Det skjer raske endringer i norsk språkbruk, og mange reagerer negativt. Men det er på tide å legge språknasjonalismen død.
Det hviler en knugende konsensus over landet: Det norske språket er en nødvendig forutsetning for en god og velfungerende kultur, og alle trusler mot den, i form av for eksempel internasjonalisering av akademia, må nedkjempes og overvinnes (saken i Aftenposten 7. juni er ikke på nett).
Språknasjonalismen er få steder tydeligere enn i skolen. Jeg underviser selv i norsk. De gamle heltene – Aasen og Knudsen – reiste det norske språket og dermed den norske nasjon, mens hovedproblemet i dag er ”trusler” mot språket. Hvem er fienden, og hva gjør vi. Nesten alle elever diskuterer med et uttalt premiss om hvor avgjørende det er at språket bevares omtrent slik det er nå, også i fremtiden. Det er den norske nasjonen som står på spill.
Det er ingen tvil om at vi historisk er inne i en periode med raske endringer. Aldri har flere mennesker i Norge behersket andre språk så godt som i dag, om det er engelsk, tysk, fransk, spansk eller andre. Aldri har mer kultur og underholdning blitt formidlet på andre språk enn norsk. Aldri har flere innvandrere bidratt til å endre både ord og uttale, og klarest er det øst i Oslo.
Utfordringen er kanskje størst i akademia og i næringslivet – i noen fag foregår alt på engelsk, og noen bedrifter er primært internasjonale. Og innflytelsen er muligens sterkest gjennom såkalte sosiale og interaktive medier, hvor muntlig skriftspråk og andre språk, særlig engelsk, brukes i salig blanding med korrekt, norsk skriftspråk, norsk eller nynorsk.
Den totale effekten på det norske språket er åpenbar: Det plukkes opp nye ord og uttrykk svært hurtig. For mange fremstår dette en trussel i forlengelsen av globalisering og innvandring: Vårt eget er truet, vårt eget må beskyttes. Fremst i kampen mot utviklingen står Sylfest Lomheim, direktør i Språkrådet. Han er klar på språkpolitikkens oppgave: ”På 2000-tallet betyr det hvordan nasjonalspråket skal overleve.”
Men utviklingen er meget positiv, og det er klart ikke minst på de nevnte områdene. Akademikeres fremste oppgave er å operere i en internasjonal kontekst, med mulig unntak for fagområder med interesse kun innenfor våre språkgrenser. Samfunnet tjener mye på at forskerne også bringer kunnskap til norsk offentlighet på norsk, men dette er en sekundær oppgave, som i få tilfeller krever samme avanserte fagterminologi.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke har vært en langt raskere internasjonalisering av akademia, med mer bruk av andre undervisningsspråk, flere kurs på andre språk, opphold i utlandet og integrering med internasjonale studenter. Er årsaken at akademikerne selv behersker andre språk for dårlig, kreves tiltak som vi foreløpig knapt ser snurten av. Er årsaken heller generell språknasjonalisme – ideen om at det å tenke på norsk har en egen verdi som hever det over tenkning på andre språk – har vi et problem. En endring er helt nødvendig, skal nye forskere og forskningen deres henge med internasjonalt.
Også i næringslivets er poenget klart: I mange bedrifter er engelsk som standardspråk praktisk fordi det styrker bedriftens muligheter internasjonalt og evne til å rekruttere bredt. Det er også mulig fordi så mange behersker det.
Videre er ingenting bedre enn at vi bruker andre språk i sosiale medier. På Facebook foregår mye på engelsk. Internett, dataspill, smarttelefoner, datakonsoller og mye annet utfordrer oss kontinuerlig til å forstå og selv bruke andre språk. Dette er positivt og gjør nordmenn langt bedre rustet til å delta i verden utenfor. Kanskje burde flere overveie å bruke engelsk som hovedmål på disse arenaene, ikke bare forskere har interesse av å være en del av verden utenfor.
