst samtale
I Norge er støttesystemene, i likhet med Danmark, nesten utelukkende rettet mot de tradisjonelle mediene. Den danske utredningens kritikk er dermed også relevant overfor det norske pressestøttesystemet.

Infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 fastslår at det er statens oppgave å tilrettelegge for en offentlig opplyst samtale. Ifølge Sven Egil Omdal innebærer dette at man bør ha som mål å sikre den samfunnskritiske journalistikken, ikke de etablerte mediehusene. I artikkelen ”Når aviser dør”, i Samtiden 1/2010, skriver Omdal at ”noen av de beste avisene i verden lever på lånt tid”.

Omdal jobber for tiden som journalist og kommentator og er tilknyttet et prosjekt ved Universitetet i Bergen. Akkurat som den danske utredningen, mener han at pressen vil utarmes på sikt hvis ingenting gjøres.

Plattform er uvesentlig
– Er fokuset i den norske debatten på middelet, altså papiravisene, og ikke målet, den opplyste samtalen?

– Mediestøtteutvalget må bruke god tid på å resonnere rundt journalistikkens situasjon og ikke bare konsentrere seg om avisenes økonomiske situasjon. De må si noe om hvorfor det er viktig med journalistikk i vårt samfunn, understreker Omdal til Minerva. I dette perspektivet blir plattformen for publisering uviktig.

– Det som er vesentlig, er at vi har en tilstrekkelig mengde frie og sterke journalister. Demokratiet er historisk sett avhengig av en sterk og levende journalistikk for å ivareta en sterk og fri meningsdannelse. Mange unge velgere vil ikke få denne informasjonen fra tradisjonelle medier. Min løsning er plattformnøytral. Om journalister med garantilønn produserer for aviser eller nye medier, er irrelevant. Det viktigste er kvaliteten og at journalistikken blir distribuert til flest mulig.

– Vi må frigjøre midler som kan styres direkte mot produsenten, altså mot journalister som vil arbeide under et public service-oppdrag, sier Sven Egil Omdal.

– Kan konsekvensene av dine forslag bli en form for papiravisdød i Norge?

– Det er bare åtte aviser som er helt avhengige av pressestøtten i Norge. Men pressestøtten i dens nåværende form er utilstrekkelig for å bevare kvalitetsjournalistikken. Vi må frigjøre midler som kan styres direkte mot produsenten, altså mot journalister som vil arbeide under et public service-oppdrag. Det er viktigere å redde journalistene i resten av den norske pressen, enn å holde liv i et lite antall aviser som uansett ligger på sotteseng. Trusselen er ikke de meningsbærende avisenes død, men at den vesentlige journalistikken forvitrer.

De meningsbærende avisene er de større nasjonale avisene som tilfører offentligheten en bestemt ”meningsbærende” vinkling, som man er redd ikke ville kommet frem ellers: Vårt Land, DagenMagazinet, Dagsavisen, Klassekampen, Nationen, Finansavisen og Dagens Næringsliv. Av disse er det bare Dagens Næringsliv og Finansavisen som overlever uten produksjonstilskudd. Omdal åpner for å gi mindre støtte til avisene og mer støtte til journalistene, uavhengig av om de skriver for avis eller nett. En konsekvens vil være at flere av disse avisene trues. For en nærmere gjennomgang av hva mediestøtten i Norge går til, anbefales artikkelen ”Mediestøttemilliardene” på Vox Publica.no.

Omdal påpeker at fremtidige journalister i større grad vil tilknytte seg for eksempel NGO-er eller tenketanker som Manifest og Civita, særlig hvis journalistene uavhengig av mediehus kan motta støtte for å drive gravende journalistikk.

– Jeg skjønner godt at byråkratiet og sosialdemokratiet som beskytter dem, stritter imot, sier Heidi Nordby Lunde.

– Tenker du at andre enn journalisten kan gjøre journalistens samfunnsoppdrag?

