Det er mange fagfelt som hadde hatt godt av et besøk fra Harald Eia & Co. Utfordringen i humaniora er å få til en balanse mellom hjernehalvdelene, heller enn å møte alle spørsmål fra andre perspektiver med “Dette synes jeg overhodet ikke er interessant!”
Etter at det verste spetakkelet i forbindelse med Harald Eias Hjernevaskprogrammer hadde lagt seg, skrev kunsthistorikeren Tommy Sørbø en kronikk i Aftenposten hvor han spurte seg hva som kunne ha skjedd hvis Eia hadde gått løs på humanistene på universitetene og konfrontert dem om deres forhold til biologi. Sørbø har jo en pågående agenda som begynner med Duchamps urinal, og som i denne omgang ender med at han trekker fram den mest minneverdige replikken fra Eia-programmene, framført av kjønnsforskere som blir spurt om biologiens betydning for forståelsen av kjønn: ”Vet du, det synes jeg overhodet ikke er et interessant spørsmål!” Denne forbløffende replikken, fordi den sies av angivelig nysgjerrige og endatil tverrfaglige forskere, forestiller han seg vil bli servert også innen kunsthistorie hvis han spør: Har egentlig dette urinalet noen egenskaper som gjør at det fortjener å kalles kunst?
Hvor ble det av estetikken?
Jeg forstår Sørbø dit hen at han antar at det finnes visse estetiske (”øyegledende”) egenskaper, f.eks. skjønnhet (”orden” og ”glitter”) som er biologisk baserte, og som gjør at vi siden renessansen har tatt i bruk uttrykket kunst om menneskelagede objekter som har blitt gitt disse egenskapene. Ettersom Duchamps urinal i liten grad kan sies å ha slike egenskaper, og dets normale bruk i det hele tatt motvirker at vi forsøker å få øye på slike, kunne man konkludere med at når kunsthistorikere/teoretikere/kuratorer/handlere klassifiserer slike urinaler, ja endatil brukte menstruasjonsbind, som kunst, skyldes det at de har mistet kontakt med sitt biologiske opphav, (paradoksalt, for hva er mer biologisk enn urinering og menstruering), og er forsvunnet inn i en luftig, abstrakt begreps- og symbolverden hvor alt, i motsetning til i vår hverdagsverden, er mulig, og kan omdefineres etter (konstruksjonistisk) forgodtbefinnende. (Nåja, bortsett fra markedets fastsettelse av kunstens pengeverdi.) Og hvis det er dette han mener, kan jeg jo uansett uttrykke en viss sympati med det, skjønt det finnes varianter av såkalt institusjonsteori, særlig Dickie/Danto-versjonen, som riktignok klassifiserer urinalet som kunst, men som også gir rom for å vurdere det som dårlig kunst.
Men jeg skal i stedet anlegge et biologisk perspektiv på noen andre humanistiske disipliner som jeg selv har litt bedre greie på. Sett at Eia hadde konfrontert musikkvitere? Det ville i alle fall ikke vært vanskelig å finne områder innen dette fagfeltet hvor et biologisk perspektiv er naturlig. Akustikk er f.eks. et svært tverrfaglig felt hvor fysikere, hørselsfysiologer, persepsjonspsykologer og musikkvitere jobber sammen på en selvfølgelig måte. Studiet av rytme og takt likeså. I det hele tatt er det umulig for en empirisk orientert musikkvitenskap å overse at musikk er menneskekroppslig begrenset.
I den forbindelsen hjelper det at musikken selv er bilde- og begrepsløs. Kunstkuratorer kan lage (aske)skyer av begreper som definerer kunstobjekter basert på mer eller mindre tilfeldige begrepsassosiasjoner og referanser som disse objektene bærer med seg. Innen musikk finnes det derimot lite bruk av ”readymades” (f.eks. direkte opptak av gatelyd,) og knapt noe ”konseptmusikk”, slik det finnes konseptkunst. Det var nok at Cage èn gang laget 4,33. Ingen ville i dag møte opp på en konsert hvor musikken er erstattet av at en musikkviter prøver å fylle stillheten med begrepsprat.
