Er det noe som gjør meg irritert, så er det når noen som har vært så heldige å vinne i strid med en million andre om å få leve av å gjøre det de elsker – og så klager over at Staten ikke er der for å passe godt nok på dem. De streikende operasangerne er et godt eksempel.
Det er nettop dét de streikende sangerne ved Den Norske Opera gjør i Klassekampen. De skylder av alle ting på kulturminister Huitfeldt. “Dette er en veldig rar streik, sier Amanda Lindqvist og Odd Hannisdal. – Vi er jo enige med ledelsen.” Ja, sånn går det når det ikke er ledelsen, men skattepenger via en kulturminister som betaler lønna di.
Jeg har enorm respekt for de som velger å gå inn i et yrke som artist. Det er et fysisk tøft liv, med store følelsesmessige svingninger. Får jeg rollen? Får jeg den ikke? Ettersom det er uendelig mange som ønsker å bli artster, men et begrenset antall forestillinger hver og én av oss ønsker å betale for hvert år, er det nødt til å bli sånn at lønna er lavere enn i andre yrker hvor det er motstatt. Dette er prisen man må betale for å gjøre det man føler at man “må” – fordi man føler seg så ufattelig levende når man står bak sceneteppet og hører publikums lave, forventningsfulle mumling før forestillingen begynner.
Setter man Staten inn i ligningen blir det raskt kluss. Det er fort gjort å glemme at det er vanlige mennesker som betaler de pengene som Staten betaler videre til sine ansatte – både artister og kontorarbeidere. Skattepenger er gratis. “Vi må jo støtte kulturen, ellers forsvinner den!” er omkvedet. Og noe er det jo i det – det hadde neppe vært noen opera uten statsstøtte (selv om de klarte det i København). Det hadde vært noen milliarder mindre brukt over statsbudsjettet. Noen kunne vært mer hjemme sammen med familien sin, fordi de ikke trengte å jobbe like lenge for å betale sin skatt. Noen kunne pusset opp båten før sommerferien. Noen kunne reist på familieferien de hadde ønsket seg. Noen kunne gått og sett en vakker konsert satt opp av de som ikke fikk jobb i operaen. Men det ville vært færre snorer å klippe for politikerne.
Å kreve mer penger fra sin arbeidsgiver er en årlig foreteelse mange sikkert kunne blitt flinkere til. Det er ingen grunn til ikke å få betalt sin markedsverdi, bare fordi man skal være lojal og beskjeden. Å kreve penger fra felleskassa bør gjøres med større respekt og forståelse for at det som gis til noen, tas fra noen andre. Å gjøre dette i en bransje der konkurransen er knalltøff og du vet du er den heldigste i hele verden som til og med har fastjobb, synes jeg for å være ærlig er ganske frekt. Hvis det er så fælt i Norge, og du er så flink at folk burde være villige til å betale deg mer for det, ja, så dra dit de er det da. Hvis du ikke finner noe sånt sted så kan du enten utdanne deg til ingeniør eller økonom, eller slutte å klage. Det er nok av dem som mer enn gjerne ville hatt plassen din.
- Anne Siri Koksrud (f. 1983) er praktikant i Civita.
Vel talt!
Bare et lite tillegg til setningen “Det er ingen grunn til ikke å få betalt sin markedsverdi.”: Siden operaen er avhengig av statsstøtte, så er de streikendes markedsverdi MINDRE enn det de får betalt i dag. De burde gå NED i lønn. Ned til det nivå som publikum er villige til å betale for. Eller finne seg noe annet å gjøre.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Anne Siri Koksrud. Anne Siri Koksrud said: Operasangerne streiker. Jeg synes de er utakknemmelige. Er jeg da motstander av både kultur og rettferdighet? http://bit.ly/c7H0OM [...]
Kravet om lønn har jo sammenheng med hva arbeidstakerne ønsker å gjøre når de ikke er på jobb, og har således lite å gjøre med hvor fornøyde de er / ikke er med den jobben de har. Veldig mange mennesker har jobber de virkelig ønsker seg, du kan umulig mene at alle som gjør en jobb de elsker – nærmest har et “kall” – skal ekskluderes fra de vanlige reglene for lønnsfastsettelse i det offentlige?!
