Kjære deg, politikk skal du få slippe å bry det søte lille hodet ditt med. Overlat det til oss store gutta i stortingsgruppen.
Per-Kristian Foss har i dag en oppklarende replikk i Aftenposten. Jeg har tidligere skrevet at kjernen i Høyres partikultur er at Stortingsgruppen har all makt, og at partiorganisasjonen er til for å klappe og banke på dører. Høyre styres altså etter en form for leninistisk sentralisme, der partidemokratiet langt på vei er en illusjon.
Med litt andre ord bekrefter Foss dette i dagens innlegg. PKF mener at det er ”i strid med den ansvarlighet som er Høyres utenrikspolitiske tradisjon” at andre enn stortingsgruppen skal vurdere hva slags konsekvenser et nei til Datalagringsdirektivet vil få for EØS-avtalen.
Det fremgår tydelig av Foss’ innlegg at han mener at landsmøtet ikke er kompetent til å gjøre en ”såpass alvorlig beslutning”, men at den må ”behandles av Høyres stortingsgruppe etter grundig overveielse av konsekvensene”.
Det hele er selvsagt et ledd i Høyre-ledelsens taktikk for å hindre at partiet vedtar noe annet enn ledelsen ønsker. Ledelsen er rett og slett redde for sitt eget landsmøte og sin egen partiorganisasjon. Etter å ha forsøkt å unngå behandling av saken, måtte Erna Solberg selv ta ordet mot slutten av den debatten hun ikke ønsket for å be om at landsmøtet ikke sa klart nei, men overlot saken først til en høring, og i siste instans til Solbergs egen krets.
Foss gjør et poeng av at professor Finn Arnesen konkluderer med at eventuelle EU-sanksjoner mot Norge etter et DLD-nei ”til syvende og sist vil være en politisk vurdering fra EUs side.” Foss anklager Aftenposten for å fremstille Arnesen unyansert, samtidig som han selv underslår at Arnesen i en rekke sammenhenger, også på landsmøtet, har slått fast at Norge har lite å frykte fra EU i denne sammenheng. Ved å lese Foss får man inntrykk av at Arnesen ikke har noen oppfatning om dette, men bare foretok en ”gjennomgang av mulighetene for sanksjoner”, uten å trekke noen egen konklusjon.
Foss fortsetter, og dette er den mest interessante formuleringen: ”Nettopp derfor må en slik vurdering gjøres av politiske organer. Jeg mener at det er i Høyres beste tradisjon at vurderingen gjøres i parlamentariske organer.”
Høyres landsmøte er altså ikke noe politisk organ? Eller er det bare det at landsmøtedelegatenes kompetansenivå bare holder til festtaler og allminneligheter, og at den virkelige politikken må overlates til de store gutta (og jentene)?
**
Det er for øvrig typisk for Høyres partikultur at Solberg nå har fått innvalgt sin egen stabssjef Julie Brodtkorb Voldberg med full stemmerett i partiets Arbeidsutvalg. Når pressen i etterkant stiller spørsmålstegn ved denne rolleblandingen, fremgår det tydelig at stabssjefen selv ikke har tenkt på det som et problem, og det har tydeligvis ikke vært noe stort tema i partiet for øvrig heller. Men dersom stabssjefen, med hatten som kvinnepolitisk leder på, skulle være svært uenig med sin arbeidsgiver i en sak som behandles i AU, hva skjer da? Og når er det den ansatte Erna-tilretteleggeren som uttaler seg til media, og når er det den landsmøtevalgte kvinnepolitiske lederen?
Kanskje har vi allerede sett effekten. Det var påfallende at påtroppende kvinnepolitisk leder før landsmøtet ikke hadde noen klar oppfatning om et av landsmøtets store kamptemaer, nemlig fedrekvoten, der avtroppende kvinnepolitisk leder Linda Cathrine Hofstad Helleland har vært fremst i kampen for å fjerne denne. Partiledelsen har vært unisont imot, men led altså nederlag. Kunne Julie Brodtkorb Voldberg ha ført en lignende politisk kamp mot sin egen arbeidsgiver? Svaret er nok nei. Det er nærliggende å tro at det er nettopp derfor hun er håndplukket til vervet.
