Vernet av personopplysninger oppleves i dag som viktigere enn vernet av frihetssfæren. Men personvernet utgjør bare én del av rettsstaten og må avveies mot andre verdier.
I Norge har debatten om implementering av EUs datalagringsdirektiv blitt ekstremt polarisert. Noen tilsvarende motstand mot datalagringsdirektivet har man ikke opplevd i noen av de øvrige EU-landene som har implementert direktivet i tur og orden.
Slik debatten har utviklet seg i Norge, fremstår den for mange som en debatt for eller mot personvern. Når vi for eksempel er vitne til at Datatilsynet stadig ”taper” i Stortinget ved behandling av saker med tunge personverndimensjoner, sist i saken om helseregisteret, er det imidlertid på tide å evaluere hva det er vi har med å gjøre. For det er i møte med andre rettsstatsverdier vi tvinges til å evaluere og revidere etablerte forestillinger om personvern.
Generelt har individuelle rettigheter styrket seg kolossalt; og retten til respekt for privatlivet kanskje mest av alt.
Det på tide å minne om at det ikke er tale om et valg mellom personvern på den ene siden og andre rettsstatsverdier på den andre. Personvernet utgjør nemlig en del av det større rettssikkerhetsbegrepet og må følgelig avveies mot andre, minst like tungtveiende verdier.
Privatlivet har styrket seg
At Datalagringsdirektivet representerer en trussel mot vårt personvern, er en påstand som ble avvist i en nylig avsagt dom av den tyske konstitusjonsdomstolen. Dommen fastslo at EUs datalagringsdirektiv verken er i strid med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen eller den tyske konstitusjonen. Den tyske grunnloven er ellers kjent for å være den europeiske grunnloven som sterkest verner om den enkeltes personlige integritet.
En av påstandene som blir anført i debatten om Datalagringsdirektivet, er at personvernet aldri tidligere har hatt dårligere kår. Det er grunnlag for å bestride et slikt postulat. Den teknologiske utviklingen har rett nok gitt nye måter å overvåke enkeltmennesket på, men den har samtidig gitt mennesket større frihet enn noen sinne.
Ragnar Knoph skrev i 1934 at: “I våre dager vil en appell til medfødte menneskerettigheter lyde for døve ører” (Kinander (red): Makt og Rett, Universitetsforlaget 2005, side 31). Utsagnet står i kontrast til fokuset på menneskerettigheter vi i dag finner i både nasjonalstaten og i internasjonale organ og fora. Generelt har individuelle rettigheter styrket seg kolossalt; og retten til respekt for privatlivet kanskje mest av alt.
Debatten om personvernet (personopplysningsvernet) har i Norge kuppet rettsstatsdebatten.
Debatten om personvernet (personopplysningsvernet) har i Norge kuppet rettsstatsdebatten. Personverndebatten er blitt selve rettsstatsdebatten, mens den i stedet skulle vært en del av den. Som følge av begrepsforvirringen flyter det meste, og det er vanskelig å få grepet på hva som er hva og hvorfor. Begrepsuklarheten representerer en fordel for dem som mener at personvernet skal styre rettsstatsdebatten.
Enkelte har anført at begrepet “personvern” ikke lar seg definere. Dette er et uholdbart standpunkt, som hindrer en åpen og kritisk diskusjon om personvernet. I den norske debatten benyttes som regel begrepet personvern som et synonym for rettssikkerhet. Slik begrepet benyttes, brukes det som en felles betegnelse på alle regler og hensyn som skal ivareta individets frihetssfære, både psykisk og fysisk. Det er imidlertid de samme regler og hensyn begrepet rettssikkerhet omfatter.
Frykten for det autoritære samfunnet
Den teknologiske utviklingen har vært styrende for personverndebatten. Fra den moderne personverndebatten startet i 1960-årene har forestillingen om et kommende autoritært kontroll- og overvåkningssamfunn vært et helt sentralt argument for kravet om et sterkt personvern. Dette har vært premisset bak kravet om å begrense hvor mye informasjon som samles inn og lagres, og det har ikke vært tilstrekkelig å fokusere på å utforme gode regler for informasjonssikkerhet og selve behandlingen av personopplysninger.
Fundamentale rettsstatsspørsmål knyttet til forholdet mellom individ og stat har alltid vært en integrert del av debatten. Spørsmålet har vært hvor mye staten og andre ressurssterke aktører har rett til å vite om den enkelte. Professor Bing uttrykte seg slik i 1991:
”… spørsmålet er om angrep på den personlige integritet bidrar til å skape et samfunn av ydmykede mennesker, bidrar til å ta fra dem initiativ og ansvar. Er vi i ferd med å gjøre befolkningen styrt og kontrollert i stedet for – som våre demokratiske idealer krever – styrende og kontrollerende?”
I den nylig utgitte boken Til forsvar for personvernet, som er redigert av Kristin Clemet og John Olav Egeland, er det fremdeles dette overvåkningsperspektivet som står sentralt. Personvernet er et rettsområde som favner svært vidt – fra regulering av behandling av den enkelte personopplysning til det store rettsstatsspørsmålet om hvorvidt det totale overvåkningstrykket er akseptabelt i vårt demokratiske samfunn.
Det første spørsmålet er det mulig å forholde seg til ved bruk av eksisterende rettskilder. Det andre spørsmålet er av ren politisk og filosofisk art. Slik debatten har utviklet seg, har dessverre den politiske debatten en slik kraft at den begynner å slå tilbake på den rettslige.
Et perfekt nullpunkt i dag?
Noe av det problematiske med dagens debatt er at den ikke tar utgangspunkt i gjeldende rettstilstand ved behandling av personopplysninger, herunder regelverket som i dag gjelder for politiets innhenting og bruk av personopplysninger i forbindelse med etterforskning.
Det er først når personvern forstås som en begrenset del av dette videre rettssikkerhetsbegrepet at fokuset kommer på det som er det viktigste spørsmålet; nemlig hvilken samlet beskyttelse samfunnet tilbyr individet.
Debatten synes å bygge på et premiss om at det etter dagens rettstilstand ikke eksisterer noen utfordringer knyttet til personvern og informasjonssikkerhet. Vi befinner oss nærmest på et perfekt nullpunkt. Det er ingen debattanter som problematiserer utgangspunktet, den rettstilstanden som står opp mot lovforslaget om implementering av Datalagringsdirektivet. Det er også få av debattantene som diskuterer de reelle konsekvensene av et nei til direktivet, for eksempel for det europeiske politisamarbeidet og norske bevisregler.
Mange av debattantene synes å forutsette at implementering av direktivet vil medføre at gjeldende regler og premisser om behandling av personopplysninger blir brutt. Alternativt at reglene endres slik at datalagret informasjon kommer til å bli misbrukt uansett.