Musikkfilosofer i det blå
Derimot når det gjelder komponistene og musikkfilosofene: Her finner vi mange nok tilfeller hvor musikken søkes løsrevet fra lytternes biologisk-fysiologiske basis. Pythagoras identifiserte musikk med matematikk, og hvem kan strengt tatt høre, med ørene, matematikk? Bare Pythagoras selv kunne ”høre” sfærenes musikk, men da helst med sin abstrakte, kroppsløse fornuft. Pythagoreere kunne godt tenkes å foretrekke musikk komponert for ultralyd, bare de uhørlige akkordrelasjonene er matematisk interessante. Schopenhauer mente at vi gjennom musikken kunne få intellektuelle intuisjoner av en hinsidig naturvilje, i motsetning til våre tilstivnende kropper og de vanlige tingene. Strengt tatt var det bare Kant av de store filosofene som forsto musikk som nødvendig knyttet til kroppen: Han tenkte seg at musikernes ideer og forestillinger synker ned fra bevisstheten og til kroppen, hvor de blir begrepsløse og utelukkende fysiologiske. Da skulle man jo tro at en kantianer fremfor noen ville hente inn biologi for å forstå musikk. Men nei. Tvert imot ville man fått et hjernevasksvar: ”Vet du, det synes jeg overhodet ikke er et interessant spørsmål!” For kantianere er ekstreme dualister og ser på fornuften i opposisjon til kroppen, og den musikk som skjer i kroppen medfører like mye ”besmittelse” av fornuften som onani.
Den store musikkfilosof etter Kant, Adorno, som hadde et hegeliansk positivt syn på musikk, var likevel enda mer rasjonalistisk anti-biologisk: Musikk er primært tenkbar og altså kroppsløs form, og hvis den har sammenheng med noe utenfor seg selv, er det politiske og sosiale strukturer. Selv likte han dårlig slik primitiv kroppslig musikk som jazz og Stravinsky.
Avantgardekomponistene som utgikk fra den samme 2. Wienerskole som Adorno, videreutviklet en ekstrem intellektuell og elitistisk musikk, regulert av komplekse og strenge regler, som fjernet all regulær og gjentagbar takt (en ekkel påminnelse om våre kroppslige hjerteslag) og melodi. Og ikke minst lytterne. Alt dette knyttet til en framskrittsideologi som så fram til en (Platonsk) utopisk tilstand hvor menneskene var blitt frigjort fra sine kropper og blitt til rene fornuftsvesen. Som kjent var både Stalin og Mao velvillig innstilt til å hjelpe til med at folk skulle bli kvitt sine kropper, og laget egne behandlingsklinikker til dette formål.
Musikkens naturlige grunnlag
Mot slike forestillinger har så en rekke angivelig reaksjonære komponister og forskere framholdt visse biologiske rammevilkår for musikk. Den mest spilte samtidskomponist i dag, John Adams, hevder at grunntoneskalaer, hvor musikken, i motsetning til atonalitet, har et tonalt senter, empirisk ser ut til å være universelt utbredt og foretrukket i alle kulturer på vår planet. Genetikk og hjerneforskning har gitt argumenter for betydningen av medfødte komponenter i musikalitet, og ikke minst for musikkens biologiske funksjonalitet. Selv sosialdemokrater må innrømme at Mozart har noe som de fleste tyggegummityggende ungdomsskoleelever mangler, selv om de sistnevnte er blitt gitt offentlig musikkopplæring, mens den første gikk på privatskole hos sin far.
I denne forbindelsen vil jeg trekke fram en bok som kom ut i 2009, skrevet av den engelske psykiateren og kulturforskeren Iain McGilchrist, The Master and his Emmissary, som handler om forholdet mellom de to hjernehalvdelene, og om hvordan dette kan belyse vestlig kulturhistorie siden renessansen. Særlig fra og med 1960 er det produsert mye data på dette feltet: Den gang gjorde man desperate forsøk på å behandle epilepsi ved å kutte over forbindelsen mellom hjernehalvdelene, med bisarre konsekvenser for pasientene. Senere har studier av slagpasienter ved hjelp av stadig bedre hjerneskanningsutstyr gitt ytterligere materiale, som til sammen kan gi grunnlag for visse konklusjoner: Evolusjonen har valgt ut en bestemt arbeidsdeling mellom de to hjernehalvdelene slik at (svært forenklet) venstre halvdel tar seg av begrepsspråk og abstrakt logisk tenkning, mens høyre halvdel er empatisk, narrativ og språklig på en begrepsløs, taus måte. Ikke slik at de to halvdelene normalt fungerer hver for seg, men slik at de samvirker enten på den ene eller den andres premisser. Bokens tittel henviser til forfatterens påstand om at siden renessansen har den venstre halvdel for det meste vært ”Master”, mens den høyre har vært ”Emissary”.
