REPRODUSERT FATTIGDOM: Alt i 1984 tok Charles Murray opp noen ubehagelige sannheter om det amerikanske velferdssystemet. Det er på tide at Norge anno 2010 tar debatten om velferdsstatens skyggesider.
Som så mange andre, hadde jeg med en stabel med bøker på påskefjellet. Nummer to på listen, etter den obligatoriske krimboken, var en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, nemlig
Losing Ground – American Social Policy 1950- 1980 av den konservative samfunnsforskeren Charles Murray. Boken er en noe så sjelden som en bestselger skrevet om sosialpolitikk og man skjønner fort hvorfor. Murray skriver lettfattelig om kompliserte tema. Forklaringsstyrken ligger i at han lar data styre resonnementene, ikke omvendt.
Da Losing Ground kom ut i 1984 ble den gjenstand for stor debatt, og boken er fortsatt omdiskutert. Ikke i Norge, naturligvis, hvor folk flest lever i glad uvitenhet om at Amerika i det hele tatt har påkostede sosiale sikkerhetsnett. I Amerika har Murray blitt anklaget både for å ikke bry seg om de fattige og for å ha skrevet Losing Ground på oppdrag fra Reagan-administrasjonen, som et intellektuelt alibi for kutt i sosialbudsjettene. Ingen av beskyldningene virker særlig troverdige og til syvende og sist er de heller ikke overbevisende. Det interessante med boken er problemstillingene Murray trekker opp og de resultatene han kommer frem til.
Murray setter seg fore å forklare et paradoks: Hvorfor har fattigdom og sosiale problemer i Amerika økt i takt med offentlige bevilgninger til å bekjempe det samme? Gjennom utstrakt bruk av offentlig data undersøker han perioden fra 1950 til 1980. Når ble fattigdom et politisk tema i Amerika? Hva ble gjort for å utjevne forskjellene? Hvilke resultater kan utjevningspolitikken vise til? Har man lykkes eller ikke? Svarene han kommer frem til er oppsiktsvekkende og oppsummeres kanskje best i den alternative tittelen kollegaen Paul Schwarz foreslo for boken ”Fucking Over the Poor: The Missionary Position”.
Murray skriver at fattigdom først ble et politisk tema på 60-tallet i Amerika. Dette gjenspeiles også i størrelsen på de statlige overføringene som ble brukt på fattigdomsbekjempelse. I 1950 ble det brukt kun litt over 3 milliarder dollar på tiltak som arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og så videre. Endringen kom på 60-tallet. I takt med den økonomiske veksten, vokste også størrelsen på sosialbudsjettene og stadig flere programmer ble satt i gang i statlig regi. Det interessante er at denne veksten ikke hadde noen sammenheng med antallet fattige. Det var nemlig bedre tider på 60-tallet enn det var på 50-tallet i Amerika: landet opplevde en enorm økonomisk vekst, arbeidsledigheten var svært lav og borgerrettighetene ble utvidet.
Endringene i synet på fattigdom og statens engasjement for å utjevne forskjeller mellom folk var med andre ord politisk motivert snarere enn et resultat av dårlige tider. Det var John F. Kennedy som lanserte ideen om ”A hand, not a hand out”. Tanken bak slagordet var at fattigdommens årsaker lå i en mangel på muligheter. Dersom alle fikk muligheten til utdannelse og jobb, ville fattigdomsproblemet og de sosiale utfordringene som følger med, være løst. Antagelsen var at trygd ville virke muliggjørende, ikke utviklingshemmende.
Hva Murray oppdager, er imidlertid noe helt annet; de omfattende utjevningsprogrammene førte ikke til de sosiale forbedringene man hadde forventet. Snarere tvert i mot. I kjølevannet av statens inngripen i landets sosiale forhold, oppsto det en permanent underklasse, som var dominert av den afroamerikanske befolkningen. Et tall er spesielt interessant: mens det i 1960 var 687.000 trygdede i Amerika, var tallet i 1975 4, 352 000. Altså en økning på 533%. Murray viser til flere interessante tall: i 1968 var 13 prosent av amerikanere definert som fattige. I 1980, etter at overføringene til denne gruppen var firedoblet, var prosentandelen av fattige amerikanere fortsatt 13 prosent.