– Journalistikk er et åpent yrke uten formalkrav, svarer Omdal. – Du er journalist i større eller mindre grad så lenge noen betaler for å publisere det du skriver. Det er ingen svakhet for Morgenbladet at en del av sakene deres er skrevet av velformulerte akademikere. Men det ville vært en svakhet om de ikke også hadde dyktige journalister. Samspillet her er vesentlig. Dette samspillet vil antakelig bli sterkere i fremtiden, i takt med at økonomien for kvalitetsjournalistikk svekkes.

– Se på Norwatch, forteller han, – som driver med glimrende gravejournalistikk og har tilknytning til Fremtiden i våre hender. Det blir selvfølgelig viktig å synliggjøre bindinger og hvem som står bak, men blir de mindre uavhengige? Folk som leverer 100 prosent kommersielt, er ikke uavhengige de heller. Journalister leverer alltid i et spenningsfelt mellom ulike interesser.

Borgermedvirkning og transparens
Heidi Nordby Lunde driver bloggen Vampus, er programleder på Kanal FEM og sitter i mediestøtteutvalget. Hun ser på mediene som verktøy og mener at det vesentlige er hvordan man bruker mediene, ikke mediene i seg selv.

– Hvordan vil de nye medieplattformene påvirke utviklingen av den fremtidige informasjonsstrømmen mellom myndigheter, medier og borgere?

– Jeg er veldig opptatt av borgermedvirkning og transparens i politiske prosesser og prioriteringer. En forutsetning for at folk skal få følge med på hvordan politikerne disponer makt og midler, er at informasjonen er fri og tilgjengelig. Frigivelse av offentlige data kan bidra til at borgerne kan følge skattepengene sine og lese rapporter på hvordan midler brukes i kommunen og hvem som får penger til hva. Det får politiske konsekvenser, og jeg skjønner godt at byråkratiet og sosialdemokratiet som beskytter dem, stritter imot, sier Lunde.

De redigerte mediene
Nordby Lunde spår at mediehusene vil bestå som hovedformidlere, men at dagens redaksjoner må få en mer dynamisk form.

– Jeg bruker stadig mer begrepet “redigerte medier” fremfor tradisjonelle medier, fordi vi i informasjonssamfunnet har stadig større behov for noen som siler og kvalitetssjekker informasjonen for oss. Her har mediehusene helt klart en fordel. I andre land har vi sett fremveksten av nettaviser basert på bloggformatet, som Huffington Post.

Nordby Lunde bedriver selv samfunnskritikk i journalistikkens grenseland utenfor de redaksjonelle mediene gjennom borgeravisen ABC nyheter og egen blogg.

– Blir journaliststanden halvert de neste årene, tviler jeg på at vi vil merke det, sier Heidi Nordby Lunde.

– Hva tenker du om din rolle som blogger kontra rollen til en journalist?

– Alle bloggere har ulike evner og ambisjoner i forhold til det å skrive, hvilket betyr at man kan innhente og kontrollere fakta, grave frem saker og publisere disse på lik linje med en journalist. Men som blogger har man ikke et journalistisk “samfunnsoppdrag”, selv om mange ønsker å bidra i samfunnsdebatten.

Journalister er, mener Nordby Lunde, likevel ikke nødvendigvis garantister for at sakene som kommer på trykk er opplysende.

– Tilfanget av informasjon, enten det er fra staten og myndighetene, de politiske partiene, næringslivet eller interesseorganisasjonene, er overveldende. Det stiller høye krav til kritisk journalistikk. Det er ikke antallet informasjonsmedarbeidere som er problemet, men det generelle kunnskapsnivået blant journalistene. Utspillsjournalistikken, der nivået ligger på “hva mener du om utspillet til fyll inn partileder her“, er intetsigende. Kritiske motspørsmål basert på faktisk kunnskap hadde vært et forfriskende alternativ i Norge. Hvis journaliststanden blir halvert de neste årene, tviler jeg på at vi vil merke det.

Medieutvikleren Anders Brenna er langt på vei enig.

