Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Det som nylig har skjedd i Storbritannia gir grunn til å stille et fundamentalt spørsmål: Hva er valgets formål?

Det er i prinsippet to valgordninger, forholdstallvalg og valg i enmannskretser. Begge disse former for valgordninger kan utformes forskjellig og det kan tenkes kombinasjoner av de to. Kritikken mot systemet med enmannskretser, som bare kan ha en vinner som i Storbritannia og i USA, er at store velgergrupper – de som stemmer på et ”tredje” parti – vanligvis ikke får en politisk innflytelse som samsvarer med deres velgeroppslutning. Jamfør for eksempel skjebnen til det liberal-demokratiske partiet i Storbritannia, Le Pen-bevegelsen i Frankrike eller Perot-bevegelsen i USA. Kritikken mot forholdstallsvalg er nesten den motsatte: at det nesten aldri resulterer i at vi får én vinner, men i stedet forskjellige samarbeidskonstellasjoner.

Nei takk til begge deler
I Storbritannia blir valgsystemet kritisert for å lide av begge svakhetene samtidig. Det er klart at det liberal-demokratiske partiet i siste valg gikk sterkt frem i velgeroppslutning, men fikk allikevel færre mandater enn det hadde. Samtidig fikk man den situasjon at intet parti fikk flertall alene og engelskmennene fikk det de kaller ”a hung Parliement”. Det har de liten erfaring med.

Men erfaringene fra Norge og andre ekstreme forholdstallsvalgland kan være til hjelp. Vi husker jo nesten ikke lenger hvordan det var den gang ett parti alene hadde det politiske flertall blant velgerne (det er i tilfelle meget lenge siden) og flertall i Stortinget (det er også lenge siden, men ikke fullt så lenge). I mange tiår har vi vennet oss til å bli regjert av varierende politiske koalisjoner.

Det som nylig har skjedd i Storbritannia og det som skjer i Norge ved hvert valg, gir grunn til å stille et fundamentalt spørsmål: Hva er valgets formål?

Throw the rascals out
Hvis hensikten er, som i Norge, at valget skal avspeile velgernes partipreferanser, synes forholdstallsvalg å være svaret. Svakheten med dette er at valget da nesten nødvendigvis vil føre til uklarhet og i alle fall til at velgerne ikke får det de egentlig ønsker seg. Det skyldes mange forhold. Dels vil valgets praktiske resultat bli en samarbeidsregjering, og dels vil den politikken denne samarbeidsregjering kommer til å føre, sjelden dreie seg om spørsmål som virkelig var av betydning for velgerne da de gikk til urnene. Vanligvis vil mange av de viktige saker om kommer opp i en regjeringsperiode ikke ha vært gjenstand for debatt under valgkampen.

Men hvis valgets hensikt, som Karl Popper gir uttrykk for, må være å gi velgerne en sjanse til å kaste de politiske herskere de ikke lenger har tillit til, da synes enmannsvalgkretser å være mest hensiktsmessig. Vi må ikke leve under den illusjon, sier Popper, at vår politiske oppgave er å finne frem til de riktige ledere, til de filosofkonger som vil styre landet ”best”. Dette platonske ideal må vike for den mer nøkterne erkjennelse at det meste vi kan håpe på er at det vil være mulig å få kastet de ledere vi ikke lenger har tillit til, og at dette kan skje med minst mulig blodsutgytelse.

Det må erkjennes at i Norge, med vårt ekstreme forholdstallvalgsystem, har dette lenge i praksis ikke vært mulig. Det er ikke forunderlig at velgerne går trette. Uansett hva de velger får de det samme. En ny koalisjon, hvor det eneste sikre er at meget små partier med svært liten velgeroppslutning blir sittende med en flik av makten.

Det kan synes som om et valgsystem med enmannskretser virker best når kampen står mellom to partier. Dette kan begrense den enkelte velgers mulighet for å få et tilbud som er skreddersydd til hans preferanser. Men erfaringene, både fra USA og fra Storbritannia, kan tyde på at de to dominerende partier i langt større grad enn hos oss avspeiler de meningsforskjeller som gjør seg gjeldende blant velgerne og mellom regionene.

• Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.