Unge Høyres 50. ordinære landsmøte gikk av stabelen i Trondheim denne helgen. Landsmøte vedtok blant annet med stort flertall å avvise aktiv dødshjelp. Ikke at forslaget blir noe mindre fornuftig av den grunn.
Ved de tre siste Unge Høyre-landsmøtene har jeg hatt gleden av å delta som delegat fra Hordaland Unge Høyre. Denne gangen ble jeg spurt om å være teknisk ansvarlig (videoprodusent og livestream), med ansvar for historiens første direktesendte UHL-landsmøte på nett. I den anledning fikk jeg orkesterplass til å følge de politiske forhandlingene i salen, deriblant debatten om aktiv dødshjelp. Uavhengig av eget politisk ståsted, var det vanskelig ikke å bli veldig imponert over kvaliteten på innleggene – mange av disse, fremført av unge jenter. Ikke desto mindre tar de feil. Aktiv dødshjelp, eller eutanasi (som er gresk og kan oversettes ”behagelig død”) handler om å fremskynde en persons død, vanligvis på grunn av en uhelbredelige lidelse, og er praktisert på ulike måter i eksempelvis Nederland, Belgia og i delstaten Oregon i USA. I motsetning til veldig mange andre, synes jeg ikke spørsmålet om aktiv dødshjelp er særlig komplisert. I hvert fall ikke prinsipielt.
Råderett over egen kropp
I tråd med det liberale credo, mener jeg at alle myndige personer bør tilkjennes retten til å bestemme over egen kropp, også retten til selv å avslutte livet. Det er for så vidt ikke ulovlig å ta selvmord i dag. Det som er ulovlig etter norsk lov, er for voksne samtykkende mennesker (for eksempel lege og pasient) å avtale assistert selvmord, hvor legen etter faglige råd utfører den best tilgjengelige avslutning av uhelbredelige lidelser. Det burde tillates.
Det er åpenbart tilknyttet utfordringer til gjennomføringen av en slik lov. Da tenker jeg særlig på hvilke og hvordan man forsikrer seg at avslutningen av en pasients liv virkelig er i tråd med pasientens eget ønske. Videre hevdes fra motstanderne at aktiv dødshjelp innebærer å krysse en hellig grense, nemlig livets ukrenkelighet, som innebærer at respekten for livet om ikke forsvinner, så i hvert fall reduseres. Et siste argument som fremsettes er at en sekundær effekt av å åpne for aktiv dødshjelp vil innebære at mange eldre som føler seg til unødig bry vil benytte seg av tilbudet, uten egentlig å ville det.
Ingen av disse innvendingene mener jeg er vektige nok til avvise retten til dødshjelp. Selvfølgelige må vi ha strenge kontrollrutiner for gjennomføringen av dødshjelp. Leger som av moralske overbevisninger ikke ønsker å utføre dødshjelp må selvfølgelig slippe. Respekten for liv er en av de mest dominerende beskrivelsene ved den vestlige sivilisasjon, hvis røtter vi finner helt fra renessansen gjennom opplysningstiden til dagens institusjonaliserte menneskerettigheter. Men retten til frihet burde etter min mening stå enda sterkere. Retten til å bestemme over eget liv, også når det skal avsluttes innbærer ikke mindre respekt for livet, det innbærer større respekt for hvert enkelt individs rett til autonomi.
Verdig død og uverdig liv
Verdighet var et mye brukt ord på talerstolen, særlig fra motstanderne, uten at det ble konkretisert nøyaktig hva begrepet skulle innebære. Hvorledes en legeassistert avslutning på en terminale pasients liv, hvis eneste innhold er smerte, kan kategoriseres som uverdig, overgår meg, ei heller er det et tegn på en sivilisasjon i forfall. Snarere tvert imot – å anerkjenne myndige borgeres rett til å ta egne avgjørelser, også når det dreier seg om døden, er progressivt og et sivilisatorisk fremskritt, fremfor det motsatte.
Det er åpenbart ikke intensjonen, men konsekvensen av å forby aktiv dødshjelp, er at man dømmer personer med terminale prognoser til å avslutte livet sitt i et smertehelvete. Konsekvensen er med andre ord tett opp til tortur. Dette er faktum som motstanderne svært sjeldent tar innover seg, snarere svarer de med diffuse henvisninger til ”verdighet”, uten å svare på hvorfor det er bedre at folk pines, fremfor en legeassistert avslutning på livet.
Respekten for livet er grunnleggende. Det samme er respekten for personlig autonomi. Dersom de to prinsipper skulle kollidere, noe de i spørsmålet om aktiv dødshjelp de facto gjør, så holder jeg en knapp på sistnevnte.