”We tried to provide more for the poor and produced more poor instad. We tried to remove the barriers to escape from poverty, and inadvertently built a trap”, skriver Murray. Det er her han kommer til sitt mest kontroversielle poeng: de statlige utjevningsprogrammene hadde ikke bare, som mange kritikere påpeker, en ubetydelig effekt når det gjaldt å løfte mennesker ut av fattigdom og avhengighet. De hadde faktisk en negativ effekt. Snarere enn å øke sosial mobilitet, ble eksisterende forskjeller sementert. Hvorfor skjedde det? I følge Murray, skjedde det som en direkte følge av perverse belønningssystemer, skapt av en stat som ønsket å hjelpe de fattige. ”The first effect of the new rules was to make it profitable for the poor to behave in the short term in ways that were destructive in the long term. Their second effect was to mask these long-term losses – to subsidize irretrivable mistakes”, skriver Murray.
Amerika og Norge er to svært ulike land bygget på ulike samfunnskontrakter. Ikke minst har Murrays fokus på forholdet mellom det såkalte svarte og hvite Amerika få paralleller i det norske samfunnet. Likevel er den grunnleggende problemstillingen i Murrays bok i aller høyeste grad relevant også i en norsk kontekst. Er det virkelig sånn at fattigdom og sosiale problemer kan bevilges bort? Og kan det hende at vi, ved hjelp av å trygde stadig større deler av befolkningen, bidrar til å sementere sosiale problemer i stedet for å løse dem?
- Anne Kristine Lindblad Toje (f. 1980) har tidligere jobbet som internasjonal politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe og er nå byrådssekretær i Avdeling for Velferd og Sosiale Tjenester i Oslo.
Er det ikke helt galt å sette likhetstegn mellom de trygdete og underklassen, når man i USA har endel som jobber som har enda lavere inntekt enn de som er trygdet? Dessuten, hvis trygden virkelig var årsaken til de sosiale problemene, lav sosial mobilitet og fattigdom, skulle ikke disse problemene ha vært værre i land som har hatt en mer sjenerøs velferdsstat og hatt en velferdsstat lenger enn USA? Saken er jo at det er det stikk motsatte man ser, at disse problemene stort sett er værre i USA enn de vestlige landene som har større statlige velferd og har hatt statlig velferd lenger enn USA. Når man trekker inn andre land i sammenligningen blir alle poengene til Murray totalt meningsløse.
Det er vel heller snakk om at denne boken har et budskap som ingen egentlig tror på selv, og at anklagene mot Murray er helt sanne og substansielle.
Det ironisk er jo også at samme person skrev boken “Bell Curve” hvor det plutselig er dårlige gener hos de fattige som gjør at de forblir fattige. Dette motsier jo budskapet til Losing Ground, da det gir en alternativ forklaring som forklarer de samme problemene Losing Ground hevder skyldes velferdsstaten, som uansett er rimelig liten i USA og har alltid vært liten sammenlignet med andre vestlige land. Hva kan dette tyde på? Skriver Charles Murray bare bøker på oppdrag som motsier de “politisk korrekte”? Tenker han bare på å tjene penger på libertarianere og derfor tror han ikke på sitt eget budskap? Skriver han bare det som passer det republikanske partiet best der og da?
Det er forresten veldig interessant at året 1980 trekkes frem, da dette var et år med stor arbeidsledighet og dårlig økonomiske tider i USA, noe som var mye av grunnen til at Jimmy Carter tapte presidentvalget. Er det egentlig rimelig å sammenligne et godt år som 1963 med et relativt dårlig år som 1980? Charles Murray kommer i bunn og grunn med regelrett løgn, fordi andelen fattige slettes ikke økte etter at de statlige velferdsordningene ble innført. Den begynte heller å øke litt igjen på åttitallet under Ronald Reagen.
