Ny bok viser hvordan nordisk innvandringshistorie kan forklares av velferdsstatenes behov og beskrankninger. Men den mangler sentrale økonomiske perspektiver og vegrer seg for klare konklusjoner.
Velferdens grenser
Grete Brochmann og Anniken Hagelund
Universitetsforlaget 2010
Grete Brochmann og Anniken Hagelund, sosiologer ved henholdsvis Universitetet i Oslo og Institutt for samfunnsforskning, kom nylig ut med boken Velferdens grenser, som tar for seg samspillet mellom innvandringen og de skandinaviske velferdsstatene i tiden etter andre verdenskrig. Sammen med svenske Karin Borevi og danskene Heidi Vad Jønsson og Klaus Petersen, søker boken å sammenligne den historiske utviklingen og de politiske prosessene i Norge, Sverige og Danmark.
Velferdsstaten styrer innvandringen
Velferdsstaten har på flere måter lagt premissene for hvilken innvandringspolitikk det har vært mulig å føre, påpeker forfatterne. Først påvirkes innvandringen av velferdsstaten ved at de gunstige – men kostbare – velferdsordningene gjør det nødvendig å kontrollere hvem som får komme (og som dermed får tilgang til godene).
Begrunnelsen for en restriktiv innvandringspolitikk i Skandinavia kom fra venstre, og ikke fra høyre, slik den har gjort i mange land i de senere år.
Deretter påvirkes innvandrerne av velferdsstaten: Skal man kunne ha både innvandring og velferdsstat, må innvandrerne raskt integreres i arbeidslivet, slik at de snarest mulig betaler mer inn enn de tar ut av felleskassen, og slik at de ikke underminerer den fellesskapsfølelse og solidaritet som hevdes å være forutsetninger for velferdsstaten. Arbeidslinjen har derfor vært essensiell.
Integrasjon nødvendig for velferdsstaten
Men ikke bare har innvandrernes integrasjon vært nødvendig for velferdsstaten. Velferdsstaten har også vært et middel i integrasjonen av innvandrerne (på samme måte som den var tenkt integrerende og nasjonsbyggende for andre deler av befolkningen tidligere).
Gjennom gode, ikke-diskriminerende ordninger får innvandrerne trygghet, slik at de, angivelig, tør delta i arbeidsmarkedet. Gjennom oppfølging og statlig støtte fra første dag geleides man inn i arbeidslivet. Gjennom deltakelse i arbeidslivet kan man deretter med god samvittighet nyte de rettigheter man har opparbeidet seg når helsen skranter.
Og slik integreres man i de nordiske samfunn og den nordiske mentaliteten.
Sosialdemokratisk innvandringsstopp
Et poeng som kommer klart frem i Grete Brochmanns forskning, både her og tidligere, er at begrunnelsen for en restriktiv innvandringspolitikk i Skandinavia kom fra venstre, og ikke fra høyre, slik den har gjort i mange land i de senere år.
Fagforeningene og sosialdemokratene fikk gjennomslag for innvandringsstopp i alle landene i første halvdel av 70-tallet, ut i fra begrunnelsen om at fortsatt arbeidsinnvandring ville gå utover befolkningens opparbeidede rettigheter og lønnsbetingelser.
Riktignok finnes det klare forskjeller mellom spesielt Danmark og Sverige, men de er først og fremst retoriske.
Konkurransen på arbeidsmarkedet har da også vært mindre enn man kanskje kunne forventet uten innvandringsstopp – men til gjengjeld har den sosialdemokratiske innvandringspolitikken ført til at innvandrerne ses på som en større byrde på velferden enn de nok hadde gjort om de som kom, kom for å arbeide heller enn for å få beskyttelse.
Multikulturalismens fronter
Gjennom hele innvandringens etterkrigshistorie løper også ideen om multi-kulturalismen, tanken om at innvandrernes medbrakte kultur og praksis er bevaringsverdig og fortjener spesiell hensyntagen, og ”oppgjøret” med denne tankegangen.
Boken synes imidlertid å overdrive hvor harde frontene er. Riktignok finnes det klare forskjeller mellom spesielt Danmark og Sverige, men de er først og fremst retoriske. Sverige fremheves som kroneksempelet på ”flerkulturell liberalitet”, i at innvandrerne der får ”ha sin kultur og sin privatsfære i fred” – men noe annet har heller aldri vært tilfelle i verken Norge eller Danmark, med noen få unntak.
