Aftenpostens politiske redaktør anklager statsministeren for ikke å skjønne seg på USA, men kanskje han selv burde gå til øyelegen for å få fjernet sin egen bjelke?
Og det virker ikke som om Arbeiderpartiet, tross Stoltenbergs ufrivillige lange USA-besøk, har skjønt så mye av det som skjer i verdens viktigste demokrati akkurat nå.
Det skriver Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle lørdag, i en artikkel om FrPs landsmøte. Men Stanghelle burde kanskje vært litt mer forsiktig med å gjøre seg høy og mørk på Stoltenbergs bekostning. For deretter følger han opp:
Samtidig bør Fremskrittspartiet lære seg den enkle leksen at Phillips og Tea Party-bevegelsen bare støttes av knapt 20 prosent av amerikanerne, og at de fleste av støttespillerne er middelaldrende menn, og at den splitter høyresiden, slik at demokratene kan komme til å vinne avgjørende slag i høstens viktige mellomvalg.
La meg ta de tre elementene i rekkefølge.
Folkelig støtte
Stangehelles andel på under 20 prosent er grovt misvisende. Den er riktig dersom man mener at folk regner seg som en del av bevegelsen, eller hvem som ville stemme på Tea Party dersom det stilte til valg i konkurranse med demokratene og republikanerne – en helt hypotetisk problemstilling. Men utsagnet er fullstendig feil dersom man ønsker å vite om amerikanerne ser positivt eller negativt på bevegelsen – og det er nok det leserne naturlig vil tenke på som ”støtte”. Slik må det også ha vært ment fra Stanghelles side – han forsøker å fremstille den som marginal.
Det er tatt opp mange meningsmålinger om det amerikanske folket er positive eller negative til Tea Party-bevegelsen. En grei oversikt finnes hos Polling Report. Jevnt over viser disse målingene at omtrent like mange har positive som negativ oppfatninger. Quinnipiac 14-19. april gir 32-31, CNN 9-11. april gir 38-36, Fox 6-7 april gir 36-34 – alle en knapp overvekt av positive, men også mange som ikke har noen klar mening. CBS spurte i slutten av mars om man var enig i sak med Teaparty’erne. Da var tallene 46 for og 40 imot.
Dersom vi ser bort i fra det til dels betydelige antallet som ikke har noen klar positiv eller negativ mening, er det derfor rimelig å konkludere med at omtrent halvparten av det amerikanske folk har et positivt syn på Tea Party-bevegelsen, altså ikke så mye dårligere enn president Obama. Det er noe helt annet enn det Stanghelle forteller oss.
Middelaldrende menn
Stanghelle overdriver kraftig. Og da bygger jeg ikke på anekdotiske bevis, som min egen reportasje fra den store demonstrasjonen på Capitol Hill dagen før helsereformen ble vedtatt, men på meningsmålingene.
Gallup spurte i slutten av mars om respondentene regnet seg som tilhenger av bevegelsen, motstander eller ingen av delene. Fordelingen 28-26 kjenner vi igjen (spørsmålet om positivt eller negativt syn ble også stilt, og ga en liten overvekt for det siste – 40-37). Men denne målingen ga også demografiske opplysninger. Den viser at støttespillerne er påfallende like tverrsnittet av det amerikanske folk.
Unntaket er selvsagt politisk ståsted. Republikanerne er sterkt overrepresentert og demokratene enda sterkere underrepresentert, mens andelen Tea Party-støttespillere som er politisk uavhengige tilsvarer andelen i folket som helhet. Bevegelsen er altså tydelig sentrum-høyre, og tyngdepunket ligger klart til høyre for gjennomsnittet i det amerikanske folk. Men det er vel ikke akkurat overraskende.
Menn er riktignok litt overrepresentert, med 55 prosent. De med høyere inntekt er også litt, men ikke mye overrepresentert. I aldersgruppen 50-64 finner vi 29 prosent blant støttespillerne, mot 27 i folket, altså en minimal forskjell. Svarte er klart underrepresentert, men ikke hispanics, og dette gjenspeiler at de aller fleste svarte er demokrater.
