Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Når dine soldatkamerater er i livsfare, bruker du de våpen du har tilgjengelig. Men det er ikke det samme som å overse sivile tap.

Mye er uklart rundt det israelske angrepet på Mavi Marmara, men en ting synes etter hvert temmelig avklart, siden vi faktisk har gode videoopptak: Det var tyrkerne om bord som først gikk løs på de israelske soldatene som firet seg ned. Vi ser dem slå løs med stenger (om de er av tre, jern eller noe annet er umulig å se av bildene) og kaster minst en soldat over rekken ned til et lavere dekk. Vi vet at det var Hamas-tilknyttede aktivister om bord, og at man tidligere på denne båten hadde gjennomført en ”pep-talk” med anti-semittisk essens. Israelerne påstår langt mer enn dette, men da blir det mer et spørsmål om man stoler på deres opplysninger eller ikke.

For å redusere konfliktnivået skjøt de israelske soldatene først med paintball-pistoler. Da dette ikke hadde noen virkning, var det en rimelig vurdering at eget og medsoldaters liv var i fare. Det ligger langt fremme i israelske soldaters bevissthet den lynsjingen som to reservesoldater ble utsatt for i 2000, da de forvillet seg inn på fiendtlig område i Ramallah på Vest-Bredden.

I en slik situasjon, der du i tillegg er tallmessige underlegen, så skyter du med skarpt, og situasjonen er så kaotisk og truende at du ikke har anledning til å skyte bare for å såre. Hensynet til egen og medsoldaters sikkerhet kommer først. Det er mye som tyder på at nettopp denne ”band of brothers”-mentaliteten er soldatens fremste motivasjon i kamp, langt mer enn nasjon, ideologi etc. – i hvert fall synes det å gjelde vestlige soldater slik det fremstilles i den danske filmen Armadillo.

Jeg forsvarer altså de israelske soldatenes handlemåte i den situasjonen de var kommet i. Men det er selvsagt en lang forhistorie her, blant annet om blokaden er folkerettsstrid og fornuftig, om IDF burde ha valgt en annen metode for å stoppe denne båten osv. Det tar jeg ikke stilling til her.

Egen sikkerhet prioriteres
Dette prinsippet om å prioritere egen sikkerhet, som redaktør Nils August Andresen viste til i sin leder i går, er veletablert i militær praksis. Det er uproblematisk dersom fienden er klart avgrenset og åpenbar, og sivile ikke settes i fare. Men i mange tilfeller er ikke ”fiende”-begrepet så klart. Mennene på dekket av det tyrkiske skipet er ikke i samme kategori som Hamas sine Qassam-brigader. Streifskudd kan treffe demonstranter som ikke har deltatt i selve angrepet.

Løfter vi blikket fra denne hendelsen, er en avveining mellom egen risiko og risikoen for å drepe og skade uskyldige altså veldig ofte nødvendig – ikke bare i den konkrete kampsituasjon, men i valg av strategi. Bruker man bomber eller artilleri er det stor fare for å drepe uskyldige, såkalt collateral damage. Det gjelder selv om bombene som for eksempel amerikanerne og israelerne bruker er blitt langt mer presise de senere årene. Rykker man inn med bakkesoldater, utsettes egne soldater for større fare, særlig dersom man går fra hus til hus for å finne fienden og skille ham fra ubevæpnede sivile.

Afghanistan og Pakistan er gode eksempler. I sitt første år som president trappet Obama opp droneangrepene på de de trodde var Taliban og Al Qaeda-grupper. Egne soldater settes dermed ikke i fare. På den annen side har dette, på grunn av mangelfull etterretning, ført til mange tilfeller av feilbombinger (hvor mange vet vi ikke helt – slike angrep brukes for propagandaformål av Taliban). Også krigsmotstanderne hjemme i USA er langt mer opptatt av falne amerikanerne enn feilbombede gravfølger.

Men senere har Obama sendt flere soldater til Afhanistan, og COIN-strategien er langt mer risikabel. Bakkesoldater skal ikke bare erobre og sikre områder, men de skal også bli der, midt blant folk man ofte ikke vet er venn eller fiende. Trolig vil dette gi større tap for amerikanere og Nato-allierte enn den gamle taktikken med å trekke seg tilbake igjen fra farlige områder.

Breaking the silence
I går snakket jeg og Torbjørn Røe Isaksen med Yehuda Shaul, en av stifterne av den israelske soldatbevegelsen Breaking the Silence (BtS). Shaul var sersjant i IDF fra 2001 til 2004. Denne gruppen samler (anonyme) vitneutsagn fra israelske soldater for å fortelle om krigenes mørke sider. Breaking the Silence mener at IDF – den israelske hæren, tegner et rosenrødt bilde av hvordan krigen mot palestinerne har foregått, og at avvikene fra forsvarlige rules of engagement ikke bare er tilfeldige, men systematiske.

Shaul fortalte at frem til Gaza-krigen – Cast Lead – våren 2009, ble hans organisasjon behandlet med velvilje av de fleste deler av det israelske samfunn. De ble til og med regelmessig invitert til å holde foredrag for IDF-enheter. Den ble sett på som temmelig mainstream blant israelske fredsorganisasjoner. At den besto av tidligere soldater, med den status som disse har i Israel, hjalp også. Men likevel: – Ikke tro at folk står i kø for å høre på oss. Vi ødelegger tross alt festen, sa Shaul.