– Av de 9.500 medlemmene Norsk Journalistlag har i dag, vil jeg anslå det som en suksess om vi har igjen 5.000 reelle medlemmer om 5 år.

Medietsunamien
Gjennom bloggen sin og en fast spalte som medieanalytiker i bransjebladet Kampanje, har Brenna i den senere tiden markert seg som en skarp røst mot manglende forståelse for medieutviklingen. Papirnostalgikerne, de som er mer opptatt av å bevare papiravisene som medium enn å ta den nye medievirkeligheten innover seg, har han ikke noe til overs for.

– Er du enig med Omdal i hans påstander om at journalistikken i Norge svekkes, og hva kan mediestøtteutvalget bidra med for å sikre kvalitetsjournalistikken?

– Det vi ser nå er bare begynnelsen på det vi har i vente. Spørsmålet er hva vi ender opp med. Mediestøtteutvalget kan ikke foreslå å legge ned Dagsavisen for å spare inn penger og bruke dem på noe annet. Det vil ikke politikerne gå med på. De må være radikale nok til å komme med noen forslag som faktisk sørger for at utviklingen går i riktig retning, men samtidig må de ikke være så radikale at politikerne ikke vil bruke konklusjonene deres. Så utvalget må holde litt igjen, samtidig som de går for noen ekstremt viktige seire, sier Brenna.

– Dette er mediebransjens tsunami og andre verdenskrig. De som skjønner det, de skjønner det, sier Anders Brenna.

– De etablerte kunne få beholde pressestøtten samtidig som 20 prosent gikk til tiltak på nettet. Det ville gi et signal om endring, og så kan man heller trappe opp ved å øke andelen fra år til år. Videre liker jeg tanken om en direkte støtte til journalistene. Potten trenger ikke være så stor. 10-20 millioner til nye prosjekter, både individuelle prosjekter og større redaksjonelle prosjekter. Det viktigste er å styre i riktig retning.

Det er hardt og brutalt, mener Brenna, men det er ikke noe poeng i å være diplomatisk.

– Dette er mediebransjens tsunami og andre verdenskrig. De som skjønner det, de skjønner det.

Klipp-og-lim-journalistikk
Brenna utvikler for tiden et it-verktøyet Gravemaskinen, som blant annet kan avsløre journalistisk slurv. ”Gravemaskinen er et redaksjonelt IT-system for å effektivisere, forbedre og økte omfanget av gravejournalistikken, samt analysere og kvalitetssikre all journalistikk,” skriver Brenna. Ved hjelp av digitale analyser av mediebildet skal man kunne avsløre medier og journalister som bruker få kilder, ikke oppgir kildene sine eller som bedriver såkalt klipp-og-lim-journalistikk. Det vil si journalister som benytter seg av andres materiale i egne saker. Han har også utviklet en app til iPhone som heter Sitatsjekk. Her kan man for eksempel finne ut av hvem som har sagt hva om ulike temaer, eller hvor mange ganger en person er sitert i de mediene tjenesten dekker.

– Spørsmålet er hvem som bør reddes. Det er jo det jeg driver med i prosjektet mitt med Gravemaskinen. Hvem gjør intervjuer, og hvem klipper og limer? Vi kan fortelle hvem som faktisk klipper og limer, sier Brenna.

– Er det en utbredt kultur for klipp-og-lim-journalistikk også i papiravisene?

– Ja, det er det. Men nettavisene blir lettere avslørt fordi de er så mye flinkere til å sitere. Papiravisene klipper og limer som bare det de, men de er mye flinkere til å skjule sporene sine.  Jeg skal avsløre disse gjennom nettstedet Gravemaskinen. Jeg hører så mye tull, at det for eksempel ikke går an å skrive lengre saker på nett . Det går an å skrive lengre saker for nett i dag. Er du under 25 år og leser papiraviser, så studerer du journalistikk, er barn av journalister eller er ganske enkelt sær.

• Thomas André Syvertsen (f. 1981) er masterstudent i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Ingressfoto: Wikimedia Commons.