Ser vi på Tea Party-aktivistene, altså de som deltar i demonstrasjoner og har tatt andre aktive skritt, er Stanghelle muligens litt nærmere. Ifølge en måling fra CNN i februar var 6 av 10 aktivister menn. Men dersom Stanghelle vil støtte seg på denne målingen, passer det kanskje litt dårlig med fordommene at aktivistene er uvanlig godt utdannet? I denne undersøkelsen er heller ikke de typisk middelaldrende overrepresentert, men derimot dem mellom 30 og 49 år.
Splitter høyresiden
Dette er Stanghelles analyse, og kan foreløpig ikke verken bevises eller motbevises – til det har vi hatt for få valg å teste teorien ut på. Jeg er imidlertid stort sett uenig med Stanghelle.
Bevegelsen har ulike innvirkninger på det Republikanske partiets valgutsikter. Den gir energi på høyresiden og virker mobiliserende, på samme måte som organisasjoner på venstresiden bidro til entusiasmen rundt Obama i 2008. Den kan bidra til at en del uavhengige velgere som er opptatt av budsjettunderskudd og en voksende statsmakt kan mobiliseres og stemme republikansk, men kan også skremme bort noen uavhengige som synes det blir for mye negativitet. Den kan også føre til en motmobilisering blant demokrater som ikke liker Tea Party, selv om vi foreløpig ser lite til dette.
Og endelig kommer splittelsesfaren. Det er riktig at Tea Party-folket i mange stater mobiliserer til støtte for høyreorienterte republikanere for å bli kvitt det de oppfatter som altfor sentrumsorienterte sittende republikanere. I suppleringsvalget i New Yorks 23. distrikt i november skjedde dette, etter at den lokale partiorganisasjonen hadde utnevnt en svært sentrumsorientert kandidat, uten å ta med partiorganisasjonen medlemmene på beslutningen. Da den opprinnelige kandidaten trakk seg og anbefalte demokratene, førte det til republikansk tap i et distrikt de hadde kontrollert i over hundre år. Men dette er unntaket.
Motstykket finner vi i suppleringsvalget til senatet i Massachusetts i januar, der Tea Party-aktivister spilte en hovedrolle i å tilføre Scott Browns kampanje den energien som førte til hans sensasjonelle seier. Det er også interessant at republikanerne har vunnet alle de tre viktige valgene som er avholdt etter at Tea Party ble en viktig nasjonal kraft. Ved siden av Massachusetts gjelder det guvernørvalgene i Virginia og New Jersey. Alle tre valg ble vunnet av relativt moderate republikanere i tidligere demokratiske seter, og alle tre steder så vi en kraftig mobilisering av uavhengige velgere til fordel for republikanerne.
Noen vil også se tegn til at Tea Party opptrer splittende i Arizona, der J.D. Hayworth forsøker å danke ut John McCain i senatet. Men dette handler mer om en misnøye blant en del republikanere over at McCain er for innvandringsliberal, en misnøye som stammer fra lenge før Tea Party-bevegelsen. Bevegelsen har i de fleste stater ikke vært veldig opptatt av innvandring, noe som fremgikk av mitt intervju med Reason-redaktør Matt Welch. Tea Party-bevegelsen i Arizona har hovedsaklig avholdt seg fra å støtte Hayworth, og McCain vil høyst trolig dra dette i land.
Et sted der problemstillingen virkelig er relevant fremover er Florida, der Marco Rubio har sterk Tea Party-støtte når han i praksis har satt guvernør Charlie Crist sjakkmatt i nominasjonskampen foran senatsvalget i november. Innen 1. mai får vi vite om Crist isteden stiller som uavhengig kandidat. Gjør han det, kan det hende demokratene vinner i Florida, men jeg tror ikke det. Dersom Rubio vinner, har Tea Party-bevegelsen igjen bidratt til å gjøre senatet mer, ikke mindre konservativt.
Twitter: @jasnoen
Ingressfoto: Flickr-bruker dbking.
Angående splittelse synes jeg du burde nevne at Tea-party bevegelsen også er veldig splittet i seg selv.
De har ikke bare en politikk. Bevegelsen er veldig sammensatt, og er egentlig bare en protestgruppe som protesterer mot mye rart. Slik jeg har forstått det har de delt seg i to hovedleirer; En som ser på Ron Paul som den naturlige “leder”, og en som ser på Sara Palin (og Glenn Beck) som den naturlige “leder”. Det de har til felles er “small government” og “back to the constitution”, og hovedforskjellen er deres holdning til krig. (Paul mot krig, Palin/Beck “for” krig)
Og jeg opplever dessuten at Palin/Beck leiren fokuserer noe mer på religion.