Dette er på ingen måte unasjonalt. Åpenhet for andre språk og toleranse for endringer i eget språk har lange tradisjoner i Norge. I dag er det språk med vidt ulike utforminger og kilder som regnes som norske: Dagens språk (bokmål eller nynorsk) og norrønt (som pussig nok får mer fokus i skolen enn dansk og svensk). At de som statiske og fastlåste språk regnes som særlig norske, er en tilslørende arv fra nasjonalromantikken. For det er tvert imot dynamikken bak dannelsen av dem og åpenheten for innflytelse fra andre språkområder, som historisk sett er typisk norsk.
Etter unionsoppløsningen i 1814 ville Wergeland fornorske språket – noe som ledet til bokmål – mens Welhaven ville beholde dansk. Welhaven mente at dansk og Danmark var døren til Europa og verden. Tidlig på 1900-tallet seiret det egne, norske språket og språkfellesskapet med Danmark ble brutt. Via omveier og på lang sikt er det likevel Welhaven som vinner: Vi nærmer oss en tid med et levende bokmål (samt et gradvis døende nynorsk) på den ene siden, og på den andre siden andre språk som stadig vokser og vinner nye arenaer. Dette blir et bedre og åpnere Norge.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør. Twitter: @meisingset.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Kristian Meisingset. Kristian Meisingset said: Det er på tide å legge språknasjonalismen død http://www.minerva.as/2010/06/10/et-apnere-norge/ [...]
Stadig fleire av oss blir to- eller fleirspråklege. Det er positivt. Men det er òg viktig å ta vare på norsk språkleg kulturarv – begge dei to standardmåla vi har. Det har med norsk identitet å gjere.
Eg trur òg det er feil at nynorsken er døyande. Per no er det ca 600 000 nynorskbrukarar. I internasjonal samanheng er nynorsk slett ikkje eit lite språk. Og aldeles ikkje i norsk samanheng. I delar av landet, særleg på Vestlandet, er nynorsk ein så grunnleggjande del av den språkleg-kulturelle identiteten vår at alle ønske (?) om at nynorsken skal døy ut må sjåast som eit åtak på oss. Det er verken liberalt eller konservativt, berre negativt.
Språk handler ikke først og fremst om identitet, men om kommunikasjon. Det vi må huske på når vi bruker norsk, spesielt på nettet, er at vi legger opp til enveiskommunikasjon med resten av verden. Vi forstår mye av det de har å si, de forstår nesten ingenting av det vi har å si. Det er trist. Det betyr at om nordmenn har noe bra å si, som er verdt å få med seg for resten av verden, så går de glipp av det. Det slipper ikke ut gjennom språkmurene, og vi blir sittende her og stort sett snakke med oss selv. Norge har så få innbyggere at det nærmest er å sammenligne med en kult, lukket for omverdenen. Det er en høy kostnad for å bevare en “identitet” ingen helt vet hva går ut på.
Språk handlar både om kommunikasjon og identitet. Er vi to-språklege, og meistrar både norsk (bokmål og/eller nynorsk) og engelsk, er dette ikkje noko problem. Vi treng ikkje gje opp norsk språk og identitet fordi om vi skal kommunisere internasjonalt.
Erling Outzen: “Vi treng ikkje gje opp norsk språk og identitet fordi om vi skal kommunisere internasjonalt.”
Det er vanskelig å kommunisere internasjonalt på norsk. Problemet er ikke at vi ikke kan bruke engelsk når vi vil, problemet er at vi selv på nettet bruker norsk såfremt vi ikke har en god grunn til å bruke engelsk. Det gjør at alt nordmenn skriver for andre nordmenn er lukket for omverdenen. Ingen kan tilfeldig snuble over noe interessant en nordmann har skrevet, slik vi kan gjøre med tekster på engelsk. Ingen kan f.eks. følge Minerva på nett, for å se hva som rører seg av politiske ideer i Norge. Det går an å bruke oversettelsestjenester, men et er kun aktuelt for noen få spesielt interesserte.