En liberal innstilling preger alle de nordiske landene. Debatten er blitt spissere i Danmark – men politikken kan likevel ikke sies å bryte med en grunnleggende liberalitet til annen kultur og innvandrernes privatsfære.
Danmark og Sveriges ulike løsninger
Når det er sagt, er det også noen klare forskjeller mellom de tre landene, og de er nok blitt tydeligere de siste ti årene.
Danmark er restriktive med hensyn til hvem som får komme, har innført strengere krav og ser ut til å lykkes stadig bedre – noen har endog kalt historien en ”megasuksess” – både når det gjelder sysselsetting, likestilling og innvandrernes tilfredshet.
Man leser seg gjennom boken uten at morderen noen gang blir avslørt.
Sverige, derimot, er best i klassen når det gjelder å gi innvandrerne rettigheter, men dårligst i klassen når det gjelder sysselsetting og, som vi har sett, det landet som i øyeblikket sliter mest med opphoping av sosiale problemer, en utfordring som dessverre dekkes for lite i boken.
Manglende økonomiske perspektiver
Det er noen momenter man gjerne skulle ha sett bedre belyst i det som ganske sikkert blir et av standardverkene om den moderne innvandringens første tiår.
Én ting er at jeg, kanskje som økonom, savner de viktige økonomiske forklaringene. Hvordan har velferdsordningene, slik de i praksis har fungert, faktisk påvirket innvandrernes adferd og integrering?
Har den gode norske velferden tiltrukket seg innvandrere som er mer opptatt av gode trygder enn av lave skatter, eller er dette en myte? Ville mer arbeidsinnvandring ført til bedre prestasjoner? Hadde kvinnenes deltakelse sett annerledes ut uten kontantstøtten? Alle disse spørsmålene blir nevnt, men dessverre blir ingen av dem utfyllende besvart.
Ingen utfordrende konklusjoner
Et annet savn er beskrivelser av hvordan det faktisk har gått. Kan man antyde at de første tiårene av moderne nordisk innvandringshistorie er en suksess, eller er det mer rimelig å tro det går feil vei? Hvilke sider av nordisk integreringspolitikk har fungert bedre og dårligere enn for eksempel Storbritannias eller Frankrikes?
Man leser seg gjennom boken uten at morderen noen gang blir avslørt. Dette er et forskningsfelt der mye ennå er uklart, samtidig som det er mange sterke meninger om hva som er korrekt. Derfor er det forståelig, men litt synd, at forfatterne ikke kommer med noen klarere antydninger til svar eller utfordrende konklusjoner.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
Er det egentlig korrekt at det er velferdsstaten som fører til begrensninger på innvandring? Ser man på de få rike landene som ikke har noen velferdsstat, være seg USA eller i større grad Singapore og Japan, så er disse også veldig kresne på hvem de slipper inn. USA forsøker jo så godt de kan å begrense innvandringen av ufaglærte fra resten av Amerika og de østasiatiske landene er veldig selektive med kulturell bakgrunn og innvandrernes evne til å klare å forsørge seg selv. I USA i sin tid kom presset for å begrense innvandringen når det ikke lenger var mer land lenger vest, og innvandrerne fikk en annen etnisk bakgrunn enn det man tidligere var vant til. Det kan jo være at land med liten eller ingen velferd må være mer kresne på hvem de tar inn, fordi de kan oppleve enorme problemer om det kommer en haug av innvandrere som ikke klarer seg selv. Ser man på de interne folkeforflytningene innenfor Brazil og India får man et godt hint på hvilke problem som kan oppstå med fri mobilitet for fattige som ikke er skikkelig istand til å klare seg selv.
[...] This post was mentioned on Twitter by Lokalmagasinet.no, Bernard Enjolras. Bernard Enjolras said: Minerva anmelder "Velferdens grenser" av Grete Brochmann og Anniken Hagelund http://bit.ly/cFpaIE om integrering og velferd [...]