Hva som skal være offentlig arbeidsplasser, er et helt annet spørsmål – der regner jeg med at vi er mer enige…
Dette innlegget mangler fullstendig Minervas grundige tilnærmelse til aktuelle problemstillinger. Hadde forfatteren tatt med noe mer fra artikkelen i klassekampen (eller andre litt mindre røde aviser og kilder for den saks skyld) så hadde vi også kunnet lese sitatet fra Roar Flåten: ”Det er overraskende og beklagelig at Kulturdepartementet nå i siste øyeblikk setter foten ned for en avtale som partene hadde framforhandlet – i forståelse med departementet”.
Hvis det siste tillegget er riktig, og det burde forfatteren i alle tilfeller ha sjekket, så er faktisk statsrådens oppførsel en smule merkelig. Det tyder på at hun mener det er greit å bruker mer av fellesskapets penger på en musiker i Trondheim enn en ved operaen i Oslo. I disse likelønnstider høres ikke det greit ut – om det nå er felleskapets midler eller ikke som går inn i lønnspotten.
Det er heller ikke helt åpenbart hvorfor det krever så mye mer respekt og forståelse, hva nå det skulle innebære, når en offentlig ansatt krever høyere lønn enn når en privat ansatt gjør det. Argumentet at ” det som gis til noen, tas fra noen andre” gjelder vel også oss som er ansatt i det private? Mindre overskudd i bedriften som følge av høyere lønnsutgifter gir mindre overskudd som igjen genererer mindre skatt til stat og kommune, samt redusert utbytte til eiere. Men da tar vi naturligvis fra noen andre enn ”de andre”?
Salutten til slutt: ” Hvis det er så fælt i Norge, og du er så flink at folk burde være villige til å betale deg mer for det, ja, så dra dit de er det da. Hvis du ikke finner noe sånt sted så kan du enten utdanne deg til ingeniør eller økonom, eller slutte å klage. Det er nok av dem som mer enn gjerne ville hatt plassen din.” virker rett og slett useriøst. Hvis dette skulle danne praksis hvilke implikasjoner kan forfatteren da se? Skal det forøvrig bare gjelde musikere eller bare offentlige ansatte eller alle sammen? Kan vi bruke samme argument om bygningsarbeidere: de som er ”bare” rørlegger og ikke økonom eller ingeniør, kan bare slutte å klage for det finnes nok av polakker som gjør jobben for mindre lønn enn de? Dette er vel ikke politisk ukorrekt bare fordi en rørlegger stort sett er ansatt i det private?
Dette starter bra, men ender opp som virrete romantisering med utgangspunkt i virkelighetsfjerne idealer og selektiv virkelighetsforståelse. Men jeg skjønner det er godt ment!
Jeg leser deg slik at du i ytterste konsekvens vil dithen at offentlige midler bør holdes unna kulturen, så vi ressurssterke borgere kan gå på de virkelig gode konsertene med de som ikke jobber i operaen, eller ta en lenger ferie og presse opp det private forbruket. Og jeg registrerer at du antyder at staten er aktiv i kulturpolitikken fordi politikerne skal få klippe snorer, ikke for at vi som samfunn skal bli rikere eller at vi som enkeltpersoner over det ganske land skal kunne få gode kulturopplevelser.
Det er å trekke det ganske langt.
Behovet for positiv oppmerksomhet rundt det man gjør (snorklipping) er en uunngåelig bieffekt av den demokratiske prosessen. (Spør hvilken som helst av stortingspartienes infogrupper) Jeg benekter på ingen måte at det spiller inn, men antydningen din blir likevel for drøy.
Og jeg aner ikke hvorvidt betingelsene til sangerne i operaen rettferdiggjør streik, men å si at de langt på vei burde avstå fra å drive lønnskamp fordi de er lønnet av skattekroner blir også for dumt. Alle andre markedsaktører søker å påvirke prisdannelsen på varen de selger, typisk ved en eller annen form for reklame i vid forstand. Offentlig lønnede, uavhengig av hvor levende og selvrealiserte de føler seg i jobben, skal selvsagt stå fritt til å jobbe for at de skal lønnes høyere.
Når alt det er sagt må jeg få legge til at jeg satte stor pris på beskrivelsen din av artistens “liv” og det å følge et kall.
