I enkelte tilfeller er jeg tilhenger av dødsstraff, eller blodtørstig, primitiv, som det også kalles. Jeg trøster meg med at Barack Obama er enig med meg.
I Minervas spalter er det nylig publisert to artikler (Ove Vanebos første her) om en eventuell utsendelse av Mulla Krekar. Som kjent kommer dette aldri til å bli gjort, uansett hva vekslende regjeringer og partier later som, siden han risikerer dødsstraff. Jeg forstår det slik at Unge Venstres nestleder Sveinung Rotevatn mener at alle som ikke er absolutt motstandere av dødsstraff er “blodtørstige primitive”, og at motstanderne er oss “enormt moralsk overlegen”. Det kan jeg leve med. Jeg pleier jo ellers, riktignok i lystige lag, å kalle medlemmene av Venstre for godtroende fjols.
Ja, jeg støttet, i likhet med et flertall av befolkningen i sentrale vesteuropeiske land, dødsstraffen mot Saddam Hussein. Henrettelsen ga meg ingen glede, siden Saddam allerede var uskadeliggjort.
Det gjorde derimot nyheten sommeren for fire år siden om at amerikanerne endelig hadde fått has på sjefsterroristen i Irak, Abu Musab al Zarqawi. Utenriksminister Gahr Støre uttrykte den gang ”at det prinsipielt ikke er riktig å glede seg over utfallet av krigshandlinger” – utvilsomt et uttrykk for moralsk overlegenhet, men for meg et ganske enkelt absurd standpunkt. Vi kan vel formode at Gahr Støre ikke akkurat hadde grått dersom attentatet mot Hitler hadde lyktes i 1944? Eller at han hadde sittet inne og sturet under feiringene 8. mai 1945?
Det er selvsagt en prinsipiell forskjell her. Saddam var uskadeliggjort, Zarqawi operativ og dermed en trussel. Men i praksis er forskjellen ikke så stor. Det å fange slike menn er ofte mye farligere enn å drepe dem. Dersom risikoen er stor, noe den var i tilfelle Zarqawi, men ikke Saddam, er det derfor riktig å velge arrestasjon fremfor likvidering bare dersom man forventer verdifull etterretningsinformasjon. Eller hvor mange soldater skal ofres bare for å gi bin Laden en rettergang, dersom noen tilfeldigvis skulle ramle over ham?
Jeg er altså i sjeldne tilfeller tilhenger av dødsstraff, selv om jeg i farten ikke kan komme på en som er dømt i Norge i nyere tid som jeg mener fortjener en slik straff. (Derimot kan det gjelde for noen av dem som bor i Norge i dag, men deltok i folkemordet i Rwanda.) Går vi utenfor landets grenser har jeg ikke problemer med å finne passende objekter, både blant politiske ledere og andre massemordere. Forklar meg hvorfor Radko Mladic fortjener å leve, gitt at han er skyldig i anklagene om å være den sentrale mannen bak folkemordet i Srebrenica!
Motstandernes sterkeste argument er faren for justismord. Det peker mot meget sjelden bruk av dødsstraff, men er etter mitt skjønn ikke tilstrekkelig grunn til å være absolutt imot.
I Vest-Europa viser meningsmålinger at relativt store mindretall er tilhengere av dødsstraff. Jeg tror at dersom man også gir folk muligheten til å svare ”i sjeldne tilfeller” vil oppslutningen øke ytterligere, noe Saddam-dommen underbygger.
Det finnes to typer argumenter for dødsstraffen – avskrekking og rettferdighet. Forskerne strider om dødsstraff virker, i den forstand at den fører til at færre uskyldige mennesker blir drept. Dersom det er tilfelle, kan det settes opp et relativt enkelt, om enn en smule retorisk valg: Hvem foretrekker du skal dø – en eller flere tilfeldig uskyldig eller en barbarisk massemorder? Dersom ”det moralsk enormt overlegne” prinsippet gir slike resultater, er det ikke åpenbart for meg hvorfor det er så moralsk overlegent. Liberale Cass Sunstein, en av USAs ledende intellektuelle og mest spennende tenkere (nå sjefsregulator i Obama-administrasjonen) mener at denne forskningen har som naturlig konklusjon at dødsstraff ikke bare er moralsk forsvarlig, men et moralsk imperativ!
Den andre begrunnelsen er ikke grunnet i en slik nyttekalkyle, men i vår oppfatning av rettferdighet.
I Norge er det en utbredt oppfatning i elitene om at gjengjeldelse – retribusjon, som Minerva tidligere har skrevet om, er uttrykk for det ”boldtørstige primitive”, og ikke er en legitim grunn for straff. Mange nordmenn er uenige, og når det blir mange nok av dem til de er i flertall, kaller vi det gjerne for ”den allmenne rettsoppfatning”. I Norge går denne oppfatningen ut på at kriminelle generelt får for kort straff, og gjerne at soningsforholdene er for komfortable, men det er bare et mindretall som er prinsipielle tilhengere av dødsstraff, og enda færre som mener at dette bør være en relativt normal del av vår rettspleie.
Dødsstraffmotstanderne hevder at det uansett ikke er riktig å ta livet av forbrytere som er passivisert. Mot dette setter jeg min oppfatning om at individer gjennom sine gjerninger kan miste retten til sitt eget liv. Retten til liv er altså ikke ubetinget. Dette er ikke en ren øye-for-øye-tankegang. Jeg er ikke for dødsstraff for enhver morder, bare i ekstreme tilfeller.
