– Det viktigste er å finne visdom, sier Arild Pedersen, aktuell med ny roman, til Minerva. Hovedpersonen er kapitalist og egoist, mens forfatteren selv er venstreliberalist i tradisjonen fra amerikansk pragmatisme.
Filosofiprofessor Arild Pedersen – også fast spaltist i Minerva – har nylig kommet ut med romanen Niels Normanns oversjøiske reise: 27 merkelige forelesninger om pragmatisme. Handlingen er lagt til slutten av det 21. århundre, og vi følger finansmannen Niels Normann på hans reise over Atlanterhavet.
Normann har tjent penger gjennom å selge folk opplevelser – i en serie med parker fylt av såkalte biomater: roboter til forveksling lik mennesker. Parkene kommer i alle tenkelige slag og inkluderer for eksempel en som minner om det 20. århundrets Svolvær. Normann forklarer:
Gatene og rorbuene og de gamle kafeene var fylt av tro kopier av de gamle nordlendingene, som oppførte seg og snakket slik de gjorde i gammel tid på sin sjarmerende saftige måte, noe som dessuten ikke stilte krav om installering av særlig avansert kunstig intelligens. Da jeg passerte to av dem, hørte jeg hvordan den ene var midt inne i en typisk nordlandsfortelling, spekket med gammeldagse bannskapsord.
Hovedpersonen selv ender opp på Jan Mayen, bygget opp som en satire på Norge.
Pragmatisk filosofi
Men målet med boken er langt fra rent humoristisk. I tråd med John Deweys pragmatiske filosofi, som Pedersen forfekter, er målet å vise en fullstendig erfaring, heller enn snakke om den, som er den vanlige fremgangsmåten til filosofer.
– Så hvordan kombinere de to sidene? Saddam Husseins familieselskaper endte gjerne med pistolskyting.
– I utgangspunktet var dette et prosjekt som jeg knyttet til pragmatismen. Pragmatismen – særlig den amerikanske pragmatismen til den nylig avdøde filosofen Richard Rorty – har et pragmatisk og ekstremt antidualistisk forhold til hvilke teknikker filosofer kan bruke til å formidle. I boken Contingency, Irony, and Solidarity hevder han at skillene mellom forskjellige typer tekster eller sjangere er utydelige. Det er en gradvis overgang mellom dem.
– For filosofer er det viktigste å finne visdom – det er det filosofi egentlig handler om, selv om fagfilosofer ofte har glemt det. Hvis du blir klok av å hoppe på ett bein rundt omkring, slik indiske guruer gjør, eller du finner visdom gjennom skjønnlitterære virkemidler, er det bare flott. Rorty snakker om at alle tekstene representerer forskjellige sjargonger innenfor det fellesmenneskelige språk.
Fullstendig erfaring
– Det andre jeg knytter prosjektet til er pragmatismens teori om en consummatory experience. Den har en bestemt narrativ karakter, og egentlig er det bare narrative tekster som på en innvendig måte kan utforske hva en slik consummatory experience er. Rorty sier at vi lærer mer visdom hos Charles Dickens enn hos Martin Heidegger. I forlengelsen av dette har jeg laget en romanteori. På nettsiden tilknyttet boken får man tilgang til denne.
– Er ”fullstendig erfaring” en noenlunde god oversettelse for begrepet consummatory experience?
– Det er ikke helt presist, fordi begrepet har en dobbelt betydning, også hos Dewey. Consummatory betyr ”fullbyrdende”. Det har en emosjonell komponent – følelsen av at noe har blitt fullbyrdet. Men det har også et begrepsmessig aspekt, erfaringen er ikke partiell, men omfatter alt som kan være en del av en erfaring. Slike erfaringer kan du ha med kunst, men også andre steder. En tur på fjellet med dramatiske elementer, for eksempel hvis du kom opp i vanskeligheter og måtte overvinne naturen, og senere kunnet sette deg i solskinnet og føle deg være avslappet og sammensmeltet med naturen. Eller på fotballkamper. Selv om det er ytterst sjelden jeg gjør det på Lyn-kamper for tiden.
