Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

REPORTASJE: Nasjonalmuseet sliter med å være i front innen samtidskunst. Private aktører setter agendaen. – De kommer for sent på banen i forhold til den yngre kunsten, viktige verk forsvinner til private, sier professor Ina Blom om det som skal være Norges fremste kunstbastion.

Noe skjedde i 2003, året da Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst ble slått sammen under én og samme storparaply: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Noe gikk galt.

Praten har gått i offentligheten om for rask fusjon, dårlig organisasjonsstruktur, personal- og ledelseskonflikter, hyppige direktørskifter, lav vitenskapelig produksjon og motstand mot den kommende samlokaliseringen av museumsbyggene (med unntak av arkitekturbygget) på vestbanetomten.

Men hvor etterlater dette egentlig Norges fremste kunstbastion? Hvor galt går det egentlig?

Nasjonalmuseet startet med en negativ egenkapital på 1,3 millioner kroner. Ved utgangen av 2009 var den snudd til positive 76,9 millioner kroner.

Bedre økonomi
Da de fire kunstinstitusjonene ble slått sammen i 2003, gikk Nasjonalmuseet inn med en negativ egenkapital på 1,3 millioner kroner. Ved utgangen av 2009 var den snudd til positive 76,9 millioner kroner.

Videre: Driften av Nasjonalmuseet ledet i 2003 fram til et underskudd på 4,7 millioner kroner, i 2004 til et driftsoverskudd på 20,1 millioner kroner. Overskuddene har så sunket, steget og sunket, inntil det i 2009 ble styrt inn mot et underskudd på 1,4 millioner kroner.

– Dette ble gjort bevisst for å dekke det som skulle dekkes etter fjorårets resultat, sier Toril Fjelde Høye, avdelingsleder for økonomi og regnskap ved Nasjonalmuseet.

”Ferdigstilling av nye magasiner ble forsinket [i 2008] og flytting utsatt til 2009. […]. Arbeid med sikring og bevaring ble inntektsført i 2008, mens kostnadene kommer først i 2009,” står det i museets årsmelding for 2008.

Færre samtidskunstbesøkende
I 2009 var det så nesten like mange besøkende på Nasjonalmuseet som i 2003. Den gang entret til sammen 544.357 gjester det som da var fire autonome museer. I fjor ble tallet 554.899.

Siden 90-tallet har antall besøkende til Museet for Samtidskunst blitt tre ganger lavere.

Ett er imidlertid påfallende når en sammenligner besøkstallene for de ulike museene over en periode på nå snart 20 år: Mens antall besøkende til Nasjonalgalleriet er mer enn fordoblet og tallene for Arkitekturmuseet og Kunstindustrimuseet holder seg relativt stabile, har antall besøkende til Museet for Samtidskunst blitt tre ganger lavere.

Nasjonalmuseets piler peker nedover.

I 1990 besøkte 150.552 gjester Museet for Samtidskunst. I 2009 hadde kun 46.460 vært innom for å betrakte kunsten i det som nå er én av flere moderne kunstinstitusjoner i Oslo.

Ligget i narkose
Samtidig tyder ting på at stemningen i kunstfeltet vender seg mot museet. ”Museet for Samtidskunst, som var en bastion på 1990-tallet og den gang hadde en enorm definisjonsmakt, [har] ligget i narkose gjennom store deler av tiåret”, skriver kunsttidsskriftet Kunstforum på nett i sin gjennomgang av kunsttiåret som nettopp er tilbakelagt.

Ordet narkose utmerker seg, sammen med definisjonsmakt, og videre fortsettes det: ”Samtidig kan det se ut som vinden har snudd noe for begrepet samtidskunst. I retning av andre strategier enn de Museet for Samtidskunst var gode på på 1990-tallet. […]. Siden midten av 2000-tallet har vi også sett en sterk vekst av kommersielle gallerier.”