Filosofiens fysiologiske basis
Arbeidsdelingen gir seg det utslag at når musikk (og litteratur) lages, skjer det med utgangspunkt i høyre halvdel; når vitenskap lages, skjer det med utgangspunkt i venstre halvdel. Samvirket kan være hierarkisk, f.eks. når en intellektuell vitenskap utnytter de perseptuelle evnene i høyre halvdel slik at små databiter plukkes ut til testing av hypoteser. En tradisjonell kunstmaler bruker derimot disse perseptuelle evnene til å få øye på rikere, mer helhetlige perseptuelle felt. Newtons fargelære ble laget av venstre halvdel, mens Goethes’ ble laget av høyre. Men samvirket kan også være mer likeverdig: Mye tyder på at musikk har gått forut for og gitt grunnlag for utviklingen av vårt begrepsspråk: musikk har fremmet vår evne til fonetisk distingvering og gitt oss et auditivt vokabular av fonemer. Samtidig er komponering av musikk avhengig av intellektuelt formulerbare regler. Og ofte er selv hard fysikk fremmet av å inngå i store narrativer som hjelper fysikeren med å ordne ideer (f.eks. Oppenheimers bruk av Gita og John Donnes dikt under utviklingen av a-bomben).
Dette fører oss naturlig til mitt egentlige fag, nemlig filosofien, og dennes biologiske og fysiologiske basis. Ettersom jeg selv er en (neo)pragmatist og denne filosofien siden John Dewey er en merkelig blanding av hegelianisme, empirisme og darwinisme, som ser på mennesker (inkludert filosofer) som intelligente erfaringssøkende dyr/levende vesen, frembrakt av evolusjonen, er det for meg en opplagt hypotese, for pragmatister har ingen absolutte sannheter, bare hypoteser, at også filosofi har et biologisk-fysiologisk grunnlag, noe som da må gjelde ikke bare for oss pragmatister, men også for de to andre hovedstrømningene i dag: analytisk filosofi og postmodernistisk kontinentalfilosofi. Disse representerer på en sørgelig ureflektert måte det ensidige perspektivet til hver sin hjernehalvdel:
Analytisk filosofi er en direkte illustrasjon av den venstre hjernehalvdels funksjoner: Slike filosofer er opptatt av matematikk og logikk og språk og naturvitenskap og er rasjonalister. Deres språk er vitenskapelig bokstavelig og inneholder sanne påstander om verden. Dikternes språk, derimot, uttrykker i følge dem bare begrepsløse og derfor tomme metaforer og følelser. Musikk er meningsløs. De plages/gleder seg over forskjellige typer dualisme: Vanskeligst er forholdet mellom sjel og legeme, som den første analytiske filosof, Descartes slet mye med. Men slik McGilchrist beskriver det ser det ut til at Descartes tenkte helt likt pasienter med massive slag i høyre hjernehalvdel. De har en spesiell opplevelse av sin egen kropp: Den oppleves som en fremmed, atskilt ting, ikke forskjellig fra andre ytre objekter. Det å kunne styre denne kroppen virker like merkelig som å få en stol til å flytte på seg bare ved å ønske det. I forlengelsen av dette, og fortsatt likt denne type slagpasienter, manglet Descartes empati, og forstilte seg at menneskene rundt ham var sjelløse automatkropper, der hvor en som bruker høyre halvdel umiddelbart empatisk vil oppleve andre mennesker som medmennesker. Først etter mange logiske krumspring kunne han bevise at andre kropper hadde sjel, men selvfølgelig i motsetning til dyr, som bare var automater.
