Det er mange som trenger vår hjelp. Men det er også verd å huske at når det gjelder bistand, er nullprosentmålet viktigere enn énprosentmålet. Bistanden må gjøres overflødig.
På Civitas frokostmøte 9. juni fikk vi høre Linda Polman (forfatter av Krisekaravanen, som Jan Arild Snoen har anmeldt her) og Bengt Nilsson (forfatter av Sveriges Afrikanska Krig) sine tanker rundt det vestlige bistandsarbeidet. Begge presentasjoner var anekdotiske, og muligens noe enkle. Bistandsindustrien er ikke sort eller hvit, og det er litt naivt å tro at politikk ikke utspiller seg i kjølvannet av krig og sult. Det overraskende er at det sjelden snakkes høyt om dette.
Gjennomsyrt av maktpolitikk
”Hver gang jeg nærmet meg neste spikerplanke på asfalten, sveivet jeg bilvinduet litt ned og skyndte meg og kaste ut en hel loff. Da ble jeg vinket videre.”
Linda Polman beskriver her hvordan hun måtte forhandle seg inn i krigssoner ved hjelp av et lager med loff som hun hadde i baksetet i bilen sin. Større organisasjoner, som FN, må gjennom et mer symbolsk ritual på sin reise gjennom et opprørsområde i Vest-Afrika. Forfatteren viser i sin bok hvordan maktpolitikken gjennomsyrer prosessene på bakken. Hun skriver utfyllende hvordan grupper som har vært i konflikt, fortsetter konflikten i flyktningleirer og presser hjelpeorganisasjoner for penger.
Bengt Nilsson er opptatt av hvordan bistand fra Sverige har bidratt til å støtte regjeringer og kriger med fatale følger (for mer om boken, se Marius Doksheim sin omtale). Både Polman og Nilsson peker på kritiske punkter ved støtten som vestlige land gir, og hvordan støtten rent praktisk utspiller seg i konfliktområdene.
Ikke nødvendigvis mislykket
Man kan spørre seg hvorfor det ikke har vært mer oppmerksomhet omkring de vanskelighetene hjelpeorganisasjoner har med å få tilgang til konfliktområder. Hvorfor har ikke hjelpeorganisasjonene selv forsøkt å sette dette høyt på agendaen? De har gode og tette bånd til journalister og media. Er det riktig som Linda Polman sier, at ønsket om å hjelpe gjør at man godtar bestikkelser og vanskelige og urettferdige forhold, fordi målet helliger middelet? Eller er det fordi det ikke er så ekstremt som det blir fremstilt?
At bistand og annen bilateral støtte har bidratt til at ledere i en del afrikanske land har benyttet anledningen til å kjøpe våpen og undertrykke egen befolkning, er ikke noe nytt. Og det kan i noen tilfeller være som Bengt Nilsson sa på TV2-nyhetene 8.juni, at ”bistanden har vært mislykket”. Sammenliknet med størrelsen på pengesummene som er blitt brukt på bistand har resultatene vært deprimerende små. NUPI hadde 1. juni et seminar om statens skiftende rolle i utviklingspolitikken. Her ble det redegjort for kunnskapsgapet i bistandshistorien. Vi drar ikke nytte av lærdommen før det er for sent. Én årsak er kanskje at kritikken av bistand nærmest er fraværende, med unntak av fra noen få miljøer. Kan det være som Linda Polman kommenterte, at andelen som blir brukt på bistand er for liten til at vi bryr oss? Vi stiller rett og slett for få og for små krav til resultatene av bistand til at det egentlig betyr noe.
Hellig ku
Dette vil mange være dypt uenig i. Det er likevel ikke til å komme bort fra at bistand er en ”hellig ku” i Norge. Norge gir én prosent av BNP i bistand, og lenge ble dette gjort uten tanke på om dette var en effektiv bruk av bistandspengene, som gav best mulig effekt. Ikke før Norad presenterte sin evalueringsrapport for 2009, hvor de kritiserer FN, kom Erik Solheim på banen og sa at vi fremover må være mer kritisk til bistanden. Det er sent, men bedre sent enn aldri.
Bistandsdebatten er på mange måter på villspor. Den er blitt for overfladisk, for polarisert og forsøk på å være kritisk pirker bare borti de mange underliggende problemene som finnes (som Jarle Simensen også påpeker i ”Bistandsdebatt på villspor”). Selv om jeg mener fremstillingen til Linda Polman og Bengt Nilsson er noe ensidige, så må hjelpeorganisasjonene, Norad, Erik Solheim og andre aktører tørre å se nærmere på hvordan vi på en best mulig måte kan nå ut til de som virkelig trenger det. Flere tar nå til ordet for en mer kritisk diskusjon rundt bistand, og det er bra. Det er mange som trenger vår hjelp. Men det er også verd å huske at når det gjelder bistand, er nullprosentmålet viktigere enn énprosentmålet. Bistanden må gjøres overflødig.