Den velvillige stemningen endret seg ifølge ham radikalt etter Gaza-krigen, da BtS i juli 2009 la frem en samling på omkring 30 vitneutsagn som pekte mot at IDF drev en systematisk ødeleggelse av palestinsk infrastruktur og bygninger uten militær begrunnelse, utbredt bruk av menneskelig skjold når soldatene gikk fra hus til hus, og bruk av hvitt fosfor i tett befolkede områder. Etter dette har BtS vært under harde verbale angrep fra regjeringen og andre hauker i det israelske samfunn, og staten har forsøkt å stoppe den utenlandske finansieringen av organisasjonen. – Vi ble ”the enemy of the state”, på en måte. Shaul mener at angrepene viser at BtS’ arbeid er viktig og skremmer myndighetene. Tross alle bakvaskelser viser en meningsmåling utført av universitetet i Tel Aviv at nesten halvparten av israelerne har tillit til BtS.

Er du i tvil, skyt
Men Gaza-krigen endret ikke bare arbeidsvilkårene for BtS. Shaul var opptatt av å understreke at den også innebar en klar endring i IDFs strategi. Etter de dårlige resultatene i den andre Libanon-krigen i 2006 – en krig mange mener Israel tapte, selv om definisjonen på seier og tap ofte er uklar, og omkring 120 israelske soldater ble drept, skulle Gaza-krigen utkjempes med minimal risiko. Den måtte vinnes, med minimale egne tap. Instruksen var, ifølge Shaul: – Dersom du er det minste i tvil, trekk av. 

Strategien innebar massive bombeangrep og kraftig beskytning med artilleri, som er langt mindre treffsikkert og derfor med stor sikkerhet fører til at langt mer enn de primære målene ødelegges. Du ”myker opp” målet før bakkestyrker rykket inn. Shaul gjorde et poeng av at israelske soldater ikke gikk inn i den svært tett befolkede Gaza by. Kamper fra hus til hus innebærer som nevnt veldig stor risiko.

Gaza vs Jenin
Jeg så motsetningen til opprenskningsaksjonen i Jenin i 2002 og begynte å spørre Shaul om ”det mange i Vesten og vestlige medier kalte en massakre i Jenin …..”, da han  engasjert avbrøt meg med: – Ikke en gang i nærheten av en massakre, det er idiotisk propaganda.

I motsetning til det palestinske myndigheter, vestlige NGO og deres villige mikrofonstativer i vestlig presse først fortalte (og parallellen til dagens situasjon er åpenbar), var det ingen massakre i Jenin, noe den senere granskningsrapporten fra FN bekreftet. Drøye 50 palestinere ble drept, og 23 IDF-soldater. Riktignok gikk IDF mer hardhendt frem etter at 13 soldater ble drept i et bakhold, og brukte systematisk bulldosere mot bygningene i det mest farlige området og dette (ca 30 mål) ble fullstendig ødelagt. Før det hadde de gått fra hus til hus, men også brukt helikoptre og bulldosere. Bomber ble ikke brukt, selv om de ville ha vært mer effektive, av hensyn til faren for sivile tap. Dermed er det ikke sagt at det ikke skjedde unødige drap på sivile under aksjonen, slik Human Rights Watch mener å ha dokumentert. 

Et krigstrøtt Israel tåler altså ikke tap i det omfang de så i Jenin, eller i den andre libanesisk krigen. I et land som ligger mer eller mindre permanent i krig, og der høyere militære regelmessig stiger til statsministerposten, får soldatens liv en ekstra verdi. Det er ikke tilfeldig at krigene i Libanon og Gaza ble begrunnet delvis med at israelske soldater var kidnappet. Derfor praktiserer IDF nå en minimumsrisiko-strategi.

Vestlig kritikk øker ufølsomheten
Flotilje-aksjonen møtes med forutsigbare internasjonale reaksjoner, men israelerne har utviklet ufølsomhet overfor kritikk fra Europa og FN. Den kommer uansett hva landet gjør. Det viktige er at amerikanerne har uttrykt forståelse for hendelsene. Som Nils August Andresen pekte på i går, skyldes det ikke bare at tyrkernes aggresjon utløste skytingen, men at amerikanerne støtter selve blokaden – den bakenforliggende årsak. Israel er villig til å risikere skadet omdømme (utenfor USA) dersom det er nødvendig for å sikre egne soldater og sivile, eller i dette tilfelle, dersom det anses nødvendig for å opprettholde blokaden.

Høy prioritering av egne innbyggere og sivile, fremfor sivile i en fiendtlig befolkning er naturlig. Men det må likevel skje en avveining. Man kan ikke drepe 100.000 uskyldige sivile for å redde en eneste soldat. Vitnemålene fra Breaking the Silence og andre kilder som Goldstone-rapporten, tyder på at Israel beveger seg farlig nær en situasjon der palestinske sivile ikke tillegges noen betydning.

Den overdrevne, uproporsjonale og langvarige kritikken fra Vesten, blant annet Norge, har gitt ufølsomhet som reaksjon. Israelerne svarer med ”fuck you”. Det er ikke bra for palestinerne, men det er heller ikke bra for Israel, og avgjort ikke bra for utsiktene til fred.

Twitter: @jasnoen