Om lagånd, individualisme, dyrisk kraft, rase.
Den engelske eliteserien ble avsluttet med målkalas i går. Ikke overraskende stakk Chelsea av med seieren.
Mer interessant var det som skjedde da Frank Lampard ble felt på 1-0 og fikk straffe. Didier Drogba, som før kampen lå likt med Wayne Rooney i kampen om toppscorertittelen, ba om å få ta den. Lampard sa nei, og Drogba ga tydelig uttrykk for sin skuffelse. Han ble behørig skjelt ut av de engelske ekspertkommentatorene som en stor egoist, og de spekulerte i at han som straff ville bli tatt av banen i pausen.
Straffesparket var viktig. Med 2-0 ville ligagullet så godt som være i lomma på Chelsea, særlig siden motstanderne Wigan fikk utvist en spiller i straffesituasjonen. Lampard er fast straffesparkskytter, og bommer svært sjelden. Hensynet til laget måtte komme foran. Drogba hadde tross alt mer enn en omgang til å gjøre det på.
Men Drogbas reaksjon var også svært menneskelig, og det var tydelig at medspillerne hadde sympati med ham.
Drogba er en kontroversiell spiller. En fryktet goalgetter med rå fysisk kraft som sin fremste force, men også smartness der han plutselig dukker opp ved borteste stolpe og pirker ballen i mål. Drogba er også en mann som kan gå sur, pådra seg unødige utvisninger og mange mener han systematisk prøver å filme til seg straffespark og frispark i farlige situasjoner.
For meg er han verdens nest beste fotballspiller (etter Barcelonas Messi). Se Drogbas blikk før han tar frispark på 25 meter: Lion – Magnificent – Irresistible … for å sitere en sjokoladereklame. (Eller er det kanskje rasistisk å sammenligne en svart mann med et dyr?)
Drogba kom selvsagt på banen også i andre omgang. Det ble 3-0, 4-0 – fremdeles ingen Drogba-scoring. Helt til han fikk en mulighet, og med et fantastisk brassespark nesten satte ballen i mål. To trekk og seks sekunder etter – en kraftheading i nettaket: Drogba 5-0.
Da Chelsea fikk enda et straffespark kort tid etter, var det ingen tvil om hvem som skulle ta det. 6-0, men via stolpen, så dette bekreftet hvorfor Lampard hadde rett i første omgang. Litt etter haltet Rooney av banen i den andre kampen. Drogba var toppscorer, og enda ett mål senere i kampen var mest som en bonus å regne.
Vi spoler tilbake til vinterens Afrika-mesterskap. For første gang fulgte jeg dette mesterskapet, og med store forhåpninger. Mange av stjernespillerne i europeiske ligaer er jo afrikanere. I mange VM har vi sett afrikanske lag spille morsom og offensiv fotball, dog uten å komme alt for langt.
Nedturen var voldsom. Noe kan nok tilskrives voldsom varme og til dels dårlige baner. Men hvor var teknikken, hvor var lagånden, hvor var organiseringen? De fleste spillerne så ut som om de hadde tenkt å vinne VM alene, eller spilte for å gjøre seg attraktive for oppkjøperne som så på.
OK – jeg hater Drillo-fotball, der det viktigste er å vinne 1-0, ikke å underholde. Men det er faktisk lov å ha et organisert forsvar. Elfenbenskysten, med en temmelig usynlig Drogba var kanskje den største nedturen. Her setter man sammen et lag av verdensklasse-spillere fra europeiske ligaer, og så spiller de omtrent som Sandefjord på en dårlig dag.
Og dette er altså ikke noe nytt, som varmen og underlaget kan ta all skylda for. I ungdomsklassen og OL har afrikanske landslag riktignok gjort det bra, ikke minst Nigeria. Men i VM, der det virkelig teller, faller de igjennom og det ender rett som det er med stygge sifre.
Dette handler åpenbart ikke om gener og individuelle ferdigheter. Det er lenge siden Frankrike ble verdensmestre med et lag som var dominert av etniske afrikanere. Nå er selv det tyske landslaget befolket av mange med ikke-tysk opphav. Chelsea er dominert av afrikanere fra Elfenbenskysten og Frankrike.
Men afrikanerne må altså til Europa for å fungere som et godt lag. Det er mulig at dette skyldes at lspillerne ikke får trent nok sammen som landslag, eller at landslagene har for få ressurser/dårlige trenere osv.
Men er det lov å spekulere i at problemet går dypere? Afrika er jo ikke akkurat kjent for overlegen organisering. Stamme- og klan-motsetninger er lettere å få øye på enn lagånd og nasjonalt samhold.