– Dewey selv var nesten en amerikansk sosialdemokrat. Og Rorty kom fra et nærmest trotskistisk miljø.
– Hvordan realiserer du en slik fullstendig erfaring i boken?
– Jeg ønsker å belyse problemet med å forene de to motsatte polene innenfor en fullstendig erfaring: En maktpol og en kjærlighetspol. Hvordan utvise både makt og vennlighet? Dette er ikke abstrakt, men svært konkret, og ofte veldig problematisk. SVs skolepolitikk klarer for eksempel ikke å forholde seg til denne dobbeltheten. De er så redde for at makt skal ødelegge den formen for likhet og vennlighet du skal ha i et klasserom. I USA var det også slike ekstreme tolkninger av Deweys pedagogikk, men han tok veldig sterkt avstand fra det. Han ville ikke at læreren skulle abdisere, tvert imot. Så hvordan kombinere de to sidene? Saddam Husseins familieselskaper endte gjerne med pistolskyting.
Venstreliberalist
– Har denne pragmatismen noen politiske implikasjoner?
– I pragmatismen ligger det innebygd noe jeg kaller venstreliberalisme (som beskrevet i en artikkel på Minerva.as). Frihet er den viktigste verdien. Likhet er ok, men underlagt frihet. Dette kjennetegner alle liberalister. Men som venstreliberalist er du naturligvis ikke høyreliberalist, fordi du aksepterer statlig inngripen og reguleringer. I Norge er partier som Venstre og Høyre i praksis temmelig venstreliberale. I USA ville de tilsvare forskjellige posisjoner innad i det demokratiske partiet.
– Dewey selv var nesten en amerikansk sosialdemokrat. Og Rorty kom fra et nærmest trotskistisk miljø. Men de mente likevel – og dét skilte dem fra sosialister og europeiske sosialdemokrater – at frihet er det viktigste. Ingenting er absolutt for pragmatister, verdier lages gjennom praktiske handlinger. Frihet lages med praktiske handlinger, og mennesker må først og fremst produsere frihet.
– Men et skjønnlitterært verk som fremmer ett politisk syn blir bare propaganda. Den kan ikke være monologisk entydig, men må være utprøvende og vise frem mange stemmer. Teksten må være polyfon.
Frihet versus likhet
– I romanen din er Jan Mayen en parodi på Norge?
– …eller en satire.
– …en senterpartiutopi?
– Jan Mayen rommer er en stor motsetning. Hovedpersonen Niels er en ekstremliberalist. Ikke venstreliberalist, men ekstremliberalist. En kapitalist, egoist og kvinneforbruker. Ikke sosial i det hele tatt. Hvis du isolerer disse to sidene i en fullstendig erfaring, får du to ekstremer. Dermed konfronteres to samfunnsidealer: ett der likhet er blitt et absolutt krav, og ett med et ekstremt syn på frihet. I en litterær tekst er det mer interessant å stille forskjellige stemmer opp mot hverandre enn å forelese.
– Sannheten er et annet sted. Dette er omtrent som å sammenligne en polyfon musikk med musikk med bare én linje.
– Og sannheten ligger et sted midt imellom?
– Sannheten er et annet sted. Dette er omtrent som å sammenligne en polyfon musikk med musikk med bare én linje. Selv om det bare er gradvise overganger mellom filosofiske tekster og litterære tekster, er det samtidig klare forskjeller. Flere filosofer har brukt litterære tekster, som Kierkegaards Forførerens dagbok, og den tidlige Platon, som skrev ned reelle dialoger. Det blir det en form for polyfoni. Dette er nødvendig hvis hensikten er å formidle taus kunnskap og ikke bare begreper og teorier. Den tause kunnskapen ligger i mellomrommet mellom de musikalske linjene. I litteraturen utvikles evnen til å se detaljert, og dermed en presis måte å vise ting frem på. Men når man så skal snakke om det og oversette det til et abstrakt språk, må man begynne å overse ting og lage generelle regler. Da forsvinner polyfonien og man sitter igjen med en filosofi med bare én linje.
