Mange velger økt trygghet fremfor sterkt personvern. Men det vanskelige argumentet er at når det egne, frie, private rommet trues, svekkes også en annen, helt fundamental trygghet.
I en meningsmåling av Synovate for Minerva viser det seg at over halvparten av befolkningen er tilhengere av Datalagringsdirektivet (51 prosent for, 31 prosent mot). Mer om meningsmålingen her.
Tallene er bemerkelsesverdige, ikke minst i lys av en undersøkelse fra IKT Norge i februar 2008, hvor 6 av 10 var mot Datalagringsdirektivet (nesten samme tall i en fersk undersøkelse i Tyskland). Betyr det at etter betydelig debatt og bedre informasjon (7 av 10 hadde ikke hørt om direktivet i 2008), er det flere som er for? Kanskje, men samtidig var IKT Norges spørsmål mer negativt formulert enn vårt, noe som kan gi betydelig utslag.
Selvfølgelig skal ikke et demokrati styres av tilfeldige meningsmålinger. Men resultatet fra vår undersøkelse reiser likevel et prinsipielt spørsmål: Skal politikere i slike saker la flertall i folket være avgjørende (for eksempel i folkeavstemninger), eller faller Datalagringsdirektivet innenfor den type saker der de liberale rammene for individets frihet må stå støtt uavhengig av folkeviljen?
Først og fremst er meningsmålinger vanskelige å stole på. De er følsomme for spørsmålsstillingen, og det er vanskelig å vite hvilke meninger man kan lese ut av dem – det er altså vanskelig å vite hva folket faktisk er for. Samtidig er det naturlig å anta at det i dette tilfellet ligger en prioritering av trygghet fremfor personvern bak støtten til Datalagringsdirektivet.
Dette finner for eksempel støtte i en undersøkelse fra Teknologirådet i 2007: Tre av fire mente det burde tillates mer overvåking dersom det gjorde hverdagen tryggere. En hovedoppgave om videoovervåkning av Johanne Yttri Dahl (2004) viser også at trygghet ligger bak ønsket om overvåkning: Faktisk er 28,4 prosent enige i at de ville føle seg tryggere om alle steder var overvåket. Men som Yttri Dahl påpeker: Støtten øker jo mer generelt spørsmålene er formulert og synker jo mer overvåkningen går inn på eget privatliv (for eksempel stedet de bor eller garderober).
Undersøkelsen til Yttri Dahl demonstrerer for øvrig et problem med å forholde seg til synspunkter ytret i meningsmålinger: De er påvirkelige og endrer seg med debatten. I Østerrike var det for eksempel kun 3,5 prosent som ville føle seg tryggere om alle steder var overvåket. Svarene varierer svært mye på tvers av landegrensene. Usikkerheten rundt målingene gjør da også at de fleste politikere i første omgang ikke i nevneverdig grad forholder seg til dem.
Uansett er det er vanskelig å protestere mot avveiningen mange sikkert foretar seg: At de foretrekker overvåkning som øker trygghet, fremfor en tilbakerulling av overvåkningstiltak som de antar ville gjøre livene deres mindre trygge. Den samme refleksjonen gjelder nok Datalagringsdirektivet: De foretrekker lagring, også av egne data, så lenge det hjelper politiet til å gjøre samfunnet tryggere. Ikke minst styrkes nok en slik refleksjon av at nordmenn flest har tillit til myndigheter og politi – vi stoler på at de vil forvalte ansvaret på en god måte. Og en slik tillit er på mange måter positiv.
Mange prioriterer altså å styrke en side ved frihetsrommet som samtidig innebærer en nedprioritering av personvernet. Dette er på ingen måte idiotisk eller lettsindig, også stipendiat Birthe Taraldset argumenter slik i dagens essay om Datalagringsdirektivet på Minerva, og det kan heller ikke bare avfeies med at de ikke vet sitt eget beste.
Samtidig er det nettopp her at den vanskelige utfordringen er gitt: Bakgrunnen for motstanden mot Datalagringsdirektivet er mer grunnleggende. Lars Fr. Svendsen skriver om hvordan overvåkning virker subtilt. Hans poeng er at også en slik myk makt, som aldri blir effektuert, som du aldri ser, likevel påvirker og strukturerer. Tryggheten ved et eget, helt privat rom for frihet, er dermed truet.
Hvilke konsekvenser skal en slik erkjennelse få i praksis? Det er flere og flere områder av samfunnet hvor man kontinuerlig og systematisk overvåkes. Informasjon lagres i lange perioder. Problemet er ikke bare statlig overvåkning, men i høy grad også private aktørers. I denne sammenhengen er kanskje Datalagringsdirektivet til og med av liten målestokk. Taraldset skriver at det viktigste er rettstaten, hvordan tilgang til og forvaltning av materialet reguleres. Det er et viktig poeng.
Likevel bør den liberalkonservative skepsisen gå lengre. Datalagringen direktivet legger opp til er ikke nødvendig for å utøve funksjonene kommunikasjonsselskapene tilbyr, den er heller ikke noe brukerne frivillig og individuelt underordner seg for å få tilgang til goder.
Lagringen øker nok tryggheten i forhold til kriminalitet. Men spørsmålet er om folk som er villige til å bytte bort frihet mot trygghet i en liberal rettsstat, med rimelighet kan binde andre til det samme. Kanskje tenker mange at de bytter andres frihet mot egen trygghet. Veien til et flertallstyranni, hvor flertallets ønsker overstyrer et nødvendig vern av frihetene til mindretall, er kort.
Men behovet for trygghet kan også være et argument mot Datalagringsdirektivet, fordi det truer en annen trygghet, som nettopp bygger på vissheten om et eget, beskyttet, privat rom for frihet. Undersøkelsen, og folks generelle syn på overvåkning, viser hvor vanskelig det er å overbevise folk om at denne tryggheten er fundamental også for dem selv.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.