Fornuftsgnomens tyranni
Moderne analytiske filosofer arbeider særlig innenfor det som heter Philosophy of Mind, et på alle måter tragisk prosjekt, hvor det gjøres desperate, begrepssofistikerte forsøk på å helbrede den dualismen som en kartesiansk venstre hjernehalvdel selv har laget (”superveniens”, ”emergens” etc). Slike filosofer har, i likhet med Descartes, alle kjennetegn til slagpasienter med ødelagt høyre hjernehalvdel: De mangler empati og store deler av sitt synsfelt, i tillegg til at det er umulig å oppnå øyekontakt med dem. Hvis man som et eksperiment opererte vekk deres høyre hjernehalvdel, ville man neppe merke noen forandring, bortsett fra en lett halting på venstre fot. Påpekning av at deres egen filosofi relativiseres av et slikt avhengighetsforhold til den ene hjernehalvdels perspektiv, vil bli avvist. For dem finnes det bare ett tenkende hjerneperspektiv. Den høyre hjernehalvdel er bare en fyllmasse som holder på plass den venstre halvdel. Slik venstrefotede fotballspillere bare bruker høyrefoten til å stå på.
Dessuten kunne de få hjelp av moderne kantianere, som etter hvert har utviklet et godt forhold til analytikerne. For innerst inne i den venstre hjernehalvdel hos transcendentalistiske kantianere sitter det en liten, men svært herskesyk gnom, som kaller seg Den Rene Fornuft: Han vil si at ettersom det er han som har konstruert våre begreper og forestillinger om alle ting, inkludert vår biologiske kropp og hjerne, så er avhengighetsforholdet motsatt: Vår tenkning er ikke preget av hjernens tilstand. Det er tvert i mot hjernen som er et produkt av vår rene fornufts tenkning.
Den pragmatiske middelvei
De postmodernistiske kontinentalfilosofene, på sin side, bruker for det meste høyre hjernehalvdel, og har frigjort seg fra logikkens og argumentasjonenes rettlinjede tyranni. For dem er naturvitenskap et middel til å lage metaforer, innenfor et språk som er referanseløst og som nærmest dikterisk kan konstruere om ikke store, så mindre narrativer. Skulle vi hos dem fjerne venstre hjernehalvdel ville vi heller ikke merke særlige forandringer, bortsett fra litt hinking på høyre fot. Og hvis man skulle spørre dem om deres biologiske hjerne kunne ha noe å si for deres filosofi, ville de nok svare: ”Vet du, det synes jeg overhodet ikke er et interessant spørsmål!” For dem er hjernen et diktverk.
Hva sier så vi pragmatister? Vi mener selvfølgelig at vi er overlegne på dette området, i likhet med fotballspillere som kan skyte med begge bena. Vi kan tenke med begge hjernehalvdelene og svitsje mellom de to perspektivene, men uten at vi tror noen av dem gir oss et fullstendig bilde. Vi kan bruke hver hjernehalvdel som et middel til å reflektere over den andres perspektiv. For å etterligne Marx, og hans beskrivelse av det kommunistiske paradis: På dagtid tenker vi med venstre hjernehalvdel mens vi er jegere og fiskere; ut på ettermiddagen bruker vi høyre hjernehalvdel og blir kunstmalere og diktere; tidlig på kvelden aktiverer vi venstre hjernehalvdel og blir reflekterte og rasjonalistiske kritikere, og brenner våre dikt og malerier. Senere på kvelden går vi på konsert og opplever en kortvarig balanse i hele hjernen. Ut på natten farer vi opp som løver, men passer på at når vi drikker, bestiller vi doble whiskyer slik at vi alltid får en i hver halvdel, og unngår hinking på hjemveien.
Neste morgen er vi snille som lam.
- Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han kom i april ut med boken Niels Normanns oversjøiske reise. 27 merkelige forelesninger om pragmatisme på Abstrakt forlag.
[...] Relativisme eller skeptisisme er posisjoner innenfor en slik tenkemåte. Men pragmatismen fremhever derimot begge hjernehalvdelene, og kan tenke både rasjonelt og emosjonelt og kombinerer det begrepsmessige og det [...]