Debatten om prioriteringer i helsevesenet er kanskje vanskelig, men den er like fullt nødvendig.
Det kan umiddelbart høres inhumant ut å vurdere prisen på et liv. Likefullt er det det, direkte eller indirekte, norsk helsepersonell gjør hver eneste dag. Det kalles å prioritere, og er nettopp hva helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har utfordret politikerne til å gjøre i helsesektoren. Med tanke på at norske politikere i sin alminnelighet, og helsesektoren i særdeleshet, er lite begeistret for å prioritere, ble utspillet tatt veldig dårlig imot.
Forhenværende helseminister for Høyre Ansgar Gabrielsen forsikret i sin tid om at ”det ikke skulle stå på penger”. Tidligere Ap-topp Karita Bekkemellem, som nå har blitt leder for Legemiddelindustrien, reagerte med forferdelse, mens Siv Jensen ble ”fysisk uvel” av debatten. Det var ifølge Jensen etisk forkastelig å snakke om dette. Det er tydeligvis ikke bare Arne Strand som tror at penger vokser på trær.
Debatten om prioriteringer i helsevesenet synliggjør så altfor godt poenget til sosiolog og økonom Thomas Sowell, da han sa: “The first lesson of economics is scarcity: There is never enough of anything to satisfy all those who want it. The first lesson of politics is to disregard the first lesson of economics”.
Det er muligens en vanskelig debatt, men i motsetning til horden av feige politikere så mener jeg det er enda mer forkastelig å ikke ta debatten. For enten man heter Siv Jensen eller Arne Strand så må man kontinuerlig prioritere. Og den eneste måten man kan prioritere på er ved å sette en pris, hvilket innebærer at man hele tiden må (eller i hvert fall bør) vurdere alternativnytten. Disse forholdene forblir en realitet, uansett hvor mye offentlig pengebruk man kaster inn i helsesektoren. For i motsetning til hva Ansgar Gabrielsen prøvde å innbille det norske folk, så er det faktisk penger det står på. Ytterst ubehagelige spørsmål som hvorvidt samfunnet skal bruke millioner av kroner på eksperimentell behandling uten stor sannsynlighet for å lykkes. Sier man ja til det, sier man samtidig nei til noe annet. Det er mulig man ikke liker å høre det, men kost/nytte-analyser er faktisk nødt til å foretas, også når det kommer til spørsmålet om liv.
Jeg er tilhenger av private løsninger, og mer ansvar for eget liv. Jeg tror kravene til fleksibilitet og skreddersydde behov uansett fremtvinger slike løsninger. Og da snakker jeg ikke bare om privat tilbydere, jeg snakker om eget ansvar for å betale ekstra. Selv dem som er motstander av privatisering i helsevesenet kommer ikke utenom nødvendigheten av å prioritere.
Å late som ubehagelig spørsmål ikke eksisterer betyr ikke at de forsvinner. Hansken er kastet av Bjørn Inge Larsen. Hvem tar den imot?
- Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.
[...] Prisen på et liv « minerva. [...]
Konservative må rette søkelys på familien. Familien er den institusjon som historisk har dekket alders- og sykeomsorg historisk sett, med assistanse fra lege.
Ja, det har sin pris når ekteskapsinstitusjonen utvannes og individualiseringen fremmes av både høyre og venstresiden. Skru igjen pengekranene, så vil vi alle tvinges inn i familiefolden igjen.
I Sør-Afrika ble de hvite tvunget til ta seg av sine egne gamle etter 1990-årenes forsoning f.eks., for dette hadde de svarte som selvfølge gjort i alle år.