@Are Egner-Kaupang: Nei, egentlig så er vel ikke det vesentlige i hvilken grad man har et kall eller ikke for å gjøre sin jobb i offentlig sektor. Reglene for lønnsfastsettelse bør gjelde likt. Men det provoserer meg litt at ikke-statsansatte artister skal jobbe for markedslønn (som dessverre for mange er meget lav), mens de som er så heldige å få fast, statsstøttet jobb skal klage over at de ikke får like mye som noen andre i en annen fast, statsstøttet jobb. Jeg mener vel egentlig at et kulturtilbud som opera ikke burde være et statlig ansvar i det hele tatt. Dette er overføring fra alle skattebetalere til operapublikummet, noe jeg (i min milde forutinntatthet) antar at er en relativt kjøpesterk gruppe.
@Knut: Du har rett, jeg har kanskje ikke gjort en fullstendig journalistisk research for denne kommentaren. Den forutsetter at artistene streiker fordi de ikke får et lønnstillegg de ønsker seg, og ikke på grunn av et direkte avtalebrudd. Du er kanskje inne på noe her: Det er ikke greit å bryte avtaler – heller ikke for en statsråd. Men uansett så forstår jeg ikke hvorfor musikerne da vil ramme sin ledelse og ikke minst sitt publikum for å provosere statsråden?
Dersom de får mer betalt for å gjøre den samme jobben i Trondheim, og det egentlig eksisterer en avtale om at dette ikke skal være tilfellet, så er det ikke greit. Men betyr dette at alle musikere eller artister som er ansatt i statsstøttede institusjoner eller prosjekter må ha lik lønn? Dette høres meget rigid ut spør du meg. Lønn i offentlig sektor må vel avgjøres av hva de må sette den til for å få de folkene de trenger, ikke ut fra hva jeg eller andre synes er “rett og rimelig”. Ellers burde jo ALLE statsansatte kanskje få samme lønn da? Eller er det antall år på skolebenken som skal avgjøre? Det blir uansett veldig vanskelig å få fylt opp de minst populære stillingene på den måten.
Når det gjelder skattefinansiering og det å ta fra noen og gi til noen, så har du forsåvidt helt rett: Økte lønninger i et privat selskap er også å ta fra noen (eierne) og gi til noen andre (ansatte). Men så eksisterer det også et marked, som fungerer slik at dersom de ansatte tar for mye fra eierne så går bedriften konkurs. I det offentlige kan det i prinsippet tas og tas, og de som det tas fra er ikke direkte part i forhandlingen og kan bare være med å bestemme hvert fjerde år – og da må gjøre dette gjennom et valg hvor de også velger svært mange andre ting. De kan altså ikke si noe om hvor mye de ønsker å betale for å f. eks. ha et felles operatilbud.
Den noe sleivete kommentaren om å slutte å syte eller finne seg noe annet å gjøre virker kanskje useriøs. Men det er faktisk dét de som ikke når helt opp gjør (og det er nok de fleste av de som prøver seg). De forstår at de ikke kan kreve at noen betaler dem for å drive med hobbyen sin, selv om de er flinke. Men hvis noen blir såret av det, ja, så får jeg ta en Valla, og beklage om de føler seg støtt.
@Manfred: Neida jeg mener ikke at politikere kun bryr seg om å klippe snorer. Selv om det nok øker deres sjanser for å bli gjenvalgt. (Og da skal jeg holde meg unna snorklipping ved tunnell- og broåpninger.) Jeg er heller ikke imot all offentlig kulturstøtte. Du tolker meg nok litt for langt. Men som nevnt over tror jeg at økt støtte til en såpass “høykulturell” aktivitet som opera statistisk sett innebærer å ta fra de mindre bemidlede og gi til de mer bemidlede. Og de operaansatte må gjerne jobbe for å få høyere lønn – men jeg er i min rett til å mene at de ikke har noe spesielt krav på det bare sånn, fordi, de synes det hadde vært fint. I så fall får de forhandle med arbeidsgiveren sin om at de skal sette opp billettinntektene slik at de kan øke lønningene. Såvidt jeg vet blir de fleste av operaens forestillinger utsolgt, noe som skulle tyde på at det fint er rom for en prisøkning. Dette kunne de gjort i stedet for å kreve at jeg som student, min kamerat som aldri har satt sine ben i operaen, minstepensjonister og andre som har andre ting å bruke sine hardt ervervede penger på kan få slippe å betale mer for et gilde de ikke er med på.