Les også om Minervas meningsmåling om aktiv dødshjelp fra 2007.
- Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.
En god artikkel. Men jeg stiller meg undrende til påstanden om selvmordets lovlighet. At vellykket selvmord ipso facto ikke er straffbart, gjør vel ikke selvmord noe mere eller mindre lovlig? Hvis Politiet eller andre borgere skulle komme over et selvmordsforsøk, har de da en plikt–rett meg hvis jeg tar feil–til å gjøre det de kan for å avverge det? Og hvis selvmordforsøket ikke er vellykket, vil da den som forsøkte å ta sitt liv få en form for behandling–og i praksis behandles som mentalt forstyrret, ikke som et selvstendig, autonomt individ med eierskap til eget liv–for å hindre fremtidige selvmordsforsøk? Så selv om selvmord aldri kan bli en straffbar handling, av åpenbare grunner, gjør da samfunnet alt det kan, inkludert alt loven muliggjør, for å forhindre det?
Jeg er ikke sikker på hva matriell lov og rettspraksis sier, men er ikke så sikker på at det er interessant. Det er kanskje mer korrekt å si at selvmord ikke er en straffbar handling, fremfor ulovlig. Men hvor mye samfunnet bruker av ressurser for å behandle folk med suicidale tendenser og personer i akutt fare for å begå selvmord, er på mange måter perifer til denne diskusjonen, som dreier seg om hjelp til avslutning av livet.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Eirik Løkke. Eirik Løkke said: @benemito – noen dager på etterskudd. Men her er ihvertfall argumentasjonen i favør av aktiv dødshjelp. http://bit.ly/aUAUem [...]
Retten til å bestemme over ens egen kropp. Råderetten over ens egen kropp slutter der det er snakk om selvmord og det er dette eutanasi er de facto. Man kan snu og vende på dette her så mye man vil. Jeg har ingenting imot at man avslutter behandlingen fordi pasienten vil det (altså til dels passiv dødshjelp) – men aktivt og nå vegrer jeg meg fra å bruke de moralske argumentene, å tillate noe slikt er urovekkende og er med å vise at et samfunn lar sine borgere ta sitt eget liv. Hva med folk som lider av psykiske lidelser – burde ikke de også ta sitt eget liv? Hva med mennesker med suicidiale tanker? Jeg ser ikke deg “kjempe” for deres rett til å ta sitt eget liv. De lider jo også…
Du sier dette er “perifer” til denne diskusjonen – men dette er relevant all den tiden du bruker argumentet om at så lenge individet lider, ergo burde man åpne for aktiv dødshjelp.
Det burde være grenser på hva man aksepterer i et samfunn.
Det er ingenting “sivilisatorisk” med at et samfunn (aktivt) aksepterer at dets borgere tar sitt eget liv. Kan du begrunne mer utdypende hvorfor dette er “sivilisatorisk”?
Mohamed, den siviliserende effekten, eller retningen om du vil, ligger i at det liberale samfunn, basert på humanismen overlater større grad av vurderingen til den enkelte myndige borger (merk myndig), og at dette institusjonaliseres med lov (som i motsetning til anarkiet/barbariet, hvor innfallsmetoden rår).
Jeg er ikke fremmed for at også folk som lider av alvorlige psykiske lidelser, uten i medisinsk forstand, særlig grad av håp for bedring, også skal tillates assistanse for avslutning av liv. Men det er åpenbare spm som knytter seg til nettopp begrepet myndig, og hvorvidt dette er presoner som kan defineres innenfor rammen av det som jeg og formodentlig de fleste vil si er gjenstand for personlig autonomi, og derav retten til å fatte egne beslutninger. Det er begrunnelsen for at jeg i første omgang ikke adresserte denne problemstillingen. Derimot mener jeg at de personer som etter vanlig forståelse av medisinsk diagnose lider av uhelbredelige sykdommer, hvis siste tid kun innholder store smerter, så er det etter min mening mer humant å assistere avslutningen av livet enn å tvinge vedkommende til å fortsette siste rest i ren tortur. Men jeg registrerer at du mener motsatt.
Ja, jeg mener det motsatte. Vi kan være enig i å være uenig.
Dette er prinsipielt sett en viktig diskusjon. Jeg har funnet en bok som forklarer hvorfor man burde støtte aktiv dødshjelp. Jeg skal ta en titt på den og komme tilbake.
Hei Eirik Løkke,
Du har vel gått videre, men i fall du titter innom denne tråden igjen, så har jeg noen kommentarer til ditt innlegg. Min bakgrunn er at jeg er arbeider som overlege i nevrologi ved Oslo universitetssykehus, og er humanetiker.