Den i praksis altomfattende rettsstatsdebatten som personverndebatten er omgjort til, smelter på denne måten sammen med ikke-empirisk funderte hypoteser. Dette slippes ukritisk gjennom fordi usikkerheten rundt den raske teknologiske utviklingen muliggjør et slikt spillerom. Dette kommer på toppen av den uklare begrepsbruken – og kan forklare den sterkt ideologiske debatten som nærmest antar et religiøst preg.
Samlet beskyttelse til individet
Frihetssfæren for enkeltindividet er selve målet med rettsstaten. Individet skal ha et frihetsrom der hver og en kan utfolde og utvikle seg og forfølge sin lykke. Det er først når personvern forstås som en begrenset del av dette videre rettssikkerhetsbegrepet at fokuset kommer på det som er det viktigste spørsmålet; nemlig hvilken samlet beskyttelse samfunnet tilbyr individet.
Individet står i dag tilnærmet uten reell selvbestemmelsesrett med hensyn til hvilke opplysninger som samles inn, lagres og brukes om vedkommende.
Konsekvensen av et slikt perspektiv er at personvern ikke lenger bare handler om kontroll med informasjon (personopplysninger). Det blir i stedet individets samlede rettsstilling i samfunnet som veies. Statens plikt til å sikre en effektiv straffeforfølgning er for eksempel også en sentral menneskerettighetsforpliktelse som har betydning for den enkelte som utsettes for kriminelle handlinger.
Retten til selvkontroll er en myte
En myte om at individet har en reell rett til selvkontroll med informasjon om seg selv, synes å råde. Et slikt premiss representerer et av de mest grunnleggende dogmene innen “personvernretten” og er gjentatt av både Personvernkommisjonen, på nettsidene til regjeringen, Datatilsynet og av flere andre. Dersom man evner å løsrive seg fra disse postulatene, er realiteten i dag at individet står tilnærmet uten reell selvbestemmelsesrett med hensyn til hvilke opplysninger som samles inn, lagres og brukes om vedkommende.
Forestillingen om “selvkontroll” er altså i realiteten illusorisk. Faktum er at den enkelte borger i all hovedsak er underlagt omfattende lovkrav om å gi fra oss personlig informasjon og har lite selvbestemmelse i så måte. Samtykkekrav ved avgivelse av personopplysninger ved kjøp av varer og tjenester er også illusorisk. I et moderne samfunn har den enkelte behov for en rekke varer og tjenester, for eksempel teletjenester eller flyreiser. Avgivelse av en rekke personopplysninger samt kontroll er ikke noe den enkelte kan motsette seg.
Alternativet, ikke å ha for eksempel mobiltelefon eller gjennomføre en flyreise, er intet alternativ for det moderne mennesket.
Alternativet, ikke å ha for eksempel mobiltelefon eller gjennomføre en flyreise, er intet alternativ for det moderne mennesket. Heller enn å predike en fiksjon om den enkeltes selvkontroll, bør man innse realiteten og konsentrere seg om at lovgivers utforming av reglene tilfredsstiller individenes integritetskrav.
Helhetlig rettsstatsdebatt er nødvendig
Det bærer galt av sted å gi reglene om behandling av personopplysninger en særstilling i forhold til andre regler som kan ha minst like stor betydning for den enkeltes frihetssfære. Personopplysningsvernet skal være et verktøy for å realisere frihetssfæren.
Det er imidlertid avgjørende at regler om behandling av personopplysninger underordnes de faktorer som definerer selve utformingen av den enkeltes frihetssfære, ikke motsatt. I realiteten er dette to ulike spørsmål, selv om de også henger nøye sammen. Konsekvensene av at personverndebatten er gjort til en altomfattende rettsstatsdebatt, er at reglene for vern av personopplysninger oppleves som mer absolutte enn vernet av frihetssfæren.
Debatten har vekket et sjeldent folkelig engasjement som i seg selv er verdifullt for demokratiet. Dessverre er dette halen som logrer med hunden, ikke motsatt.
Det er høyst problematisk at personverndebatten utvikler seg og opptrer løsrevet fra en helhetlig rettsstatsdebatt. En helhetlig rettsstatsdebatt er en nødvendig og komplisert utfordring å håndtere i den offentlige debatt.
Den snevrere personverndebatten representerer et overkommelig tema for mange debattanter å forholde seg til. Debatten har vekket et sjeldent folkelig engasjement som i seg selv er verdifullt for demokratiet. Dessverre er dette halen som logrer med hunden, ikke motsatt.
- Birthe Taraldset (f. 1971) er stipendiat ved juridisk fakultet på Universitetet i Bergen.
[...] This post was mentioned on Twitter by dugnad and dugnad, dugnad. dugnad said: [AVIS] Debatt om personvernet eller rettsstaten?: Vernet av personopplysninger oppleves i dag som vi.. http://bit.ly/ahcZTE #DLD [...]
[...] er på ingen måte idiotisk eller lettsindig, også stipendiat Birthe Taraldset argumenter slik i dagens essay om Datalagringsdirektivet på Minerva, og det kan heller ikke bare avfeies med at de ikke vet sitt [...]
Social comments and analytics for this post…
This post was mentioned on Twitter by dugnadeu: [AVIS] Debatt om personvernet eller rettsstaten?: Vernet av personopplysninger oppleves i dag som vi.. http://bit.ly/ahcZTE
#DLD…
Du omgår det helt sentrale sp. nemlig primær og sekundærbruk at data. Hvor primærbruk omfatter nytten for den som produserer dataene. Deg og meg og flyreiser, eller en faktura. Sekundærbruken er planlegging, kontroll og i utvidet forstand etterforskning.
Snur vi det prinsippet og gjør sekundærbruken primær kan vi miste kontrollen over dataene og gjøre aktiviteten til et middel for kontroll og ikke motsatt.
Det ligger i saken at nesten alle registrerte data vil inneholde lovlige aktiviteter. Når disse dataene da gjøres til et middel for etterforskning, gjennom å pålegge registreringen, har vi gjort disse dataene til et middel for å finne den % som inneholder ulovligheter.
Å avfeie det som manglende innsikt er mildt sagt arrogant. Ingen har motsatt seg sekundærbruk, men det må komme som en følge av primærbruken.
Her er det så mye påstander og postulater at det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne. Jeg kommer forøvrig tilbake med en mer utfyllende og kritisk gjennomgang av artikkelen. Men nøyer meg i denne omgang med å ta opp en påstand som Taraldset kommer med og som viser noe av kunnskapsnivået hennes:
“Noen tilsvarende motstand mot datalagringsdirektivet har man ikke opplevd i noen av de øvrige EU-landene som har implementert direktivet i tur og orden.”
Interessant! Et spørsmål til Taraldset blir da. Hvem bragte datalagringsdirektivet inn for den tyske forfatningsdomstolen?