Å bruke engelsk på nettet er ikke å oppgi noen identitet. Du er fremdeles den du er. Vi er fremdeles de vi er. Og om det er noe av identiteten din som er sterkt knyttet til akkurat hvordan vi setter bokstaver sammen for å danne ord, så er jeg ikke sikker på om det er en form for identitet det er verdt å ta vare på. Det som har verdi må jo være det som går dypere, f.eks. på verdier. Og det forsvinner ikke.
Bjørn Stærk: Hvorfor skriver du egentlig kommentarene dine her på norsk?
“Hvorfor skriver du egentlig kommentarene dine her på norsk?”
Fordi jeg svarer på noe som er på norsk. Svaret gir ikke mening alene.
Men jeg har faktisk skrevet akkurat de samme tingene på engelsk tidligere, i min egen blogg. Å få nordmenn til å tørre å hoppe uti det å bruke engelsk på nettet er et gammelt prosjekt for meg. Det har stort sett vært mislykket. Det har litt med språkferdighet å gjøre, (det tar tid å lære seg å uttrykke seg på et fremmed språk), og litt med holdninger, dette at det er noe bra i seg selv å bruke norsk i alle sammenhenger.
Vi hadde nok skjønt det om du hadde svart oss på engelsk også – og da hadde resten av verden skjønt deg i tillegg. Men poenget ligger jo nettopp her: Skriver man i en norsk kontekst, kan man gjerne skrive på norsk.
Problemet med forslaget ditt om å få folk til å skrive på engelsk er vel at man ofte ender opp med noe slikt: http://yousefassidiq.com/?p=268
@Stærk: Jeg synes du har gode poenger, og det er flott at du skriver på engelsk på bloggen. Tror mange flere (særlig spesialiserte bloggskribenter med temaer som spenner langt utover den nasjonale grensen) kunne følge eksempelet ditt.
For Minerva er problemet nok at en stor del av målgruppen da ikke ville dukke opp på siden. Eller det er i hvert fall risikoen.
Det må vel uansett gå en grense et sted – Aftenpostens nettutgave på engelsk? Hvor går grensen?
Magnus: “Skriver man i en norsk kontekst, kan man gjerne skrive på norsk.”
Det føles iallefall mer naturlig å gjøre det. Men ulempen er at vi stenger oss inne. Og det gjør mange andre også. Europeere har stort sett bedre kjennskap til det som skjer i USA og Storbritannia enn i sine egne naboland. Det finnes lite som går på tvers av språkgrensene. Få steder hvor europeere møtes og kan utveksle ideer på en naturlig måte.
“Problemet med forslaget ditt om å få folk til å skrive på engelsk er vel at man ofte ender opp med noe slikt:”
Antisemittisme eller dårlig engelsk?
Synes det var ganske greit språk. Man må iallefall tørre å starte et sted, og så går det seg til etterhvert. Det er lettere hvis man starter tidlig, før man har noe slags selvbilde som skribent å ta vare på. Hvis jeg aldri hadde skrevet noe særlig på engelsk før ville jeg sikkert ikke turt å begynne i dag.
Kristian Meisingset: “For Minerva er problemet nok at en stor del av målgruppen da ikke ville dukke opp på siden.”
Jepp. Den norske “samtalen” foregår på norsk, og hvis du vil delta i den må du skrive på norsk. Det er å skyte seg selv i foten for et nettmagasin som ønsker å nå nordmenn å skrive på engelsk. Slik er det. Men det er trist at det er slik.
Min drøm er at vi får medier – tradisjonelle og på nett – som sikter mot et bredt europeisk publikum, eller f.eks. Norden, og at disse mediene vil være så viktige at andre må forholde seg til dem. Da får vi en europeisk “samtale” i stedet for bare en norsk, og den vil foregå på engelsk.
Bjørn Stærk skreiv: “Og om det er noe av identiteten din som er sterkt knyttet til akkurat hvordan vi setter bokstaver sammen for å danne ord, så er jeg ikke sikker på om det er en form for identitet det er verdt å ta vare på. Det som har verdi må jo være det som går dypere, f.eks. på verdier. Og det forsvinner ikke.”
