Høyres ledelse vil ikke ha noen realitetsbehandling av datalagringsdirektivet på Landsmøtet. Det ville kunne ødelegge Høyres maktstruktur, der stortingsgruppen gjør som den vil, og parti-organisasjonen er til for å klappe og banke på dører.
I Politisk Kvarter i morges ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner spurt ut om Sentralstyrets innstilling, som går ut på at DLD-saken skal sendes på høring i partiorganisasjonen. Landsmøtet skal riktignok drøfte saken, men bare som et slags uforpliktende seminar. Konklusjonen trekkes senere, av stortingsgruppen.
Sanner og Høyres generalsekretær Lars Arne Ryssdal argumenterer med at saken er komplisert, og at det derfor er nødvendig med en grundig behandling i organisasjonen. Det høres tilforlatelig ut. Hvem er vel imot mest mulig kunnskap før man bestemmer seg, og å trekke flest mulig med i prosessen? Men den som kjøper denne forklaringen kjenner dårlig til Høyres partikultur og sakens forhistorie.
En som derimot kjenner denne er Politisk Kvarters Per Arne Bjerke, tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland. Han var derfor så frekk å konfrontere Høyres nestleder med at samme Sanner 17. september 2009 kunne fortelle verden at stortingsgruppen ville støtte direktivet. Gruppen hadde altså konkludert på bakgrunn av vesentlig mindre kunnskap enn det som nå foreligger, og uten noen større partimessig behandling.
Siden den gang har debatten rast i partiorganisasjonen. Jeg våger den påstand at grunnlaget for å fatte en beslutning i denne saken derfor er bedre enn i de aller fleste andre saker som landsmøtet faktisk vil ta stilling til.
Hva har altså skjedd siden september? Jo, deler av Stortingsgruppen og sentrale deler av partiet som Unge Høyre og Oslo Høyre har nektet å legge seg på ryggen og blotte magen. Uten deres ”ulydighet” hadde vi aldri fått noen bred debatt i Høyre. Problemet for partiledelsen er at det faktisk er en reell fare for at landsmøtet, dersom det behandlet saken uten sterke føringer fra partiledelsen, ville kunne gå imot DLD.
Er det noen Høyre-ledelsen frykter, så er det antydning til opprør i partiorganisasjonen. En legitim grunn til dette er at slike opprør i Høyre gjerne knyttes til misnøye med personer og kan bli ganske stygge. Men i dagens situasjon, med meget gode meningsmålinger, sitter partiledelsen trygt, og kunne derfor tillate seg en politisk strid med blanke våpen.
Men det handler altså om autoritet. Jeg har observert Oslo Høyre, fra innsiden og utsiden, i ganske mange år nå. I hele denne perioden har Per-Kristian Foss vært Oslo-partiets virkelige leder. Men de siste årene har det vært en tendens til at PKF i økende grad har inntatt rollen som partiledelsens ”enforcer” i Oslo-partiet, ikke Oslo-partiets representant i partiledelsen.
På det siste årsmøte i Oslo Høyre ble dette satt på spissen, nettopp i DLD-saken, der PKF brukte hele sin tyngde for å stoppe en realitetsbehandling av DLD. Vent, var hans budskap, akkurat som Sanners og Ryssdals i dag. I realiteten – la Stortingsgruppen ta seg av dette, og forhandle frem best mulig resultat med regjeringen. Men der og da skjedde det et reelt maktskifte i Oslo Høyre. Neste taler var Nikolai Astrup, som gikk sterkt i rette med PKF, og argumenterte med at det vel var partiorganisasjonens rett å kunne gi et klart råd til Stortingsgruppen? Astrup vant avstemningen omtrent 3 mot 1.
Makten i Høyre har alltid ligget i Stortingsgruppen. DLD-saken truer dens suverene myndighet, og Foss’ erfaring på årsmøtet i partiets største og viktigste fylkeslag, samt lignende murring i Solbergs eget Hordaland, må ha skremt ledelsen.
Et konkret vedtak i partiets høyeste organ, Landsmøtet, vil være vanskelig å sette til side. I det minste vil det gjøre det vanskelig å bruke partipisken overfor dem som ønsker å stå fritt, og som kanskje er mange nok til å felle direktivet. For Erna kan vel ikke pålegge hele Stortingsgruppen å stemme mot sitt eget landsmøte?
