Sentrale politikere skjønner tilsynelatende lite av hva som er de reelle utfordringer til verneplikten i vår tid. I stedet velger de å gjenta noen dogmatiske slagord som i refleksjons- og innsiktsnivå befinner seg et sted midt mellom et russerop og en supportersang på en fotballtribune.
I et intervju med Minerva basert på undertegnedes artikkel om verneplikten fastslår Laila Gustavsen at mine synspunkter er preget av bristende logikk og at jeg kort og godt tar feil. Jeg leste derfor intervjuet med stor interesse, med forventning om at Gustavsen da ville fremkomme med noen stringente og logiske resonnementer for å underbygge sin påstand. Der ble jeg imidlertid skuffet. Gustavsen velger enten å feiltolke bevisst eller helt ignorere de argumentene jeg har brukt for å påvise svakhetene ved dagens ordning, og gjentar bare noen av de mest tradisjonelle og klisjéaktige slagordene om verneplikten – slagord som jeg i den artikkelen hun kommenterer har påvist savner ethvert statistisk eller annet pålitelig grunnlag.
Siden Gustavsen imidlertid mener å kunne ta meg på logikken – la meg utfordre henne til følgende lille øvelse i anvendt logikk, applisert på vernepliktsspørsmålet:
Faktum nr 1: Ved Brigaden i Nord-Norge har vi to vernepliktsbaserte bataljonsgrupper, en som kalles inn i august og en som kalles inn i januar. Det betyr at vi aldri har mer enn en bataljonsgruppe i tjeneste som har minst 6 måneders tjeneste bak seg, og det er denne bataljonen som etter 6 måneder settes på beredskap for å kunne løse nasjonale oppdrag i krise og krig.
Faktum nr 2: Generalinspektøren for Hæren har fastslått at med dagens kompliserte materiell og krevende oppgaver er avdelingene imidlertid ikke å betrakte som tilstrekkelig utdannet for moderne stridsoperasjoner før etter 9 måneder. Etter 6 måneder, når de settes på beredskap, har de i realiteten bare kapasitet til å løse vakt- og sikringsoppdrag av statisk karakter. Generalinspektøren for Luftforsvaret har gjort tilsvarende vurderinger for Luftforsvarets bakkebaserte luftvern, som i den kritiske åpningsfasen av en konflikt skal forsvare spredningsbasene for våre kampfly.
Faktum nr 3: Denne militærfaglige vurderingen er forstått og akseptert av Forsvarets politiske ledelse ved daværende forsvarsminister Strøm-Erichsen, som har erkjent i notats form at etter 6 måneder er avdelingene bare i stand til å løse ”enklere operative oppdrag”. For ordens skyld er vi vel enige om at hvis vi får en militær konflikt her i våre egne nærområder, gitt kapasitetene til de motstandere vi da snakker om, vil ikke det komme i kategorien ”enklere operative oppdrag”
Faktum nr 4: Det strategiske konsept for Forsvaret, ”Evne til innsats” – utgitt av Forsvarsdepartementet som det sikkerhetspolitiske og militærstrategiske grunnlag for Forsvarets innretning og kapasitetsbygging – fastslår at dagens trusselbilde er signifikant forskjellig fra den kalde krigens. Spesielt vektlegges betydningen av at vi i dagens situasjon ikke kan forvente lang strategisk varslingstid, men må regne med at en konflikt – hvis den først bryter ut – vil komme meget raskt. Dette øker betydningen av tilstedeværelse med stående, innsatsklare styrker.
Faktum nr 5: Forsvarsminister Faremo uttalte i sitt nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund i år at det er hensynet til Forsvarets oppgaver her hjemme som skal bestemme forsvarsstrukturen – ikke hensynet til å kunne generere styrker for å stå ute i en utenlandsoperasjon over tid. Også hun understreket betydningen for strukturen av kort eller fraværende varslingstid, og pekte på at det er nødvendig å ha styrker permanent i Nord-Norge som gjør at man ikke er avhengig av å overføre styrker fra andre landsdeler. Med andre ord: Statsråden anser varslingstiden for å kunne bli kortere enn selv den begrensede tid det tar å overføre avdelinger fra andre deler av Norge.
Fem forutsetninger
Disse fem forutsetningene er altså ikke basert på undertegnedes ”bristende logikk”, men på velkvalifiserte vurderinger hos generalinspektører, departementsavdelinger og statsråder. Men da blir det interessant å legge dem ved siden av hverandre, og se på konsistensen mellom dem:
- det er i dag et sikkerhetspolitisk begrunnet behov for tilstedeværelse med innsatsklare militære enheter i Nord-Norge for å løse Forsvarets nasjonale oppgaver
- (Forsvarsdepartementets strategiske konsept, ”Evne til innsats”)
- behovet for reaksjonsevne for disse styrkene er slik at selv overføringstiden for oppsatte styrker fra andre landsdeler gir for dårlig reaksjonsevne, dette tilsier permanent tilstedeværelse i Nord-Norge med innsatsklare enheter (Forsvarsminister Faremo)
- den ene bataljonsgruppen Hæren til enhver tid har stående på beredskap vil på den annen side bare kunne løse den type stridsoppdrag vi må forvente i tilfelle en slik konflikt i de siste tre av sin beredskapsperiode på seks måneder (Generalinspektøren for Hæren, tidl forsvarsminister Strøm-Erichsen)
Mens kravet til stående beredskap gjør det uakseptabelt å basere seg på overføring av styrker fra andre landsdeler med en overføringstid på 2-3 døgn, er det altså samtidig helt OK med to perioder a tre måneder hvert år hvor vi ikke har noen landmilitær beredskap med innsatsklare hærstyrker i Nord-Norge overhodet. Hverken de beredskapsmessige realiteter eller det totale fravær av internlogikk og konsistens i dette systemet later imidlertid til å bekymre Gustavsen. Hun sier tvert i mot at ”Jeg mener vi har et svært oppegående og kompetent forsvar, som er godt rustet til å gjøre de oppgaver de er satt til å gjøre – nemlig forsvare Norge.” Da er det naturlig å spørre Gustavsen hvor oppegående hun synes det er at Hærens brigade i Nord-Norge aldri har mer enn halvparten av sin styrke tilgjengelig for å forsvare Norge, og selv det bare halvparten av tiden. Og, hva ville Gustavsen stemme for i en situasjon der vi fikk en konflikt i en av de periodene hvor beredskapen ikke er til stede på viktige områder? Vil hun sende soldatene ut i en krig det er fagmilitær og politisk enighet om at de på det tidspunkt ikke er trent for, eller vil hun heise det hvite flagget og konstatere at vi har brukt noen titalls milliarder kroner over tid på noe som ikke kunne brukes da det ble behov for det? Det er nødvendigvis dette valget hun og hennes komitékolleger da vil bli invitert av Regjeringen til å mene noe om. Og når jeg sier at dette er et noe jeg gleder meg til å høre henne svare på, kan jeg forsikre at spørsmålet ikke er retorisk.