Mangler definisjonsmakt
Det antydes at hva Museet for Samtidskunst særlig har mistet, er definisjonsmakten. Et første spørsmål som melder seg er hvordan man definerer denne makten. Et utgangspunkt er ”makt til å sette ny kunst på agendaen”. Hvordan gjør man så det?

I Kunstforums kommentar skriver de videre at: ”[…] utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken [som ble stilt ut ved Nasjonalmuseet] i fjor sommer oppleves som at Museet for Samtidskunst prøver å rette ryggen og gradvis begynne å ta tilbake sin posisjon.”

– Problemet er at Nasjonalmuseet kommer for sent på banen i forhold til den yngre kunsten, slik at viktige verk forsvinner til private, sier professor Ina Blom.

For å ha definisjonsmakt må et museum vise ut og kjøpe inn kunst som setter agenda, markerer posisjoner og definerer hva som er mest spennende innenfor samtidskunsten akkurat nå. Gjør Museet for Samtidskunst det?

– Det er klart at det som er utstillingsverdig, også ofte er veldig innkjøpsverdig, sier Randi Godø, medlem av innkjøpskomiteen ved Nasjonalmuseet.

– Og det er ikke til å stikke under en stol at satsingen på samtidskunst har vært for dårlig de siste årene. Det betyr jo også at det ikke har vært flust av utstillinger, fortsetter hun.

Synkende innkjøp
Det er kanskje slik at Nasjonalmuseet, og spesielt tidligere Museet for Samtidskunst, har et ressursproblem; at de rett og slett ikke bruker nok penger på kunst til fortsatt å være trendsettere i det moderne kunstmarkedet.

Og det viser seg at midlene som har blitt brukt på innkjøp av kunst ved Nasjonalmuseet de siste årene, er knappe.

I 2004 brukte Nasjonalmuseet 10 millioner kroner på innkjøp av kunst, påfølgende år lå det rundt dette nivået. I finanskriseåret 2008 gikk innkjøpene faktisk opp til 16,9 millioner, men i fjor gikk de kraftig ned igjen, til 6,7.

– Vi bør ha en god formening om at verket har tilstrekkelig substans til å bli forvaltet av museet prinsipielt i et evighetsperspektiv, sier Audun Eckhoff, direktør ved Nasjonalmuseet.

For sent på banen
– Dette er veldig lite hvis man skal snakke om å bygge opp samlingene, sier Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun understreker riktignok at man med begrensete budsjetter kan kjøpe interessante arbeider av mindre etablerte kunstnere.

– Men problemet er at Nasjonalmuseet kommer for sent på banen i forhold til den yngre kunsten, slik at viktige verk forsvinner til private. Det virker som om det har bygget seg opp en holdning ved Nasjonalmuseet om at man skal vente og se i stedet for å stole på egne vurderinger, sier Blom.

– Det vi tar inn i samlingen blir der for alltid, understreker Godø i Nasjonalmuseets innkjøpskomité på sin side, og fortsetter:

– Det følger prestisje, men også forpliktelser, å være statens samling: Vi må sette spor som får kunsthistorisk betydning. Risikoen med å samle samtidskunst er at det ikke er garantert at det man kjøper er riktig der og da. Sånn sett er det mye letter å se på den gamle kunsten; å se på hva vi eventuelt mangler og hva vi kanskje overser.

– Men må man ikke, spesielt på dette feltet, tørre å ta sjanser?

Vi blir henvist til direktøren.

Audun Eckhoff er direktør ved Nasjonalmuseet.

Viktig samtidskunst
– Denne debatten har eksistert så lenge det har eksistert museer som forholder seg til samtidskunst, sier Audun Eckhoff, direktør ved Nasjonalmuseet siden mars 2009.

– Vi skal på den ene siden være tidlig ute for å sikre oss gode verk, samtidig som vi bør ha en god formening om at verket har tilstrekkelig substans til å bli forvaltet i et evighetsperspektiv, fortsetter han, og legger til at samfunnet skal bruke store ressurser på denne forvaltningen.

