Filmstudentene drilles i tekniske ferdigheter, og norsk film mangler originale, subjektive uttrykk. Filmskolen bør lære av arkitektstudiet, hvor kreativitet og egentenkning dyrkes.
”Får du veggen til å stå på modellen, skal du nok se at den ville stått i virkeligheten også!” Slik veiledet Lars Haukland meg på Arkitekthøyskolen da jeg en gang kom med en liten forespørsel vedrørende konstruksjonstekniske aspekter ved min suspekt utkragende murfasade. Før han pøste på litt superlim, og dermed var problemet ute av verden. En holdning som ikke bare er typisk, men en bevisst strategi på AHO: I enhver mulig konflikt har din skaperkraft forrang, virkeligheten konfronteres du tidsnok med.
Dette betyr ikke at vi innkodes med klisjeer à la: Et hus ikke er arkitektur før det lekker fra taket, men det er hevet over enhver tvil at fokus i studiet ikke først og fremst omhandler byggebransjens formaliteter og teknisk sedvane. Man kan argumentere for og imot denne holdningen, og jeg har selv satt spørsmålstegn ved modellen. Men prinsippet står fast, og hva man enn måtte mene om det, utgjør det et interessant sammenligningsgrunnlag til andre udannelser.
Kull 6 forlater redet
Filmskolen på Lillehammer skal snart slippe sitt 6. kull løs på omverdenen. Skolen er ikke lenger blodfersk, men har, forhåpentligvis, ennå ikke noen konstitusjon hugget i sten sementert i grunnmuren. Slik at det fortsatt er relevant å stille det store spørsmålet: Hva er det studentene egentlig skal lære på denne skolen?
Da jeg snakket med dekan Thomas Stenderup ved tiltredelsen for et års tid siden, besvarte han det svært likefremt: Studentene skal lære filmhåndverket. Resten kommer etterpå. Og han argumenterte godt for denne posisjonen: Film er et uhyre komplekst medium: lyd, lys, kamera, skuespill og administrasjon samt en rekke konvensjoner rundt det å fortelle med levende bilder. Dette krever kunnskap. Hva du skal bruke disse ferdighetene til etterpå, sa Thomas med et nikk mot kunstnerisk innhold, bestemmer du selv. Men vi passer på at du først får dem.
Det er en god begrunnelse, ikke minst fordi det ikke er mer enn femten år siden selve det basale ferdighetsgrunnlaget var en markant mangel i norsk film. Slik er det imidlertid ikke lenger. Og hvis man går tilbake til filmens kompleksitet og viderefører sammenligningen med arkitektfaget, kan man spørre seg om en byggesak med sin elektronikk og avløp, brannforskrifter, statikk og materialteknologi, design også videre. ikke er like komplisert. Og at det nettopp derfor er interessant at så ulike pedagogiske regimer etterleves ved de to lærestedene.
Hva bør vi ta med oss inn i arbeidslivet?
Dette er ikke ment som noe forsvar av AHO, men la meg allikevel minne om den store demagog Thomas Thiis-Evensens formulering: ”Arkitekten trenger ikke kunne annet enn å snakke med alle fagfeltene – med slik autoritet at alle forstår at han har rett”. Onde tunger vil hevde at under slike forutsetninger blir AHO et stuteri for avl av egoer. Men i litt mindre krasse ordelag, kan man heller se det som et institusjonalisert ønske om at personlig engasjement og definert særpreg kommer først.
Unge arkitekter som kommer ut i verden med denne ballasten, kan oppleve møtet med byggebransjen som særdeles hardhendt. Men de har samtidig et verdigrunnlag som du ikke finner hos noen entreprenør eller utbygger som ser negativ bunnlinje og budsjettsprekk i hvert hjørne som avviker fra 90 strenge grader. Og slik sett garanteres byggene en kvalitet utover det aller mest nødtørftige.
Sammenlignet med bulldosere i maskin- og menneskeform, er filmbransjen langt mer lydhør for kreative sjeler. Og da den tekniske kompetansen nå i så stor grad finnes i bransjen, synes jeg det er fristende å spørre seg om man ikke kunne ta sjansen på å la filmstudentene få lov til å lære litt mindre om de tingene film-Norge allerede vet mye om – hvordan fortelle historier i renslig, internasjonal stil. Og litt mer om det vi mangler mest av – evnen til å utfordre og foredle personlige uttrykk gjennom en lang karriere.
Modellens fremste forsvar foreligger snart
Jeg sier ikke at kunnskap om flere fagfelt, konstituerte samarbeid, definert ansvarsfordelig og teknisk fingerferdighet er negative komponenter i filmstudium. Spørsmålet er snarere om dette er noe man uansett får innkodet straks man trer inn i en profesjonell karriere. Mens dristighet, nytenkning og eksperimenter ville kunne oppleve langt bedre vekstvilkår i det skjermede drivhuset en skole utgjør, enn i det mer værharde landskapet utenfor.
Som dere forstår heller jeg smått mot sistnevnte tilnærming, ikke minst basert på det jeg har sett av tidligere eksamensfilmer. Men det er ikke noe selvsagt i at dette er den riktige veien å gå. Dessuten ble disse filmene produsert under en annen dekan. Og Thomas Stenderup kan godt ha rett i sin måte å tenke filmskole på. Svaret foreligger uansett snart, da filmskolens eksamensfilmer i snakkende stund er på vei ut av klippen og på vei til visninger i Oslo og Grimstad under sommerens kortfilmfestival.
Og jeg krysser fingrene for gode filmer jeg kanskje ikke hadde trodd jeg skulle få se.
- Gaute Brochmann (f. 1980) er filmredaktør i Natt & Dag.
Takk for flott artikkel. I tillegg til dette du trakk frem med arkitekters eget uttrykk er det meget viktig at
studenter tilegner seg en tyngde – til å utfordre byggindustriens rammer.
Denne tyngden bør komme av engasjement og fagkunnskap!