Gal fremstilling
Ikke desto mindre er det altså undertegnede Gustavsen beskylder for ”logisk brist”, og da stiger selvsagt nysgjerrigheten. Hvor ligger denne bristen? Er hun uenig i generalinspektørenes, departementets og de ansvarlige statsråders vurderinger av nødvendig treningsstandard, av de sikkerhetspolitiske forutsetninger, av behovet for reaksjonsevne etc.? Eller er det undertegnedes sammenstilling av de samme vurderinger som er gal? Dette er jeg også sikker på at Minervas lesere ser frem til å høre mer om.
Så til slutt noen av Gustavsens resonnementer for øvrig, der hun altså i stor grad enten ignorerer helt undertegnedes argumenter eller tolker dem på en måte som man skal være velvillig innstilt for ikke å oppfatte som en bevisst fordreining. Ikke minst gjelder det forsøket på å fremstille meg som motstander av verneplikten helt og holdent, uansett hvor nøye jeg presiserer både betydningen av fortsatt verneplikt og hvordan den kan praktiseres. At meningsmotstanderne i stigende desperasjon prøver å utdefinere undertegnede ved å fremstille det på den måten er jeg for så vidt vant til, men det blir jo ikke riktigere for det. Poenget er altså at balansepunktet mellom vervede og vernepliktige bør forskyves i favør av flere vervede, men uten at det betyr at vi skal kutte ut verneplikten. Vi behøver ikke en gang kalle inn færre enn i dag, det dreier seg kun om å revurdere hvilke oppgaver vi skal bruke dem til.
La meg med det som utgangspunkt stille Gustavsen noen spørsmål til. Med samme innkallingsstyrke som i dag – slik det eksplisitt fremgår av min artikkel – hvordan vil det ”svekke hele befolkningens mulighet til å søke en karriere i Forsvaret” slik Gustavsen påstår? Og, omvendt, hvorfor bekymrer ikke da fraværet av tilsvarende ordninger i andre sektorer Gustavsen med tanke på hele befolkningens mulighet for å søke en karriere i f. eks. politiet? Likeledes er det interessant å få vite hvorfor det vil bli enklere å møte en endret geopolitisk situasjon med dagens vernepliktsmodell enn med den foreslåtte modell? Her bør det kanskje også skytes inn at Gustavsen – i tillegg til implisitt å argumentere som om jeg skulle ha foreslått å fjerne verneplikten helt – heller ikke har fått med seg at begrensningen i så fall ikke vil være å rekruttere menige mannskaper. Begrensningen vil være muligheten for å anskaffe moderne materiell og opparbeide nødvendig kompetanse hos offiserer og spesialister i en ekspanderende organisasjon. Hun har med andre ord heller ikke forstått nettopp det som er noe av vernepliktens utfordring i vår tid, nemlig at militærmakt er gått fra å være mannskapsintensivt til å være kapital- og kompetanseintensivt – som jeg for øvrig også påpeker eksplisitt i samme artikkel.
Usammenhengene fra Gustavsen
Så til selve juvelen i Gustavsens argumentasjon – nemlig at jeg skulle ha oversett at også vervede mannskaper må læres opp i utgangspunktet, og at hele resonnementet derfor er ugyldig. For å sitere: ”Vi ville ikke brukt hærens ressurser bedre gjennom at noen skulle få mer trening enn andre. Ved å satse mer på færre soldater så beslaglegger vi flere soldater i trening, og du får ikke flere soldater i felt av den grunn, og da er vi tilbake til at det er en logisk brist i resonnementet til Diesen”. Her forstår jeg rett og slett ikke hva Gustavsen mener, og det tror jeg ikke det er mange andre som gjør heller. Ut fra alminnelig norsk språkforståelse er det ikke mulig å se at det er noen sammenheng i dette utsagnet overhodet.
