Blir det annerledes om man bytter ut “heve stemmen” med “betale mye” og “prestisjefylt” med “lønnsomt”?

Køen vil nok forsvinne, men man står jo ikke i kø om man ikke har råd til å betale for seg når det er ens egen tur..

Løsningen med grunnytelser til alle og muligheten for å kjøpe seg ekstra tilbud ut over dette kunne kanskje løse noen av køproblemene, ved at prisen klarerte tilbud og etterspørsel for betalingstjenestene. Paradokset med at de fattigste må være med å betale “ekstraservicen” de rike krever ville også forsvunnet hvis man traff godt på hva basistjenestene skulle være. Men den politiske jobben med å bestemme hva som skulle være en del av basistjenestene og hva som skulle være betalingstjenester, ville være utsatt for akkurat de samme problemene og svakhetene som når prioriteringene i helsevesenet bestemmes i dag. De aller fleste ville nok tenkt at akkurat deres lidelse var så viktig og så grunnleggende at den burde være en del av basistilbudet.

Jeg synes egentlig prinsippet man har i Sveits er helt greit, med at alle er garantert vanlig helsestell men at de velstående kan betale ekstra for å få bedre tilbud. Jeg er derimot ganske skeptiske til helprivate løsninger fordi det å blåse opp størrelsen og makten til forsikringsselskapene slettes ikke er uproblematisk. Grunnen til at effektivitetsgevinsten med private system er mindre med helse enn mye annet er nok at forsikringsselskapene på mange områder ender opp med å emulere statens funksjoner i et mer offentlig system.

Takk for gode kommentarer. Fenomenet utdanning er interessant. Her har vi jo ikke køer i vanlig forstand. Vi har to tilfeller. Grunnutdanning, hvor tilbudet er uendelig i den forstand at alle får det. Men (nesten) ingen får velge hvor eller hvordan denne utdanningen skal foregå. Høyere utdanning har sin egen køordning, nemlig karakterer. Høyere utdanning kan man riktignok ta privat, men den begrensede belønningen dette gir etter endte studier, fordi det er nok av kandidater å ta av, gjør at etterspørselen begrenses tilsvarende. Dette er nok et område hvor reguleringene er så sterke i så og si alle land vi sammenligner oss med ellers, at det er vanskelig å si hva som ville skjedd i et “fritt” utdanningsmarked.

Hvordan du leser inn i mitt innlegg at jeg mener at folk skal dø fordi de har en sykdom og ikke har råd til å betale, forstår jeg virkelig ikke. Det gjør meg, for å være helt ærlig, lei meg, selv om jeg har en følelse av at du leser akkurat det du vil lese, har bestemt deg på forhånd for hva du mener om saken, og at jeg egentlig ikke burde bry meg med å forsøke å forklare nyanser til noen som bare ser i sort/hvitt.

Uansett: Kø er en uunngåelig konsekvens av at prisene til forbrukerne settes lavere enn det de er villige til å betale, og at lønningene/insentivene til å produsere mer av godet ikke økes slik at tilbudet økes tilsvarende. Da fordeles godene etter kø-prinsippet. Mener du at dette ikke er tilfellet?

Helse er forøvrig et kjempegodt eksempel å diskutere. Her er etterspørselseffekten sterk: Det vil være en nesten uendelig etterspørsel etter helsetjenester sånn i utgangspunktet. I Norge og svært mange andre land er prisene i tillegg satt (lavt) av en sentral myndighet. Ergo brukes kø-prinsippet til å fordele godet. Men helse er ikke et slikt område som eksempelet fra Venezuela, hvor tilbyderne ikke får betalt og slutter å produsere. Helsepersonell får betaling. Hvordan markedet ville klarere priser og lønninger i denne sektoren dersom markedet rådde grunnen kan vi bare spekulere i. Sikkert er det at priser og lønninger for ulike typer helsetjenester ville vært annerledes enn i dag. For eksempel kan man mistenke at sykdommene til “middelklassen”, som hjerteproblemer, ville vært dyrere. Mistanken grunnes at det er denne gruppen som har størst politisk innflytelse, og dermed kan lobbe til seg prioritet og gode subsidier for “sine” lidelser i dagens køsystem. Men som sagt, dette er bare spekulasjoner.

Hvor får du det fra at lønningene til leger er kunstig lave? Jeg har en mistanke om at det, i dagens situasjon, heller er motsatt. I dagens virkelighet er det slik at legene selv har sterk innvirkning på hvor mange leger som skal utdannes hvert år. Dette er helt klart færre enn det ville vært om alle som ville fikk bli leger. Det tyder karakterkravene for opptak til legestudier på. Altså har vi her en annen kø, som er skapt av dem som ønsker knapphet på noe de selv kan tilby (legearbeidskraft) slik at prisen går opp (dvs de selv får bedre betalt fra arbeidsgiverne). Jeg skal ikke beskylde leger generelt for å spille dette spillet bevisst, men jeg tror uansett at dette er effekten.

Når alt dette er sagt (det ble visst skrekkelig mye) så er det ikke sikkert at å skape køer for å rasjonere et gode absolutt alltid er en dårlig idé. I tilfellet helse avviser jeg ikke at en viss grad av køer og tilsvarende reduserte priser i et felles, offentlig helsevesen gjør at flere kan få billige og gode helsetjenester. Dette henger blant annet sammen med at når både de ressurssterke og -svake står i samme kø, så kan det være at de ressurssterkes krav til kvalitet gjøre at også de ressurssvake får ta del i den økte kvaliteten (i den grad de har de samme lidelsene). Det kan også føre til at det settes et tak på hvor mye ressurser som totalt sett går til helse, og at befolkningen ellers ville gått bananas og brukt alle pengene sine på å forsøke å få evig liv. Men som nevnt tidligere er en ulempe at de som klarer å heve stemmen også får det beste tilbudet. De svakeste, de som typisk har sykdommene og plagene som er minst prestisjefylt for legene å jobbe med, er henvist til en endeløs kø, en kø hvor de riktignok ikke betaler men heller ikke får behandlingen de trenger.

Det er jo som vanlig dette, at man mener at problemer kun er et problem om de rammer middelklassens lommebøker.

Når du sier at private rasjonerer ved å begrense tilbudet gjennom pris (!) så trekker du begrepet rasjonering langt. Dette er jo helt i tråd med hva artikkeforfatter hevder, nemlig at pris regulerer etterspørselen. Kall det gjerne rasjonering, men det kan ikke sammenlignes med den type rasjonering som foregår i offentlig helsevesen hvor kostnadene ikke skal overstige budsjettene, etterspørselen ikke kan endre tilbudet.

Jeg kan noe sted se at artikkelforfatter sier at lønnen ikke kan være relativ eller ikke (men det må jo lønne seg i forhold til utdanningskostnader).

Men status kan jo også ses på som en form for lønn. Innen offentlig sektor ser jeg at endring av tittel ofte fungerer som lønnshopp. Penger er ikke alt (men mye)