Du skriver at aktiv dødshjelp ikke er så komplisert i dine øyne, og det henger kanskje i hop med at du definerer eutanasi som å “framskynde døden”.
Det er nå en litt rar definisjon. Ved aktiv dødshjelp “framkaller man døden”, eller “påfører den” – eller “tar livet av pasienten”. Men “framskynde” blir en eufemisme her. Eutanasi – at legen injiserer dødelig medisin i pasienten, er en konkret handling som medfører at pasienten dør i løpet av minutter, maks. timer. Din ordbruk blir nesten like rar som om du skulle si at en voldsmann hadde framskyndet døden til offeret sitt (“vi skal alle dø en gang, liksom”). Jeg bruker såpass mye plass på dette for å understreke hvilken alvorlig handling aktiv dødshjelp er – og for din del synes jeg dette kan bidra til at du bedre forstår hvorfor så mange er så sterkt i mot aktiv dødshjelp. La gå at du, etter en komplisert overveiing, konkluderer med at aktiv dødshjelp bør tillates. Men du bør nok forholde deg til at dette er en handling som innebærer – har som eneste mål og effekt – at pasienten dør. Det er derfor mange kaller det en drapshandling (eller barmhjertighetsdrap).
Nå vil du vel ile til og si at dette også dreier seg om noe annet: Nemlig å lindre uutholdelige smerter. Men argumentet om å lindre smerter er nesten borte fra den “seriøse” delen av dødshjelpsdebatten. Dels fordi vi har så gode metoder for smertelindring (inkludert lindrende sedering), dels fordi pasientene som faktisk ber om aktiv dødshjelp sjelden framhever fysiske smerter som årsaken. Din henvisning til “smertehelvetet” er misvisende.
“Moderne” dødshjelpsargumentasjon dreier seg mer om retten til selvbestemmelse. Men også dette argumentet er tynt – i hvert fall i forhold til de lover som eksisterer i andre land, og som forsøkes innført i Norge. Ikke i noen av disse lovene har pasienten en RETT til å bestemme at han skal dø. Det disse lovene (og de norske forslagene) gjør, er å gi LEGEN rett til å gi dødshjelp til pasienter hvor han mener det er riktig. Sant nok kreves det i loven at pasienten har bedt om å få dø, og dét ligger sikkert bak de fleste av disse dødsfallene. Men ordningene for å sikre at det faktisk foreligger en forespørsel fra pasienten er svært dårlige, og baserer seg egentlig bare på legens egne opplysinger til kontrollorganet. Og kontrollorganene har vist seg å gjøre minimalt for å etterprøve legens påstander – i Nederland var det f.eks. bare i 6 % av tilfellene at kontrollkommisjonen i det hele tatt ba legen om supplerende opplysninger.
Dette punktet – manglende kontroll, det at kontrollen foregår etterskuddsvis – er faktisk det FNs Menneskerettighetskommisjon vektlegger mest i sin harde kritikk av Nederlands praksis. Ikke det du nevner – de religiøse motivene med “livets ukrenkelighet” etc. Heller ikke for meg, som er lege og humanetiker, betyr slike religiøse forbud noe for min vurdering.
Som sagt er det ikke pasientens beslutning, men legens, som avgjør om det blir gitt aktiv dødshjelp eller ikke. I Nederland, som har verdens mest liberale lov og praksis på dette feltet, får bare 1 av 3 pasienter innfridd sitt ønske om å få eutanasi. Det er mange, særlig unge og kjekke mennesker, som møter dette med å si at alle mennesker burde ha en rett til selvmord. Som 40-åring må jeg bare si at det er et standpunkt som sjelden overlever lenge i en seriøs debatt. Det er så utrolig enkelt å peke på meningsløse selvmord som bare den mest kyniske ville la skje foran øynene sine. Jeg synes du skal starte med å tenke på hvordan det er å være etterlatt etter selvmord, kanskje diskutere med LEVE Norge, før du går videre langs den argumentasjonen.
Mulig jeg ble litt streng i argumentasjonen her, men jeg syntes ærlig talt du argumenterte dårlig for ditt syn. Som jeg startet med – hvis aktiv dødshjelp var så ukomplisert – hvorfor tror du da at vi i mange tiår har hatt den merkelige situasjonen at flertallet i befolkningen er for legalisering, mens det har vært helt uaktuelt å få dette gjennom hos politikerne? Hvorfor tror du en samlet legestand er mot? Hvorfor tror du INGEN av pasientorganisasjonene er for dette – som skulle være et tilbud nettopp til deres medlemmer? En mulig årsak er at dette spørsmålet er mer komplisert enn du har sett, så langt.
Det gjør ingenting. Det er en interessant problemstilling, og flott om du vil engasjere deg mer i den.
Mvh. Morten Horn