– Om vi trår riktig i balansegangen, vil det herske ulike meninger om. Av og til kan vi være for sent ute, andre ganger for tidlig. Generelt vil det nok alltid være dem som mener vi er for sent ute, uten at jeg mener det nødvendigvis er riktig, sier Eckhoff.

At innkjøpsbudsjettene er i snaueste laget, vedgår han imidlertid.

– Jeg mener nivået generelt er for lavt, spesielt med tanke på de utenlandske referanseverk museet bør erverve, sier han.

Besøkstallene sier sitt. Godt over dobbelt så mange besøkte Astrup Fearnley som Museet for Samtidskunst i 2008.

Men at samtidskunsten har blitt satset dårlig på, vil han ikke si. Eckhoff mener at samtidskunst er noe av det viktigste Nasjonalmuseet arbeider med innenfor kunstinnkjøp.

– Så noen nedprioritering av dette feltet har det aldri vært tale om. Men man kan naturligvis alltid spørre om vi ivaretar dette godt nok, sier direktøren.

Private utfordrere
Og nettopp derfor spør vi. For et styrketegn er det ikke når besøkstallene stuper og utstillingene begrenser seg, samtidig som andre (les: private) kunstaktører nyter stor suksess på samtidskunstfronten.

Gunnar Kvaran er direktør ved Astrup Fearnley.

Et navn som i dag utmerker seg, er Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Den private stiftelsen ble etablert i 1993, tre år etter at Museet for Samtidskunst først åpnet dørene. Sistnevnte beholdt definisjonsmakten utover på 90-tallet, hevder mange.

Så tok islandske Gunnar Kvaran over som direktør av Astrup Fearnley i 2001. Siden da, fra å ha hatt samme fokus som Museet for Samtidskunst, har Astrup Fearnley utviklet seg i en helt annen retning.

– Vår rolle er [nå] på sett og vis den motsatte av den Nasjonalmuseet har. Vi ønsker å presentere internasjonal kunst i dialog med Norge. Nasjonalmuseet har som oppgave å presentere norsk kunst i dialog med den internasjonale scenen, sa Kvaran til Kunstforum 1/2010.

Og Astrup Fearnley har markert seg med store innkjøp. For eksempel brukte grunnlegger Hans Rasmus Astrup 51 millioner kroner på å kjøpe Jeff Koons’ berømte og overdimensjonerte nipsfigur av Michael Jackson og apen Bubbles i 2001.

Besøkstallene utmerker seg også. Godt over dobbelt så mange besøkte Astrup Fearnley som Museet for Samtidskunst i 2008 (115.000 mot 44.466), året da Norges hittil største utstilling med popkunstlegenden Andy Warhol ble stilt ut nettopp på Astrup Fearnley.

Kunne vært den viktigste
Hva betyr så dette for Nasjonalmuseets rolle innen samtidskunstfeltet? Er det slik at mens Museet for Samtidskunst hadde definisjonsmakten på 90-tallet, har Astrup Fearnley den nå?

– Nasjonalmuseet kunne vært den viktigste aktøren, men har ikke evnet å bruke [definisjonsmakten], sa Kvaran til Kunstforum. Hvis ikke Nasjonalmuseet er den viktigste aktøren, hvem er den da, spør så vi Kvaran, men han ønsker ikke å svare.

– Jeg håper inderlig at Nasjonalmuseet fortsatt har makt, ellers ville vi ikke gjøre jobben vår, sier Audun Eckhoff, direktør ved Nasjonalmuseet.