La meg derfor snu problemstillingen og spørre slik: Gitt at så vel vernepliktige som vervede selvsagt må læres opp før de kan settes inn operativt – er det mest fornuftig å beholde dem noen år etter at de er ferdig med grunnopplæringen, eller er det smartere å dimittere dem så fort som mulig og heller begynne på nytt med nye rekrutter? I dag kommer mange av de mannskapene vi rekrutterer til internasjonale operasjoner tilbake fra Afghanistan med meget verdifull erfaring og kompetanse, og ønsker å fortsette – men det har vi ikke økonomi til. I stedet brukes ressursene til å rekruttere og trene opp nye fra bunnen av. Synes Gustavsen det er fornuftig, eller må hun medgi at det gir oss et lavere kompetanse- og erfaringsnivå til enhver tid for samme ressursinnsats? Med dagens vernepliktsmodell i Brig N har vi en bataljonsgruppe tilgjengelig og tilfredsstillende utdannet seks måneder pr år, hvilket gir en viss beredskap 50 prosent av tiden til en samlet kostnad på ca 170 millioner kroner per beredskapsmåned. Erstattet vi dagens to vernepliktsbataljoner med en vervet ville vi hatt beredskap 100 prosent av tiden til en kostnad på ca 60 mill kr pr beredskapsmåned – og da er nødvendigheten av at også vervede mannskaper selvsagt skal grunnutdannes tatt med i regnestykket. Gir det første alternativet bedre beredskap? Gir det bedre økonomi og ressursutnyttelse? Og hvis Gustavsen faktisk mener det, når kan vi forvente politiske forslag om å benytte samme prinsipp på brannmenn, sykepleiere, politikonstabler og andre yrkesgrupper?
Det triste med alt dette er for så vidt ikke at en vernepliktsreform som uansett vil tvinge seg frem blir noen år forsinket. Det triste er at sentrale politikere skjønner så lite av hva som faktisk er de reelle utfordringer til verneplikten i vår tid, og at dette heller ikke later til å interessere dem. I stedet velger de å gjenta noen dogmatiske slagord som i refleksjons- og innsiktsnivå befinner seg et sted midt mellom et russerop og en supportersang på en fotballtribune. At hva som er en rasjonell og nødvendig modell for å bemanne moderne militære styrker er noe som bestemmes av utviklingstrekk som er langt hinsides både militære og politiske påvirkningsmuligheter – og som derfor må analyseres og forstås intellektuelt og fornuftsmessig – er åpenbart en fremmed tanke. Dette dreier seg om universelle trender innenfor kostnadsutvikling, teknologiutvikling, sikkerhetspolitiske behovsvurderinger, samfunnsutvikling og andre faktorer, som i løpet av årene etter den kalde krigen har endret forsvarsstrukturene i praktisk talt alle moderne samfunn. Når intervjueren viser til utviklingen i både Sverige og Danmark som eksempel, avfeies det imidlertid av Gustavsen bare som et uttrykk for de ideologiske forskjeller mellom sosialdemokratiske og borgerlige regjeringer i de nordiske land. Det er en avsløring av manglende kunnskaper om det feltet hun uttaler seg om som er like skremmende som den formodentlig er ufrivillig.
Dogmer og ideologi
At undertegnedes forslag til endret vernepliktsmodell skal være vurdert og forkastet i Forsvarsdepartementet er ikke riktig i den betydning Gustavsen fremstiller det. Departementets fagavdeling anbefalte i arbeidet med den proposisjon som ble forelagt Stortinget at forsvarssjefens forslag ble tatt til følge, men daværende statsråd valgte altså å ta en ren politisk beslutning på dette punkt, på tvers av anbefalingen fra både forsvarssjef og departementets embetsverk. Jeg vil derfor anbefale Gustavsen – når hun først insisterer på å være uenig – at hun gjør det samme: I stedet for å lage et slags kvasi-faglig forsvar for dagens vernepliktsmodell som nødvendigvis renner ut i de rene selvmotsigelser, bør hun gjøre som daværende statsråd og ta den rollen hun faktisk har – nemlig den politiske.
Gitt at argumentasjonen henger i løse luften er det åpenbart at Gustavsens uvilje mot å endre vernepliktsmodellen ikke er funksjonelt begrunnet, den er intenst ideologisk og følelsesmessig. Men hvis man er innstilt på å la dogmer og ideologi overstyre rasjonalitet og logikk er jo det politikkens privilegium, og da er det bedre å si det. Så får vi andre leve med det inntil den utviklingen som selvfølgelig ikke lar seg stanse gjør sykdommene ved dagens modell så akutte at selv ikke all verdens retoriske hjertemassasje kan holde pasienten i live. Mens vi venter på det, ser noen av oss frem til å lese Laila Gustavsens svar på noen av de spørsmålene jeg har stilt henne her.
- Sverre Diesen (f. 1949) er general (R) og tidligere forsvarssjef
Les også Minervas intervju med Ine Marie Eriksen (H) og Jan Arild Ellingsen (Frp) om verneplikten.
Spørsmål til Diesen:
1. Hvor mange år etter dimisjon har soldatene fortsatt en rest-stridsevne som har verdi ?
2. Hvordan kan denne rest-stridsevnen best brukes til nytte for forsvaret ?
Jeg er ingen general, men har faktisk en del praktisk erfaring med ledelse av vernepliktige soldater 4-5 år etter dimisjon med til dels avansert teknisk materiell. Det viste seg at kunnskapene var på et overraskende høyt nivå, noe som ga direkte utslag i målbare kriterier. Poenget mitt er at man burde vurdere å etablere beredskapsavdelinger basert på hovedsakelig ikke stadig tjenestegjørende personell. Avdelinger i sentrale befolkningsområder med kort oppsettingstid. På den måten kan vernepliktsystemet legitimeres og bidra til en økt forsvarsevne.