Jeg har i årevis forundret meg over Høyres manglende forståelse for problemene med rolleblanding og ulike hatter. Men dette er også en del av Høyre-kulturen, som et ekko av en uheldig del av norsk forretningskultur (”Er det så nøye, da? Man må jo se praktisk på det! Ingen kan vel mistenke meg for ikke å klare å holde mine roller fra hverandre?”)
Twitter: @jasnoen
Det er mulig at de finere nyanser i DLD saken periodevis unnslipper meg.
Det er også faktisk mulig at det gikk litt fort i svingene når det gjelder den eksakte ordlyd i det sitat som tillegges PKF.
Men jeg vil anta at operativt har PKF understreket den vanlige Høyre praksis at det parlamentariske organ Høyres stortingsgruppe har en spesiell plass i Høyres beslutningshirarki når det gjelder utenrikspolitiske vedtak. Man kan si mange treffende ord om Høyres politiske organer som landsmøter etc. , men ingen av disse er vel egentlig “parlamentariske organer ” ?
Jeg er vel i dette øyeblikk relativt ubekymret for eventuelle EU sanksjoner ved et norsk nei til DLD.
Jeg er likevel lett forundret over at et tradisjonelt EU orientert parti som Høyre har flere representanter som tilsynelatende er så uberørt over de konsekvenser en norsk “alleingang” vil kunne få for forholdet til EU.
EU landene har vel alle godtatt direktivet som er implementert i de fleste EU land eller er i ferd med å bli det. Personvern og individets beskyttelse står sterkt i de aller fleste EU land. Så vet vi at i enkelte EU land er der problemer med gjennomføringen. Kommisjonen skal også gjøre ferdig sin første evaluering av direktivet.
Uavhengig av spørsmålet om sanksjoner tror jeg at svært mange Høyrevelgere utifra sine EU holdninger vil ha problemer med å godta at Norge kan bli det eneste land som ikke godtar og gjennomfører DLD i sin endelige form, med den signaleffekt og øvrige konsekvenser dette vil ha for Norges plass i det felles europeiske samarbeid mot en økende kriminalitet som også naturligvis vil ramme norske borgere.
Per Kristian Foss i dagens aftenposten:
“Jeg vil fastholde at en såpass alvorlig beslutning ikke først og fremst bør gjøres i en landsmøteresolusjon, men behandles av Høyres stortingsgruppe etter grundig overveielse av konsekvenser”.
Alvorlige beslutninger kan altså ikke gjøres av landsmøtet. Dette er virkelig trist å lese :-/
Når Julie Brodtkorb Voldbergs rolleblanding ikke har vært noe tema i partiet kan det jo være fordi man har gått ut fra at valget av henne som kvinnepolitisk leder ville medføre at hun trakk seg som stabssjef. Jeg var blant dem som tok det som en selvfølge.
Rolf O. Berg; legg merke til at Foss i Aftenposten-innlegget skrev følgende: “Nettopp derfor må en slik vurdering gjøres av politiske organer.
Jeg mener det er i Høyres beste tradisjon at vurderingen gjøres i parlamentariske organer.”
Foss glemmer tilsynelatende hva han skrev om “politiske organer” i forrige setning, når han i neste setning skriver at vurderingen skal skje i “parlamentariske organer”.
Landsmøtet er uten tvil et politisk organ i Høyre. Mens stortingsgruppen er et parlamentarisk organ. Ut fra ovennevnte sitat gjør han altså en forskyvning fra landsmøtebehandling til behandling i stortingsgruppen.
Velvillig kunne man tolke ham dithen at han mener saken burde behandles begge steder – men sannsynligvis har Snoen rett i at nok mener at saken skal behandles i stortingsgruppen – for der er de mest kompetente personene.
Jeg trodde det kun var i FrP i Hagens glansdager efter Dolkesjø at partiorganisasjonens mening ble tillagt så liten vekt som Foss nå presterer av Høyres organisasjon.
Pleym: I norsk politisk historie har det alltid gått et skille mellom en del “borgerlige” partier som har understreket de parlamentariske gruppers
relativt selvstendige stilling og de sosialist orienterte partier som mer har understreket partiorganisasjonens innflytelse over de parlamentariske grupper. Høyre har vel mer stått for den første oppfatning.