Det er faktisk slik at det fremste kjennemerket på ein nasjonalitet er språket. Det er ikkje berre eit kommunikasjonsmiddel, men òg ein grunnleggjande identitetsfaktor, kanskje den mest grunnleggjande som finst. Eit så instrumentelt syn på språk som Stærk gjev uttrykk for her, er etter mitt syn rett og slett ahistorisk. Respekt for eit språk er respekt for folket som talar det. Tilhøvet mellom tanke og språk er svært djupt, og alle uttrykkjer seg best på eige språk. Der kjem òg eit demokratisk aspekt inn – dersom viktige samtalar i Noreg skulle gå føre seg på eit anna språk, ville delar av befolkninga stille med alvorleg handikapp. Når det gjeld tilhøvet mellom språk og identitet kan eg heller ikkje la vere å peike på at sjølve namnet til Bjørn Stærk ville vere uråd å skrive på engelsk.
Når det gjeld verdiar, trur eg det er få om nokon verdiar som er særnorske. Dei fleste av verdiane som står sterkt i Noreg i dag, som menneskerettane, er universelle verdiar – iallfall fellesverdiar for fleire land enn Noreg. Det å vere norsk er for meg først og fremst å ha norsk som morsmål og hjartespråk. Så skal vi bli så gode vi kan på engelsk attåt.
Ein NHO-leiar sa det slik: “Bruk norsk når du kan, og engelsk når du må.” Det tykkjer eg er godt sagt.
Erling Outzen: “Der kjem òg eit demokratisk aspekt inn – dersom viktige samtalar i Noreg skulle gå føre seg på eit anna språk, ville delar av befolkninga stille med alvorleg handikapp.”
I dag stiller nok skribentene med større handicap enn leserne. Alle forstår engelsk. Færre klarer å utnytte språket fullt ut når de snakker eller skriver. Det jeg kunne ønske meg er et Norge hvor mange er vant til å bruke begge språkene til vanlig, og derfor ikke har et slikt handicap. De mest aktuelle stedene for dette er arbeidslivet, (selv har jeg daglige videomøter med kolleger i India, et land hvor engelsk er andrespråket som binder folk sammen), og kultur / samfunnsliv. Alt med språk er vanskelig i begynnelsen. Men det går seg fort til.
“Når det gjeld tilhøvet mellom språk og identitet kan eg heller ikkje la vere å peike på at sjølve namnet til Bjørn Stærk ville vere uråd å skrive på engelsk.”
Ta en kikk på domenenavnet mitt. Men navn er faktisk et godt eksempel på hva jeg mener: Det er identitet, men en overfladisk identitet. Jeg velger å tro at jeg mer enn navnet mitt, at jeg ikke blir en annen om jeg skriver det Bjoern. Det er i beste fall litt pynt på noe som går langt dypere.
Språk er helt klart med på å forme oss, men ikke gjennom selve språket, men gjennom språkbarrierene. Nordmenn leser norske forfattere, av ingen andre grunner enn at språkbarrieren gjør dette naturlig. Den barrieren forsvinner ikke, men jeg synes det hadde vært fint om den var lavere. Akkurat nå er det slik at om noen i Norge har noe smart å si, ja så blir den tanken sannsynligvis værende i Norge.
“Ein NHO-leiar sa det slik: “Bruk norsk når du kan, og engelsk når du må.” Det tykkjer eg er godt sagt.”
Jeg ville sagt det omvendt, iallefall på nettet.
“I dag stiller nok skribentene med større handicap enn leserne. Alle forstår engelsk.”
Du lever nok i ein heilt annan språkleg realitet enn eg gjer. Det er faktisk ein stor del av innbyggjarane her i landet som ikkje kan engelsk. Lyft blikket litt, så ser du nok det.
Og eg er stor tilhengjar av at folk skal lære engelsk, berre så det er sagt.
