Den siste romanen i Øystein Lønns trilogi om vakre Sofia hevder at lidenskap er den eneste motgift mot kjedsomhet. Men jeg finner ingen lidenskap, bare kjedsomhet.
Etter Sofia,
Øystein Lønn,
Roman 350 sider,
Aschehoug 2010.
Trilogien begynte med:
Ifølge Sofia (2001),
Simens stormer (2003).
Jeg er predisponert til å like trilogier. Erfaringen er at det kan ligge stort potensial i dem. Bare tallet tre bærer jo et snev av magi i seg. Og tenk Borgens Lillelordtriologi, Bjørneboes Bestialitetens historie, Austers New York Trilogy.
Den prisbelønnede forfatteren Øystein Lønn skriver seg altså opp mot godt selskap. Triologien hans dreier rundt Sofias død, men selv om denne hendelsen er definerende for hele handlingen, er det likevel hennes ektemann Simens oppvekst, liv, sorg, mangel på affekter og hans lidenskap, som utgjør hovedhandlingen.
Og Lønn begynner bra. Ifølge Sofia (2001) er tidvis gripende, passe forvirrende og morsomt underliggjørende. Klisjeene er i aller høyeste grad til stede, men følges opp av sekvenser med oppriktig og grunnleggende refleksjon. De tidvis forvirrende trådene som trekkes gjør det likevel spennende. Jeg skjerper meg for å følge med og tenker jeg skal bli belønnet i andre bok, Simens stormer (2003). Det ble jeg ikke.
Den artigste karakteren er den kortvokste jazzpianisten som deltar i et internasjonalt kampsportforbund av dverger.
Slukøret setter jeg min lit til tredje og avsluttende bok, Etter Sofia, som nylig utkom, men der har Lønns tekst blitt så klisjémettet og triviell, så full av stereotype og unyanserte kvinner og menn, at jeg nærmest gir opp.
Det finnes en passende kommentar til dette i romanen: ”Det er forgjeves, tenker han, og han tier, kikker på bilene, byen, byens puls. Herregud, for en klisjé. Akkurat nå er det meste klisjeer. Det er pinlig, men nå er det meste pinlig.”
Mye krydder, lite substans
Bøkene er av såpass ulik kvalitet at Lønn kommer best ut av det om de vurderes hver for seg. Ifølge Sofia er første bok og desidert best. Her er Lønn leken i formen og passe gåtefull. Det er mange klisjeer i romanen, men også nok originalitet til at de kan tilgis. Boka begynner litt trått, men tar seg opp og engasjerer etter hvert. Flere steder i romanen lar jeg meg gripe av karakterenes refleksjoner omkring temaer som kjedsomhet, stillhet og mening. Temaer som er ubønnhørlig behandlet gjennom hele litteraturhistorien, men Lønn stiller seg såpass undrende at det ikke vipper over i rene fraser.
Romanen er krydret med veldig mange karakterer. Det blir til tider litt forvirrende. Perspektiver, tider og geografiske områder skifter kontinuerlig gjennom. Jeg blir sittende å vente på at vi skal bli skikkelig kjent med en av karakterene, at noen vil åpenbare seg som er mer tredimensjonal og definerende for romanens handling.
For resultatet av for mye personkrydder blir at ingen av smakene trer helt frem. I stedet oppfattes personene som nærmes Aristoteliske typer. Det er den rastløse journalisten som nesten sprinter seg i døden. Bankmannen som kjeder seg i sitt rike liv og søker realisering av sine fantasier hos et ”ludder”. Det omsorgsfulle, lune og matglade ludderet. En ukjent, intelligent datter med absolutt gehør. Redaktøren Simen som drukner seg i jobben sin. Og tittelpersonen Sofia, Simens døende, vakre, plagede, elegante, børsspekulerende, kronisk utro, empatiske femme fatale av en karrierekvinne. Puh. Den artigste karakteren er den kortvokste jazzpianisten som deltar i et internasjonalt kampsportforbund av dverger.
Intensjonen er nok å gjøre romanen kompleks, men overfloden av sjablongpregede karakterer gjør heller at boka fremstår uten dybde. Til slutt sitter man igjen med så mange løse tråder at det åpenbart trengs mer enn to bøker til om de skal kunne nøstes opp.
