Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Sex and the City 2 dyrker det moderne samfunnet, kommersialismen og sex, og filmen kritiserer kvinners status i muslimske land. Selvfølgelig hater kritikerne den.

I forrige uke så jeg Sex and the City 2. Som romantisk komedie er den herlig fri fra ”Hugh-Grant-og-Julia-Roberts-får-hverandre-til-slutt”-oppbygningen. Som drama er den kjapp og effektiv: Den tar opp, drøfter og løser hverdagslige problemer vi alle kjenner oss igjen i, uten å trøtte med dype psykologiske portretter. Som jentefilm er den frekk, lettvint og sexy, med lite nok romantisk søl og godt nok med drøy humor og politisk ukorrekte vridninger til at også vi menn trives.

Kjernen i filmen er tosidig: Følelser og forhold, kvinnelig frigjøring og utfordring av normer på den ene siden – og dette får vi nok av også i denne filmen – og på den andre siden rent show, kommersialisme, business, stjerner (gjesteopptredener av blant andre Penélope Cruz og Miley Cyrus er nok ikke bare rettet mot damene) og mote.

Jeg kom ikke for å se Lars von Triers grusomme filmer. Heller ikke Bent Hamers eksistensielle dramaer. Jeg kom for å se show. Og det fikk jeg.

Og her tar filmen kaka: Av et budsjett på 70 millioner dollar går 10 millioner bare til klær. Carrie skifter klær 81 ganger. Selv om rollefigurene naturlig nok ikke sammenfaller med stjernenes biografiske liv, gir filmen et vagt inntrykk av det motsatte. Relativt dårlige skuespillerprestasjoner. Haltende og ustemte sangfremførelser. Karakterer som halventusiastisk representerer bestemte typer. Den halvveise følelsen av at vi betrakter stjernene selv, og at det er deres egne liv og problemer vi raust får anledning til å lære av, styrker nok appellen til målgruppen kraftig.

Slakt, slakt, slakt, slakt
Jeg var altså godt fornøyd – gitt utgangspunktet. Jeg kom ikke for å se Lars von Triers grusomme filmer. Heller ikke Woody Allens slapstick og satire. Ikke Bent Hamers eksistensielle dramaer. Og i hvert fall ikke Sara Johnsens halvinteressante gruppedramaer. Jeg kom for å se show. Og det fikk jeg. Filmen lever opp til de kriteriene den skal, og det gjør den absolutt brukbart.

Hyller kvinnen. Karaoke i Abu Dhabi. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome.

Trodde jeg. Til jeg åpnet øynene og skjønte at filmen kanskje har mottatt tidenes verste slakt. Massivt. Altomfattende. Og nesten alle er med. Internasjonalt blir den slaktet. Og i Norge blir den slaktet. Inger Merete Hobbelstad (Dagbladet) mener: ”Den er et glanset dukkehus der vi kan kikke inn på noen stive plastikkmennesker på innsiden.” Ingvill Dybfest Dahl (VG) mener den: ”…aldri blir noe annet enn et skinnende, innholdsløst skall.”

Erlend Loe og muslimhets
Erlend Loe (Aftenposten) roper høyest når han mener dette er: ”Umorsomt, etnosentrisk inntil det pinlig og helt uten brodd om såkalt «moderne kvinner».” Og ikke minst når han istemmer med Marte Hedenstads kritikk (NRK) av at filmen er muslimhetsende og rasistisk. Ok: Jeg fikk med meg at filmen fremstilte muslimske menn som kritiske til lettkledde, vestlige kvinner. Og at de muslimske kvinnene fremstod som ”like oss” på bunnen – med moteklær under burkaen og sminkebøker i veska.

Men rasistisk? Når filmen samtidig antyder at det hele minner om holdningene i Amerika i svart-hvitt-filmenes tid? Tvert imot, spør du meg.

Om Erlend Loe mener Carrie bare driver med klisjeer burde han ta en titt på sitt eget forfatterskap. Selv heier jeg med all kraft i min vesle mannekropp på Carrie.

Riktignok er kanskje ikke Erlend Loe mannen å stole på. Forfatteren som av alle ting har blitt svært populær blant ungdom gjennom å skrive om unge menn som ikke får til noe som helst, ikke tror på seg selv, lar kvinnene ta all kontroll, flykter ut av verden, ut i skogen, blir venner med elger i stedet, og dermed blir fremmede fra denne fryktelige, moderne, grusomme verden.