@Anne Siri Koksrud
Jeg ser du har tatt mitt poeng med at de streiket pga et avtalebrudd, men du antyder samtidig at de kun rammer sine ledere og provoserer statsråden gjennom å ramme en tredjepart. Siden staten eier operaen rammer de jo også sine eiere, men her har faktisk sangerene mer til felles med ansatte i det private enn andre statsansatte siden økonomien i operaen her svekkes. Jeg tviler på at staten kommer til å kompenserer tapet. Dermed er det en reell risiko for de streikende at de kan miste jobben hvis tapet skulle komme til å bli så stort at operaen må kutte i staben. Sangere kan engasjeres per forestilling, noe som allerede gjøres i stor stil, i stede for å basere seg på fast ansatte. I tillegg taper sangerene på streiken side de taper forestillingspenger. Ikke alle fagforeninger har like store streikekasser som UNIO.
Når du argumenterer for at alle statsansatte ikke bør ha lik lønn er jeg 100% enige. Det var heller ikke hovedsaken her og jeg vil påpeke at jeg synes avtalen som ble framforhandlet tidligere virker merkelig. Hva de tjener i Trondheim skulle ikke bekymre en sanger i Oslo så veldig mye men nå ble nå avtalen som den ble. Lik lønn for alle mest sannsynlig mer til skade enn gavn for operaen siden de da ikke kan rekruttere svært begavede kunstnere som heller velger andre (mye) bedre betalte freelance jobber. Det er vel noen tiår siden Placido Domingo var fast ansatt ved et operahus. En fast stab, med unntak av kor og orkester, er mindre spennende for et publikum enn hvis vi kunne oppleve nye sangere for hver oppsetning.
” Den noe sleivete kommentaren om å slutte å syte eller finne seg noe annet å gjøre virker kanskje useriøs. Men det er faktisk dét de som ikke når helt opp gjør (og det er nok de fleste av de som prøver seg).”
Nei, det er ikke det de gjør. De innser etterhvert at de ikke holder et godt nok nivå slik at de kan skaffe seg et publikum. Det er naturligvis greit å påpeke det store frafallet, men å bruke det som et argument for at sangerne som faktisk fyller huset år etter år skal slutte å syte blir fortsatt useriøst. Det som er litt vanskelig her hjemme er at det ikke er så lett å se hvem som trekker publikum og ikke. Operapublikumet i norge er ikke ekstremt opptatt av kvalitet, dessverre, men her har det vært en endring i løpet av de siste 4-5 årene. Jeg vil tro at dette etterhvert kan føre til at operaen kan registrere hvilke sangere som fort gir utsolgt hus, og hvilke sangere som synger for halvfull sal. Per i dag er det slik at forestillinger med stjerner i verdensklasse har solgt tregere enn de som har vært besatt med ”hussangere.” Dette registrerte vi så sent som i desember 2009, og det er relativt gåtefullt.
Når det gjelder spørsmålet om operaen skal være et offentlig anliggende er dette en meget interessant debatt. For min del spiller det ingen rolle, men hvis offentlig finansiering er en forutsenting for at det i det hele tatt kan spilles opera i norge (noe jeg ikke tror det er) så støtter jeg det, men da kun ut fra en egeninteresse:-)
Anne Siri Koksrud: “Såvidt jeg vet blir de fleste av operaens forestillinger utsolgt, noe som skulle tyde på at det fint er rom for en prisøkning. Dette kunne de gjort i stedet for å kreve at jeg som student, min kamerat som aldri har satt sine ben i operaen, minstepensjonister og andre som har andre ting å bruke sine hardt ervervede penger på kan få slippe å betale mer for et gilde de ikke er med på.”
Du ble litt ufrivillig morsom her siden de som du påstår betaler for et gilde de ikke er med på, blant annet er studenter og minstepensjonister. Dette er jo også grupper med solid sponsing fra Staten. Og forøvrig grupper som generelt synes de burde få mer.
[...] artikkelen ble publisert hos Minerva 9. juni 2010. [...]