Poenget er vel at fattigdom ikke går tilbake etter innførsel av sosial stønad. Dvs at det ikke stimulerer til å komme seg ut av uføret, men heller segmenterer til å forbli der man er.
Spørsmålet blir da om det finnes bedre måter å hjelpe folk enn å bare kaste penger etter de ?
For øvrig har ikke Norge (og andre vestlige land) hatt noe særlig lengre historie med velferdsstat enn USA. Så helt etterettelig er vel ikke PeeWee heller
Mvh
OD
Det å kaste penger etter folk er eneste måten å lindre fattigdommen. Det er både fordi mange har egenskaper som gjør at det er veldig vanskelig å unnslippe fattigdom, og på den annen side så er det strukturelle faktorer som gjør at en viss andel av befolkningen havner i fattigdom. Det er rett og slett ikke et tilstrekkelig antall jobber tilgjengelige med god nok lønn til at alle kan jobbe seg ut av fattigdom. Det er jo nettopp de landene som skal avhjelpe fattigdom ved å få de fattige i jobb som har den værste fattigdommen. De som i Norge er “sosialtilfeller” er nok i USA i fengsel heller enn jobb uansett.
Har ikke de andre landene lenger erfaring med velferdsstat enn USA? Det fantes jo i endel europeiske land statlige ordninger for de fattige tilbake til 1600-tallet, og velferdsstaten begynte sin vekst allerede på 1870-tallet i Tyskland og på begynnelse av 1900-tallet i Storbritannia. Det er snakk om en 50 – 30 års forskjell, og siden de er snakk om relativt få tiår her, så blir det endel. Man kan dessuten spørre seg om USA noengang har vært en velferdsstat, da en velferdsstat burde ha garantert grunnskole, helsestell og livsopphold ved arbeidsledighet til alle. Alle disse tre har USA i bunn og grunn aldri hatt.
Tja, her vi vel i debattens kjerne. Sosialstøtte endrer ikke statistikken over andel fattige, men likevel hevder man at “å kaste penger etter folk er eneste måten å lindre fattigdommen”.
Det betyr mao at kritikken mot Murray er idiologisk og ikke saksorientert. Dvs at man ikke er intresert i å hjelpe folk, men bare feie ting under teppe og la det skure å gå. For man har jo bevilget penger for å bøte på problemet, masse penger (andre sine vel og merke) Da vinner man jo valget om fire år
Det er jo beint fram umoralsk.
Når det gjelder USA`s borgere sine rettigheter ang skole og helse, tror jeg du trenger å lese mer om. Hvis det har noe interesse da
Mvh
OD
Hva er egentlig alternativet da? Det å kaste penger etter folk er rett og slett det eneste som har hatt noen effekt for å lindre fattigdommen. Er det noe som ihvertfall ikke hjelper folk, så er det jo det amerikanske systemet! Greit nok at det kan hjelpe innvandrere, men det er bare fordi mange av dem i utgangspunktet er ressursterke genetisk sett. Det har null effekt og gjør det bare værre fordi de som blir født fattige eller blir fattige fra familier som har levd i USA i noen generasjoner. Saken er at sosialstøtte gjør at folk har det mindre ille, at lønningene til de lavtlønnete kan holdes anstendige og at folk ikke trenger å stjele eller selge narkotika får å ha råd til noe å spise og et sted å bo.
Saken er vel heller den at de alternativene som eventuelt hadde fungert går for mye ut over resten. I Vest Europa hadde man jo i etterkrigstiden en periode med liten innvandring, økonomisk vekst og fravær av konkurranse fra lavkostland. Dette er det eneste som virkelig har monnet mot fattigdommen, men en slik politikk er ikke mulig i en globalisert verden. Saken er vel heller den at det ikke er mulig å få bort fattigdommen i en globalisert økonomi, og da er det å gjøre fattigdommen mindre å leve med det eneste moralske.