Svaret finner hun her: Arbeitskreis Vorratsdatenspeicherung
Når 35 000 borgere står bak en rettsak mot datalagringsdirektivet, kaller jeg det “tilsvarende motstand”. I tillegg til at et demonstrasjonstog i Berlin 22/9 2007 samlet 15000 demonstranter.
Og det har vært stor motstand i en rekke andre land som det er lett å dokumentere. Som sagt vil jeg kommentere en rekke av Taraldsets øvrige postulater senere.
For ordens skyld: Undertegnede er initiativtager til og styremedlem i Stopp Datalagringsdirektivet, men kommentarene her er mine personlige og ikke på vegne av Stopp DLD.
I dag er prinsippet rundt teletrafikk data at politiet har tilgang til overskuddsinformasjon, dette være faktura eller det som er mest brukt i de fleste politieksempler, data for drift og feilsøking.
I kripos egen høring sier de at de pr dags dato bruker trafikkdata i 75% av alle drapsaker, og at de trenger data som er slettet i 2,6% av tilfellene. (Kripos høring side 18 og 19) Dette viser at dagens lagring og bruk av trafikkdata er ytterst tilfredsstillende.
Jeg bruker min mobiltelefon på en slik måte at jeg vil legge igjen spor som fører til at min lokasjon lagres ca hvert 20 min med datalagringsdirektivet.
Spørsmålet er ikke om politiet trenger trafikkdata, det gjør de helt klart, også for den uskyldiges rettsikkerhet. Spørsmålet er om vi trenger en egen systematisk loggføring av innbyggernes kommunikasjon og bevegelser som kun skal brukes i straffeprosess når dagens system fungerer 97% av tiden.
Når jeg leser politiets høringer om trafikkdata så føler jeg meg ytterst trygg på at de har de ressursene de behøver i dag. Og en statlig innsamling av innbyggernes bevegelser er alt for høy pris å betale for ca 20 saker i året, da er det bedre å endre på 21 dagers lagring av ipadresser og beholde dagens ordning!
Har artikkelforfatteren en muligheten til å skrive en utgave av dette innlegget også ment for mennesker med under 100 i IQ? Jeg har lest det 4 ganger nå og har vondt i hue. Jeg prøver virkelig å få fatt i helheten, mulig jeg bare er litt sliten i dag…
Ja, er det bare meg? Eller er dette innlegget som skal klare opp i begrepsbruk og begrepsforvirring vanskelig å få tak på? Jeg lovet tidligere i dag å lese innlegget i ro og mak hjemme for å forstå det, men jeg skal ærlig innrømme at jeg klarer ikke nå heller. Jeg tror jeg henger med litt, bare for å bli “kastet av” i neste setning eller avsnitt. Jeg ber deg instendig Taraldset, om å klargjøre innlegget ditt for “dummies”. Jeg er engasajert i denne debatten og vil veldig gjerne ha tak i poengene dine. Kan du ikke lage en forenklet kortversjon av innlegget ditt.
Will (som ikke ønsker å bruke sitt riktige navn i redsel for å at blottlegge at det bare er jeg som er dum)
Will – Det er nok en forutsetning at du evner å skrive ned nøyaktig hva du ikke forstår. Blir ganske umulig å hjelpe til dersom man ikke vet hva man skal hjelpe deg med å forstå.
“A DIFFUSELY THREATENING FEELING”: Den tyske forfatningsdomstolen er antakelig den domstolen i Europa som sterkest hegner om individets integritet. I sin dom av 2. mars i år har domstolen ikke innvendinger mot selve datalagringsdirektivet (DLD), se http://www.bundesverfassungsgericht.de. Dette bør være et tankekors for dem som hevder at DLD krenker EMK artikkel 8. (Den tyske føderale gjennomføringsloven ble imidlertid vurdert som for lite presis og ble underkjent, men dette må holdes atskilt fra selve direktivet.) Domstolen sier at problemet med DLD er “a diffusely threatening feeling” (som det står i den engelske pressemeldingen). Dette er treffende.
Motstanden mot DLD bygger på en ullen og lite håndgripelig påstand om at den enkeltes privatliv blir krenket ved gjennomføring av direktivet. Ingen har imidlertid klart å forklare hvordan denne “diffuse” følelsen skal måles, eller hva som kan være en adekvat test. Vi har i lang tid levd med at det lagres trafikkdata, og dataene er blitt brukt til kriminalitetsbekjempelse i en langt større grad enn hva DLD og den norske regjeringens forslag til gjennomføring legger opp til. Sikkerheten ved den foreslåtte norske implementeringen er også langt bedre enn dagens ordning. Likevel har ingen tidligere skreket opp om at privatlivet deres er blitt krenket, selv om trafikkdata altså har vært benyttet lenge. Dette illustrerer hvor diffust og lite håndgripelig grunnlaget for motstand mot DLD er. Langt mer håndgripelig er det imidlertid at trafikkdata er helt sentralt ved kriminalitetsbekjempelse. Uten effektiv kriminalitetsbekjempelse blir samfunnet mindre trygt, noe som opplagt vil ha betydning for den enkeltes frihet.
Tilbake til den tyske forfatningsdomstolen: To av de åtte dommerne dissenterte – ikke fordi de mente flertallet var for lite strengt, men motsatt: Mindretallet mente at det var ingen grunn til å føle seg krenket ved lagring, dersom sikkerheten er tilfredstillende: “If state of the art data security is guaranteed, there is therefore also no objectifiable basis for the assumption that the citizen could feel intimidated as a result of the storage” (dommer Schluckebiers dissens).
Det er overraskende at siste meningsmåling viser flertall for DLD i folket, til tross for dommedagsprofetenes hysteri rundt den diffuse truende følelsen. Muligens ender det norske DLD-dramaet med at Datatilsynet & co nok en gang må bite i gresset (siste eksempel av mange er hjerte- og karregisteret). Men et nederlag for Datatilsynet & co innebærer ikke nødvendigvis et nederlag for personvernet. Som Taralset skriver må personvern i dag oppfattes som et uttrykk for individets totale rettssikkerhet/frihetsrom. Sett i et slikt perspektiv er personvernet avhengig av at DLD implementeres, for ikke å bli svekket.
@will: Om det er en trøst, så er du ikke alene. Jeg jobber med et svar i innleggs form, men sliter også med å forstå hva Taraldset EGENTLiG mener. Jeg har imidlertid slått meg til ro med at det må være hos meg feilen ligger. Jeg er dog bare en legmann på dette området. Men jeg tror jeg begynner å se et mønster i innlegget hennes, så kanskje vi kan få en avklaring når trådene er samlet.
Min kommentar retter seg egentlig vel så mye til Kvams kommentar som til Taraldsets hovedinnlegg.
Den diffuse trusselen er diffus, ikke fordi den er lite viktig, men fordi den er vanskelig å beskrive. Og det er ikke slik at ting som er vanskelig å beskrive nødvendigvis er lite viktig? Engasjementet i denne saken er jo et bevis i seg selv for at folk synes dette er viktig.