Et svar gir riktignok, til nød, direktør Eckhoff ved Nasjonalmuseet på spørsmål om det er en utfordring for deres definisjonsmakt at det private, kommersielle markedet vokser. Han er skeptisk til bruken av begrepet definisjonsmakt, men likevel:

– Jeg håper inderlig at Nasjonalmuseet fortsatt har makt, ellers ville vi ikke gjøre jobben vår. Denne makten må innebære at vi har innflytelse i den store og vanskelig definerbare prosessen som gjør at kunst etableres som viktig og god og verdifull til å bevare for ettertiden, sier han, og tilføyer:

– Men vi deler naturligvis denne innflytelsen med mange andre aktører i kunstlivet.

Handler om å være tidlig ute
At Nasjonalmuseets definisjonsmakt utfordres av flere, er Randi Thommessen, galleriinnehaver av det private galleriet Lautom Contemporary, enig i.

– De fleste vil for eksempel være enige i at Galleri Standard har fått til mye på kort tid og på den måten har endt opp med å få definisjonsmakt, sier hun.

– Nasjonalmuseet bør rett og slett tørre å kjøpe yngre kunst tidligere, sier Randi Thommessen ved Lautom Contemporary.

Thommessen understreker at det er dem som er tidlig ute som ofte sitter med definisjonsmakten.

– Er Nasjonalmuseet for trege til å snappe opp yngre kunst dersom de ønsker å være med på å påvirke trender innen samtidskunsten?

– Ja, jeg vil nok si meg litt enig i det. Man bør rett og slett tørre å kjøpe yngre kunst tidligere, selv om jeg riktignok kan forstå at Nasjonalmuseet ikke tar de største risikoene. De kan jo ikke selge igjen. Det kan de private aktørene gjøre, sier Thommessen, før hun tilføyer:

– Men det å kjøpe nyere kunst tidlig er heller ikke økonomisk dumt. Når private aktører allerede har kjøpt, går prisene opp.

Forgubbing ved Nasjonalmuseet
Mens Nasjonalmuseet sliter med å sette agendaen innen samtidskunsten, styrkes de private aktørenes definisjonsmakt. Ja, slik synes det å være. Hvorfor? Kunstforum antydet at ”vinden har snudd for begrepet samtidskunst i retning av andre strategier enn de Museet for Samtidskunst var gode på på 1990-tallet”.

Er det slik at private, kommersielle aktører rett og slett er bedre enn Nasjonalmuseet til å benytte seg av nye strategier – for så å kunne være ledende agendasettere?

– Museet for Samtidskunst trenger i så måte litt utskiftninger i staben, sier professor Øyvind Storm Bjerke.

Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie, tror i hvert fall det eksisterer forskjeller mellom museene som får konsekvenser.

– Hvis man tar utgangspunkt i at samtidskunst er nettopp samtidig kunst, kunst som er interessant nå, så er det helt riktig at det er en god del ting som foregår på det moderne kunstfeltet i dag som fanges opp av de private, men ikke det tidligere Museet for Samtidskunst, sier Bjerke.

Han kaller det forgubbing.

– Det har rett og slett skjedd et generasjonsskifte siden 90-tallet. Mens det tidligere Museet for Samtidskunst har fortsatt å følge med på det kunstnerne i 90-årene var opptatt av, har kommersielle gallerier vært flinkere til å hente inn kunstnere som arbeider på andre og nye, spennende måter. Mens galleriene er ekstremt dynamiske og hele tiden snuser på hva som er in, hva som er up-and-coming, har et større museum alltid en viss treghet i forhold, selv om det kanskje ønsker å være hipt. sier han, og avslutter:

– Man følger forøvrig alltid mest med på det som eksisterer, eller har eksistert, i sin egen generasjon. Museet for Samtidskunst trenger i så måte litt utskiftninger i staben.

Utover direktør Gunnar Kvaran ved Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, lyktes det ikke Minerva å få Eivind Furnesvik ved det private Galleri Standard i tale.

• Helle Holte (f. 1986) er student ved Journalistutdanningen i Oslo og tidligere statsvitenskapstudent ved NTNU i Trondheim og Universität Freiburg i Tyskland.

Les også:

• Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa: “Nasjonalmuseets reaksjonære feminisme.”