Dette er et kjent problem fra norsk innvandringspolitikk: man skaper så generøse velferdsordninger at somaliere og marrokanere finner det mer interessant å leve på offentlige utbetalinger enn å søke seg arbeid.
Man kaller det honningfellen.
I USA har man sett at selskaper som Walmart betaler ansatte sultelønninger lønninger og hvis arbeiderne klager, blir de bedt om å gå og få seg matkuponger. Det offentlige hjelpesystem bidrar altså til at storkapitalen kan betale ansatte sultelønn – og slippe unna med det.
Fascienrende! Og de kaller det sosial rettferdighet!
Hvis det er offentlige hjelpesystem som skaper sultelønninger, hvorfor er det da land som har lite omfattende hjelpesystem som i størst grad har sultelønninger?
Hvilke land tenker du på?
Det gjelder jevnt over det, er lite med sultelønnninger for etniske nordmenn f.eks. Hvis matkupongene skaper sultelønningene, hvorfor tjener ikke alle bra i land uten matkuponger og offentlige hjelpesystemer da?
Bante
“Dette er et kjent problem fra norsk innvandringspolitikk: man skaper så generøse velferdsordninger at somaliere og marrokanere finner det mer interessant å leve på offentlige utbetalinger enn å søke seg arbeid”.
Ta en titt på SSB om levekårsundersøkelser de siste år så kan du se hvor lukerativt det er å være blant innvandrere/asylsøkere i Norge.
Jeg tror så godt om de fleste mennesker at de vil arbeide å klare seg selv hvis det finnes ordnede forhold og betingelser en kan leve av, tror ikke du det ?
Fattigdomsbekjempelse over skatteseddelen er ikke noe nytt, i alle fall ikke i Norge. Av den første faste skatten i Norge, tienden, skulle en fjerdedel av inntektene, den såkalte bondeluten, gå tilbake til de fattige blant bøndene.
Nå gikk jo debatten om den statlige fattigomsorgen hardt i Storbritannia allerede på 1840-tallet, så statlig fattigomsorg er ikke så nytt som mange skal ha det til. Da klaget man også på at stadig flere ble “trygdet”, at de ble late også videre, samtidig som man helt overså de strukturelle faktorene som da akkurat som nå økte fattigdommen.
En bok som gjør PeeWee så engasjert er jeg simpelthen nødt til å lese.
Hvilke land, P? Det er vanskelig å uttale seg konkret om noe så ukonkret som “jevnt over”.
Jan E, det er kjempelukrativt å være somalier i Norge. Har du ikke fått det med deg?
At en somalier på sosialstønad som ramlet ut av traileren i forfjor har lavere levekår enn nordmenn som har bodd her og jobbet og spart i generasjoner, skulle da bare mangle. Er du ikke enig?
At de fleste mennesker vil jobbe og forsørge seg selv, kommer helt an på kulturen de kommer fra. Noen kulturer, som sigøyner og somalisk, ser ned på arbeid, særlig fysisk arbeid – det er noe de overlater til kjerringene, ungene og tjenerskapet.
Vår protestantiske kultur idealiserer arbeidet. Vi sier sogar at “Arbeidet alder mannen”. Lignenede ordtak finner du ikke hos sigøynerne.
“Arbeidet adler mannen”, skulle det være.
“Arbeidet adler mannen” låter urovekkende som “arbeit macht frei”. Land som Singapore, Japan, Estland, USA også videre har jo endel som jobber for sultelønninger, mens det er ekstreme unntakstilfeller om noen som er statsborgere og dermed har adgang til velferdsordningene jobber for sultelønninger i Norge, Sverige eller Danmark.