Siden dere har problemer med å forstå denne diffuse trusselen så skal jeg ta et eksempel for å illustrere. Det er ikke mange år til samtlige pc-er har webkameraer (det er vel ikke mulig å kjøpe en laptop i dag uten). Det skal heller ikke mye arbeid for en software-produsent for å lage et program som tar opp bilder/video fra disse laptopene og sender det til en sentral database/register. La oss tenkte oss at disse bildene kun skal lagres. De eneste som skal få tilgang til denne databasen med bildene/videoene er politiet. Politiet får heller ingen tilgang før det eventuelt er knyttet opp mot et kriminelt tilfelle, og kun etter en domstolskontroll (altså akkurat slik som datalagringsdirektivet legger opp til i forhold til lagring av kommunikasjons og oppholdssted). Vil dere synes at dette er greit? Ingen vil jo se disse bildene med mindre dere er mistenkt i en sak? Dere har med andre ord ingenting å være redd for dersom dere er lovlydige.
Dere kan sikkert arrestere meg på mye rundt dette eksemplet, men det jeg prøver å få dere til å forstå er den følelsen jeg håper dere ville fått av en slik lagring. Den “litt mindre diffuse følelsen” som jeg håper dere vil få ved et slikt tilfelle er, i hvert fall for meg, akkurat den samme som jeg får når jeg hører at norske myndigheter skal lagre hvor jeg oppholder meg til enhver tid, en fullstendig oversikt over mine nettverk og mine kommunikasjonsvaner. Uavhengig av om det er en høy terskel for politiet å få tilgang til disse data eller ikke.
Jeg er enig i at konkrete overgrepsbilder er sterk kost, og at det gir næring til “overvåkingsvilje”. Men jeg mener altså at en slik “kryssklipping” i debatten er lite egnet til å komme frem til en sund balanse mellom norske borgere og den norske stat.
Og så til et annet poeng. Siden dere åpenbart synes mye av dld-motstanden er tuftet på gal argumentasjon så vil jeg selv hevde at dere har noen ganske kraftige skivebom i argumentasjonen deres (i hvert fall noen ganger). Jeg viser til deres innlegg på bt.no hvor dere argumenterte til fordel for lagring av trafikkdata fordi det også vil hjelpe til å frifinne folk:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fritt-frem-for-barneporno-1008244.html
Mener dere virkelig dette? Mener dere at overvåkingstiltak (lagring av min kommunikasjon, mine nettverk og mine bevegelser i praksis gjennom hele døgnet) skal legitimeres med et argument om at jeg kan bli frifunnet ved en eventuelt fremtidig etterforskning av meg? Hva slags verdi har dette argumentet da? Argumentet kan jo brukes på de helt vanvittige overvåkingstiltak. Ser dere ikke at en fullstendig kontroll på borgerne også vil hindre at borgerne feilaktig blir etterforsket? Men at vi kanskje bør unngå det likevel? Hvis argumentet deres kan brukes på samtlige overvåkingstiltak, hva er da verdien av argumentet dere?
Etter mitt syn har enten jeg misforstått argumentasjonen deres fullstendig, eller så har dere misforstått noe elementært. Hvis ikke, så må jeg bare konstatere at dere, og jeg, kommer fra to helt ulike plane…eh galakser.
Mvh Christian Elind, jurist
blogg: trollkar.blogspot.com
SVAR TIL CHRISTIAN ELIND:
(1) Jeg er helt enig i at følelser er viktige. Svært mye av lovverket beskytter nettopp de opplevelsene og forventningene vi har i relasjon til straffeprosess, bevegelsesfrihet osv. Men når en følelse blir så lite konkret at den ikke engang kan oppleves, men bygger på en hyopotetisk (konstruert) frykt, blir det noe annet. Poenget mitt i denne sammenheng er at vi har levd med lagring av trafikkdata i mange år, med lavere tilgangsterskel for politiet og med et dårligere sikkerhetsnivå enn det som nå foreslås – og ingen har brydd seg. Hvis lagring og bruk av trafikkdata virkelig er et problem, hvorfor har ingen slått alarm? Generelt har norske borgere en svært lav terskel for å klage på noe de er misfornøyd med. Men ingen har, så vidt jeg vet, klaget over at trafikkdata brukes til kriminalitetsbekjempelse.
(2) Ditt eksempel med lagring av webkamerabilder er dårlig fordi det kommer i kategorien ekstreme overdrivelser, som DLD-debatten er full av. Det er jo ikke grenser for hva man kan tenke seg av teknologiske muligheter, men slike “visjoner” bidrar først og fremst til å avspore debatten og trekke oppmerksomheten bort fra hva DLD egentlig handler om. DLD innebærer (grovt sagt) at dagens rettssikkerhetsnivå opprettholdes, ikke noe særlig mer. Grensen mellom demokrati og politistat befinner seg ikke i skjæringspunktet mellom lagring i fem måneder (som i dag) eller seks måneder (med DLD).
(3) Det er opplagt at DLD er et viktig rettssikkerhetstiltak som bidrar til større presisjon i straffeprosessen og som bidrar til å frikjenne mange. Igjen må du evne å diskutere dette konkrete tiltaket og hva det betyr og ikke ty til overdrivelser.
(4) Hvis noen er redd for et samfunn der staten har full kontroll, så er det grunn til å roe seg ned ved å kikke litt på politiets oppklaringsprosent. Vi er svært langt unna et samfunn der alt blir oppklart og den minste uregelmessighet blir straffet. Men det betyr ikke at samfunnet ikke bør være rustet til å kunne oppklare (i det minste) den aller groveste kriminaliteten. Hvor lett tror du det hadde vært for politiet å rulle opp NOKAS-saken, da det smalt på bankplassen i Stavanger? Det kom som lyn fra klar himmel. Historiske trafikkdata spilte en viktig rolle i etterforskningen. Førstestatsadvokat Siri Frigaard ved Det nasjonale statsadvokatembete sier at det ikke er mulig “å være for en effektiv bekjempelse av terror og organisert kriminalitet og samtidig være mot gjennomføring av datalagringsdirektivet.” Det er vel dette som er kjernen i motstanden mot DLD: Kriminalitetsbekjempelse blir ikke ansett som særlig viktig.
@Bjarne Kvam: Nå er det slik at “a diffusely threatening feeling” er noe som den tyske forfatningsdomstolen la stor vekt på som et gyldig argument når de vurderte proporsjonaliteten i implementeringen av direktivet. Så selv om du forsøker å latterliggjøre begrepet,så burde du heller studere dommen litt mer inngående. Fordi domstolen sier følgende om begrepet:
“In particular since the storage and use of data are not noticed, the storage of
telecommunications traffic data without occasion is capable of creating a diffusely threatening feeling of being watched which can impair a free exercise of fundamental rights in many areas.” Og “not noticed” er her en viktig faktor fordi domstolen krever transparens og at mistenkte skal informeres.
