Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

KONSTRUERT, MEN KVOTERT. Hvis kategorier som kjønn og etnisitet er utelukkende sosialt konstruerte, hvordan skal vi da kunne bruke dem som grunnlag for kvotering?

Jeg har aldri vært for kvotering, og jeg er dypt skeptisk til sosialkonstruktivismens postulater. Jeg er mot kvotering av alle slag fordi det strider mot det liberale demokratis grunnprinsipp, nemlig likhet. Like rettigheter uansett kjønn, alder, etnisistet, etc. er selve målet for de politiske revolusjoner – først for stemmerett for borgerklassen, så for stemmerett for svarte og kvinner. Kvotering er en form for gruppe-rettighet som favoriserer tilfeldige karakteristika, som kjønn, etnisitet, eller lignende. Et demokrati år 2010 bør være kommet lenger enn slik primitiv tenkning om mennesket.  – Jeg er dypt skeptisk til det konstruktivistiske postulat om at verden, og med den kjønn, er sosialt konstruert. Som vi nå har sett i Harlad Eias programmer, er det store problemer med denne ”vitenskaplige” retningen. Biologisk kjønn er av fundamental betyding, selv om mange kjønnsroller er sosialt konstruerte og kan og bør endres.

To pluss to er fire
Men det denne artikkelen handler om, er at 2 og 2 må bli 4. Logiske sammenhenger finnes, og kan ikke oppheves. En slik logisk sammenheng er kvotering og biologisk kjønn: Hvis kvoter skal kunne finnes, må det også finnes menn og kvinner, og disse to kjønn må dertil være så forskjellige at det gir grunnlag for særlige politiske og/eller arbeidsmessige rettigheter. Altså: Fordi menn og kvinner er og blir svært forskjellige, har staten innført kvoter basert på kjønn. Hvis man ikke er enig at det finnes permanente og klart forskjellige kjønn, altså at menn og kvinner er vesensforskjellige, kan man heller ikke argumentere for at det er grunn nok til kvotering av det ene eller annet kjønn.

Dette betyr logisk sett at konstruktivister ikke kan gå inn for kvotering fordi de postulerer at kjønn kan endres i det uendelige og at biologisk kjønn er uten betydning. Hvis far kun er en sædcelle, som noen sier, kan fedre umulig ha krav på noen foreldrepermisjon fordi de er menn. Hvis menn egentlig kun er en rolle som kan endres, kan de som inntar denne rollen en dag forandre den neste dag, og derved finnes ikke noe permanent grunnlag for kvotering av noen. Konstruktivismen lar seg logisk sett ikke forene med kvoteringspolitikk, men likevel er det slik i Norge at den såkalte kjønnsforskningen har konstruktivisme som premiss, og dette influerer i stor grad den offisielle mangfolds- og likestillingspolitikken; mens altså det politiske begrepet kvotering forutsetter permanente, verifiserbare og viktige kategorier som består av to kjønn.

2008 var den norske regjeringens og også FNs såkalte mangfoldsår. I regjeringsdokumenter heter det stadig oftere at man må ha representasjon av etniske minoriteter, kvinner, funksjonshemmede, etc. for å skape mangfold. Men dette mangfoldet defineres ikke på noen presis måte: Er det kulturelt, politisk, kjønnsmessig, språklig, eller etnisk? Det vi si, oppstår mangfold som følge av forskjellige karakteristika som kjønn eller etnisitet, eller er det noe som stimuleres ved forskjellig utdannelse, interesser, og erfaringsbakgrunn? Kan det skapes gjennom politiske virkemidler, eller virker politisk styring mot sin hensikt fordi mangfold er noe spontant og naturlig? Ordet mangfold er et positivt ladet begrep – det motsatte er enfold, entydig negativt. Ingen er mot mangfold, og nettopp derfor er det spesielt viktig at det defineres.