Jeg lurer forresten på hvordan man skulle gjort det bedre for fattige i USA ved å fjerne matkupongene? Vil Walmart fortsatt betale like lav lønn? Det vil de nok, for i USA vil uansett alternativet til jobben være hjemløshet og/eller sult, og da blir det til at folk tar det som de får.
USA er ikke relevant da de jo har sosiale ordninger i massevis. Estland like så.
Japan er jeg usikker på.
Singapor har mest sannsynlig få eller ingen sosial ordninger. Hvilke yrkesgrupper er det som ikke kan leve på sine inntekt i Singapor? Link? (Hvordan overlever de om de ikke kan overleve på inntekten – privat velferd?)
Selvsagt hadde Walmart betalt mer om de ikke fikk folk til å gjøre jobben. Hele poenget. Nå slipper de unna fordi matkupongene tar støtet.
Jeg hevdet ikke at disse landene hadde sosiale ordninger. Det jeg hevdet var at de hadde færre og dårligere sosiale ordninger enn andre industrialiserte land. Poenget mitt var jo nettopp at sultelønninger er mest vanlig i de rike landene som har dårlige sosiale ordninger i forhold til de som har flere og bedre sosiale ordninger. Hvis man ikke hadde fått folk til å ta jobben om lønna var for dårlig så hadde ikke noen jobbet i industrien i India eller Indonesia, men det gjør de jo.
Bante
Jeg er i prinsippet enig med deg angående Somaliere,men det som blir problematisk er når de har fått statsborgerskap ikke skal ha de samme rettighetene som den øvrige befolkning (to lovverk).
Det er også lukrativt å være norsk i Norge.” Nederlandsyndromet”hos oss er vel ikke kulturelt betinget,så mottoet “mannen adler arbeidet” er nok noe forsmådd og utgått på dato. Den personlige frihet øker antakeligvis proposjonalt med størrelsen på Bnp.Kortsiktigheten rår.
Jeg mener at arbeid bør være en rettighet, likeledes at arbeidet skal kunne gjøre livet levbart og at skatter og avgifter er kontigenten for å få være en del demokratiet.
“Gjør din plikt, krev din rett” er desverre ikke gjeldende lenger, noe jeg savner. Jeg er født noen år etter krigen og ble dratt opp etter dette prinsipp og det er jeg glad for. Har aldi gruet meg for jobben.
Bante
http://www.esop.uio.no/research/publications/Gnierindeksen.pdf
Interessant artikkel som viser hvordan det ikke skal virke ifølge Adam Smith.
Selv Kristin Halvorsen klarte i sin tid som finansminister å skape flere fattig i Norge. Det er ikke bare gloria med kapitalisme slik den har utviklet seg.
“Hvis man ikke hadde fått folk til å ta jobben om lønna var for dårlig så hadde ikke noen jobbet i industrien i India eller Indonesia, men det gjør de jo.”
Hva er “dårlig lønn” om ikke en relativ størrelse. Hvis du tjener 800 kr per mnd på å jobbe på fabrikken, mens du ville tjent to boller ris på å passe naboens vannbøffel, ja da velger de fleste det første. Hvorfor? Fordi det er BEDRE betalt enn det første.
Slik er verden. Og slik beveger verden seg fremover.
Min bestefar valgte å forlate sin bestemors gård og bli industriarbeider fordi det var bedre betalt i industrien enn på gården. Men han hadde ikke betalt ferie, hans lønn var latterlig lav sammenlignet med våre krav og hans arbeidsforhold var mildt sagt enkle. Men han sultet ikke. Derfor valgte han industrien fremfor gården.
Her drepte jo Bante sin egen argumentasjon, fordi om matkupongene i USA fjernes så vil fortsatt elendig lønn på Wal Mart være bedre enn å ikke tjene noe i det hele tatt…
Jeg venter egentlig fortsatt på argumenter for hvorfor matkuponger fører til lavere lønn? Mitt poeng med å vise til arbeidere i India og som Bante unngikk var jo nettopp at når alternativet er ingen inntekt, så jobber folk selv om lønna ikke er god nok til å leve skikkelig på.