Derfor denne taktiske omveien. En bred høringsrunde vil gi sprikende svar, og det vil ikke være noen entydig måte å veie og vekte disse på. Sentralstyret, som er dominert av stortingsgruppen, kan tolke høringen omtrent som det vil. Og skulle det bli nødvendig, kan ledelsen alltid vise til at det har fremkommet ny informasjon, eller at regjeringen har foretatt små justeringer i sitt forslag som endrer situasjonen. Høringsrunden har derfor til hensikt å gi en illusjon av partidemokrati, mens Stortingsgruppen beholder sin nærmest eneveldige makt.
Lenins demokratiske sentralisme gikk formelt sett ut på at etter en grundig og demokratisk behandling internt i hele partiorganisasjonen, ble vedtaket fattet sentralt, og så skulle de underliggende deler i organisasjonen lojalt følge opp dette. Realiteten var at det aldri var noen reell debatt ute, men at partiet sentralt fattet beslutningene, og så ble partiorganisasjonen brukt til agitprop. Høyres modell er ikke fullt så rigid – Erna Solberg vil tross alt ikke få Nikolai Astrup skutt – men ligner litt.
- Og for ordens skyld: Jeg har fremdeles ikke konkludert om hva jeg mener om DLD. Derimot har jeg alltid hatt klare konklusjoner når det gjelder politisk taskenspilleri.
Twitter: @jasnoen
Går Høyre inn for å støtte en implementering av DLD, er mitt medlemsskap og verv i partiet over for alltid. Den største grunnen til at jeg meldte meg inn i Høyre var for å kjempe for enkeltmenneskets frihet, ikke for en stadig større og mektigere stat.
Kanskje det eneste som kan få H-ledelsen til å gå mot DLD er utsiktene til massiv velgerflukt fra H til FrP eller Venstre?
Får de det famøse vedtaket partiledelsen ønsker kommer det raskt til å havne i en skuff sammen med resolusjonen om politisk kontroll med utvikling av mikroprosessorer fra Skien.
Pleym:
Jeg vil anta at det ikke bare vil være massiv velgerflukt men også stor MEDLEMSflukt. Noen av medlemmene i Oslo Høyre har gått så sterkt i mot DLD at jeg ikke kan skjønne hvordan de kan bli værende i partiet dersom ledelsen skulle overkjøre demokratiske prosesser i partiet for å tvinge gjennom DLD.
Det er vel dette som skremmer Høyreledelsen; de som er i mot DLD har langt sterkere meninger enn de som er for DLD.
[...] Arild Snoen har en god kommentar om renkespillet. Det samme har partiets L’Enfant terrible i denne saken: [...]
Ekstremt bra kommentar, Snoen. Sjelden har vel Høyres partidemokratiske problem vært bedre eksemplifisert enn ved behandlingen av DLD.
Tekna undervuderte sprengkraften i deres (forbeholdene) støtte til DLD. Resultatet var mange utmeldelser – selv fra medlemmer som har vært i Tekna i en mannsalder.
Jeg kan fort bli et eks-Høyre medlem, og en eks-Høyrestemmer hvis Høyre går inn for DLD. Ledelsen får gjøre som de vil, men da må de også ta konsekvensene av sine handlinger!
Kan noen forklare meg hvordan implementering av DLD skal kunne føre til “en stadig større og mektigere stat”?
På forhånd takk!
Ole Martin: Myndighetene vil kunne følge med på hvem hver enkelt har kontakt med til hvilke tider og hvor hver enkelt befinner seg. Dette åpner for en overvåkingsstat av enorme dimensjoner, som det finnes flere historiske eksempler på at vi kan ha grunn til å frykte.
Jeg er sikker på at et overvåkingssystem som innbyr til misbruk før eller senere vil bli misbrukt.Dessverre er historien full av eksempler på det også.
Benjamin Franklin – en av USAs grunnlovsfedre – uttalte at et folk som er villig til å oppgi dyrekjøpt frihet til fordel for en smule sikkerhet, fortjener verken frihet eller sikkerhet. Frihet er ikke noe som kommer som en gave fra politikerne til et takknemlig folk. Vi må kjempe for den selv.