Kanskje vil sommerens VM vise at Afrika endelig har nådd opp. Elfenbenskysten spiller sin første kamp mot Brasil. Mine penger er denne gangen på Brasil, ikke på Drogba.
Men er det lov å spekulere i at problemet går dypere? Afrika er jo ikke akkurat kjent for overlegen organisering. Stamme- og klan-motsetninger er lettere å få øye på enn lagånd og nasjonalt samhold.
—->Hvorfor er det slik? Hvem trakk opp grensene for Afrika slik vi kjenner det idag hvor folk ble delt paa tvers av etnisitet og sprog?
MarenS: Kanskje du kunne hjelpe til? Du kunne jo starte med å trekke opp grensene mellom hutuene og tutsiene, for å ta ett eksempel.
Det er ganske åpenbart at de unaturlige grensene er en viktig årsak til afrikas elendighet.
Paleocon: Problemet er at det nesten ikke finnes noen naturlige grensen i Afrika. Det er minst 5-600 etniske grupper på kontinentet, og de lever stort sett side om side. Nasjoner a la de europeiske tok århundrer med etnisk rensning og nasjonsbygging for å skape – og det er ingen oppskrift andre burde følge. (Og for øvrig: Somalia og Etiopia er gamle nasjoner som på mange måter ligger nært opp til nasjonalstatsparadigmet – det ser dessverre ikke ut til å være bedre der enn andre steder i Afrika.)
Eksemplet mange griper etter når de diskuterer dette er linjalgrensene, som koloniherrene visstnok uten hensyn til realitetene på bakken. Som de fleste myter har den noe for seg, men mye mindre enn de fleste er klar over. For eksempel går de aller fleste linjalgrensene gjennom ørkenområder som i Sahara.
Poenget mitt er ikke at koloniherrene var usyldsrene, men at dersom det skulle trekkes opp grenser er det ikke sikkert det kunne bli gjort på en så mye bedre måte, gitt omstendighetene. Dessuten er kommentarer som MarenS sin typiske for deler av venstresiden: Den framstiller afrikanere som evige ofre uten egen agency. Uansett hva som skjer, må det være andre sin feil.
MarenS@ hvis hva du skriver skulle være rikktig må du vise at hva snoer skriver var feil før Berlin konferansen i 1884.
Paleocon@ Veldig få ting er åpenbart sant, hvis man da ikke er religiøs.
åpenbaring -en, -er
1 det å åpenbare
2 noe (guddommelig, vakkert) som man ser for seg (som i drømmesyn): hun er skjønn som en åpenbaring; visjon; apokalypse: Johannes’ åpenbaring [-baring] Bibelens siste skrift, som i alt vesentlig inneholder visjoner
“Nasjoner a la de europeiske tok århundrer med etnisk rensning og nasjonsbygging for å skape – og det er ingen oppskrift andre burde følge.”
Afrika følger jo denne oppskriften i dag….Etter hvert vil grensene endre seg der også slik at man kan bygge mer stabile nasjoner.
Det er riktig at venstresiden har et svært eurosentrisk verdensbilde hvor den hvite mann står til ansvar for det meste. Allikevel mener jeg at grensedragningen i afrika var en svært dårlig arv fra europeerne.
Det er selvsagt en rekke andre faktorer som afrikanerne selv er ansvarlig for.
“—->Hvorfor er det slik? Hvem trakk opp grensene for Afrika slik vi kjenner det idag hvor folk ble delt paa tvers av etnisitet og sprog?”
“Det er ganske åpenbart at de unaturlige grensene er en viktig årsak til afrikas elendighet”
Hvorfor gikk ikke afrikanerne tilbake til de gamle grensene etter at de europeiske kolonimaktene trakk seg ut?
Forøvrig er det interessant at det fremstilles som et problem at folk skal deles på tvers av etnisitet og sprog. Er ikke det selve kjernen i det multikulturelle samfunnet? Støres og Civitas nye idealsamfunn?
Skjønner ikke at det skulle være noe problem at man har ulike grupper og etnisiteter i samme land i Afrika. Tvertimot så er det en fordel fordi de er mer flerkulturelle og mangfoldige hvor man kan berike hverandre med ulike og spennende tankemåter. Dette til forskjell fra andre land som er enfoldige og homogene og dermed ikke så dynamiske som de flerkulturelle afrikanske landene. Heldigvis er Norge også iferd med å gå i denne retningen med “det nye vi”, et spennende prosjekt.
Snoen: Noe tro på at de svenske trenerne til Nigeria eller Elfenbenkysten kan gjøre noe med den defensive organiseringen da?
Det virkelig multikulturelle samfunn kan holdes stabilt, med jernhånd.
Folk foretrekker gjerne trygghet fremfor frihet.