Vpl rittmester Edvardsen begår den utbredte feil å tro at den begrensende faktor for forsvarsevnen er tilgjengelige mannskaper. Dette er feil. Et mobiliseringskonsept forutsetter at vi har materiell på lager til å utruste dette personellet. Det har vi ikke lenger, og vil heller ikke få.Med en optimal balanse mellom materiellinvesteringer og drift (dvs trening)vil vi ikke ha materiell til flere avdelinger enn dem som til enhver tid er i tjeneste. Når mesteparten av tjenestetiden deres går med til å trene dem opp til et tilstrekkelig nivå før de dimitterer uten gjenbruk er dette konseptet både beredskapsmessig og økonomisk ineffektivt og avlegs. Altså: Utfordringen er å kombinere innsatsfaktorene kapital, tid, mennesker og kompetanse på den måten som gir den størst mulige styrke til enhver tid i forhold til det scenario politikerne definerer som dimensjonerende. Da er etablering av reserveavdelinger uten både materiell, trening og tilgjengelighet innenfor en varslingstid på i verste fall noen timer en fullstendig meningsløs bruk av ressursene.
Med vennlig hilsen
SD
Jeg registrerer at Sverre Diesen ikke svarer på noen av de 2 spørsmålene jeg stilte.
Min forutsetning for å etablere f eks en beredskapsbrigade, er for øvrig at nødvendig materiell stilles til disposisjon, at det øves regelemessig, at personellet får en økonomisk kompensasjon for å være i beredskap, og at varsling kan skje umiddelbart med moderne teknologi.
Ordbruken i den siste setningen fremstår som i overkant arrogant. Litt synd fordi jeg har ansett Sverre Diesen som en av de beste forsvarssjefer Norge har hatt.
La meg i så fall begynne med å beklage det som oppfattes som arroganse, det er ikke tilsiktet. Men mitt poeng er nettopp at Evardsens forutsetning sprekker allerede i utgangspunktet. Nødvendig materiell stilles ikke “til disposisjon”. Et moderne brigadesett med materiell koster i anskaffelse ca 30 mrd kr, som med en avskrivningstid på 20 år før oppgradering eller gjenanskaffelse gir 1,5 mrd kr pr år bare i investeringskostnader. Legger vi til nødvendig trening, kompensasjon til personellet etc er vi raskt oppe i 2-2,5 mrd kr pr år. Da må Evardsen sannsynliggjøre at vi kan ta 2,5 mrd kr fra andre poster på forsvarsbudsjettet og få større effekt opp mot de scenarier vi ser som de sikkerhetspolitisk styrende i dagens situasjon. Hvis ikke diskuterer han egentlig budsjettet og ikke strukturen. Det er altså bl a fordi det ikke finnes muligheter for den type omprioritering – og derfor heller ikke er noe alternativ å etablere mobiliseringsavdelinger – at det heller ikke er fornuftig å bruke vernepliktige i denne type kompetansekrevende avdelinger i det hele tatt. Det systemets rasjonale er nettopp å etablere en stor trenet reserve som kan disponeres ved behov. Når dette ikke lenger er materiellmessig mulig, faller altså hele modellen. Utfordringen er med andre ord ikke å hente en “reststridsevne” ut av de vernepliktige. Utfordringen er å se at bruken av vernepliktige må begrenses til de funksjoner hvor det er mulig å få operativ nytte ut av dem før vi i hvert fall har brukt mer enn halve førstegangstjenesten på oppøving.
Med vennlig hilsen
SD
Og hvor er det blitt av mobiliseringsmateriellet, og hvem har bestemt at det skal avhendes?
US Army har både US Army Reserve og US Army Individual Reserve. USMC har noe tilsvarende. Den individuelle reserven kan som navnet tilsier brukes som individer, og de kalles inn. Kan vi tillate oss å sammenligne med Jahr-modellen?
Så, hvis US Army har kommet frem til at de skal utnytte trente offiserer og mennskaper ut over den tiden de står i de stående avdelingen, hvorfor skal ikke vi gjøre det?
1) Når det gjelder mobiliseringshærens materiell er det avhendet etter hvert som det var teknisk nedslitt eller operativt foreldet, og altså ikke lot seg erstatte av nytt utstyr rent økonomisk.
2) Forskjellen på norske forhold og US Army Reserve og US Marine Corps er at reservistene der for det første alle er tidligere vervede fordi USA ikke har verneplikt i det hele tatt, at de derfor normalt har flere års tjeneste bak seg før de går over i reserven, at de selv der har flere ukers årlig trening og at de før eventuell aktiv tjeneste har flere måneders øvelse før deployering til f eks Afghanistan. Det har derfor ingen likhet med det vi kalte JAR-modellen, eller med noen dagers repøvelse hvert fjerde år, eventuelt hvert åttende år for de 50% som hver gang fikk utsettelse i vår mobhær. Amerikanske reservister har selvfølgelig også det materiellet som modellen forutsetter. Dertil kommer selvsagt at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske utfordringer er andre enn våre, og derfor også utløser andre behov.
3)Å sette sammen en rasjonell forsvarsstruktur innen gitte ressursrammer dreier seg om hele tiden å spørre seg hvor vi skal bruke neste milliard for at den operative evnen i forhold til dimensjonerende trussel skal øke mest. Altså: Hva er effekten av bruke penger på et bestemt styrkeelement, sammenlignet med det som er alternativ bruk av samme sum penger. Da er det ikke mulig å sannsynliggjøre at det vil være fornuftig f eks å legge ned kampflyvåpnet for i stedet å etablere en reservebrigade, som er sammenlignbare størrelser rent ressursmessig. Det er denne grunnleggende forutsetningen man ikke kan overse i en slik diskusjon.
