Aftenpostens Kjell Dragnes setter sin lit til en ”tverrpolitisk” gruppe som vil redusere det amerikanske forsvarsbudsjettet og kutte ut Joint Strike Fighter, men republikanerne som deltar der er perifere i sitt parti.
I en kommentarartikkel i Aftenposten i dag fortsetter Kjell Dragnes sin kritikk av jagerflyet F-35 – JSF, som Norge har besluttet å kjøpe inn. Vel og bra. (OPPDATERING 18. juni: NTB henger seg på).
Men han kommer i skade for å overspille utviklingen i den amerikanske kongressen. Bakgrunnen er at en ekspertgruppe på fredag la frem en rapport med forslag til store kutt forsvarsbudsjettet. Gruppen har arbeidet på initiativ fra den venstreorienterte kongressmannen Barney Frank, den mer sentrumsorienterte og uortodokse demokratiske senatoren Ron Wyden og de to republikanske kongressmennene Ron Paul og Walter B. Jones. Det er de to siste som gir grunnlaget for betegnelsen ”tverrpolitisk”.
En slik merkelapp er viktig, fordi den for lesere som ikke er eksperter på amerikansk politikk stiller i utsikt at det her er mulig å samle flertall. Dragnes er ikke alene. Jeg ser av den amerikanske medieomtalen at også mange der kjøper merkelappen tverrpolitisk.
Men Paul leder en svært liten fraksjon i det republikanske partiet, og Jones var en av de ytterst få ledende republikanere som støttet hans presidentkandidatur i 2008. Paul er libertarianer og isolasjonist, og er derfor mot krigene i Afghanistan og Irak. Han er også en fiskal konservativ, og veldig opptatt av budsjettunderskuddet. Det samme er Jones, som etter hvert er blitt en sterk motstander av Irak-krigen, og dem er det bare en håndfull av i det republikanske partiet på Capitol Hill.
Jeg legger merke til at to medlemmer av ekspertgruppen jobber for Cato Institute, den ledende libertarianske tankesmien i Washington, som også er kraftig imot krigene i Asia. De er de eneste av de 14 medlemmene av gruppen som kan knyttes til den amerikanske høyresiden – de andre plasseres i sentrum eller klart på venstresiden.
Jeg skrev en lengre artikkel om denne anti-krigsopposisjonen innen det republikanske partiet etter min reportasjetur til USA rundt påske. Den er trykket i Dagsavisen 27. mars, men dessverre ikke på nett. Jeg snakket blant annet med Catos sjef Ed Crane. Han var svært pessimistisk når det gjaldt å endre republikanernes standpunkt til krigene. Det samme gjaldt Matt Welch, redaktøren for det ledende libertarianske tidsskriftet Reason.
Budsjettsituasjonen gir dem riktignok et ekstraargument, og det finnes en gruppe republikanere som er ute etter å kutte ”flesk” i budsjettene, ledet av senator Tom Coburn. Men de færreste av disse leter etter dette i forsvarsbudsjettet. Tvert imot fremstår det republikanske partiet, med noen få unntak, som en sikker støttespiller for høye forsvarsutgifter, og deres kommende fremgang ved valget i november vil gjøre slike kutt enda vanskeligere.
Faktum er at forsvarsbudsjettet har økt under Obama, sammenlignet med Bush. Det er nå på 4,9 prosent av BNP, mens det under Bush holdt seg omkring 4 prosent. Forsvarsbudsjettet er eksplisitt unntatt fra den budsjettfrysen som Obama annonserte i sin State of the Union-tale i januar.
Obama og forsvarsminister Robert Gates ønsker å redusere økningen fremover, blant annet gjennom å kutte ut noen våpenprogrammer, men det har de store problemer med å få Kongressen med på. Høyt på kuttlisten står en alternativ motor til JSF, men ikke selve JSF. Obama har kuttet denne i sitt budsjett, men flertallet i Kongressen har puttet den inn igjen. Det er altså her hovedslaget står i overskuelig fremtid, ikke om selve JSF.
Det kan riktignok ikke utelukkes at de stadige kostnadsøkninger i JSF-programmet som Dragnes trekker frem, kan sette det i fare, men de politiske signalene så langt går ikke i den retning.
Den 3. juni instruerte Gates alle deler av de væpnede styrker til å finne innsparinger tilstrekkelig store til at de stridende avdelingene kan gis en realvekst på 3 prosent. Hans tanke er altså å finne innsparingsmuligheter som ikke går ut over stridsevnen. Det vil bli lettere sagt enn gjort, og er en klassisk uthalingstaktikk: Når reelle kutt viser seg politisk vanskelig, tyr man til luftige drømmer om ”effektivising” – eller ”waste, fraud and abuse”, som Reagan kalte det.
Jeg skriver om utsiktene for det amerikanske forsvarsbudsjettet i den kommende utgaven av Norges Forsvar.
Twitter: @jasnoen
[...] This post was mentioned on Twitter by Ferenda, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Om JSF i Aftenp: Dragnes' "tverrpolitiske" ekspertgruppe omfatter bare perifere republikanere. http://is.gd/cR8jL [...]
Opplysende artikkel av Snoen dette her, det referes innledningsvis til “Kjell Dragnes sin kritikk av jagerflyet F-35 – JSF, som Norge har besluttet å kjøpe inn. Vel og bra.”
Nå har jeg fulgt med en stund på denne “kritikken” – det nærmer seg vel nærmere 50 artikler etterhvert fra Dragnes i Aftenposten, jeg velger heller å kalle det ett korstog slik det fremstår.
Det jeg savner fra Dragnes er hvilke alternativer som er å foretekke, samt konkret hvilke innvendinger han har i mot F-35, bortsett fra prisen.
For å si det kort tilslutt, kritkken fra Dragnes fremstår som lite konstruktiv.
Dragnes har vært en hysterisk motstander av JSF fra starten av. Han bør bare innfinne seg med at JAS Gripen kort og godt ikke holder mål og av de to kandidatene som var med var det bare JSF som holdt mål. Eurofighter var ikke med i konkurransen, men i en verden der nye fly har stealth-kapasiteter er det helt irrasjonelt å kjøpe et nytt fly som ikke har denne evnen. Det gjelder både EF og JAS. Likevel synes Dragnes dette var feil. Det finnes ikke saklige argumenter fra et militært ståsted for å velge noe annet (med unntak av F-22, men der er det økonomiske motargumenter) enn JSF. Noen blir aldri fornøyd.
I grove trekk, så ser det ut til at mediene har fått det for seg å svartmale hele JSF prosjektet. De var veldig ivrige på å få Norge til å kjøpe svenske fly til tross for vi kunne komme like greit ut av det med en oppdatert versjon av de F-16 vi allerede har god erfaring med.