Undertegnede var så heldig å være til stede på en presentasjon som Tobias Mahler ved Senter for rettsinformatikk, UIO holdt om dommen og dens konsekvenser. Det som ble fremlagt der ga et helt annet inntrykk enn du forsøker på. Jeg registrerer også at du velger å bruke vel så mye tid på dissensen som å kommentere dommen. For de som studerer dommen nøye, skal det bli interessant å se hvordan det skal være mulig å implementere direktivet i Tyskland, gitt de krav retten stiller. Kanskje Kvam har oppskriften?
Tyskland er jo nå den største “kriminelle frihavnen” i Europa. Alle trafikk- og lokasjons-data ble slettet 3. mars.Politet står derfor uten sine viktigste virkemidler om man skal velge å tro på det norske politet og Kvam.
Men vel så interessant som det du skriver om den tyske dommen, er at du helt velger å utelate den rumenske dommen I motsetning til den tyske så sier den:
“The Constitutional Court underlines that the justified use, under the conditions regulated by law 298/2008, is not the one that in itself harms in an unacceptable way the exercise of the right to privacy or the freedom of expression, but rather the legal obligation with a continuous character, generally applicable, of data retention. This operation equally addresses all the law subjects, regardless of whether they have committed penal crimes or not or whether they are the subject of a penal investigation or not, which is likely to overturn the presumption of innocence and to transform a priori all users of electronic communication services or public communication networks into people susceptible of committing terrorism crimes or other serious crimes.
Law 298/2008, even though it uses notions and procedures specific to the penal law, has a large applicability – practically to all physical and legal persons users of electronic communication services or public communication networks – so, it can’t be considered to be in agreement with the provisions in the Constitution and Convention for the defence of human rights and fundamental freedoms regarding the guaranteeing of the rights to private life, secrecy of the correspondence and freedom of expression.” Rene ord for pengene?
Nå er det mulig at det vanlig i stipendiatkretser å forsøke å kliste merkelapper som “dommedagsprofeter” og “hysteriske” om sine meningsmotstandere. Jeg vanker ikke de kretser, så jeg vet lite om det. Jeg skal imidlertid forsøke å unngå å senke meg til det nivået. En del av de øvrige punktene som radarparet Taraldset/Kvam anfører planlegger jeg å komme tilbake til i et eget innlegg.
Hei igjen Kvam
Takk for svar.
Eksempler må ofte settes litt på spissen for å fremheve poengene. Jeg forklarer deg jo nettopp om dette i mitt fjerde avsnitt.
1)Jeg tror vi er uenige i om formålet bak en lovregulering er viktig eller ikke. For meg er det essensielle i dld-saken at trafikkdata blir pålagt av norske myndigheter, og at formålet er etterforskning av mulige fremtidige lovbrudd. Jeg har ikke i nærheten samme motforestilling mot dagens trafikkdatalagring som skjer av andre hensyn, og som er frivillig for tjenesteyterne, og at politiet kan få tilgang til dette. Dette skiller seg jo ikke fra politiets adgang til å samle alle mulige typer spor og bevis når noen først er under etterforskning. Jeg vil heller ikke være i mot at politiet får tilgang til pc-en min hvis jeg er under etterforskning.
For å ta et nytt (sikkert ekstremt) eksempel: Jeg godtar at politiet henvender seg til flickr (bildetjeneste på nett) for å beslaglegge eventuelle bilder jeg har der hvis jeg er mistenkt for noe ulovlig. Men jeg vil ikke akseptere at norske myndigheter pålegger flickr å lagre mine bilder for eventuelle fremtidige etterforskningsformål. Og det spiller ingen rolle om Flick i utgangspunktet krever at bilder må være lagret en stund av foreksempel tekniske hensyn. Et annet (ekstremt) eksempel; selvom din kone pålegger deg å komme hjem kl 22 hver helg, så godtar du ikke et portforbud fra norske myndigheter (selvom det i realiteten ikke innebærer noen endring for deg), det er formålet som er forskjellig. Tilgi meg mine ekstreme eksempler, men jeg håper de illustrerer prinsippene og poengene mine.
2) Tja, dette har jeg vel allerede svart på.
3) Jeg er ikke enig med deg at argumentet om at overvåkingstiltak også kan brukes for å frifinne folk. Her får vi bare konstatere at vi er uenige og jeg viser til hva jeg sa opprinnelig, samt til min blogg.
4) Kriminalitetsbekjempelse anser jeg som svært viktig. Jeg fatter ikke at du kan si det? Og jeg har ikke noe i mot å gi politiet mye verktøy for å oppklare kriminalitet. Jeg vil henvise deg til en post jeg har skrevet hvor jeg prøver å forklare litt av det prinsipielle skillet, og at jeg ikke er i mot at politiet for bedre verktøy i sitt arbeid for oppklaring av kriminalitet (den er kort så det går fort å lese den): http://trollkar.blogspot.com/2010/03/verkty.html
Mvh Christian
Til Kvam
Jeg er ikke jurist og er motstander av DLD
men det jeg stusser over er følgende;
Kan vi redefinere et begrep i jussen og samtidig beholde lovreguleringene intakt, sitat “Som Taralset skriver må personvern i dag oppfattes som et uttrykk for individets totale rettssikkerhet/frihetsrom”
Jeg leser dette som at vi i dag, (i motsetning til igår) må gi begrepet personvern et nytt innhold for å møte en ny situasjon?
Beklager feil i linken til den rumenske dommen. Denne skal fungere
Et spørsmål til: Ny situasjon. Det bør vi kunne debattere.
Ny situasjon vil åpenbart inneholde elementer av både muligheter og trusler.
Kunne det da ikke være greit å sortert ut og funnet ut hvilke muligheter og trusler vi konkret står overfor og vurdert disse muligheter og trusler opp imot hverandre og evt. sett hvordan vi kan håndterer dette proporsjonalt i forhold til eksisterende lovverk og rettsoppfatning.
ER KRIMINALITETSBEKJEMPELSE VIKTIG?