Med vennlig hilsen
SD
Denne uken fikk jeg som et vedlegg til F (for uinvidde: et blad utgitt av Forsvaret), en årsrapport fra Vernepliktsverket. Der fremkommer det at de vernepliktige etter dimmisjon fra førstegangstjenesten blir overført til en nasjonal beredskapsstyrke i 3 år, for deretter bli overført til Heimevernet (for et antall). Laila Gustavsen nevner også dette i sitt innlegg.
Heimevernet har jo fått tildelt det territorielle ansvaret som tidligere var underlagt Hæren, slik at det dermed blir en mer eller mindre permanenet militær tilstedeværelse overalt i Norge, til en hver tid.
Hensikten med denne ordningen vil vel være å sikre tilgang på relativt nyutdannet personell til brigadesettet, slik at vi faktisk har kompetent peronell tilgjengelig hele året for brigaden, og ikke bare 3×2 måneder i året, slik du hevder. Deretter blir jo de vernepliktige overført til Heimevernet for å enda noen år være gripbare for landforsvaret. Slik jeg ser det er dette et praktiske forsøk på å forvalte de vernepliktige slik at de får en operativ verdi også etter endt førstegangstjeneste, slik du etterlyser.
Det hadde dermed vært interessant å høre hvorfor du ikke tar med disse aspektene i din situasjonsbeskrivelse, og hva mener du i så fall er svakhetene med denne ordningen?
Vennlig hilsen
Stein H.
Når dette etter min vurdering ikke er noen troverdig løsning, har det sammenheng med flere forhold, hvorav to er spesielt viktige:
1)Varslingstid og reaksjonsevne
Dersom vi, som under den kalde krigen, kunne basere oss på en atrategisk varslingstid på inntil flere uker, er mobiliserings- og reservistordninger mere realistiske. Men dersom, slik forsvarsministeren understreket i sitt nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund, den varslingstiden vi må basere oss på går ned i noen timer eller høyst et par døgn, fortoner det seg helt annerledes. Gitt at dagens ungdommer etter avsluttet førstegangstjeneste spres ut i både inn- og utland for å søke videre utdannelse og arbeid, vil den tid som går med både til innkalling og reise kunne være like lang og lengre enn varslingstiden. Det betyr at man for å være sikker på at i hvert fall et antall svarende til ett komplett personellsett nådde frem i tide måtte kalle inn alle de siste 2-3 årsklassene. Men det innebærer samtidig at det ikke er noen sammenheng mellom behovet for ulike kategorier personell – infanterister, stridsvognspersonell, sambandssoldater etc – og hvem som nådde frem i tide. Altså måtte man improvisere, og prøve å sette sammen den best mulige avdeling med det man hadde – vel å merke av personell med førstegangstjenesten inntil 3 år bak seg, med det dette innebærer av glemsel. Dette blir altså en kompetansemessig meget tvilsom organisasjon som skal raskes sammen med krigen noen timer unna.
2)Moment nr 2 er at en militær avdeling som skal fungere er noe annet og mer enn bare summen av den enkelte soldats ferdigheter. En avdeling som skal holde og fungere i strid må være en sammensveiset og sosialt integrert organisme der mannskap og befal kjenner hverandre og har tillit til hverandre, dvs den type relasjon som bare oppstår over tid. Det nytter ikke å raske sammen enkeltmenn som knapt har sett hverandre før og sende dem i krig noen timer etter at de har møtt hverandre og fått ut utstyr. Ganske særlig gjelder det når de konflikter vi nå ser som styrende for utformingen av Forsvaret ikke er en kamp for å overleve som fri nasjon, men dreier seg om langt mer marginale politiske spørsmål. Og – gitt at slike ordninger uansett vil bli langt dyrere enn ordninger basert på vervede mannskaper – hvorfor skulle vi betale en høyere pris for en svakere beredskap og et lavere kompetansenivå? Hva er det som gjør at det blir et mål i seg selv å holde på ordninger som er både dyrere og dårligere? Hvor interessant er den i utgangspunktet tvilsomme påstand om forankring i befolkningen når dette uansett ikke kommer til å involvere mer enn ca 15% av ungdomskullene? Og hvorfor skulle vi prioritere mobiliseringsordninger som uansett bare kan brukes dersom vi får en konflikt her hjemme, på bekostning av ordninger med vervet personell som kan brukes både ute og hjemme?
Når det gjelder gjenbruk av de vernepliktige i HV er det nettopp mitt poeng at det er det vi bør bruke brorparten av de vernepliktige til, men da basert på en kort førstegangstjeneste rettet inn mot HV’s oppgaver. Å utdanne stridsvognsskyttere i 9 måneder, bruke dem som dette i 3, dimittere dem og overføre dem til HV for at de skal sikre et statisk objekt er på linje med å utdanne politikonstabler etter samme modell, og så bruke dem som parkeringsvakter. I tillegg innebærer det selvsagt at de som først gjør lang førstegangstjeneste også er de som må ta byrden med 20 år i HV etterpå, dvs en stadig større byrde fordeles på en stadig mindre andel av ungdommen. Derfor er dette bare å flikke på en ordning som tidligere har tjent oss vel, men som vi nå må innse at tiden og utviklingen har gått i fra – i hvert fall dit hen at de mest kompetansekrevende funksjoner i et moderne forsvar må forbeholdes profesjonelle, av mange grunner.
Mvh
Sverre Diesen
Fint at Diesen brukte stridsvognskyttere som eksempel. Jeg hadde selv ansvaret for en strv avdeling på repøvelse. Strv mannskapene hadde dimmitert 4-5 år tidligere, og hadde ikke øvet i mellomtiden. Av ulike grunner ble det ikke tid til opplæring (avdelingperiode), og skarpskyting med strv måtte derfor gjennomføres dagen etter innrykk.