Jeg ser naturligvis ikke bort fra at maktpolitiske motiver spiller en rolle i partiets håndtering av DLD.
Jeg aksepterer at det finnes argumenter mot DLD som bunner i frykt for en anti demokratisk utvikling,statlig makt og overgrep mot individets rettigheter. Svært mange ting i denne verden kan imidlertid misbrukes.
Mange av innvendingene mot det saklige innhold i DLD synes for meg å være
overdrevne og jeg kan ikke helt se hvordan DLD kan benyttes til å bygge opp
en sterk og undertrykkende statsmakt.
Men DLD vil kunne bli et effektivt instrument til å bekjempe en kriminalitet og en terrorisme som selv disponerer det ypperste i teknologi.
Det er vel også et moment at det ikke er selve innholdet i kommunikasjonen
som lagres, men kun data som berører sender og mottaker og sted.
Jeg legger vekt på at Norge neppe er det eneste land i Europa som ønsker mest mulig beskyttelse av individets rettigheter.
Tross alt har såvidt jeg skjønner EU medlemsland godkjent DLD og direktivet er trådd i kraft for 23 av Unionens 27 land. EU skal gjennomføre sin evaluering innen 15 september dette år og etter det er det muligheter for å gjøre endringer i DLD. Dette bør vel også være en viss garanti for Norge.
Det vil være dypt alvorlig hvis Norge skulle bli det eneste land i EU/EØS kretsen som ikke innførte DLD og slik bli en frisone for kriminelle.
Også individer i Norge har vel krav på at våre myndigheter har de beste
redskaper for å bekjempe den kriminalitet som også kan ramme norske borgere ?
SKJØNNER politikere snart hvorfor mange inntar sofaen ved valg?
[...] Dette innlegget skal imidlertid ikke handle om meg, men i likhet med Jan Arild Snoen, som skriver noen gode refleksjoner rundt Høyres DLD-behandling, har også jeg fulgt Høyre fra innsiden i noen år. Debatten rundt DLD skiller seg helt klart [...]
Takk for interessant blogg. Kanskje du også skal skape en debatt om hvorfor DLD splitter allianser og gamle grupper med makt. Hva skjer med relasjonene?
[...] Personvernet må avveies mot andre verdier. Anne Siri Kroksrud 27. april kritiserer Teknas vedtak. Snoen-bloggen 21. april om Høyres håndering av saken. Lars Fr. Svendsen 9. april om personvernet. Jon Wessel-Aas 19. mars [...]
[...] prestisje – om prosedyre er av både Høyre-folk og utenforstående brukt som et argument for at Ernal Solberg skulle få viljen sin i saken om [...]
[...] Foss har i dag en oppklarende replikk i Aftenposten. Jeg har tidligere skrevet at kjernen i Høyres partikultur er at Stortingsgruppen har all makt, og at partiorganisasjonen er [...]
[...] har tidligere skrevet svært kritisk om Høyres behandling av denne saken – her og her. Hvis jeg har rett, peker det mot ytterligere taskenspill. Jeg håper jeg tar feil, akkurat [...]
[...] enn tilhengerende postulerer; og delvis er prisen som må betales uansett for høy. Både jeg og Jan Arild Snoen har også skrevet om det spillet som foregår i Høyre rundt Direktivet. Minervas linje har vært [...]
[...] vil Arbeiderpartiet kunne innfri tilstrekkelig mange av disse kravene. Stortingsgruppen har derfor, akkurat som jeg hele tiden har spådd, satt partiorganisasjonen til [...]
Det er nesten noe rørende naivt over tilhengerenes argumenter om at de vil ha kryptering og streng kontroll. En ting er prinsipper, men som delvis IT-utdannet kan jeg GARANTERE at dette før eller senere blir misbrukt utover dagens bestemmelser. Dette er enten en politisk “teknisk justering under et ski-VM”, eller mer illegalt som lekkasjer. Dette er et paradigmeskifte både for Høyre som parti, og Norge som nasjon. Jeg tror nok partiets grunnleggere, krigsveteraner og landsbyggere snur seg i gravene sine. Jeg har selv tatt følgen av dette bruddet med rettsstaten, da jeg ikke kan innestå ovenfor mine barn hva som nå blir gjort. Dette er all rettspraksis snudd helt på hodet. Jeg er dypt skuffet.