Etter å ha fulgt DLD-debatten en stund sitter jeg med en klar oppfattelse av at kjernen i motstanden ligger i at man ikke oppfatter kriminalitetsbekjempelse som særlig viktig. Over alt i samfunnet samles det inn og behandles personopplysninger i økende grad, vi har fått store reformer i helsesektoren som innebærer en flyt av sensitiv informasjon av et helt annet kaliber enn DLD representerer. Men disse reformene og den økte bruken av personopplysninger i helsesektoren er det knapt protester mot, sammenliknet med DLD. Trafikkdata er i utgangspunktet IKKE så sensitiv informsjon som pasientjournaler og helseopplysninger (jf feks EMDs dom P.G. og J.H. mot Storbritannia 2001). Trafikkdata skal dessuten lagres kryptert og det skal kreves domstolskjennelse for politiets tilgang. Flyten av sensitiv informasjon i helsevesenet er på et helt annet nivå. Men årsaken til at dette aksepteres er antakelig en erkjennelse av at økt bruk av personopplysninger er nødvendig for gode helsetjenester. Sammenhengen mellom lagring av trafikkdata og kriminalitetsbekjempelse er muligens ikke like innlysende, selv om så å si alle med kunnskap om politietterforskning vet at trafikkdata faktisk har stor betydning. Kripos og andre spisskompetente etterforskningsorganer blir ikke trodd på at dette er et viktig verktøy. Hvorfor ikke? Sannsynligvis fordi DLD-motstanderne mener god kriminalitetsbekjempelse ikke behøver noen særlig høy prioritet. Fortsatt ser vi at det argumenteres med at nytteverdien av politiets bruk av trafikkdata er ca 0,002 prosent (Røe Isaksen og Astrup i Dagens Næringsliv 280410). Metodekontrollutvalget har tilbakevist dette for lenge siden og sier at slik tallbruk “ikke gir mening” (NOU 2009:15 s 122). Effekten, sett i relasjon til saker der trafikkdata faktisk brukes, er ca 50 prosent.
Christian, du mener at DLD ikke er “verktøy” men bevis. Jeg er enig i at det kan være bevis, men det er i hvert fall like mye et verktøy. Eksempel: I NOKAS-saken ledet et av trafikkdata-sporene til en vekter som ikke deltok i selve ranet. Dette ble selvsagt oppklart under etterforskningen og politiet fant frem til mannen som disponerte telefonen, og som virkelig hadde deltatt i ranet.
Når det gjelder den rumenske forfatningsdomstolens dom, så synes jeg det sier mye om den dommen at den eneste henvisningen til EMDs praksis er til Klass mot Tyskland 1978. Klass gjaldt telefonavlytting og dommen har liten relevans for vurdering av DLD, som er en helt annen type tiltak. DLD er ikke et tradisjonelt overvåkingstiltak i den forstand at noen sitter og lytter på det du sier. Innhold lagres ikke. Ingen vet hva som befinner seg i lageret før politiet får lov av en domstol å undersøke, på basis av konkret mistanke. Det er på tide å nyansere overvåkingsbegrepet, for DLD er langt fra like inngripende som tradisjonell kommunikasjonskontroll.
Det er opplagt at DLD representerer noe nytt. Dette er imidlertid ikke mer mystisk med det enn at metoder må endre seg når samfunnet endrer seg. I dette tilfellet er det snakk omå endre regler for å bevare status quo. Vi fikk kommunikasjonsavlytting da telefonen kom, nå får vi DLD. Og de som mener at dette bare er begynnelsen på det despotiske kontrollsamfunnet, så se på hvordan kommunikasjonskontroll benyttes: Det er selvsagt mulig (i teorien) å kommunikasjonsavlytte alle borgere og lagre alt de sier. Men skjer det? Nei. Skjer det et kontinuerlig misbruk av politiets rett til kommunikasjonsavlytting? Nei. Og det er poenget: Vi må diskutere det tiltaket som ligger på bordet, ikke en ekstrem fremtidsdystopi.
Det er sjelden jeg har tid til å bruke så mye tid som i dag på å diskutere på nettet, men det er fint å kunne gjøre det en gang i blant.
Ha en riktig fin dag, mvh Bjarne
Jeg er litt sår over at du ikke besvarte mitt legmann spørsmål i forhold til begreper.
Kvam, vi snakker åpenbart forbi hverandre. Jeg synes ikke du imøtegår det jeg sier (mulig jeg gjør det samme ovenfor dine argumenter, i min iver).
Uansett, takk for debatten.
Mvh Christian
Kort svar til Leif:
Om begrepet personvern: dette har aldri fått noen presis definisjon, derfor brukes det på ulik måte av ulike personer. Opprinnelig ble begrepet brukt om regler og hensyn knyttet til behandling av personopplysninger i datamaskiner. Senere er begrepet blitt inflatert og det benyttes i dag om svært mye. Sammenfatningsvis kan det da være greit å påpeke hvordan begrepet benyttes. Ser man på hvordan begrepet brukes i samfunnsdebatten er det et utrykk for vernet av den samlede fysiske og psykiske integritet, og dermed et uttrykk for den rettssikkerhet (det frihetsrom) enhver av oss trenger.
Ny situasjon: Den debatten som pågår i det offentlige rom tar vel nettopp sikte på å belyse fordeler og ulemper ved nye tiltak, som DLD.
mvh Bj
Har lyst til å si en ting før debatten tar slutt.
Nå du skal vurdere effekten av hva som virker og hva som ikke virker i forhold til kriminalitetsbekjempelse, er jeg kanskje sikker på at effekten av at det finnes lov og orden er den viktigste. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte.
Den diffuse effekten av å vite at man kan bli tatt og straffet, er egentlig den samme diffuse effekten som virker når man henviser til at kontroll kan virke dempende på lovlig aktivitet også.
Hva som er viktig, lovlig eller sensitivt er en subjektiv sak, og er helt avhengig av hva og hvem. Derfor kan man ikke se bortifra effekten av subjektiv bekymring for potensiell overvåkning. Det handler om at noen andre har kontroll, og at man ikke har kontroll over hva disse andre måte vite eller gjøre.
Det er lett å vise til at de som har kontroll, ikke vil benytte kontrollen utover til gitte formål og det er sannsynligvis riktig, men kunnskapen om at det er mulig og konklusjonen på det vil alltid være subjektiv.
Jeg mener at kjernen i personvern er nettopp denne subjektive oppfattelsen av trussel. Og årsaken til at vi går langt for å sikre, er for å sikre individet imot denne subjektive diffuse følelsen
Det er nøyaktig den samme diffuse subjektive følelse man kan føle i frykt for pedofile eller å bli utsatt for et terroranslag.
Men fordi det er umulig å etablere noen felles fasit for denne trussel oppfattelsen, er vi nødt til å ha noen grunnleggende kjøreregler, og motstanden imot DLD er vell så mye at man mener at disse kjørereglene nå er i bevegelse og at det må settes en strek ett eller annet sted.
Men jeg vil hevde med styrke at å innføre fysisk vern i begrepet personvern er nytt
Til Leif: Nei, fysisk vern det er ikke nytt som en komponent i personvernet. Frykten for overvåking har alltid vært en del av personverndebatten – og overvåking har opplagt en fysisk komponent. Datatilsynet skriver i årsrapporten for 2009 at retten til å reise anonymt på bussen/trikken er en “forutsetning for fri ferdsel og ivaretakelse av privatlivets fred”. Ser du i boken “Til forsvar for personvernet” som nylig er kommet ut, så er det i stor grad fokusert på politiets adgang til tvangsmidler, fengselsstraffenes lengde, nykriminalisering osv – alt dette har helt avgjørende betydning for fysisk integritet. Personvernbegrepet er blitt altomfattende, og fungerer nå først og fremst som et rettspolitisk slagord. Dersom vi skal diskutere konkrete regler for behandling av personopplysninger, må vi snakke om personopplysningsvern. Alle har en rett til at personlig informasjon behandles på en måte som ikke er unødig integritetskrenkende. Men å hevde at den enkelte har en rett til selv å bestemme hvordan personopplysninger om vedkommende skal brukes – slik vi ofte ser – er en grunnleggende misforståelse.