Det som imponerte meg var at nettopp skytterne fungerte 100% fra skudd nr 1. Da snakker vi om å håndtere relativt avansert teknisk utstyr uten å gå nærmere i detalj. Denne avdelingen var faktisk stridsmessig helt på linje med stående avdelinger. Dette forteller meg at soldater selv flere år etter dimmisjon, fortsatt har en stor rest-stridsevne.
Hvis det ikke er politisk realistisk å avskaffe verneplikten, bør denne ressursen derfor utnyttes på en bedre måte enn i dag.
Willoch har treffende uttalt at “Nå er Hæren blitt meningsløst liten” Selv om det krever store investeringer og driftsutgifter, bør det være rom for en brigade nr 2 i det sentrale østlandsområdet. Den kan gjerne omfatte HMK garde og FSK/HJS. Hv bør for øvrig snarest nedlegges og innlemmes i Hæren, noe Diesen selv har foreslått i forsvarsstudien.
Til vpl rittm Evardsen kan jeg bare gjenta at en militær avdeling som skal fungere må være mer enn summen av sine enkeltsoldaters ferdigheter. For skytterne å skyte og treffe med en stridsvognskanon er en ting, og ikke en gang den mest krevende. Men dersom du, med henvisning til forrige replikk, måtte improvisere fordi den reservisten som rakk frem i tide hadde vært vognfører og ikke skytter ville det også kunne bli krevende nok. Hovedsaken er likevel at det å få et operativt forband til å fungere i alle ledd er noe annet, når tropper, eskadroner og bataljoner skal kunne manøvrere, kjempe, drive etterforsyning og vedlikehold, sikre seg selv, samvirke med andre troppearters avdelinger osv osv. Ikke minst gjelder det for befalet som skal føre avdelingene, for samvirkeleddene, og i forhold til det psykologiske aspektet – til nødvendig samhold og avdelingsmoral, som forutsetter at avdelingene har hatt anledning til å trene, forberede seg og bli sveiset sammen over tid.
Det er dessuten heller ingen som har foreslått å avskaffe verneplikten, bare forskyve balansepunktet mellom hvor vi bruker vernepliktige og hvor vi bruker vervede. Det har jeg nå gjentatt så mange ganger at det burde holde. Dessuten – hvis tradisjonell og ubeskåret verneplikt er så viktig – hvorfor er det greit at Sjøforsvaret f eks erstatter vernepliktige med vervede matroser ombord i fregatter og undervannsbåter, mens Hæren skal måtte bruke vernepliktige i funksjoner som er minst like kompetansekrevende? Og – som sagt – hvor vil Evardsen hente materiellet til brigade nr 2 fra? Da må han enten sannsynliggjøre at politikerne har tenkt å heve forsvarsbudsjettet med 2-3 milliarder pr år, eller han må vise til hvor vi innenfor dagens budsjett kan hente samme beløp ved å legge ned andre ting. Da må han samtidig også sannsynliggjøre at en reservebrigade til Hæren gir høyere forsvarsevne i forhold til den dimensjonerende trussel enn det han vil legge ned. H M Kongens Garde er for øvrig en vakt- og eskorteavdeling for Kongefamilie og den øvrige statsledelse, og har hverken utstyr eller trening for å inngå i en brigade og løse ordinære operative oppdrag. FSK/HJK er en spesialstyrkeavdeling, og ville således være fullstendig bortkastet som del av en brigade. Spesialstyrker opererer som kjent på en helt annen måte og løser helt andre slags oppdrag enn konvensjonelle hæravdelinger. Og endelig, tidligere statsminister Willoch har ikke registrert at Hærens største begrensning i forhold til å stille størst mulig operativ styrke til enhver tid IKKE er at den er for liten, men nettopp at vi får så liten operativ evne ut av den lille Hæren vi har, fordi vi bruker mesteparten av ressursene på å lære opp mannskaper vi aldri rekker å få nytte av. Vi kunne altså hatt en større operativ hærstyrke innsatsklar til enhver tid, attpåtil for en lavere kostnad, ved å erstatte dagens to vernepliktige utdanningsbataljoner i Brig N med en vervet. I den grad dette er matematikk holder det altså ikke å telle antall soldater i uniform til enhver tid og tro at kunsten er å få så mange som mulig. Da må man behandle problemet som det det faktisk er – et operasjonsanalytisk problem der den operative effekten av innsatsfaktorene materiell, personell, kompetanse og tid skal gjøres best mulig. Bare å telle hoder uten å ta i betraktning kostnader, mannskapenes og avdelingenes treningsstatus til enhver tid, materiellinvesteringer etc er i realiteten en fullstendig overforenkling av problemet. Vi får med andre ord mindre operativ evne ut enn vi kunne ha fått, fordi vi kombinerer innsatsfaktorene feil – dessverre. Det gjør vi nettopp fordi vi ligger under for tilbøyeligheten til å telle hoder, i stedet for å løse det som et optimaliseringsproblem med flere variable, som er en vesentlig mer komplisert materie.
Mvh
Sverre Diesen
Og så er det noen som mener at vi i mangel av gode presidentkandidater må beholde monarkiet….
Stå på Diesen. Du er en fryd å lese og forhåpentligvis lettbeinte politikeres værste mareritt.
Vet det er litt off topic, men siden det er eneste mulighet jeg har spør jeg alikevel Sverre Diesen siden han faktisk svarer her:
Det sies at det i overskuelig fremtid (Så langt vi kan se – hva nå tidshorisonten på det måtte være) ikke vil bli noen tradisjonell krig mellom nasjoner i Europa, men at det vil bli mindre konflikter.
