Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Nødhjelp i krigsområder forlenger ofte krigen og kan oppmuntre mer ekstrem vold, skriver Linda Polman i boken Krisekaravanen, som ble presentert på Civitas frokostmøte onsdag.

Den nederlandske journalisten Linda Polman starter sin korte bok Krisekaravanen (Arneberg Forlag 2010) med historien om opprettelsen av Røde Kors, alle nødhjelpsorganisasjoner mor. For å skaffe finansiering til sin organisasjon argumenterte Henri Dunant blant annet med at den ville være fordelaktig for statskassen, ved å redusere behovet for invalidpensjoner. ”Tidens andre store menneskevenn”, Florence Nightingale var sterkt uenig med ham. Jo høyere kostnadene ved krig er, desto raskere vil den være over, mente hun.

Men det er ikke bare det at humanitær bistand gjør det lettere å tolerere krig. Polmans budskap gjennom hele boken, som skildrer bistandsindustriens innsats i en rekke krigssoner fra 1980-tallet og til i 2008, da originalversjonen ble utgitt, er at så mye av bistanden ender opp hos de krigførende partene at den faktisk holder liv i krigene. I sin korte avslutning er hun likevel tilbakeholdende med å trekke en generell konklusjon om at nødhjelp i krigssoner gjør vondt verre og bør stoppe, og nøyer seg med å anbefale at dette vurderes fra sted til sted.

Polman er journalist. Hennes jobb er å skildre hva hun ser og peke på dilemmaer, ikke på løsninger. Derfor er det også greit at boken er ensidig. Her finnes ingen positive historier om nødhjelp i krigsområder som faktisk har virket. For det er vel ikke slik at det ikke finnes slike eksempler? Her finnes så godt som ingen referanser til forskning på området.

Mange, og jeg selv har vært blant dem, har skilt mellom u-hjelp, der vi tviler på effekten, ikke minst fordi den gir perverse incentiver hos mottakerne, og nødhjelp – der noe må gjøres raskt, resultatene er raske og håndgripelige, og vi ikke behøver å tenke så mye på langsiktig virkning.

I hvert fall i krigssoner viser Polmans bok at dette er naivt. Ikke bare er nødhjelpen bortkastet, slik det vanlige argumentet mot bistand går, men i mange tilfeller er den rett og slett skadelig, ja endog dødelig. ”Å bringe nødhjelp til et krigsområde kan gå ut på det samme som en slags våpenleveranse”, skriver Polman.

Etisk skipbrudd i Goma
Polman bruker mye plass på Goma, en by i Kongo, like over grensen fra Rwanda. Krisekaravanen av uttalige nødhjelpsorganisasjoner (Polman angir 250 stykker) strømmet til byen i 1994, etter folkemordet i Rwanda, for å ta seg av flyktningene, og det meldtes om tusenvis som døde av kolera. Men i pressedekningen og appellene om å sende mer penger forsvant det faktum at de vi så flykte over grensen var selve massemorderne. Samtidig ble det knapt nok gitt noen hjelp til de overlevne ofrene i Rwanda.

I Henri Dunants ånd skal alle hjelpes, uansett hvilken side de står på i en konflikt. Det sitter litt lengre inne når vi vet hva hutuene hadde gjort mot tutsiene og moderate hutuer i Rwanda.

Men det er verre enn som så. Flyktningleieren i Goma var i praksis en militærleir for den flyktende hutumilitsen, som brukte den til gjentatte morderiske raid over grensen for å utrydde flere ”kakerlakker”, som de kalte tutsiene. Den gamle regjeringen holdt til på hotellene rundt byen. Hutuer som ville tilbake til hjemlandet ble hindret av landminer som militsen la ut, og drept i tusentall under dekket av at de døde av ”kolera”. Polman hørte dette knitre fra radioene i leirene: ”Det er ikke mord å slå i hjel en kakerlakk. Det er en hygienisk forholdsregel”. Folkemordet i Rwanda ble koordinert pr. radio.

Polman forteller at nattsøstrene på sykehusene som organisasjonene hadde opprettet ble mistenkt for å myrde pasienter som var ”feil”. Når det internasjonale personalet kom på jobb om morgenen fant de isteden slektninger til hutulederne i sengene.

Ingenting av dette hadde vært mulig uten den massive nødhjelpen som strømmet til. Hutumilitsen hadde ingen andre aktiva, bortsett fra det de hadde stjålet med seg fra sine myrdede ofre i Rwanda. Nødhjelpen ble stjålet av militsen, tilfløt dem som lønninger fordi massemorderne insisterte på å være ansatt til god lønn hos nødhjelpsorganisasjonene, kom i form av ”skatter” eller på annet vis.

Etter knappe to år hadde Paul Kagames tutsiregime i Rwanda fått nok, sendte sine soldater over grensen og raserte leiren. Men da var media, som lever i symbiose med nødhjelpsorganisasjonene, allerede for lengst forsvunnet til en ny katastrofe.