Jeget blir til i det sosiale
– Pragmatismen mener altså at handlinger er viktigere enn teorier. Men er ikke målet med filosofi å fortelle oss hvilke handlinger som er riktige?
– Kanskje ikke å fortelle det, men å lære oss det. En type viten er begrepsmessig og setter opp regler for hvordan du skal handle. En annen, som vi kaller taus viten, består i at du utvikler ferdigheter. Du kan ikke sette opp regler for hvordan man handler innenfor en såkalt fullstendig erfaring. Det er en ferdighet.
– Hva ville pragmatister si til Nozicks erfaringsmaskin?
– En pragmatist vil avvise en slik maskin. Dewey var kritisk til den klassiske empirismen hos de britiske tenkerne, som Hume og Locke. Erfaringsbegrepet deres er helt asosialt – det er inntrykk som bare fremtrer for et individuelt subjekt. For Dewey har erfaringene i utgangspunktet allerede sosial bevissthet. Det er det motsatte av Descartes. Du har ikke et cogito som sier ergo sum. Jeget vil ikke ha bevissthet hvis det ikke allerede er avspeilet i et sosialt liv med andre.
Ikke relativisme
– Pragmatismen sier at man ikke kan finne evige sannheter, men er nødt til å agere innenfor den sosiale konteksten vi er en del av.
– Det kan du godt si.
– Er det en form for relativisme?
– Pragmatismen er ikke relativistisk. Filosofi har i vestlig tenkning vært den venstre hjernehalvdelens prosjekt. Da er filosofi metafysikk, det vil si begrensende teorier som prøver å være bilder av virkeligheten. Den mest kjente boka av Rorty het Philosophy and the Mirror of Nature. Metafysikken har alltid prøvd å lage en teoretisk avspeiling av virkeligheten. Relativisme eller skeptisisme er posisjoner innenfor en slik tenkemåte. Men pragmatismen fremhever derimot begge hjernehalvdelene, og kan tenke både rasjonelt og emosjonelt og kombinerer det begrepsmessige og det ikke-begrepsmessige. Hvis du klarer å få dette til å virke sammen, får du en helhetlig måte å oppleve verden på og å handle på. Allerede Hume – som jo var skeptisist på et stadium – avsluttet erkjennelsesteorien sin med å si at vi ikke vet noen ting om hvorvidt det finnes en ytre verden eller andre subjekter. Vi vet ikke engang om vi har noen personlig identitet eller noe annet… Men så blir vi sultne. Pragmatisme er en form for praktisk viten: Når du handler, finnes det styringsprinsipper som du nedfeller som verdier. Verdiene sier at i en slik handling utfolder man seg på den og den måten.
– Dewey ville for eksempel ikke bruke ordet sannhet i det hele tatt.
– Her er det igjen fokus på handling i stedet for prinsipper. Er alle handlinger like gode?
– Rorty ble beskyldt for å være postmodernistisk. Og han hadde mye sympati for europeisk postmodernisme. Men egentlig angrep han metafysikken. Tenk hvis fysikken laget en Theory of everything. Hva så? Hva skulle vi bruke den til? Pragmatister er veldig negative til teorier som er laget mens metafysikeren sitter helt urørlig. Teorier fungerer i forhold til – inne i dine handlinger og erfaringer – og beskriver ikke verden utenfor. Men dette har det vært vanskelig for tradisjonell filosofi å akseptere. Man blir beskyldt for instrumentalisme, postmodernisme og relativisme. Dewey ville for eksempel ikke bruke ordet sannhet i det hele tatt.
– Det høres veldig postmoderne ut.
– Det er sant. Og i sin mest vulgære og banale form er noe sant om det fungerer: Teorien om elektromagnetisme er sann fordi vi kan skru på lyset. Et element av dette er riktig. Hvis du har to motsatte, filosofiske teorier, og ingen av dem har noen praktisk betydning eller vil medføre endringer i ditt handlingsliv, er de fullstendig likegyldige.
- Magnus Thue (f. 1980) er redaksjonssekretær i Minerva.