I et tredveårs perspektiv er det mulig at radikale islamister vil kunne styrte valgte regjeringer, med finansiell støtte og jihadister fra Midtøsten, og innføre islamistiske republikker i Europa slik det skjedde i Indonesia.
Hvilken innvirkning vil dette få for Norges sikkerhetspolitiske vurderinger dersom Sverige blir et av disse landene?
Jeg har ikke tenkt å starte noen polemikk, spør mest fordi temaet interesserer meg og jeg ikke har noen å diskutere det med.
Du har ingen å diskutere det med, så da tenkte du å spørre Sverre Diesen? Hehe..
Det hadde vært fint med en oppfølging fra Gustavsen. Som vanlig med herr Diesen er det en stri tørn å skulle ta ham på logikken.
Til Rune,
takk for spørsmålet. For å si det slik: Dersom noe slikt faktisk skjedde, ville det utvilsomt påvirke norske sikkerhetspolitiske vurderinger. Men jeg er nok mer tvilende til om dette er en mulighet vi bør ta i betraktning i utgangspunktet. Radikale islamistiske miljøer finnes riktignok i de fleste europeiske land – jfr den siste trusselvurderingen fra Politiets sikkerhetstjeneste – men disse er så få at de selv med generøs økonomisk og annen støtte utenfra aldri vil kunne bli noen politisk maktfaktor. De kan selvfølgelig bli en utfordring for politiet både i Norge og andre land som terrorister eller organiserte kriminelle, men det er et grunnleggende annet slags problem. Forskjellen på Europa og Indonesia i den sammenheng er jo at Indonesia er et islamsk land i utgangspunktet, hvor store folkegrupper derfor også kan radikaliseres, men det er åpenbart ikke tilfelle her i Vesten. Jeg tror derfor vi kan se bort fra akkurat den muligheten du beskriver – ikke fordi man kan si at enkelte ting er helt umulig eller utenkelig, men fordi vi tross alt er nødt til å veie sannsynligheten for ulike muligheter når vi skal gjøre sikkerhetspolitiske prioriteringer. I det øyeblikk vi sier at ingenting er umulig og alt derfor må tas med som en mulighet, blir det umulig å gardere seg mot noe. Jeg tror og håper derfor at tyrkernes nederlag utenfor Wien i 1683 er det foreløpig siste fremstøt Europa har sett fra militant Islam på det nivået hvor det har krevet konvensjonelle militære styrker å slå det tilbake.
Mvh
Sverre Diesen
Jeg støtter Diesen, og er lei av politikere som enten er fullstendig kunnskapsløse om Forsvaret, eller som har helt andre agendaer.
Mitt spørsmål til Diesen er: Hvordan kan vi som ønsker et godt Forsvar, og som er villige til å kaste helt om på det gamle for å få det, nå frem til politikere og opinion? Eller, for å være litt Clausewitz’k – hva er våre motstanderes kritiske sårbarheter?
Til Halvor Nilsen,
det spørsmålet er selvsagt kjernen her, og et jeg har spekulert mye på. Jeg tror kanskje det mest effektive er å peke på de forholdene som gjør at dagens modell på enkelte områder innebærer en voldsom sløsing med menneskelige og økonomiske ressurser. Paradoksalt nok er økonomiargumentet mer tungtveiende enn å påpeke at disse forholdene også representerer beredskapsmessige svakheter. Vi må altså bare fortsette å peke på at vi i dag ikke bare kunne fått et bedre forsvar ved å endre bl a vernepliktsmodellen – vi kunne attpå til fått det til en lavere kostnad. Det samme gjelder i forhold til at vi holder liv i en rekke baser, leire og stasjoner som bare trekker ressurser vi ellers kunne brukt på fly, fartøyer og hæravdelinger, og som vi uansett ikke vil ha råd til å opprettholde veldig mange år før de er så nedslitt at de bare må fraflyttes fordi det heller ikke er penger til å fornye dem. I en tid med skjerpet kamp om midlene på offentlige budsjetter er økonomisk ineffektivitet alltid et tungt argument.
Problemet er selvsagt at f eks nedleggelser av baser ofte har distriktspolitiske konsekvenser som gjør at det blir politisk vanskelig å gjennomføre dem. Alle som har overvært en forsvarsdebatt i Stortinget – hvor representantene går opp og forsvarer militærleire i sitt hjemfylke uten hensyn til deres militære betydning – kan underskrive på det. Når det gjelder verneplikten er det mitt inntrykk at her er det spesielt i Arbeiderpartiet litt noen følelser i spill som gjør det vanskelig å endre dagens system – ikke minst fordi forestillingene er såpass forenklet at en økning av antall vervede helt unyansert tolkes som en avvikling av hele vernepliktsordningen. Historisk, altså langt bakover i tid, har jo Forsvaret fremstått for venstresiden som en del av en samfunnsorden og et politisk system man var i mot, slik mange på den siden også så på kirken. I det perspektiv blir verneplikten viktig, fordi den føles som en bedre garanti for at en politisk litt suspekt organisasjon og kultur lar seg kontrollere. Dette er enda mer uttalt i fløypartiene på venstresiden, der støtten til verneplikten ikke må oppfattes som uttrykk for en positiv holdning til Forsvaret. Det er snarere et uttrykk for en grunnleggende skepsis til alt militærvesen, men hvis vi må ha det er i hvert fall et vernepliktsforsvar litt mindre uspiselig enn et vervet. Altså noe av den samme logikk som ligger bak Arbeiderpartiets sterke forsvar for statskirkeordningen i mange sammenhenger. At denne type holdning i vår tid er en karikatur av virkeligheten og en følelsesladet anakronisme beviser egentlig bare hvor seiglivet ideologiske stereotypier er når de først får fotfeste.
