Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Finanskrise og en av de mest venstrevridde presidentene i USA noensinne, har gjort at konservative kommentatorer gjenoppdager Ayn Rand og børster støvet av sin Atlas Shrugged. Dersom Ayn Rand levde, ville kjærligheten neppe vært gjensidig.

Den konservative mediefiguren Glenn Beck har brukt Ayn Rand i sin analyse av finanskrisen, og påpekte at «Ayn Rand understood and identified the deeper causes of the crisis we’re facing, and she offered in Atlas Shrugged the principled and practical solution consistent with American values». Rush Limbaugh skrøt i fjor hemningsløst av Ayn Rands motstand mot utplyndring av produktive individer gjennom skatt, og omtalte henne som en «brilliant writer and novelist». Lignende lovprising er kommet fra andre konservative mediefigurer som Michelle Malkin og Neal Boortz.

Ikke på linje med republikanerne
Også i den praktiske politikken har Rand satt sine spor: Den republikanske representanten John Campbell snakket i en tale om de økonomiske problemene at «people are starting to feel like we’re living through the scenario that happened in Atlas Shrugged». Da forfatteren og filosofen fremdeles var i live, hadde hun for øvrig en del kontakt med konservative politikere og støttet republikanerne. Senere ble støtten omgjort til tydelige antipatier. Det er tvilsomt om hun hadde likt dagens republikanske parti.

Rands tydelige krav om filosofisk konsistens gjorde det vanskelig for henne å akseptere konservativ pragmatisme. Hun bar på en dyptgående skepsis og misnøye overfor støtte fra konservative bedriftseiere og politikere. Disse var nemlig sjelden opptatte av helhet og prinsippfasthet.

I tillegg ga Rand klart uttrykk for sin forakt for de konservatives argumentasjon for en kapitalistisk samfunnsorden. Enkelte baserte sin støtte på religiøse oppfatninger eller verdier, andre sverget til amerikansk tradisjon, mens atter andre var opptatt av familienes selvråderett uten statlig innblanding. Ayn Rand mislikte alle disse begrunnelsene.

Sterkt antireligiøs
«The concept of God is degrading to man,» erklærte Rand, og fremstod som en stolt ateist. Gudstro setter et annet vesen høyere enn det enkelte individ. Religon var basert på falske metafysiske premisser, som stred mot enhver fornuft. Ved å ta utgangspunkt i en overnaturlig verdensoppfatning, brøt man videre helt med Rands filosofi som nettopp er opptatt av at man skal bruke den menneskelige bevissthet til å erkjenne virkeligheten.

En dualistisk virkelighetsforståelse, med sterkt fokus på åndelige elementer, gjorde at Rand oppfattet de konservatives syn på mennesket som «a body freely roaming the earth, building sand piles or factories – with an electronic computer inside his skull, controlled from Washington».

Synet på religion gjorde det svært vanskelig for henne å støtte presidentkandidaten Ronald Reagan. Hun oppfattet ham som en tilhenger av en grumsete blanding av gudstro og politikk, og hun uttrykte at hun var glad hun var gammel og håpet på å dø om han katastrofalt nok skulle bli valgt! Særlig Reagans kristne moral og bl.a. skepsis mot selvbestemt abort var vanskelig å svelge.

Tradisjon ingen egenverdi
Rand mente at tradisjonsbaserte verdier ikke kunne støttes fordi de var tradisjon. Oppslutning om en filosofi måtte komme etter en rasjonell begrunnelse. Nasjonalfølelse og familiebånd kunne ikke uten videre omfavnes. Man kan ikke mene at for eksempel en tradisjonell familieoppfatning er riktig utfra hva man føler er riktig eller hva man er vant til. Familietilhørighet er ikke noe man velger, påpekte Rand, og i enkelte familier får man autoritære strukturer som skaper nærmest «minidiktatorer».

Den konservative fleksibiliteten medfører nok også at konservative kan være tilbøyelige til å tilpasse seg situasjonen og bøye av når tidene blir harde. Rand klarte aldri å tilgi konservative kommentatorer som ikke fant det  bryet verdt å forsvare hennes tanker om kapitalisme da boken The Fountainhead fikk hard medfart i mediene. Konklusjonen Rand trakk av denne opplevelsen, var at de konservative ikke ville løfte en finger når man virkelig trenger dem.

Dommen over de konservatives innsats ble derfor at de ikke kunne bidra til et virkelig fritt samfunn. Den endte med en håpløs sammensausing av forskjellige følelsesbaserte standpunkter, uten substans, en «God-family-tradition swamp». Oppgitt over såkalte praktiserende politikere på høyresiden i USA, kom hun med følgende erklæring: «God save capitalism from capitalism’s defenders! Nobody can defeat us now – except the Republicans!»

Hayek en «vicious bastard»
Selv om enkelte konservativt orienterte teoretikere kunne komme frem til flere av de samme konklusjonene som Rand, mente hun at en man ikke bare kan se på resultatet. Man må også ha en korrekt begrunnelse. Av den grunn var hun også kritisk til personer som lå henne nær politisk dersom deres argumentasjon ikke var tilfredsstillende. Hun var svært krass mot Mises’ og Hazlitts mer utilitaristisk begrunnede liberalisme.

Også Friedrich Hayek – en liberalist med visse konservative elementer – fikk gjennomgå for sin manglende støtte til laissez-faire, syn på statens oppgaver og sympati for visse altruistiske elementer. I et brev Rand skrev til Rose Wilder Lane, fremholdt hun at Hayek representerte «an example of our most pernicious enemy [. . .] real poison». Hennes margkommentarer til The road to serfdom, som kanskje ikke var ment for offentligheten, omtaler Hayek som en «God damn fool», en «abysmal fool», en «ass», og en «total, complete, vicious bastard».