I akademia anses det av mange som et problem at det bare er ca. 20 % kvinnelige professorer, og i Utenriksdepartementet skal det være en viss prosentandel kvinnelige ambassadører. Norske styrer i ASA skal ha 40 prosent kvinner, en politikk som er blitt verdenskjent (”Getting Women Into Boardrooms, by Law”, International Herald Tribune, forsiden, 28.1.2010). Kvinneandeler defineres altså for stadig flere statlige sektorer, mens etniske minoriteter også skal rekrutteres gjennom måltall. Vi ser at jobbannonser inneholder setninger om at ”spesielt kvinner” eller ”spesielt etniske minoriteter oppfordres til å søke”. Noen ganger blir dette ufrivillig komisk når det står ”menn og kvinner oppfordres til å søke”, men dette betyr vel bare at det ikke er ”for få” av noe kjønn på akkurat den arbeidsplassen. Begreper som kjønnsbalanse brukes nå i dagligtale: selve begrepet impliserer at det helst skal være tilnærmet like mange av hvert kjønn på en arbeidsplass eller i politikken – balanse er det jo kun ved 50-50. Men man snakker ikke om etnisk balanse, som vil implisere det samme, men det er vel fordi minoritetspolitikken har langt mindre makt bak seg enn likestillingspolitikken. Mens det er 50% kvinner i norske regjeringer, er det 0% minoriteter med unntak av den korte perioden perioden Manuela Ramin-Osmundsen var statsråd.

I sum: mens debatten om kvotering i det politiske Norge endte med moderat kjønnskvotering som normgivende politikk for ansettelser i staten, har andre sektorer fått uformelle kvoter som er langt mer radikale: det uoffisielle måltall for enhver norsk regjering er som sagt 50% kvinner mens det og noen regjeringsposter er i de senere år tilsynelatende reservert for kvinner, herunder er forsvarsministerposten mest påfallende. Uformelle og formelle grupper i form av måltall, dvs. i realiteten kvoter, ser ut til å være logikken bak likestillingspolitikken.

Forvirret begrepsbruk
Men hvor kommer så mangfold inn som begrep? I en bok publisert i 2009, Mangfold og Enfold, (Aschehoug), har redaktøren, daværende kulturminister under Mangfoldsåret 2008, Trond Giske, et forord hvor han sterkt antyder at mangfold er det motsatte av kvotetenkning. Han bruker eksemplet med pakistaneren som spiller Ibsens Nora – ikke fordi hun er pakistaner, men fordi hun er dyktig. Poenget er level playing field og ikke-diskriminering: det skal ikke spille noen rolle at hun ikke ser ut som en norsk kvinne; for kun dyktighet skal telle. Enda mer direkte sier den svenske dikteren Jonas Hassen Khemiri det i Giskes forord:

Jeg har veldig problemer med merkelappen innvandrer. Hvis det er noe vi skulle ha lært de siste 100 årene, så er det at å kategorisere mennesker etter etnisitet er umoderne, man skaper hele tiden en ”vi-dem” tenkning. Ideen om at verden skulle bestå av svensker og innvandrere er en veldig dum ide” (Giske, 2009: 7).

Giske sier seg enig med Khemiri, og legger til: ”Ideen om et mangfoldig samfunn betyr ikke at vi er ulike grupper som lever side om side (…) Det betyr at selve innholdet i det å være norsk, svensk, tyrkisk eller pakistansk forandres” (våre uthevninger) (Giske, ibid.).

Her er det altså en helt annen forståelse enn grupper eller kvoter av hva mangfold betyr: Det er nettopp ikke å sementere kategoriseringer ved vi-dem – vi kvinner er en gruppe, vi menn en annen, vi pakistanere er en, dere etniske nordmenn en annen. Betoningen i definisjonen av mangfold i Giskes bok ligger på forandring, og denne forandringen skjer gjennom at kulturer og etnisiteter møtes og interagerer. Det biologiske kjønn blir derfor ikke det viktig,e for det er uforanderlig i sin basiskonstitusjon, men det sosiale kjønn, kjønnsroller, eller gender, som det heter på engelsk.

Ut fra Giskes analyse og ut fra den konstruktivisme som genderbegrepet hviler på, kan altså ikke mangfold være det samme som likestillingspolitikk basert på kvoter eller måltall, som forutsetter permantente kategoriseringer. Gender er jo det sosialt konstruerte kjønn/kjønnsroller; hvor hovedpoenget er at de kan forandres gjennom ny tenkning og nye holdninger. Kjønnsroller eller som det nå kalles, det sosiale kjønn, er konstruerte og kan de-konstrueres  – altså endres – , mens biologisk kjønn er gitt. Kvotering er derfor noe som forutsetter grupper som er permanente; mens gender ikke gjør det. Det er en logisk brist når vi snakker om gender og kvotering eller måltall, for gender betyr at det biologiske kjønn ikke er viktig og fokuserer på endring og behovet for endring, både hos menn og kvinner.  Hvis logisk stringens skal spille noen rolle i politikkens verden, er det på tide å spørre hva som velges: Konstruktivismens flytende mangfoldspremiss eller kvoteringens jernharde kvinnepremiss?

• Janne Haaland-Matlary (f. 1957) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.