[...] har også tidligere dekket DLD-saken. Her er et utvalg artikler: Lederartikkel Kristian Meisingset 28. april kommenterer meningsmålingen. Birthe Taraldset 28. april: Personvernet må avveies mot andre [...]
[...] This post was mentioned on Twitter by dugnad, dugnad and dugnad, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Minerva reflekterer på lederplass over frihet og trygghet, basert på vår meningsmåling med klart flertall for #dld http://is.gd/bKUX9 [...]
“Støtten øker jo mer generelt spørsmålene er formulert og synker jo mer overvåkningen går inn på eget privatliv (for eksempel stedet de bor eller garderober).”
La oss fremstille følgende hypotetiske lovforslag: Alle skal bli utstyrt med en statlig utdelt GPS-mottager som er obligatorisk å ha på kropp til enhver tid, denne vil med jevne mellomrom sende inn din posisjon til et sikkert register som politiet kan søke om tilgang til i etterforskning eller i savnetsaker etc.
Hvor mange hadde gått med på å ta i mot en slik GPS-mottager? Jeg antar det ville vært en del mindre enn i spørreundersøkelsen over.
Datalagringsdirektivet går faktisk lenger enn dette hypotetiske eksempelet, siden lokasjonsdata fra din mobiltelefon skal lagres sannsynligvis i ett år eller mer samtidig som også hvem du ringer til og sender mail til også skal logges (lokasjonsdata fra mobil er ikke like nøyaktig som GPS, men det fungerer godt til omtrentlig posisjonering). Hele ditt sosiale nettverk og bevegelser siste år skal ligge på en disk, sannsynligvis en privat tilbyder som Telenor. Er folk egentlig helt komfortable med det?
Det har aldri vært vanskelig for myndigheter å få flertallet i befolkningen med på mer subtile innskrenkninger av deres grunnleggende friheter, hvis det fremstilles som nødvendig for å skape trygghet. Problemet oppstår særlig hvis myndighetene forteller befolkningen at store farer truer, og samtidig sier at de intet kan gjøre for å beskytte dem, med mindre de gis fullmakter som muliggjør dette. At disse fullmaktene samtidig innskrenker mer abstrakte rettigheter som personvern, er enkelt å bagaltellisere i en slik kontekst og med en slik retorikk. Det er politistatens retorikk, selv om samfunnet ikke blir en politistat over natten ved at retorikken brukes. Det er også den samme retorikken og logikken som brukes for innføring av unntakstilstand i mange stater. Folkerettslig unntakstilstand er imidlertid en tilstand med rettslige kvalifikasjoner – strenge sådanne. I Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er dette regulert i artikkel 15. Denne stiller strenge krav til rettslig unntakstilstand, og i dag er det ingen land i Europa som befinner seg helt eller delvis i slik unntakstilstand. Dette er slått fast i flere rettsavgjørelser angående diverse anti-terrorlovgivning de seneste 8-9 år. Men unntakstilstandretorikken og -logikken brukes likevel flittig av myndighetene, i forsøk på å overbevise flertallet om at diverse tiltak er nødvendige for å sikre vår trygghet – nemlig blant annet den klassiske: “uten sikkerhet og trygghet, ingen frihet”. Så også med hensyn til datalagringsdirektivet. Man forsøker å fremstille det som en stadig “avveining”, uten at man erkjenner noe fastere balansepunkt eller noen fastere norm for hvordan denne avveiningen skal foretas. Slik blir det mulig å innføre stadig nye innskrenkninger i de grunnleggende frihetene, uten at “grensen” noen sinne overtrås. Grensen blir da alltiid noe som er lenger borte, fordi selve innfallsvinkelen – som låner retorikk og logikk fra unntakstilstandsituasjoner – lar målet definere grensen, hver gang. Menneskerettslig er dette imidlertid uholdbart. Der har man nettopp for å unngå dette, oppstilt noen rettslig håndgripelige standarder/prinsipper og normer for hvorledes grensen skal trekkes. Jeg har skrevet noe om dette her på Minerva, i dette essayet: http://www.minerva.as/2010/03/19/abnormal-frihet/ og jeg har gjennom Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdelings høringsuttalelse til datalagringsdirektivet utdypet dette og behandlet det i større bredde: http://www.regjeringen.no/pages/2281080/Deninternasjonalejuristkommisjon.pdf
Noe av resultatet kan forklares av at utvalget synes å være skjevt:
Undersøkelsen viser for eksempel at kvinner generelt sett er mer positive til direktivet enn menn. Det er derfor viktig å merke seg at 53,3 % av respondentene er kvinner (mot 50,4 % i befolkningen), mens 46,7 % av respondentene er menn (mot 49,6 % i befolkningen).
En annen skjevhet ligger i alder: Gruppen 15-24 utgjør 15,8 % av befolkningen, men kun 12,8 % av respondentene. Likeledes utgjør gruppen 25-39 25,3 % av befolkningen, men bare 21,8 % av respondentene i undersøkelsen. Det er i disse gruppene motstanden synes å være sterkest. Den aldersgruppen som er mest positive til direktivet (40-59) er overrepresentert, og utgjør 40 % av respondetene mot 33,3 % av befolkningen.
Kvinner mellom 40-59, som er den gruppen (ut fra kjønn og alder) som er mest positive til direktivet, er overrepresentert i undersøkelsen (utgjør 22,2% av respondentene, men kun 16,3 % av befolkningen).
Selv om det å bøte på disse skjevhetene ikke ville ha vippet undersøkelsen i retning av et flertall imot direktivet, kunne gapet mellom “For” og Imot” blitt mindre.