Nå må du ikke ruinere Aftenpostens nyanserte analyser av Tea Party-bevegelsen. Alle vet at de er bare en gjeng med rasistiske rike menn med liten støtte blant folket, opplest og vedtatt, fakta trenger ikke blande seg.
Nå ser jo det som blir skrevet på Wikipedia ut til å støtte Stanghelle heller enn Snoen: http://en.wikipedia.org/wiki/Tea_Party_movement#Public_opinion_polls
Obama har ifølge siden du linker til en oppslutning på 53% “favorable”. Tea Party har en oppslutning på 32-46%. Er det virkelig “ikke mye dårligere”?
PeeWee: Det kommer an på hvordan man definerer “supporter”. I den ganske ferske NYT-målingen, som formodentlig er Stanghelles kilde, fremgår ikke spørsmålsstillingen, men de andre målingene tyder på at de 18 prosentene her er dem som har støttet bevegelsen aktivt (demonstrasjoner, donasjoner, brevskriving, telefonering etc.), siden det rimer med tallene i andre undersøkelser. Andelen som er “favourable” er altså betydelig høyere i alle målinger, og jeg mener dette er et bedre kritierium på hva det amerikanske folket mener om bevegelsen, ref også CBS-målingen nevnt ovenfor.
Ståle: Det er et skjønnsspørsmål. Det er langt flere som ikke har noen klar formening om Tea Party enn om Obama. Ser vi bare på dem som har en oppfatning, blir forskjellen mindre.
I tillegg kommer CBS-målingen om saker, der Tea Party-bevegelsen er fullt ut konkurransedyktig med Obama, se f.eks. oppslutningen om Obamas helsepolitikk http://www.pollster.com/polls/us/jobapproval-presobama-health.php og økonomiske politikk http://www.pollster.com/polls/us/jobapproval-presobama-economy.php der omkring 10% flere er misfornøyde enn fornøyde med Obamas innsats. (Tallene er riktignok ikke helt sammenlignbare, siden dette er approval rate for hvordan Obama håndterer disse områdene, ikke direkte hva han mener).
Mitt hovedpoeng er at Tea Party-bevegelsen ikke er noe marginalt fenomen.
At Tea Party ikke er noe marginalt fenomen er en fallitterklæring for demokratiet. Disse personene er de som i stor grad har sett lønningene sine stagnere eller synke de siste 30 årene samtidig som Wall Street og de rikeste 1% har tatt hele kaka fra den økonomiske oppturen. Så klarer det høyreorienterte apparatet med Beck, Limbaugh m.fl. til å få dem til å innbille seg at det er pga høyere skatter og ulovlige innvandrere, og homoer og andre som er grunnen til deres problemer.
MV,
kan du ikke lese?
Snoen påpeker at te-partistene ikke er opptatt av innvandring, for ikke å snakke om homofili, MEN det de derimot er veldig opptatt av er den stadig voksende og allestednærværende føderale staten.
Det må være hardt å være progressiv, og å se en ikke-progressiv folkebevegelse med stor oppslutning.
Artig om Bante kunne begrunne sine meninger litt mer? På hvilken måte er egentlig Bante ikke libertarianer?
Peewee, du mangler sosiale antenner.
Har du hørt det før?
Bante har vel strengt tatt ikke de helt store sosiale antennene selv? Virker som om det kun er enda en av disse som får ereksjon av å fremstå som kynisk på diverse kommentarsider?
Har skrevet et svar til deg i Bell Curve tråden.
Men jeg forventer ikke at du skal forstå. Du kaller deg ikke marxist, men du har alle karakteristiska av å dele det marxistiske verdensbilde – som er flatt, materielt og rasjonalt.
Tror det var Augustin som sa noe sånn som at han visste hva som er rett, men han gjorde allikvel ikke det rette.
Skjønner du Augustins poeng?
Hvis svaret ditt er ja, er du litt nærmere å skjønne hva konservatisme innebærer av syn på tilværelsen.
Jeg er overbevist om at den objektivisten du jakter på bor i ditt eget sjelsliv.