Hva er definisjonen på “å leve skikkelig”?
Hva skal man tjene da, ifølge Peewee?
Alternativet til inderne og kineserne er å dra hjem til landsbyen de kom fra eller ta seg en annen jobb.
Argumentet fikk du overfor: Walmart kan skyve problemet fra seg. Over på staten. Noe de gjør.
Igjen et typisk kverruleringsinnlegg fra Bante uten egentlig innhold og uten noe egentlig poeng. Jeg venter fortsatt på noe argument for hvorfor Wal Mart skulle ha betalt høyere lønninger om man fjernet food stamps ordningen?
Med din logikk skjønner ikke jeg hvorfor Walmart ikke betaler 1 cent i timen – arbeiderne vil foretrekke å tjene litt enn ingenting. Ifølge deg.
Matkuponger for Walmartansatte er å skyve deler av Walmarts lønnskostnader over på staten. Hvis du ikke skjønner dette, så kan jeg ikke hjelpe deg videre.
En cent blir for lite, for det kan man ikke overleve på. Derimot er det mulig å overleve så vidt det er på lønna Walmart gir, også uten “food stamps”, og så lenge det er slik vil folk jobbe selv om lønna er noe under det som kan anses som “levelig”. Det er jo folk i Japan som er hjemløse men jobber, nettopp fordi lønna gir nok til ihvertfall mat.
Er det bare meg, eller er PeeWee en møteplager?
Jeg har hørt om hjemløse arbeidsledige japanere, ikke om arbeidende hjemløse japser.
Poenget er at når en så stor aktør som staten blander seg inn i et marked, påvirker dette mardedet. Matkupongene har en parallell i sjømannsskatten: den muliggjør at norske sjøfolk i utenriksfart kan få beholde jobben fordi den fordelaktige skatten tillater at sjøfolk har en konkurransedyktig nettolønn selv om de har en forholdvis dårlig bruttolønn (sammenlignet med andre nordmenn).
Matkuponger eller skattefordeler er begge konkurransevridende incentiver som vil redusere lønnspresset.
Bante
Sjømannsskatten ble avviklet i 1990, så velkommen etter. Et fradrag maksimert til 70000 av brutto inntekt ble en slags erstatning for den tidligere ordningen. Dårlig bruttolønn = dårlig pensjon og feriepenger,sykepenger for å jobbe for de mest bemidlede i verden.
All makt uten reguleringer til markedet og kapitalismen vil til slutt ende opp i nattvekterstaten som er å regne for de få.
At i såkalte demokratier skal arbeidsfolk ikke kunne brødfø seg selv,er faktisk stor skam likeså dødsstraff.
Fattigdom er kimen til all faenskap i verden og fattige land finnes knapt, bare fattige mennesker.(vannskjøtte land)
Ca.50 mill amerikanere hadde store problemer med å skaffe seg nok mat etter finanskrisen og det i verdens “såkalt”rikeste land.
Anne Marie Sjølie: Ja det er bare deg.
Er det Bante skriver egentlig et problem da? Kanskje endel av dem heller hadde vært arbeidsledige hadde det ikke vært for matkupongene? Problemet i Japan er at man har endel dagarbeidere, og de kan ofte ende som hjemløse i dårlige tider selv om de har jobb endel dager.
Dessuten, så lenge alternativet til jobb er sulten, så vil folk jobbe for elendig lønn selv om det knapt går an å leve av. Leser man kommentarfeltene når boken “Nickled and Dimed” omtales så kommer jo amerikanske “konservative” med forslag som at de skal dele leilighet med noen, skaffe mat hos veldelige organisasjoner også videre.
Bante
En småbys død
Av: David C. Mauk – 15. april, 2010
Artikkelen bør du lese, kynismenns høyborg viser sitt sanne ansikt overfor de svakeste i samfunnet. Det finnes ikke ord for hvor mye djevelskap mennesker er i stand til for profittens skyld.