Mystiske kvinner og passive menn
Simens stormer begynner med Sofias død og avslutter med møtet mellom Simen og Sofia på en strand som femtenåringer. Dette er boka som skal ”forklare” Simen. Andre karakterer er skåret ned til et minimum, og vi får historier fra Simens barndom og gjengivelser av hans forhold til sin eksentriske mor, far og farfar.
Jeg er så innmari lei av vakre, intelligente, mystiske, tiltrekkende, men plagede, stereotype kvinner. Jeg er også lei av stereotype, passive menn som ikke kan kommunisere og har dårlige forhold til sine fedre.
Dette skal gi oss forståelse av Simens ganske passive forhold til eget liv. På grunn av Simens stereotype og eksentriske mannlige forbilder, kan vi tro på at ”også Simen ville velge gjensidig fravær” når han selv bygger relasjoner. Simen blir en ubekymret mann uten følelser.
Et fint og tragikomisk grep er hvordan Sofia nærmest går igjen som gjenferd gjennom en italiensk sjamporeklame. Vrien er festlig i all sin morbiditet. Sofia er død, men hjemsøker sine tidligere elskere med latter og duvende hår på TV.
Dessverre ødelegges boka av for mange klisjeer. Jeg er så innmari lei av vakre, intelligente, mystiske, tiltrekkende, men plagede, stereotype kvinner. Jeg er også lei av stereotype, passive menn som ikke kan kommunisere og har dårlige forhold til sine fedre. Jeg fersker meg selv i å gjespe av kjedsomhet. Lengter etter noe som kan gripe meg. Til slutt undrer jeg meg over om jeg hadde likt dette bedre hvis jeg var mann? Og middelaldrende.
Kioskromaner og husmorporno
Turid Larsen fra Dagsavisen beskriver Etter Sofia som ”et verk som viser en moden forfatter som beveger seg med eleganse og intelligent tilbakeholdenhet over de landskaper som heter kjærlighetsliv, ensomhet, savn og lidenskap eller mangel på lidenskap”.
Jeg opplever kun det siste. En mangel på lidenskap. Det er paradoksalt at det i romanen hevdes at lidenskap er den eneste motgift mot kjedsomhet. Jeg finner ingen lidenskap, bare kjedsomhet.
Det er og blir banalt, og de platte elskovsscenene minner tidvis mistenkelig mye om kioskromanenes husmorporno.
Kanskje blendes jeg av de stereotype personene og av irritasjonen over fokuset på hvem Simen har ligget med, skal ligge med, eller hvordan de lå sammen. Jeg bryr meg rett og slett ikke. Det er og blir banalt, og de platte elskovsscenene minner tidvis mistenkelig mye om kioskromanenes husmorporno.
Øystein Lønn hylles ofte for å dyrke det usagte. Problemet er det ikke vekkes noen nysgjerrighet etter hva som ligger i det uuttalte når det som faktisk blir uttalt, er så klisjémettet og banalt. Frasene er så fordummende at jeg ikke gidder lete etter det usagte.
Humor og dødsangst
Likevel finnes det en del humor som jeg liker veldig godt. I en refleksjon omkring menn og terror kommenteres det tørt: ”Etter to flasker vin sier alle menn det samme”. Lønns innsirklinger av kjedsomhetens mange tilsynekomster er også morsom lesning.
Kelner Hansens perifere kjærlighet til Sofia og betraktninger av personene er et grep jeg virkelig liker. Derimot synes jeg ikke Lønn benytter seg av potensialet i en slik karakter, og det renner ut i sanden når Hansen reduseres til enda en av Sofias beundrere som ikke gis muligheten til å komme med refleksjoner eller kritikk.
Simen er også fin når han glimtvis deler noen gullkorn med leseren. Plutselig, men ikke ofte, sier han noe enkelt som trigger en lengre refleksjon i meg: ”Det er besværlig å vite så mye om hverandre. Det er en innsikt som er selvpålagt, ubehagelig og slitsom”. Jeg tenker på mine egne runder med sannhet og bedrag. Også en kort og enkel kommentar som ”Det er så mye fortid” bærer i seg et øyeblikk av intens undring.