Den krasse holdningen overfor konservative er videreført innenfor den objektivistiske bevegelsen i nyere tid. Ayn Rands intellektuelle arvtager, Leonard Peikoff, har sogar uttalt at de konservative er farligere enn mer venstreorienterte politikere. Konservative støttespillere skaper en illusjon av forandring mot mer frihet, men kun i navnet. I virkeligheten er de vel så ivrige etter å arbeide for reguleringer og moralisme. Ved å misbruke frihetsbegrepet blir de en av de største fiendene for tilhengerne av objektivisme.

Overraskende småborgerlig moral
Det bør for øvrig kort nevnes at Ayn Rands hat mot konservative ikke var ensidig. Svært mange tradisjonalistisk orienterte konservative så på Rands filosofi som veien til helvete – både i symbolsk og bokstavelig forstand.

På tross av Rands mildt sagt krasse angrep på konservativ ideologi, finnes det – kanskje paradoksalt nok – elementer i Rands tenkning som utvilsomt kan sorteres under tradisjonalistisk tankegods. For eksempel oppfattet Rand pornografi som avskyelig, og homoseksuell praksis var både «immoral» and «disgusting». Filosofen ville forby verken homofili eller pornografisk materiale, men hadde åpenbart intet åpent sinn for disse tingene.

Et annet noe merkverdig punkt i Rands tenkning, var hennes syn på kjønnsroller. Den samme personen som skildret selvstendige damer som Dagny Taggart, Kira Argounova og Dominique Francon, avviste at en kvinne burde bli amerikanske president. Dette ville nemlig svekke hennes feminitet og bryte med psykoseksuelle realiteter. Rand hevdet at «the essence of femininity is hero worship – the desire to look up to a man». Jeg oppfatter imidlertid ikke Rands meninger om kjønnsroller som begrunnet ut fra tradisjon – men som psykologiske konsepter.

Anti-egalitær tenkning
Skribenten Neil Perille mener man finner klare anti-egalitære sider ved Rands forfatterskap. Hun argumenterer tydelig for menneskers forskjellighet, og brukte en hierarkisk forklaringsmodell for å analysere samfunnet. I et essay hevdet filosofen at «the average man does not possess the genius’s power of self-confident resistance, and will break much faster; he will give up his mind, in hopeless bewilderment, under the first touch of pressure». I Atlas Shrugged uttaler romanens helt, John Galt, at «The man at the top of the intellectual pyramid contributes the most to all those below him».

Selv om Rand ikke kan kalles autoritær, er det visse trekk som tydelig samsvarer med mer konservativ moral. Et av de verste skjellsordene hun brukte, var hippie; og Immanuel Kant var etter hennes skjønn tidenes første hippie. Hun avviste helt modernistisk kunst. I tillegg var hun i sterk opposisjon til alle former for progressive utdanningsideer og fri barneoppdragelse. Nå er forøvrig konservative deler i en ellers frihetlig tankegang ikke en sjeldenhet selv blant ganske radikale liberalister. Både Ludwig von Mises og Murray Rothbard har islett av konservatisme i sitt forfatterskap.

Når alt kommer til alt, kan man sikkert stille spørsmål også ved hvor konsekvent Rand selv var i sine krav om filosofisk konsistens. I et leserinnlegg i The New York Times fra 1976, skrev hun kompromissløst at «I hold that politics without a consistent philosophical base leads to disaster». Likevel hadde hun tidligere støttet Barry Goldwater som presidentkandidat. Et nyhetsbrev hun gav ut i 1964 begrunnet hvorfor hun ville stemme på ham, og påstod at dette var mulig selv for objektivister: «If he advocates the right political principles for the wrong metaphysical reasons, the contradiction is his problem, not ours».

Mange misforståelser blant tilhengerne
Ayn Rands syn på konservative bør imidlertid inngå i en større belysning av hennes forfatterskap og ideer. Mange på høyresiden tar utgangspunkt kun i Rands kritikk av sosialisme og hennes sterke støtte til en kapitalistisk økonomiorden – og slutter derfor at hun automatisk faller inn i en bestemt kategori. Dette har utvilsomt gjort henne populær blant enkelte konservative kommentatorer og politikere, men lager samtidig en hemsko for en nyansering av hennes tankegrunnlag ellers.

Det hjelper heller ikke at andre av Rands selverklærte tilhengere til tider har misforstått og feiltolket hennes filosofi, og laget en salig blanding av hennes begreper og tankesystem på bakgrunn av overfladisk lesing av én roman. Videre finnes det også skrantende punkter knyttet til Rands egen stil og forfatterskap som helt sikkert fortjener behandling i en utdypende tekst.

At Rand fremdeles står så sterkt på høyresidens stjernehimmel viser at hennes polemiske budskap har en appellerende kraft man sjelden har sett. Dessverre viser omfavnelsen av Rand også at kommentatorer og politikere ofte har manglende innsikt når det kommer til overblikk over helheten i filosofiske tankesystemer. Forhåpentligvis vil den økende interessen for Rands ideer medføre at langt flere, også konservative kommentatorer, skaffer seg kunnskap om og kritiserer Rand i større samsvar med hva populariteten tilsier.

• Ove A. Vanebo (f. 1983) er formann i Fremskrittspartiets Ungdom.

Ingressfoto: Wikimedia Commons/CC