Rike land har også en ny vri på landbruket: leie eller kjøpe dyrket mark i Afrika, der er det helt sikkert slaver å få tak i.Gå inn på Ted og se * http://www.ted.com/talks/lang/eng/kevin_bales_how_to_combat_modern_slavery.html
Det er kun Islann og Grønland i verden som ikke har slaver.
Jeg synes det er et kjempeproblem at verdens rikeste kapitalister sponses av staten. Men der har du meg.
Jan E, Europa har millioner av “working poor”. Frankrike, Spania, Portugal, UK skulle ikke forundre meg at de finnes i Sverige også snart.
Jeg trodd sjømansskatten ble avviklet i 1989. Men det spiller ingen rolle – det var en slags matkupong-ordning, allikevel.
Det er ikke de rikeste kapitalistene men de fattige som sponses. Hvorfor kaller egentlig Bante seg konservativ, han låter mye mer som en libertarianer i mine ører? Når det gjelder UK så har jo de nettopp fått mange working poor grunnet thatcheristiske “reformer”, og Spania og Portugal har et sosialt sikkerhetsnett for arbeidsføre som er enda dårligere enn det amerikanske. De har ikke engang sosialtrygd(foruten baskerne). Jeg har ikke hørt om working poor i Frankrike men i Tyskland, men dette er også et nytt fenomen der. Working poor fenomenet har spredd seg til flere land nettopp fordi man har fått politikere som mener at flest mulig i arbeid er viktigere enn kampen mot fattigdom.
Takk til Toje som forteller fra sin spennende påskelektyre! Leste innlegget først idag. Må medgi at jeg ikke henger helt med i argumentasjonen etter å ha lest gjenngivelsen av Murrays bok.
Årsak: “Perverse belønningssystemer, skapt av en stat som ønsker å hjelpe de fattige”.
Virkning: Økt fattigdom.
Ifølge tallene som presenteres i teksten er det et sammenfall i tid mellom årsak og virkning. Dette “oppdager” Murray ifølge Toje. Men hvilke argumenter legger han til grunn for å si at sosiale tiltak gir fattigdom utover det tidsmessige? I disse tider med Hjernevask hvor samfunnsforskningen er under lupen drister jeg meg frampå og etterlyser noe mer empiri. Dette for å holde tunga rett i munnen når man tar for seg av sausen hvor politikk og vitenskap er hovedingredienser.
At Peewee ikke forstår forskjellen mellom en konservativ og en liberalist, må han ta på egen kappe. Konservatismen har en organisk tilnærming til tilværelsen, mens liberalismen, den sosiale som den økonomiske, har en prinsippiell og formalistisk vinkling. Vi konservative anerkjenner feks sedvanes tvingende kraft der liberalerne bare ser regler som menneskene fritt kan manipulere.
I denne forstand er nok Peewee en liberaler.
Joda, det er definitivt working poor i Frankrike. Så et innslag på en tv-kanal om en fransk dame i full barnehage jobb som ikke hadde nok i inntekt til å forsørge seg selv og sin sønn. Hun måtte ha hjelp av familie og venner.
Bante ser ut til å mene at staten kun skal drive med forsvar, rettsvesen og politi. Dette er libertarianisme heller enn konservatisme. Det man kaller konservatisme borte i USA er jo ikke konservativsme men en form for protolibertarianisme, og Edmund Burke var medlem av Whig partiet, ikke de konservative.
“Working poor” i rike land er ikke noe som oppstår på grunn av statlig velferd, men fordi man ikke i stor nok grad er villige til å bruke statlig velferd mot fattigdom. Det er jo også interessant at Bante mener at Wall Mart betaler for lave lønninger, i og med at andre libertarianere mener at den samme minstelønna Bante mener det ikke går an å le av heller er for høy, og dermed holder folk utenfor arbeidslivet…