Min eksistensielle dødsangst blir strøket med hårene når simen tror han skal dø og tenker: ”Er det virkelig så enkelt? […] Er det så omtrentlig? Skjer det så plutselig? Det burde skjedd på en annen måte. Hvis jeg er i gang med å avvikle meg selv”.
Enkle menn og Femme fatal
Det finnes en egen fascinasjon for fallerte, enkle og tragiske menn i litteraturhistorien. Det er også noe som stadig gjentas i mediene, at menn beskriver av seg selv som enkle. Journalist Marta Breen har samlet en imponerende mengde sitater som underbygger dette.
Og på motsatt side av den enkle mannen står den komplekse, men manipulerende og destruktive kvinnen. Fienden. For som nabokvinnen sier til Sofia: ”Du kan gjøre hver eneste fyr i nærheten av deg til nevrotiker. Du har alt som skal til for å senke en mann for godt”.
Problemet er dyrkingen av en ”enkel mann” som lar seg fascinere, overrumples eller reddes av vakre kvinner.
I Erlend Loes Tatt av kvinnen er det liten tvil om at dama er dominerende og gal. Men alt for mange overser mannens passivitet. Han blir, til forskjell fra kvinnen, ikke stilt til ansvar. Noe av det samme kommer til syne i Lønns triologi. I den tredje boka erkjenner Simen at han har bak seg ”noen tiår som Sofia hadde absorbert, ikke slukt, men forsynt seg grådig av”.
Simen har akseptert at Sofia er kronisk utro, og at hun presenterer ham for elskerne sine. Han aksepterer det fordi han elsker henne. Det har han gjort siden han var femten år. Etter hennes død søker han trøst hos andre vakre kvinner. Han forklarer selv at han stadig reddes av kvinner. Simen blir så passiv og stakkarslig at det er provoserende.
Boka blir et bidrag til en stadig fordumming av menn. Menn som går av hengslene eller blir selvutslettende når de møter en vakker kvinne. Menn som på grunn av kvinnelig skjønnhet mister selvkontrollen. Er det bare jeg som opplever slike fremstillinger som nedlatende? Jeg forstår ikke at så mange menn aksepterer det og deltar i denne diskursen. Problemet, og det som gjør at jeg er langt fra å oppfatte dette som en god roman, er dyrkingen av en ”enkel mann” som lar seg fascinere, overrumples eller reddes av vakre kvinner.
En ”vakker” epitet
Her legger jeg inn en avstikker til gamle grekerland. I den muntlige tradisjonen som blant annet Iliaden og Odysseen stammer fra, var det vanlig å bruke epiteter. Epitetene var standardiserte beskrivende tillegg som ble hektet på når en helt ble omtalt. I Iliaden blir Akilles stadig omtalt som ”den fotrappe helt”. Grepet ble gjort for å få rytmen til å stemme, og gjøre det lettere å huske for den som resiterte.
Noe lignende oppstår i Etter Sofia. Hver gang Simen observerer en kvinne, følges det opp med epitetet ”vakker”. Samtlige kvinner i den siste boka vurderes som vakre, svært vakre, vakker-men-uten-å-bry-seg, eller-for-gammel-til-å-være-vakker-lenger-men-det-er-tydelig-at-hun-har-vært-vakker-en-gang. Og la meg bare føye til: det er mange kvinner etter Sofia.
Vakre kvinner er trøttende i lengden.
Vakre kvinner er trøttende i lengden. I Iliaden og Odysseen har epitetene en funksjon. I Etter Sofia banaliserer de romanen, retter oppmerksomheten på de svakeste sidene av den og gjør hovedpersonen Simen til en mer endimensjonal karakter enn han fortjener. Han blir på en måte bare nok et kapittel i ”den enkle manns saga”.
Altså, det stilistiske, spesielt i bok en, er til tider veldig bra, men det holder ikke helt når ingenting virkelig griper meg. Simen griper meg ikke. Jeg bryr meg rett og slett ikke om ham. Jeg skulle virkelig ønske at Lønn hadde omfavnet og utforsket videre det spørsmålet Sofie stiller Simen: ”Hvorfor er menn så jævlig redde?”. Dét er et spørsmål denne romanen hadde vunnet på å tørre å gå dypere inn i og kanskje til og med forsøkt å svare på.
- Ellen Reiss (f. 1979) har mastergrad i Allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med oppgaven Ibsens menn og underviser på Blindern.