Begrepet parlamentarisk demokrati gir også et dekkende uttrykk for denne oppfatning.
Dette betyr naturligvis ikke at partiorganisasjonene er uten innflytelse.
Men all politisk erfaring tilsier at det er lettere å “kuppe” et landsmøte enn en Stortingsfraksjon. Partienes historie vrimler av eksempler på at landsmøter i kampens hete har prestert å vedta resolusjoner som ofte har etterlatt få eller ingen politiske fotavtrykk i det politiske landskap.
En sindig behandling i de parlamentariske grupper gir derimot håp om en mer grundig og saklig debatt.
Det er naturligvis mulig at det har kommet nye strømninger til i det politiske liv, men etter hva jeg kan se er det første gang i Høyres politiske historie at det i den politiske debatt er kommet opp en signifikant debatt om rollene til de parlamentariske partier og partiorganisasjonene.
Godt skrevet av Jan Arild. Det er et par store problematiske konsekvenser ved at partitopper ser på landsmøter som et seminar istedenfor et politisk verksted – der seminaret ender med at alle skal klappe begeistret for toppene. La oss si at Høyre ikke er alene om dette problemet. Er ikke det et demokratisk problem? Så lenge parlamentarismen i Norge er innrettet slik at det er partier som stiller lister til valg og utvikler politikk, så MÅ partiene tiltrekke seg samfunnets brede og beste kompetanse. Men vil partiene rekruttere nye medlemmer dersom medlemmene bare skal være klappe-maskiner på landsmøtene? Gjør Høyres ledelse politikk interessant ved at man primært mente at en debatt som Datalagringsdirektivet ikke hadde noe på landsmøtet å gjøre?
“Laws, like sausages, cease to inspire respect in proportion as we know how they are made.”
“Every decent man is ashamed of the government he lives under.” ~ H. L. Mencken
Rolf O. Berg, la meg bare gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet er blant de partier som har i sine vedtekter at de folkevalgte gruppene partiet har skal følge vedtak gjort i partiets organer. Så kan det diskuteres om FrP er et borgerlig parti eller ikke.
Konflikt mellom en partiorganisasjon som mener én ting, og en folkevalgt gruppe der flertallet mener noe annet i samme sak, kan få interessante utslag. Som at Venstre gikk med i Korvald-regjeringen, på tross av at flertallet i stortingsgruppen mente den ikke skulle gjøre det. Men dette var et sidespor.
Selv om Grunnloven ikke “kjenner” partier, er partiene en så innarbeidet del av demokratiet her til lands at de folkevalgte ikke kan late som om partiet ikke eksisterer. Valgordningen der man ble valgt inn som enkeltperson fra sin valgkrets forsvant i 1919.
Per Kristian Foss’ desavuering av sitt partis landsmøte burde få ethver t anstendig Høyremedlem til å skamme seg.
[...] Dette er jeg uenig i. Partiets høyeste organ er landsmøtet, ikke stortingsgruppen. Alt annet ville bety at PK mener at landsmøtet ikke er kapabel til å ta stilling i en sak som denne, og at man bør la “de voksne” bestemme. En konklusjon Jan Arild Snoen virker å ha kommet frem til. [...]
Enig – Å kalle det leninistisk er dristig, men ikke fjernt fra virkeligheten.
Tenker tilbake på WSJs John Fund her og hans up-down skala.
For/mot DLD er muligens vanskelig å plassere på en tradisjonell Høyre-Venstre akse. Noe vi ser blant de norske partiene.
Derimot på en “up-down” skala som måler frihet vs statlig kontroll er det veldig enkelt å plassere ens standpunkt til DLD.
- Vil man ha mer frihet er man mot DLD.
- Vil man ha mer statlig kontroll er man for DLD.
[...] Torbjørn Røe Isaksen har twitret visse innvendinger til mine vurderinger angående partidemokratiet i Høyre. TRI viser til at den tradisjonelle sterke stillingen til stortingsgruppen i Høyre er begrunnet i [...]
[...] Det handler om makt II « minerva [...]
[...] kunne innfri tilstrekkelig mange av disse kravene. Stortingsgruppen har derfor, akkurat som jeg hele tiden har spådd, satt partiorganisasjonen til [...]