Ikke noe av dette kommer til syvende og sist til å hjelpe det skvatt i forhold til å stanse de endringene i Forsvaret som både undertegnede og andre har foreslått. De vil tvinge seg frem etter hvert som utviklingen gjør svakhetene ved dagens system mer og mer tydelige. Det triste er som sagt at så mange politikere ikke en gang later til å være interessert i å forstå disse sammenhengene – langt mindre gjøre noe med dem. Man skulle kanskje tro at de om ikke annet så av ren nysgjerrighet ville prøve å sette seg inn i hvordan disse tingene henger sammen rent logisk – men nei. Det er en litt trist refleksjon av måten vi styres på. Da er det til gjengjeld ikke annet å gjøre enn å sitere statsminister Stoltenberg dagen etter fjorårets stortingsvalg, da han møtte pressen i hagen utenfor statsministerboligen i Parkveien. Da siterte han Gro Harlem Brundtland, som i sin tid hadde lært ham at “den som har de beste argumentene vinner til slutt”. Hvis statsministeren har rett i det, er utfallet gitt og dagene talte for de mere reaksjonære elementer i dagens forsvarspolitikk – som man for øvrig også kan si mye pent om.
Mvh
Sverre Diesen
Gustavsen skal skrive svar …
http://twitter.com/lailagustavsen/status/13787952691
Jaja, hva som er logisk kommer an på hvem man spør. Å tro at det finnes en objektiv, kvantifiserbar sannhet der ute i alle spørsmål (f.eks. om verneplikten) er ikke uvanlig blant ingenører, men saken er jo den at politiske spørsmål krever en mye bredere tilnærming! Det er synd at en så begavet mann som general Diesen kaster bort tiden på dette.
Nei, hva som er logisk avhenger nettopp IKKE av hvem man spør,i det minste ikke i så vidt objektive spørsmål som dette. Å slå på filosofiske strenger og hevde at “politikk krever en bredere tilnærming” er derfor etter min erfaring bare den type tungetale mange benytter seg av når det oppstår et behov for å relativisere seg bort fra ubehagelige spørsmål. Med mindre “bredere tilnærming” selvsagt betyr nettopp det som er politikkens privilegium, nemlig retten til å se bort fra logikken til fordel for ideologien og dogmene.
@Arne
Logikk betyr, i sin grunnleggende form, at det er en sammenheng mellom premisser og slutninger. Mener du på alvor at politkere bør fritas fra helt elementære prinsipper for argumentasjon?
Dette gledet meg å lese. Dette er helt i tråd med egne erfaringer, og har lenge ventet på en slik debatt, endog i det små. Som tidligere mekaniker i forsvaret opplevde jeg at personell som pr. definisjon er stridsdyktige allikevel feiler. Ikke nødvendigvis på enkeltmansferdigheter, men på materiell som er svært komplisert. Skyttere gjør banale feil pga. manglende tid, penger og opplæring til realistisk trening, noe som fører til funksjoneringsfeil og lang nedetid samt unødvendig slitasje.
Som mekaniker var det også interessant å observere at jeg og mine soldater var totalt ubrukelige i vår tiltenkte virkeområde, selv da vi skulle være operativ. Vi manglet deler, men mest av alt kompetanse. Vi klarte rett og slett ikke å fikse materiellet. Norsk faglært, og ufaglært, ungdom skal vist lære seg opptil flere kompliserte systemer i løpet av tre måneder. Tre måneder til og man skal være i stand til å fikse materiellet, til og med i stressende situasjoner med korte tidsfrister. Vi var ikke engang satt opp med spesialverktøy, så i flere tilfeller var det bare å snu i døren og si at vognen måtte på verksted. Hadde vi enda hatt slik verktøy ville ikke det gjort saken stort bedre. Et våpensystem er svært komplekst, og to permer med kretskort, tegninger og virkemåte blir man rett og slett ikke fortrolig med etter ett 3 måneders kurs og tre måneder praksis.
Da jeg jobbet på verkstedet måtte fagarbeidere ved flere anledninger reise til Afghanistan for å hjelpe til. Soldatene var rett og slett ikke i stand til å fikse materiellet. Dermed sender de fagarbeidere som ikke nødvendigvis er trent eller skikket for stridssituasjoner. Om dette er tilfellet til Grenaderer i TMBN (med tilhørende støtte kompani) skal jeg ikke ta stilling til ettersom jeg ikke kjenner miljøet.
Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg er skremt av holdningen og kompetansen til enkelte som styrer dette landet.
Thomas
Dette er en opplysende og for meg etterlengtet oppklaring og debatt. Befriende å lese saklige og stringente innlegg, spesielt fra Diesen. Alt for få personer med så stor innsikt og tynge uttaler seg.
Hilsen tildligere raddis og forsvarsskeptiker, nå voksen og forsvarsvenn.
Christian
Kjempe bra av Disen dette her. Men jeg stiller meg undrende til det moderne trusselbildet. Var det ikke slik at man i 30 årene ikke så på Tyskland som noen trussel? Hvordan våger politikere å overlate vår sikkerhet til en håndfull menneskers personlige tolkning av verden?
[...] meg først takke tidligere forsvarsjef, Sverre Diesen for et analytisk, intellektuelt og fornuftsmessig tilsvar på intervjuet med meg i Minerva den 29. april. Jeg må tydeligvis ha truffet et ømt punkt hos [...]