Astrid Marie Grov: “Det er faktisk ein stor del av innbyggjarane her i landet som ikkje kan engelsk.”
Interessant. Finnes det statistikk på engelskferdighetene i Norge? Mitt inntrykk er at det er nesten ingen som har vokst opp med engelskundervisning på skolen som ikke forstår engelsk, men at det er en del som er så uvante med å lese engelsk at de helst unngår det.
Og når vi snakker om internetbrukere er min gjetning at det er få av disse også.
Bjørn Stærk:
Det finst statistikk på utdanningsnivå.
Poenget er at det er mange i Noreg som har eit utdanningsnivå som gjer at dei aldri har hatt engelskundervisning, eller har hatt så dårleg/marginalt med det at dei ikkje vil vere i stand til å fylgje tekstar/samtalar.
Og det er vel litt fordomsfullt å meine at dei som ikkje kan engelsk ikkje bruker internett? Eg kjenner personleg mange, og dei er i snitt like oppegåande som alle andre.
“Poenget er at det er mange i Noreg som har eit utdanningsnivå som gjer at dei aldri har hatt engelskundervisning”
Det har vært obligatorisk fag siden 60-tallet.
“Og det er vel litt fordomsfullt å meine at dei som ikkje kan engelsk ikkje bruker internett?”
Jeg er vel heller litt forundret over hva du kan finne på på nettet uten å kunne engelsk. Det går ikke på å være “oppegående”, men på at nærmest hva enn du klikker på fører det deg ut i en uforståelig verden.
Men uansett, du gjør deg nok litt vrang nå. Dette handler ikke om å gjøre noe skummelt og drastisk her og nå, men om hvilken rolle vi ønsker at norsk og engelsk spiller i framtiden. Økt bruk av engelsk vil åpne Norge mot omverden, men det er klart at veien dit ikke er så lett, bl.a. fordi noen ikke kan engelsk, og mange andre ikke liker å bruke det. Jeg snakker om en visjon, et mål. Andre har andre mål, så som en helnorsk offentlighet og fortsatt høye språkbarrierer. Spørsmålet er hvilket mål vi ønsker.
“Det har vært obligatorisk fag siden 60-tallet. ”
Og det provar nettopp poenget mitt. Det er ikkje alle i Noreg som har engelskundervisning. Og viss du hadde teke deg ein tur inn i klasseromma i ein del av den engelskundervisninga som føregjekk på seksti-talet, hadde du neppe vorte imponert. Men om femti år er nok situasjonen ein annan, og det er til det betre, det er eg einig i.
Eg har tru på engelsken og at han kjem til å bli viktigare i framtida.
Eg har nok berre ikkje så stor tru som du og hovudinnleggar har. I Noreg vil nok norsk vere det dominerande språket i svært lang tid, ettersom det er i bruk på alle samfunnsområde. Og nokre av oss er iallfall glade for det.
Idag møtte jeg ved parkeringsautomaten en eldre herre, som viste seg å være fra Bergen. Han hadde et særdeles kultiver språk. Så kultivert som bare bergensere kan ha.
Jeg bemerket det, og spurte hva han syntes om språket som brukes i NRK.
“Aledeles forferdelig!”
Her er en prøve på godkjent radiospråk. Både innhold, det som sies, som er “reinspikka” løgn, så vel som utførelse, står til stryk. Legg merke til kvinnestemmen. 35 sek. inn i “senninga”
http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/217535
Er det dette lisensbetalerne vil ha?
@Erling Outzen og @Astrid Marie Grov: Slik jeg forstår det, står dere for den språknasjonalismen jeg vil til livs. Tror det preger mange nynorskbrukere
(uten at jeg vet om det er derfor dere bruker nynorsk) – en sterk følelse av tilknytning og identitet til et bestemt, relativt statisk språk.
Ivar Aasen ville jo rydde ut alle fremmedord fra språket for å få et rent språk – landsmålet. Det var reinspikka språknasjonalisme – målet var å rydde ut fremmedelementer så identiteten kunne bli ren og selvsikker.