Bjarne
Unnskyld, men det er en avsporing. At informasjon oppstår som følge av en fysisk hendelse, har intet med om personvernet omhandler fysisk beskyttelse eller ikke.
Jeg kan være enig ved å si at drar man det langt nok handler all beskyttelse substansielt om fysisk beskyttelse, men da med forutsetning at følelse, ord og symboler ikke betyr noe substansielt for et menneske.
Men vi er enige om at personvernet må vurdere i lys av individet. Det er ikke personvern at man generelt sett har en rettstat eller at rettstaten driver kriminalitetsbekjempelse for å sikre staten eller fellesskapet.
Hvor omfattende retten til egne data er, er selvfølgelig et tolkning og et grensespørsmål, men prinsippet om at retten blir sterkere jo nærmere man kommer opprinnelsen må gjelde, og det betyr at nå individet produserer data skal dataene håndteres proporsjonalt i forhold til avstanden og nytten for den som er opprinnelsen for dataene.
Det mener jeg er et prinsipp som må ligge til grunn for personvernet, iallefall i forhold til å behandle opplysninger. Hvis du avviker det prinsippet blir individet et instrument og ikke subjekt som trenger beskyttelse.
Jeg syntes denne er litt morsom, selv om det er en ubekreftet historie http://www.blay.se/2010/04/29/mexikansk-datalagring-gone-wrong/ men den illustrere iallefall hvilke problemstillinger vi står overfor.
Des lettere det er å samle opplysninger, des lettere er og blir det å flytte på opplysningene. Det er det store dilemmaet midt opp i denne debatten.
I tillegg er feil irreversible. Data på avveie kan dupliseres i et ubegrenset antall kopier helt uten kontroll og mulighet for å reparere. Den eneste 100% sikring er å la være å produsere.
Heisann, her var det skjedd mye siden sist.
Jeg tror du prøver å oppklare begreper i debatten, og slik jeg forstår deg så mener du altså at personvern (som betyr vernet over den enkeltes personopplysninger) er et av mange hensyn som det må tas hensyn til i en rettsstat, på lik linje med andre hensyn. et annet hensyn som også må få minst like stor plass i en rettsstat er kriminalitetsbekjempelse. Hvis jeg forstår deg rett så er jeg helt enig i dette. Og jeg kan også være tilbøyelig til å være enig i at fra et absolutt nullpunkt (fullstendig anarki) så er nok kriminalitetsbekjempelse et mye viktigere grunnhensyn enn personvernet. Personvernet pipler frem som et viktig hensyn i en rettsstat, først når vi har nogenlunde kontroll på kriminalitetsbekjempelsen.
Har jeg forstått deg rett?
Men, jeg vil fortsatt påstå at når vi er der vi er i dag, altså på det “rettsstatsnivået” vi er i dag i Norge så har personvernet sin fulle rett og styrke ved siden av kriminalitetsbekjempelseshensynet. Jeg mener altså at selvom kriminalitetsbekjempelse er mer fremtredende og viktig i en “mindre utviklet” rettsstat så kan man si at de har likere tyngde i en utviklet rettsstat. Er du enig i dette? Og har jeg forstått hovedpoenget ditt i innlegget?
Will
Følgende ting spesifiseres *ikke* i datalagringsdirektivet, selv om noen tydeligvis tror det:
- Krav om kryptering av lagret/overført data ifm direktivet. Kryptering av lagret data er ikke nevnt verken i direktivet eller i høringsnotatet. Det eneste som nevnes er at det skal brukes “passende” sikkerhetsmetoder.
- Krav om rettslig kjennelse for utlevering av data.
- Begrense tilgang til data til politimyndigheter.
- Krav til mistanke eller krav til alvorlighet av forholdet som data skal brukes til å undersøke. Direktivet sier bare “serious crime” og overlater til landet selv å avgjøre hva det innebærer. Tolkningen varierer enormt fra land til land.
Å bruke innstramming av sikkerhet og tilgang til trafikkdata som argument for å innføre datalagringsdirektivet er direkte uærlig. Dette er kontrollmekanismer som allerede burde vært innført for lenge siden uavhengig av kontroversielle EU-direktiv og det er heller ingenting som hindrer oss i å gjøre det bortsett fra manglende fantasi og initiativ fra våre egne politikere.
Det direktivet faktisk spesifiserer av krav er:
- Plikt til lagring av gitte typer av trafikk- og lokasjonsdata, valgt primært for å unngå beskyldninger om lagring av innhold.
- Periode for lagring minimum 6 måneder og maks 24. Ingen god begrunnelse gitt for valget av dette intervallet.
- Tilsyn av uavhengig kontrollmyndighet tilsvarende det Datatilsynet vi allerede har.
Hele saken handler altså om tvungen lagring av nevnte data i gitt varighet kan rettferdiggjøres. Direktivet åpner ikke for vurdering av om det er hensiktsmessig å lagre alle datatypene eller om politiet i særlig grad trenger 1 år gammel data(EU’s egne tall viser at det i hovedsak blir spurt etter data yngre enn 3 måneder). Dette gir ikke mye spillerom for kritiske røster.
Jeg har ikke sett noe som tyder på at politiet i nevneverdig grad har bruk for logger av mailtrafikk hos ISPer, hvorfor skal dette logges? PT’s data sier at politiet veldig sjelden ber om lokasjonsdata eldre enn to måneder, hvorfor skal da alle mine bevegelser ligge syltet på en disk hos telenor i et helt år? Hva skjer med overskuddsdata som politiet får utlevert men ikke bruker i den tilknyttede saken(direktivet sier de får beholde alt), og hvordan er datasikkerheten hos politiet (de har visst blitt kvitt conficker-infeksjonen nå)? Sånne spørsmål er det visst ikke lov å stille i debatten siden direktivet ikke åpner for skjønn.
Bjarne Kvam skrev i går at vi ikke har vært kritiske til den lagring av trafikkdata som allerede gjøres, og lurer på hvorfor vi da ar kritiske til at DLD skal lagre data tryggere (om jeg forstår ham korrekt).
Dette er et godt poeng, som i mine øyne hinter om et problem med debatten. Debatten er for smal. Det er ikke bare den lagringen av trafikkdata som følge DLD som er problematisk, men også den lagring av trafikkdata som allerede foregår.