Nå er det altså velferdsstaten som har skylda i at innvandring er et problem? Kan man korte ned dette til at det er velferdsstaten som er problemet? Isåfall er vi ved den harde kjernen i høyre-politikk, fordi den er i veien for store skattekutt. Hva med å snu på det? Hva med å heller erkjenne at innvandrerne setter seg selv i et dårlig lys? Dessuten bør det være hevet over enhver tvil at en stor majoritet av de som kommer hit, ikke kommer for å få beskyttelse, men for å få en del i velferden. Enten den kommer fra et velferdssamfunn eller en annen kilde.
Likevel er det helt på det reine at den innvandringen vi har skaper større rift om de ukvalifiserte jobbene. Det fører til dårligere lønnsutvikling for en allerede relativt svak gruppe. Det finnes fler eksempler på at snekkere ikke får jobb fordi arbeidsgiverne heller vil ha polakker som er billigere og kan tynes hardere.
Det har ikke så stor betydning hva slags innvandringspolitikk Norge fører uansett så lenge Sverige gjennomfører en hodeløs innvandringspolitikk som de ikke klarer å håndtere og Norge må bære byrdene av dette som et naboland.
Velferdsstaten i Norge og Sverige lever på lånt tid med denne masseinnvandringen fra bygda i det muslimske verden.
Det norske eller svenske samfunnet er overhodet ikke konstruert for denne innvandringen. Dette må politikere i ledende posisjoner forstå. Så konklusjonen må da være at de bevisst ønsker å bryte ned velferdsstaten gjennom en innvandringsproxy. EU-politikere derimot ønsker nok å bryte ned nasjonalstatene gjennom masseinnvandring for å skape en europeisk superstat i fremtiden. Så har vi kommunistene som ønsker en ny aggressiv, anti-vestlig underklasse som kan få fart på en ny revolusjon. Så man har mange interesser, men hvem kan stå opp for vanlige folk?
Tresta: Christopher Caldwell skriver i sin bok Reflections on the Revolution in Europe: I 2004 svarte Princeton-universitetets islamekspert Bernard Lewis spydig da han av en tysk avis ble bedt om å vurdere hvorvidt Europa ville være en supermakt ved slutten av dette århundret. «Europa,» sa han, «kommer til å bli en del av den vestlige araberverdenen, en del av Nord-Afrika.» Ser ut som de begynner å våkne nedover i Europa, men du har rett i at det ikke ser like lovende ut her oppe på berget.
Men kjører Tyskland på og investoren og milliardæren George Soros får rett kan mye rart skje: - Akkurat nå trekker tyskerne sine europeiske naboer inn i deflasjon, som øker risikoen for at det kommer en lengre periode med stagnasjon. Og det leder igjen til nasjonalisme, sosial uro og fremmedhat. Hele demokratiet i seg selv kan stå i fare.
Var vist ikke helt heldig med htmltagene der…
Det er ikke tvil om at det er den nordiske velferden som tiltrekker seg analfabeter fra landbygd i den tredje verden, med hovedvekt på muslimer.
Der islam råder er det utbredt med analfabetisme, ingen muligheter for sosial mobilitet samt mangel på helsetjenester.
Det ligger i islams ideologi at klanen og familien har ansvaret for slektens medlemmer- ikke samfunnet i seg selv.
Derfor har vi en innvandring som ikke er selvbærende.
Analfabeter har liten plass i vårt arbeidsliv.
Uansett er innvandrere sikret bolig, mat og klær samt helsetjenester og utdanning for sine tallrike barn.
I USA har samfunnet vært basert på velferd knyttet til kirker og religiøse samenslutninger jfr. pigrimsfedrene. Likevel er det mye fattigdom og elendighet i USA. I stater med stort innslag av skandinaver er det innført en del velferdsgoder- og det er nettopp i disse delstatene muslimer i stor grad velger å bosette seg.
Hvorfor?
Muslimer synes det er helt greit å snyte på offentlige ordninger- de gjør bare en god “forretning” og har overhodet ikke samfunnsansvar i forhold til det landet de har valgt å bosette seg i.
Vi må ha en øyeblikkelig innvandringsstopp av folk som ikke ahr forutsetnigner for å kalre seg i Norge- fort.
Det er kun et tidsspørsmål før hele vår velferdsstat er en saga blott.