Kontrasten mellom Erlend Loes mannlige hovedpersoner og kvinnene i SATC2 kunne ikke være større: Pyser og pingler i Loes univers. Frekke, selvsikre tøffinger i Carries univers. Om Loe mener Carrie bare driver med klisjeer, burde han ta en titt på sitt eget forfatterskap. Selv heier jeg uten noen som helst tvil og med all kraft i min vesle mannekropp på Carrie.

Kvinner, kvinner, kvinner, kvinner
Publikum har tydeligvis ikke latt seg trollbinde av kritikerne: Etter bare 6 dager er SATC2 med rundt 110.000 solgte billetter allerede på 14. plass over mest sette filmer i Norge i år. Det krever vel ikke et geni å gjette at de fleste som ser filmen er kvinner. Jeg tror de fleste vil like det de får.

Liza Minnelli synger og hyller kvinnen. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome.

For filmen kjører for alt det er verdt opp den tøffe, kule kvinnen som tror på seg selv. Som stjerne. Ekstrem selvsikker. At det hele er overdrevet og noe parodisk, tilfører en helt nødvendig selvironi. Som når Liza Minnelli fremfører en hyperenergisk, jublende og noe uelegant versjon av Beyonces ”Single Ladies”. Mens alle jubler.

Og som når heltinnene fremfører ”I Am A Woman” på karaokebar i Abu Dhabi – med deltakelse etter hvert fra alle kvinnene i lokalet – både muslimer og andre, i en nærmest orgiastisk hyllest av kvinnen som krever sin frihet. Og sin mann – fordi Samantha avslutter nummeret med å sjekke opp den kjekkeste dansken på stedet (nedleggelsen er årsaken til at de kastes ut fra Abu Dhabi). At bare klærne i denne scenen kostet 50.000 dollar, understreker den selvsikre frekkheten.

Overfladisk, men det er greit
Uten å dvele for lenge ved det er det verdt å nevne at filmen også behandler forholdsproblemer – som vanlig i SATC-universet. Ekteskap og moderskap presenteres med sine utfordringer og ”moderne” løsninger. Carrie innser at hun må ta tradisjonelle ritualer og pynte dem på sin egen måte. Da blir det mulig å ligge på sofaen og se filmer med ektemannen Big.

Kvinnene dyrker seg som stjerner i det moderne samfunnet. Det er det fint at de kan, det er et symptom på et fritt samfunn.

Mennene i filmen foretrekkes når de er halvnakne, spreke og billige. Uten at dette er det eneste ytterpunktet. På den andre siden står nettopp Big, som er modnere og mer erfaren enn Carrie, og som lærer henne å vokse opp og takle den voksnere delen av livet.

Filmen er nok noe ufarlig. Den tar opp tunge temaer – kjønn, forhold, religion, kulturforskjeller – relativt lettvint, kjapt og overfladisk. Men i en film som dette er det helt greit.

Glamour, glamour, glamour, sex
I en slakt som anbefales på det sterkeste skriver Lindy West (The Stranger) om feminismen i SATC2 at: ”If this is what modern womanhood means, then just fucking veil me and sew up all my holes. Good night.” Men ikke alle har mistet troen. Joan Smith (The Independent) skriver om den dårlige kritikken: ”Who cares? Sex and the City gets things wrong but it’s still a fantasy of empowerment. You’ll have to excuse me now – I’m off to see the movie.” For tredje gang, visstnok.

Mens andre dyrker glamouren. Zoë Rudermann (Cosmopolitan, som Minerva føler nær tilknytning til) reagerer på protester mot det stive klesbudsjettet: “We don’t want to see them scrimping and pinching, bargain-shopping, and wearing styles from past years (unless of course, they’re vintage). So, a note to producers: If you make a SATC 3, we want more crazy, ridiculous, so-out-of-our-budget-we-can’t-even-fathom-the-cost, drool-worthy clothing.”

Filmen handler om kvinner, glamour og sex. Og jeg liker det. De krever å få fremstille kjærligheten til shopping, moter og sex både overdrevet og ironisk. De dyrker seg som stjerner i det moderne samfunnet. Det er det fint at de kan, det er et symptom på et fritt samfunn.

Les også Kristine Reithaugs kritikk av den første filmen: “Sex og singelliv – bare tyll og tøys?”.