Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Jan Arild Snoen fortsetter i bloggposten ”Det lukter mugg” sine sedvanlige angrep mot monarkiet, og forsøker å gi argumentene fornyet kraft ved generøst å sitere fra andre artikler om temaet – skrevet av ham selv for et par år siden. Ja – slikt lukter det mugg av.

Snoen kommer selvsagt aldri til å bli monarkist, og ære være ham for det. Han hopper imidlertid altfor lett over de argumentene som faktisk finnes for monarkiet, og han misforstår eller misrepresenterer den konservative forståelsen av slike institusjoner. Kanskje er dette ikke så rart, når hans hovedkilder til fornyet refleksjon rundt monarkiet er to artikler han selv har skrevet tidligere. Selv om man jo gjerne sier at avskrift fra én kilde er plagiat, mens avskrift fra to er forskning, forekommer det meg at avskrift av egne artikler, om enn aldri så mange, er det lallende tunger bedriver.

Hva er Snoens argumenter mot monarkiet? Han skriver/skrev: ”Et nasjonalt symbol over politikken? Høres kanskje fint ut, men dette argumentet har sine aner i den anti-demokratiske, reaksjonære varianten av konservatismen som nå for det meste er erstattet av en moderne, demokratisk og liberal konservatisme. Under den reaksjonære konservatismen, der nasjon, tradisjoner og orden er de dominerende verdier, skaper debatt om et lands verdier og retning gjennom en demokratisk prosess visstnok ”splid”, og persondyrking av noen som ikke har andre kvalifikasjoner enn at de har arvet sin posisjon skal visstnok holde oss sammen. Ja, monarkiet har sterk symbolkraft. Essensen i monarkiet er nedarvede privilegier. Det lukter mugg av hele greia.”

Jeg har tidligere argumentert mot å essensialisere symboler, eller la dem være fastlåst i gamle forestillinger. Slik hijab ikke trenger å være et symbol på politisk islam hvis det ikke er slik de som bruker det, oppfatter det, trenger ikke monarkiet være et symbol på nedarvede privilegier. I realiteten har monarkiet i Norge allerede siden før demokratiets dager vært et symbol på mye annet enn det, og fra selvstendigheten i 1905 er det bare de mest motvillige tolkninger som kan si at essensen i monarkiet er nedarvede privilegier.

Det er heller ikke slik monarkiet i dag blir sett av nordmenn flest. Og ikke er det åpenbart hvorfor det er slikt et enormt privilegium, slik man ofte tenker på dette ordet, å være monark. Altså, i en viss forstand er det selvsagt et privilegium å få tjene sitt land, atpåtil i en prominent posisjon. Men at å ha en synlig posisjon, helt uten makt i det daglige, med mye fokus på egen person og av rollen medførte begrensninger i handlefriheten skulle være et enormt privilegium, all den tid alternativet ville være å ta de – ganske riktig nedarvede – pengene og stikke, synes søkt. For vi må vel anta at den liberalt sinnede Snoen ikke ønsker å frata kongefamilien deres personlige eiendom? Når et stort flertall av folket (omtrent 82% av de som har gjort seg opp en mening) støtter monarkiet, er det derfor sannsynligvis ikke fordi de vil vise støtte til ”nedarvede privilegier”.

Hva så med argumentet om at monarkister egentlig ser på demokratiet som noe som skaper splid og ønsker persondyrking av kongen for å motvirke det? Tja – det er selvsagt mulig det er slik de reaksjonære konservative tenker – selv har jeg aldri møtt noen i Norge som formulerer argumentet for monarki slik, og tviler vel i grunnen på at Snoen kjenner svært mange heller. Det er ikke monarkens person som er poenget, men en diskusjon om landets forfatning. Hva kan den liberale konservatismen si om noe slikt? Jeg tror man vil begynne i en helt annen ende:

Er monarkiet, prinsipielt sett, den ideelle styreform for liberalkonservative som er opptatt av rettsstaten og det liberale demokrati? Selvsagt ikke – men det er tilgjengjeld ingen annen styreform heller. Utgangspunktet for mine tanker om demokratiet er at det er skjørt, og at det av og til står i et spenningsfylt forhold til rettsstaten. Avgjørende hjelpemidler for å forsvare demokratiet og rettsstaten er meningsfull maktspredning; legitimitet hos de institusjonene som skal danne motmakter mot folkemeningen; og institusjonalisering av verdiene som ligger til grunn for den liberale rettsstaten.

Forsvaret for rettsstaten hviler på to grunnpilarer: At folk flest bryr seg om både retten og staten; men også at det finnes institusjoner utenfor det til en hver tid rådende folkeflertall som forsvarer den. Det andre punktet først: Slike institusjoner kan ta mange ulike former: Et annetkammer i parlamentet som velges på et annet vis eller blant andre grupper enn førstekammeret; en sterk og uavhengig høyesterett, slik jeg har skrevet om tidligere i et annet veloverveiet anfall av demokratiforakt; et tydelig skille mellom lovgivende og utøvende makt; eller en norsk, konstitusjonell monark.