- Maria Upendo Østerhus Lobo (f. 1982) er praktikant i Civita og masterstudent i internasjonal politisk økonomi ved Warwick University.
Det vil naturligvis være bra om verden engang kunne bli slik at internasjonal bistand blir gjort overflødig.
Jeg har heller ingen innvendinger mot den tanke at all utviklingshjelp bør sikte mot at mottagerstaten blir gjort mest mulig i stand til å ta vare på sin egen utvikling.
Men la oss nå innrømme at flere utviklingsland befinner seg på et nivå hvor
dette ikke synes umiddelbart oppnåelig.
Norsk utviklingshjelp vil i tillegg ofte være innrettet mot de fattigste land med den dårligste infrastruktur, og hvor veien til til den fulle utvikling blir vanskelig.
Det er derfor at jeg i denne situasjon ikke deler ditt synspunkt om i bistandsspørsmålet er nullprosentmålet viktigere enn enprosentmålet.
Så er jeg naturligvis enig med deg at det har vært besyndelig å observere i den norske debatt hvor opphengt det politiske nivå har vært i en prosent målsettingen. Dette avspeiler naturligvis de to grunnpillarer
som preget norsk utviklingsdebatt. Vi har mye penger og mye moral. Problemer løses best ved at man kaster penger på problemet. Dette har vært et kurant middel i oppbyggingen av vår egen velferdsstat.
På det nåværende stadium vil det være korttenkt og kontraproduktivt å konsentrere seg så meget om å gjøre bistanden overflødig at man ikke benytter anledningen til å gjøre bistanden så effektiv som mulig i det tidsrom hvor bistand til utviklingsland blir opprettholdt.
Det vil dog være en fordel om man begrepsmessig kunne holde de forskjellige bistandsformer fra hverandre. Langsiktig bistand er den tradisjonelle form bistandsform. Så har man den akutte humanitære bistand
som gis ved “Man made ” og “God made ” katastrofer.
I Norge har man utviklet en spesiell form for fredsdiplomati hvor vi støtter opp om bestrebelser på å bilegge konflikter, og deretter gir støtte til fredsbyggingsprosessen etter at en avtale om våpenhvile foreligger. Denne prosess minner meget om van lig utviklingshjelp, men er naturligvis preget av at landet trenger bistand til gjenoppbygging.
Ikke all bistand nytter. Men ikke all bistand er bortkastet.
Rett nok kan man ikke påvise noen naturlig sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst/utvikling. Men vi har flere eksempler på vellykket bistand.
Det kommer etter hvert flere evalueringsrapporter på bordet som vil gi oss ytterlig velledning og kunnskap om hvilke prosjekter/programmer som har vært vellykket og hvilke som ikke har vært det.
Vi bør naturligvis gi bistand på de områder som vi behersker best når dt gjelder den bilaterale bistand.
Jeg er personlig litt skeptisk til den flora av strategier som i den senere tid har drysset hen over bistandsarbeidet. Trenger vi slike strategier, eller kan man basere seg mer på common sense.?
Hvor realistisk har fattigdoms strategien virket? Det som ligger til grunn for denne er vel en oppfatning om alt en gjør bidrar til å redusere fattigdommen. Hvor er fokus?
I de senere år har det vært en kraftig understreking av behovet for good government og good governance. Dette har vært et credo både i UNDP samt i
Verdensbanken /IMF. Hvordan har vår bistand på dette området virket så langt.?
Norske skattebetalere og politikere etterspør resultater på bakken. Vi må kunne synliggjøre at bistanden bringer resultater. Dette er ikke alltid like lett,for ofte er norske prosjekter knyttet sammen med flere andre
donor prosjekter.
Vi bør også vurdere klarere hvor meget av norsk bistand som bør gå bilateralt,multilateralt eller multi bi.
Det er dessverre meget som tyder på den multilaterale bistand spesielt gjennom FN systemet arbeider tungt, og at det tar lang tid før resultatene
kommer. Vi må bli flinkere til å prioritere bistandskanaler.
Det har vært et mål i norsk bistandspolitikk at mottakerstatene bør ha mest mulig ansvar og selvstendighet i gjennomføringen av prosjekter. (mottaker ansvarlighet). I praksis forsøker vi vel å sitte i fører huset sammen med mottakeren, men retorikken er at det er mottakeren som bør ha ansvaret.
Hvis vi mener alvor med dette bør vi vel antakelig ta innover oss at vi
arbeider iutviklingsland, hvor systemene ikke er perfekte. Utviklingsbistand vil på mange måter være en risikosport.