Mange vil ha dialog for dialogens skyld. Men er ikke resultatene viktigst?
På Minervas frokostmøte 10. mars tok Høyres Jan Tore Sanner opp den norske regjeringens forhold til de opposisjonelle på Cuba. I tråd med prioriteringen av dialog flere steder i verden, har de rødgrønne de siste årene utvidet samarbeidet med cubanske myndigheter. Det har naturlig nok, når vi snakker om Cuba, måttet medføre redusert kontakt med regimets kritikere.
Utviklingsminister Erik Solheim besøkte tidlig i april Cuba. Der undertegnet han en avtale om fremtidig bistand til katastrofeberedskap og helse. Sikkert gode tiltak – men altså på bekostning av cubanske opposisjonelle, som tidligere blant annet har fått tilgang til ambassadens internettlinjer. Slik bistand er det nå slutt på, fordi, som Solheim sier: ”Jeg tror vi får et bedre forhold til de opposisjonelle ved at vi også har et godt forhold til myndighetene”.
Mon det. Så langt har vi vel, når sant skal sies, sett få resultater av Lex Støre og Solheim, der dialog ofte virker til å være viktigere enn fremskritt, og der norske bistandsmidler brukes aktivt til å fremme norske interesser. Det er også et problem at disse delene av norsk utenrikspolitikk sjelden diskuteres eller rapporteres i media.
Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har Støre og Solheim støtte fra befolkningen. Civita gjennomførte forrige uke en meningsmåling som viste at flere (46 prosent) syns det er viktigere å opprettholde dialogen enn at denne dialogen baseres på klare krav om forbedringer (36 prosent). FrPs velgere er de eneste som legger større vekt på resultatoppnåelsen enn de gode intensjonene og midlene.
Det er overraskende at befolkningen er såpass lite resultatorienterte, for nordmenn flest er absolutt ikke avvikende i sitt forsvar for menneskerettighetene. Nær sagt samtlige spurte mener menneskerettighetene er svært viktige, like mange mener menneskerettighetene bør gjelde like sterkt for alle, uansett hvem, når og hvordan. De fleste avviser menneskerettighetsbrudd for å hindre selv så alvorlige anslag mot tryggheten som terrorangrep.
Flertallet av de spurte mener norsk utenrikspolitikk må ta større hensyn til menneskerettighetsbrudd enn til norske økonomiske interesser. Det er positivt, men det er spesielt at den samme rangeringen ikke gjør seg gjeldende i forhold til ikke-økonomiske interesser som for eksempel gode diplomatiske forbindelser.
For i møte med menneskerettighetsbrudd er det ingen grunn til å veie hensyn mot hverandre. De grunnleggende rettighetene bør være absolutte. Dialog er både fint og flott – hvis det fungerer. Kanskje er det den beste mulige formen å bekjempe menneskerettighetsbrudd på. Men på dette feltet må vi, mer enn noe annet sted, stå kompromissløst på prinsippene og vektlegge at det som teller, er resultater og ikke intensjoner. Regimer som gjentatte ganger bryter menneskerettighetene og bekjemper intern opposisjon er det ingen grunn til, som en annen rødgrønn minister formulerte det, å ”ha et ambivalent forhold til”.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
Civita ga i dag ut et notat om menneskerettigheter. Det kan lastes ned her.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva. Tidsskriftet Minerva said: LEX STØRE. Mange vil ha dialog for dialogens skyld. Men er ikke resultatene viktigst?, spør Marius Doksheim: http://is.gd/bMLbC [...]
Problemet er blant annet at ingen, selv ikke borgerlige regjeringer, har passet på å få inn i pensum hvor viktig det var for de opposisjonelle bak jernteppet at det kom kritikk mot deres makthavere som moralsk støtte. Civitas egen undersøkelse viste jo hvor uendelig lite kunnskap om de sosialistiske regimenes undertrykkelse som finnes. Hadde man hatt disse to tingene klart for seg, hadde man ikke støttet den betingelsesløse dialogen, tror jeg.
Det hadde sikkert også hjulpet hvis media hadde giddet fortelle folk om hvor nært blant annet Erik Solheim pleiet forbindelser til DDR, Nord-Korea og Ceaucescu. Da hadde man antagelig vært mer kritisk. Og kanskje hadde det ikke vært politisk mulig at denne diktaturmedløperen satt der han sitter.
Helt enig med deg! Endelig noen som gir dem så hatten passer.
Det er viktig at en ikke har et “ambivalent forhold” til et land bare fordi de tilfeldigvis PÅ PAPIRET står for det samme som EN SELV står for! Vi må se på realitetene her, ikke bedrive ideologisk ønsketenkning. Menneskerettighetsbrudd er menneskerettighetsbrudd!
La oss stenge ned våre diplomatiske, økonomiske og militære forbindelser med alle land som gjentatte ganger bryter menneskerettighetene!
La oss kjempe for retten til domstolsbehandling innen rimelig tid, og mot innesperring uten lov og dom! La oss sette hardt mot hardt i spørsmålet om tortur! Vi må stå fast på friheten fra inngrep i vår private sfære som hemmelig overvåkning uten rettshjemmel.
La oss for all del sørge for at de land som ikke evner å gi sine borgere den menneskeretten det er å ha et arbeid å leve av og et hus å bo i, får føle at -oss kødder man ikke med-!
Og la de som tror de kan slippe unna med å bryte menneskerettighetene overfor ANDRE nasjoners folk, få merke at MENNESKERETTIGHETENE — de gjelder for alle!
Ambivalens, schwambivalens!
Tiden for dialog og fredelig samkvem er over, Barack!