Så til det første punktet: Hva slags institusjoner bidrar til at folk flest føler tilhørighet til det politiske fellesskapet? Det spørsmålet er stort og komplekst, og har ikke hovedsakelig med styreform å gjøre. Og nei, det er ikke demokratiet som skaper splid; men en viktig bestanddel i et demokrati der store motsetninger avgjøres ved stemmeurnene, er at taperen har et nett av lojalitetsbånd til fellesskapet som gjør at midlertidig eller permanent opposisjonstilværelse ikke fører til fremmedgjøring. Det kan være spesielt vanskelig hvis motsetningene er store, hvis de følger langvarige konfliktlinjer som forsterkes av kulturelle, økonomiske eller etniske skiller, hvis taperen frykter å bli et permanent mindretall, eller hvis taperen ikke har tillit til at vinneren respekterer hans rettigheter. Mange stater holder seg med statlige funksjoner som i større grad enn andre er ment å favne både dagens vinnere og tapere i det demokratiske spillet, enten det er flagg og hymner, apolitiske presidenter, eller konstitusjonelle monarker.

Så langt om forsvaret av rettsstaten og borgernes bånd til den. Men hvorfor akkurat monarkiet? Det konstitusjonelle monarkiet er ikke det eneste svaret på utfordringene knyttet til demokratiet. Det er ikke et fullgodt svar. Men det er et svar som i større grad enn nærliggende alternativer relaterer seg til de to neste punktene: legitimitet og institusjonalisering av rettsstatsnormer. En hver institusjon som er mindre direkte demokratisk enn parlamentet – som en høyesterett, et overhus, eller en konstitusjonell monark vil være – har i utgangspunktet problemer med legitimiteten. Parlamentet representerer folkets vilje der og da. Skal folket og parlamentet akseptere å la seg binde, må det skje av institusjoner som har tillit. Slik tillit skapes over tid. Et amerikansk system med checks and balances og en sterk høyesterett kan ikke uten videre innføres. Et britisk tokammersystem kan definitivt ikke innføres. I Norge har dagens kongefamilie fortjent vunnet respekt som forsvarere av et selvstendig norsk rettsstatsbasert demokrati. Mer enn det: Forsvaret for demokrati og rettsstat er blitt institusjonalisert som en del av kongehusets etos. Derfor kan ikke en styreform løsrives fra et lands historie, og derfor er spørsmålene om hva som “pragmatisk” fungerer og hva som “prinsipielt” er riktig mye tettere sammenvevet enn det ofte fremstilles. De prinsipielle argumentene for å fortsette med dagens monarki ligger – blant annet – nettopp i dets pragmatiske suksess.

Den norske monark stilles sjelden på de store prøvene. Stortinget vedtar ikke tøvete nok ting til at spørsmålet om vetomakt bringes på banen. Og vårt samfunn plages ikke av nok splid til at vi tenker nevneverdig over behovet for tilknytning til det politiske fellesskap. Det er imidlertid ikke uten videre gitt at denne gode lykke vil vare i all fremtid. Fra kontinentet ser vi tendenser til at innvandrings- og integreringsspørsmål har ført både til lover og lovforslag som de fleste inntil nylig hadde regnet som klart illiberale; og til at spørsmålet om lojalitet og fellesskap er kommet opp. Det blir en utfordring for nederlandske muslimer å føre tilhørighet til et politisk fellesskap der intet finnes over Geert Wilders; på samme måte, kanskje, som deler av arbeiderklassen i mellomkrigstidens Europa ikke følte lojalitet til borgerlige regjeringer, og deler av borgerskapet ikke følte lojalitet til sosialistiske regjeringer. Godt den gangen at vi i Norge hadde en konge som også var kommunistenes konge.

Rettsstaten og nasjonen vil bli stilt overfor nye utfordringer i fremtiden. Et kongehus kan ikke nødvendigvis gjøre noe med alle, eller endog noen av dem. Kanskje vil en monark i en situasjon der veto er ønsket, ikke makte å utøve det, eller kanskje vil det bli avfeiet og monarkiet umiddelbart avskaffet. Kanskje makter ikke fremtidens monarker å fylle rollen slik at monarkiet oppleves som et legitimt nasjonalt symbol hos store grupper av folket. Monarkiet er selvsagt ikke noen vidunderkur mot alt som kan gå galt. En levende rettsstat bør kontinuerlig styrke de motmakter som finnes, og i Norge er respekt for Høyesterett og Den europeiske menneskrettighetsdomstolen viktigere kamparenaer enn monarkiet. (La meg benytte muligheten til å understreke at Ove Vanebos forslag om at Norge skal forsøke å svekke tilleggsprotokollene til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen eller gå inn for å sende ut mennesker til dødsstraff neppe er veien å gå.) Men det betyr ikke at monarkiet ikke kan spille en positiv rolle. Ikke ved at folk skal dyrke monarken, slik Snoen antyder, men ved at institusjonen fortsetter å være en legitim representant for en norsk, demokratisk rettsstat.

Snoen har antagelig rett i at han i sin levetid vil oppleve at noen monarkier avskaffes, mens ingen opprettes. Og selvfølgelig: De gode prinsippene et godt monarki ivaretar, overlever ikke mange dårlige monarker. Det har vi heldigvis vært forskånet for i Norge. Midt tips er derfor at Snoen neppe rekker oppleve at det norske monarkiet avskaffes.

Tar jeg feil, skal jeg kjøpe et glass champagne til ham, og la ham rope ”Champagne, garcon, på tyrannens død!” Tar han feil, vil jeg ha et utvalg eksklusive, franske muggoster fra Solkongens tid.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.