At språk og identitet henger sterkt sammen betyr ikke at man må ha et “rent, norsk språk” for å ha en god identitet. Det kan like gjerne bety et språk som er åpent for nye ord og uttrykk som vi får fra andre språk. Og det kan bety at med bedre ferdigheter i f.eks. engelsk vil vi få en identitet som en åpnere, mer internasjonalt rettet nasjon. Det vil bare være av det gode.
Meisingset: “Språknasjonalisme” er eit uklart omgrep. Dersom du med dette meiner at eg meiner det er viktig å ta vare på norsk språk, og begge målformene våre, er eg språknasjonalist. Dersom du meiner at norsk språk ikkje kan bruke låneord frå andre språk, er eg det ikkje. Også nynorsk har svært mange låneord, ikkje minst gamle låneord frå munnleg lågtysk som er så vanlege i norsk talemål at vi ikkje tenkjer på dei som låneord meir. Dette sjølvsagt pga mykje handelssamkvem i Nordsjøområdet i middelalderen og framover.
Når det gjeld “språknasjonalisme” bør kanskje de bokmålsbrukarar vere klar over at den danske “målreisinga” frå slutten av 1700-talet og framover i stor grad retta seg mot høgtysk. Både domene og omgrep måtte vinnast tilbake til det danske språket.
Når det gjeld engelsk, har eg fleire gonger påpeikt at det er særs viktig å kunne engelsk. Engelsk er det internasjonale lingua franca, og eg vil gjerne at alle nordmenn skal bli mest muleg tospråklege og både kunne forstå og uttrykkje seg brukande både på norsk og engelsk. Eg er for øvrig engelsklærar i den vidaregåande skulen, og elskar det engelske språket, i tillegg til det norske.
Men eg vi åtvare mot overdriven innblanding av engelske ord i norsk. Dette fordi ein del av dei ikkje så enkelt kan omformast og fornorskast så dei går inn i det norske lydsystemet. Somme kan, andre ikkje. Trawler har vorte trålar, og det er greitt, men jeans er vanskeleg. Og det er heilt unødvendig å bruke ord som “power”, på “norsk” gjerne uttala “påvver”, når vi alt har det “norske” låneordet kraft.
Så løysinga mi er tospråklegheit. Da kan vi ta vare på norsk kulturarv og den norske språket som nasjonalitetsmerke, samtidig som vi kan kommunisere med heile verda på engelsk. Kva tid vi brukar det eine og kva tid det andre språket, kan vi alltids diskutere. Men “norsk når vi kan, og engelsk når vi må”, er ein grei regel. Dersom dette synet er “språknasjonalisme”, så gjerne for meg.
Hei.
Eg trur du har misforstått. Dei gongane eg har sett nokon bli skjellt ut for å bruke eit internasjonalt ord, so er det alltid ein bokmålsbrukar som trur at han har møtt eit dialektord. Når eg har sett slike episodar har det vore med ord som ‘durabeleg’.
Du er landssvikar.
Det er lett for Meisingset å framstella andre som fanatikarar når han sjølv ikkje bur i røyndomen.
På kva byggjer Meisingset at Ivar Aasen vilde rydja ut alle framandord frå norsk? Les t.d. “Skrifer i Samling Band 3 s. 142-149″.
Skal me forstå kulturredaktøren Meisingset, er det talet på framandord og bruket av framandspråk som viser kor ope eller framgangsrikt eit samfund er.
Fallhøgdi i kunnskap er stor millom dei mennene og kvinnone som Meisingset rakkar ned på, og den Google-generasjonen som han sjølv høyrer til. Argumentasjonen er helst soleis: Internet! Internet! Internet! Globalisering! Globalisering! Globalisering! Internet! Internet! Internet!
Det er ikkje so mykje det at Meisingset ynskjer seg meir framandord og framandspråk som eg er imot, men heller det at han ser det norske språket som eit trugsmål (sic) mot den utopien han so gjerne ynskjer seg.