Har du noen ganger sett etter?
Hvorfor kan ikke Bante bare akseptere at han er en libertarianernerd? Jeg venter også på et alternativ til det materialistiske verdensbildet fra Bante sin del. Jeg lurer også på hvor Karl Marx snakket om betydningen av biologi?
Det som gjør det så kjedelig er at jag har en vedvarende følelse av at du er mest opptatt av å ville diskutere/krangle med libralister, og på langt nær like interessert i å skjønne den konservative posisjon.
I stedet for å være passiv og bare vente, kan du jo på egen hånd søke kunnskap som tar deg ut av den mørke materialismen og inn i lyset.
Kanskje er det egentlig det som er poenget: både marxister og liberalister opererer med et rasjonalistisk og materialistisk perspektiv?
Det Bante beskriver er slettes ikke konservatisme. Det man beskriver som konservatisme i USA har ingenting med den europeiske konservative tradisjonen å gjøre, men har mye med den liberalistiske europeiske tradisjonen å gjøre. Noen bevegelse som er en videreføring av europeisk/opprinnelig konservatisme finnes egentlig ikke i USA.
Bante har jo helt konsekvent nektet å komme med noe alternativ i større detalj.
Liberalismen er slettes ikke materialistisk og rasjonalistisk. De tror på hundre prosent fri vilje, noe som er vitenskapelig umulig og tror på slikt religiøst tullball som “naturgitte rettigheter”. Det å dyrke materiell velstand over alt er heller ikke spesielt rasjonalistisk.
PeeWee,
Fortsatt redd for at liberalistene i norge skal banke deg eller?
http://www.liberaleren.no/2005/07/26/utfordring-til-peewee/
Her er hva Wiki sier om de to:
Conservatism (Latin: conservare, “to conserve”) is a political and social philosophy that says that traditional institutions work best and society should avoid radical change. Some conservatives seek to preserve things as they are, emphasizing stability and continuity, while others oppose modernism and seek a return to the way things were.[1][2] The first established use of the term in a political context was by François-René de Chateaubriand in 1819, following the French Revolution.[3] The term has since been used to describe a wide range of views. R. J. White wrote: “To put conservatism in a bottle with a label is like trying to liquify the atmosphere… The difficulty arises from the nature of the thing. For conservatism is less a political doctrine than a habit of mind, a mode of feeling, a way of living.”[4]
“Libertarianism is a political theory that advocates the maximization of individual liberty in thought and action[1][2] and the minimization or even abolition of the state.[3][4] Libertarians embrace viewpoints ranging from pro-property to anti-property[2] and from a minimal state (or minarchist) to anarchist.”
Ser du en nyanseforskjellen, Peewee?
Særlig den siste setningen i definisjonen av konservatisme ovenfor griper meg i magen. Skjønner du hva jeg mener?
Jeg sier da ikke at jeg ikke ser forskjell på konservatisme og libertarianisme. Det jeg ikke gjør er å se forskjell på libertarianisme og det Bante taler for! Ser man på de tidlige konservative, som de første liberalistene slåss mot, så var jo ikke de akkurat “small government” selv om de heller ikke var ivrige velferdsstatstilhengere(et konsept som ingen uansett hadde foreslått på den tiden).
PeeWee,
Du er ikke banna her i fra altså, hvor lang tid tror du det tar denne gangen?
Hadde vært interessant å visst hvor mange nettforum, blog-kommentarfelt, evis-kommentarfelt osv du egentlig er banna fra..
Vel, lykke til..
Liberalist: Minervas kommentarspalter er ikke stedet å ta opp gamle feider.
PeeWee og Bante: Kommentarfeltet på en artikkel om norsk mediedekning av USA er ikke stedet for å diskutere semantikk.
Ytterligere off-topic kommentarer vil bli slettet.
Minerva,
Ingen feide fra min side, bare en flerårig observasjon, som moderator kanskje kan finne trøst i når det kommer til det.
Jeg synes dette var en nyansert og interessant artikkel.
Jeg håper imidlertid at jeg i fremtiden kan undgå å bli invitert til å “kommentere på ” noe som helst
Rolf O. Berg: Godt poeng. Jeg lover å rette det opp dersom du lover å begynne å markere avsnitt med dobbel linjeskift ;o)