Lukk øyene og tenk på den gode sak
”Journalister som vanligvis fremstår som kritiske utenforstående, blir ved humanitære katastrofer plutselig tilhengere av bistandsorganisasjoner. De går uten synlige problemer med på de humanitære bistandsorganisasjonenes påstander om nøytralitet, og hjelpearbeidernes pålitelighet og kunnskaper er hevet over enhver journalistisk tvil. (…) Hvordan kan det være galt å vie oppmerksomhet til en god sak?”

Polman har et mer kynisk syn: ”Bistandsorganisasjoner er firmaer utkledd som Mor Teresa”.

Nødhjelpsorganisasjonene visste hva som foregikk i Goma. Hvorfor trakk de seg ikke ut? I Polmans bok nevnes noen svært få eksempler på at organisasjoner trakk seg ut fra katastrofeområder dersom betingelsene ble for ille, men deres plass ble straks tatt av noen andre. På grunn av denne konkurransen om å være i de ”populære” katastrofeområdene, altså der medieoppmerksomheten er, har organisasjonene heller ingen pressmidler. Andre står i kø for å ta deres plass, slik at de kan vise frem bildene av barn med oppblåst mage og amputert arm i sine innsamlingskampanjer.

Franske MSF trakk seg ut av Goma, men nederlandske, sveitsiske og spanske avdelinger av samme organisasjon erstattet dem. Argumentet er alltid det samme. Mennesker er i nød, og vi kan ikke svikte dem uansett om mye av våre ressurser faller i gale hender.

Perverse incentiver
Men dette argumentet holder altså ikke dersom det er hjelpen i seg selv som opprettholder krigen. Og det kan være enda verre.

Polman tar oss med til borgerkrigen i Sierra Leone rundt årtusenskiftet, der hun intervjuer en av opprørslederne, Mike Lamin. I ti år sloss opprørsbevegelsen RUF mot regjeringen, og Lamin var sint på Vesten, som han mente hadde skylden for at det tok så lang tid å få slutt på krigen. Da Polman litt paff svarte at det var vel ikke Vestens skyld, det var vitterlige sierraleonerne som startet krigen og kunne stoppet den. ”Det var ikke noe å stanse den for”, svarte Lamin.

Poenget var at han ventet på å bli kjøpt ut – av de eneste som hadde penger, nemlig Vesten via nødhjelpsorganisasjonene. Men Vesten brydde seg altså ikke. Derfor måtte volden trappes opp helt til Vesten fulgte med. Og endelig fant de nøkkelen – RUF begynte å hugge lemmene av folk, ikke minst barn. Uten ”amputasjonsfaktoren”, som Lamin forretningsmessig kalte det, ville ikke hjelpearbeiderne kommet, slo han fast. Men nå var bonanzaen endelig her – vestlige ressurser som massemorderne kunne nyttiggjøre seg.

Dersom Lamin har rett, og jeg skjønner ikke hvilken grunn han skulle ha for å finne på dette, var utsiktene til ressurser via krisekaravanen altså selve motivet for å trappe opp volden. Det blir bekreftet at Polmans møte med en tilfeldig opprørssoldat langt veien, som spør henne om hun vet hva war betyr: ”W.A.R. betyr Waste All Resources. Ødelegg alt. Da kommer dere og gjør alt bedre.”

Polman oppsummerer ”den humanitære tidsalderens logikk” slik: ”Uten vold og ødeleggelse ingen hjelp, og jo mer grusom volden og den totale ødeleggelsen er, desto mer omfangsrik blir hjelpen”.

Bensin til bålet
Boken har mange andre eksempler. Det er fra før velkjent at Bob Geldorfs Band Aid bidro til det kommunistiske diktaturets morderiske folkeforflytning i Etiopia, under dekke av en såkalt ”tørkekatastrofe”, som primært var politisk skapt. Polman er også innom Biafra, Sør-Sudan, Darfur og Afghanistan. Alle steder mener hun at krisekaravanen forsyner partene i krigen, og bidrar dermed til å forlenge den. I Sudan får ikke organisasjonene lov til å ansette lokalt personell selv. På den måten sikrer regimet seg at de har sine informanter overalt.

”Refugee warriors” – soldater som bruker flyktningleirene som ”safe havens” eller på andre måter høster ressurser fra katastrofekaravanene, er også kjent fra Sri Lanka, Kambodsja, Vest-Timor og Bosnia.

Afghanistan er litt uvanlig, siden organisasjonene som ellers frimodig vaier med flaggene dersom de kan, ikke tør vise logoene sine der, og holder til i anonyme bygninger innenfor de få sikre sonene, for øvrig sammen med journalistene. ”Verken giverne eller INGO’ene deres våger å besøke hjelpeprosjektene de betaler for.” Isteden kontraherer de lokale underorganisasjoner, og det er som regelen en lang kjede med slike, som alle spiser av lasset og gjør det umulig å ansvarliggjøre og finne ut av hva som faktisk skjer. Afghanistan fremstår som et stort mørkt hull i Polmans bok. Penger tømmes oppi, og vi vet at enorme summer går til korrupsjon og mye havner hos Taliban, men vi vet lite om hva som faktisk kommer til nytte. Afghaniscam, kaller hun det.

Polman presenterte sin bok på et frokostmøte hos Civita på onsdag. Følg med på www.civita.no, så vil et videoopptak av møtet etter hvert dukke opp der.

Twitter: @jasnoen