Den teknologiske utvilklingen har de siste året aksellerert voldsomt. Vi har i større og større grad tatt i bruk sosiale elektronikse tjenster og vi kommuniserer elektronisk hyppigere og hyppigere. Vi legger i dag derfor igjen veldig mange flere spor enn vi gjorde for bare 3-4 år siden, og stadig flere av oss vil legge igjen stadig flere spor de neste få årene.
Det beste eksempelet er eksplosjonen i salget av såkalte smartphones, iPhone o.l. Med disse er du online 24/7, og du har med deg sosiale nettsteder, epost og chat overalt hvor du ferdes. For å få til dette kommuniserer disse telefonene med nettverk og servere kontinuerlig. Trafikkdata fra all denne kommunikasjonen vil lagres med DLD. Man vil kunne spore alle fra minutt til minutt om man ønsker det.
Som følge av den teknologiske utviklingen vil mengden trafikkdata lagret etter DLD i realiteten bli mange ganger større og mer detaljert enn det som var tanken da direktivet ble laget. At direktivet er tenkt for en verden som ikke lenger eksisterer er et viktig argument mot hele direktivet.
I og med at også den lagring som allerede foregår er regulert i en verden som ikke lenger eksisterer, er det det vel også på høy tid å revurdere dagens lovverk og rutiner for lagring av trafikkdata?
Jeg synes Birthe Taraldset i sin artikkel på en utmerket måte belyser sammenhengen mellom en rettstatsdebatt og en personverndebatt.
Jeg er ingen jurist og kan i og for seg godt forstå bakgrunnen for de argumenter mot DLD som motstanderene har.
Jeg er noterer samtidig at motstanderene i forbausende grad synes å legge liten vekt på at DLD er et instrument for effektiv kriminalitets
bekjempelse både når det gjelder å finne spor etter den skyldige men også å eliminere uskyldige mistenkte fra en eventuell straffeforfølgelse.
Også norske borgere og individer rammes i økende grad av den voksende transnasjonale kriminalitet. Også deres rettsikkerhet vil bli styrket ved at politiet kan disponere over moderne etterforskingsmetoder. Motstanderene av DLD synes gjennomgående å legge liten vekt på disse forhold.
Vi er neppe det eneste land i Europa som legger vekt på personvern.
Det synes klart at alle EU land nå har godkjent direktivet som nå blir gjennomført i 23 av EU`s 27 land. Det vil være særdeles uheldig om vi skulle bli det eneste land i EU/EØS kretsen som vil stå utenfor dette viktige aspekt av europeisk politisamarbeid når det gjelder å samarbeide om effektive metoder for å bekjempe den økende transnasjonale kriminalitet som også rammer norske borgere.
Her var det mange gode kommentarer som illustrerer manglene i såvel artikkelforfatter Taraldsets som kommentarfeltdebattant Kvams argumentasjon. Det som jeg stusser over, ved begge disse stipendiatenes bidrag i debatten så langt, både her og i Bergens Tidende, er at de til tross for å utgi seg for å legge ut om GJELDENDE rett, aldri forsøker å debattere direkte mot oss andre jurister som har skrevet om f eks forholdet mellom DLD og EMK i juridiske fagtidsskrifter, jf min artikkel i forrige nr av Lov og Rett ( kan lastes ned gratis her http://www.uhuru.biz/?p=258 ). De lener seg gjerne på partsinnlegg fra Det nasjonale statsadvokatembetet, men kommenterer f eks ikke hva som skrives i høringsutalelsene fra uavhengige faginstanser som Advokatforeningens lovutvalg http://www.regjeringen.no/pages/2281080/advokatforeningen.pdf , Den internasjonale juristkommisjon http://www.regjeringen.no/pages/2281080/Deninternasjonalejuristkommisjon.pdf eller Universitetet i Oslo v/Det juridiske fakultet http://www.regjeringen.no/pages/2281080/uio_jurfak.pdf . Når jeg leser hva de skriver, kan jeg imidlertid forstå det bedre. Det er nemlig egentlig et rettspolitisk OPPGJØR med gjeldende menneskerett, herunder personvernrett, de forfekter. da blir det vanskelig å argumentere rettslig mot andre jurister. Hvis de ikke selv forstår det, er det urovekkende, faglig sett. Hvis de forstår det, men likevel forsøker å fremstille sine argumenter som forankret i GJELDENDE rett overfor det ikke-rettskyndige publikum, synes jeg at det tenderer mot uskjønnsom bruk av stipendiattittelen. Vil man ha en debatt om hvorvidt det er på tide å forkaste de grunnleggende prinsippene som har utviklet seg gjennom mer enn 50 år i Europas eneste virkelig uavhengige menneskerettsdomstol, ja, da er det en ærlig sak. Men da bør man også fremstille det slik. Min utfordring til dem begge er å skrive noen begrunnede, juridiske artikler som imøtegår konkret hva som er skrevet av andre uavhengige jurister, jf ovenfor. Basert på gjeldende rett hittil. Det vil tjene debatten. Jeg vil for eksempel gjerne få nærmere begrunnet hva som er “hysterisk” og/eller “religiøst” over argumentasjonen vår – de kan begynne med min Lov og Rett-artikkel.
For øvrig viser jeg til mitt essay fra mars, her på Minerva, som også skulle forklare hvorfor en “rettsstat” i henhold til Taraldsets nydefinisjon, snarere vil utvikle seg til det som vi ellers forbinder med “politistat” – i beste fall med “politirettsstat” som en mellomfase. Den kan leses her http://www.minerva.as/2010/03/19/abnormal-frihet/
Jon Wessel-Aas
Advokat og styremedlem i Den internasjonale juristkomminsjon, norsk avdeling
Hvorfor svarer ikke artikkelforfatteren på noen av kommentarene? Jeg nekter å tro at hun ikke har vært inne å lest samtlige av dem, flere ganger. Sånn er bare vi mennesker, vi lurer på hva folk sier om det vi har sagt. Og det er jo også tross alt åpnet for kommentarer?
For min del, lurer jeg bare på om jeg har forstått deg rett Birthe? Et ja eller et nei til min kommentar (et par kommentarer over denne) hadde vært nok for min del.
Takk.
Will
Hva tenker artikkelforfatteren om legalitetsprinsippet?
Og, hvis vi aksepterer DLD – hvor skal så grensen for inngrep
i vår rettsfære gå?
Mvh
[...] mest dramatiske med Birthe Taraldsets artikkel ”Debatt om personvernet eller rettstaten”, er at hun tilsynelatende forsøker å utfordre personvernets selvsagte plass i den liberale [...]
[...] er et utvalg artikler: Lederartikkel Kristian Meisingset 28. april kommenterer meningsmålingen. Birthe Taraldset 28. april: Personvernet må avveies mot andre verdier. Anne Siri Kroksrud 27. april kritiserer Teknas vedtak. [...]
Political language is designed to make lies sound
truthful and murder respectable, and to give the
appearance of solidity to pure wind
George Orwell