President Barack Obama ønsker mindre bruk av dødsstraff enn det som er tilfelle i dagens USA, men ikke er prinsipiell motstander, noe som sammenfaller med mitt standpunkt. I sin bok Dreams from My Father skriver han at ikke tror at dødsstraffen har særlig avskrekkende virkning, men at han støtter den i tilfeller “so heinous, so beyond the pale, that the community is justified in expressing the full measure of its outrage by meting out the ultimate punishment.”
Expressing the full measure of its outrage: Dette er et grunnleggende retribusjonistisk argumentet. Rotevatn og andre prinsipielle motstandere må gjerne mene det er blodtørstig og primitivt. Jeg mener det bygger på en grunnleggende rettferdighetssans.
Twitter: @jasnoen
Skål for alle oss blodtørstige primater! Bra skrevet.
[...] This post was mentioned on Twitter by Sveinung Rotevatn, Jan Arild Snoen. Jan Arild Snoen said: Jeg har funnet det opportunt å bruke en flott lørdags formiddag til å forfatte et forsvar for dødsstraffen. http://is.gd/d4ZDz [...]
Skål!
En av grunnene til at dødsstraff bør avskaffes og aldri gjeninnføres er at bermen – eller “the hoopleheads” (som Al Swearengen i serien Deadwood kalte dem) – ikke klarer å skille mellom rettferdighetssans og hevnlyst. Rettferdighetssans er det som hindrer deg i å gå inn i huset til en fyr med dårlig råd og stjele alt han eier. Hevnlyst, i den konteksten Snoen beskriver, er å ønske noen vondt uten at vedkommende har forvoldet deg eller noen du kjenner skade. Empati er som oftest aldri involvert. Et godt eksempel er henrettelsen av Saddam Hussein. De som skrek høyest etter blod er de minst empatiske menneskene, typisk Frp-ere og amerikanske republikanere, de største tilhengerne av Irak-invasjonen og samtidig de største motstanderne av uhjelp, flyktninghjelp og alle slags sosiale ordninger de selv ikke nyter godt av for øyeblikket. Denne mennesketypen er ikke interessert i verken rettskaffenhet eller å redde andre fra lidelse; de er kun interessert i å ruse seg på sosialt akseptert skadefryd og hat, maskert som rettferdighetssans.
“Skål for alle oss blodtørstige primater! Bra skrevet.”
Det er kanskje litt voldsomt å kalle dødsstraff-fetisjister for “primater”; det er nok heller snakk om en medfødt hjerneskade eller arvelig sykdom som gjør enkelte i stand til å føle tilfredsstillelse gjennom å se andre mennesker dø.
Det er uansett ikke noe å skåle for eller skryte av. Det blir litt som å skryte at en er født med HIV.
Ut fra det Anonym skriver er det vel rimelig å anta at vedkommende ser seg selv som moralsk høyerestående. På den moralske utviklingsstigen kan vi anta Anonym tilhører selve høykasten, mens Frp’ere og Republikanere tilhører det nederste sjiktet. Nederst finner vi dessuten en slags degenerert “mennesketype”, de “minst empatiske” som “ruser” seg på sin ondskap, “bermen”, de med “medfødt hjerneskade” og de “arvelig syke”.
Når det er grunn til å kaste bort litt tid på kommentarene til Anonym, er det fordi det er grunn til å tenke over hva som skjer dersom Anonyms holdninger skulle bli omsatt i politikk. Jeg lurer på om ikke utfallet hadde blitt begredelig, Anonyms skriverier har for mange likhetstrekk med den selvsikkerhet vi finner hos en type “ledere” som ettertiden har problemer med å omtale i positive vendinger.
Det kan nok ikke utelukkes at Anonym tilhører, eller i det minste sympatiserer med partiet Venstre, og at han/hun er disippel av Sponheims lære – mannen som med sin selverklærte gode moral fremsto som stormannsgal, selv midt i sitt politiske nederlag.
Jeg vil tro at det var et svært stort flertall blant Saddams offere som ønsket han død. Det handler om dem, ikke hva liberale nordmenn måtte mene.
Ja, dette var jo en suppe av mye rart. Jeg skal bare kommentere et av dine poeng dvs “Avskrekkingsargumentet” som du nevner.
Det finnes ikke noe link mellom fysiske avstraffelse og kriminaliteten i et samfunn. Selv om man har avskrekkende fysiske avstraffelser som halshugging, steining , giftsprøyting osv så betyr det ikke automatisk at det blir mindre kriminelle handlinger begått av landets borgere eller at kriminaliteten vil stagnere som følge av de fysiske avstraffelsene. Avskrekkingsargumentet er basert på synsing og ingenting annet.
“Vitenskapelige undersøkelser har ikke dokumentert at dødsstraff virker mer avskrekkende på forbrytere enn andre former for straff. Den siste undersøkelsen av sammenhengen mellom dødsstraff og hyppighet av drap, ble gjennomført for FN i 1988 og oppdatert i 2002. Konklusjonen var: ” Undersøkelsen har ikke fremskaffet vitenskapelige bevis for at henrettelser har mer avskrekkende effekt enn livsvarig fengsel. Det er usannsynlig at et slikt bevis noen gang vil komme. Avskrekkingshypotesen finner ingen støtte i undersøkelsen…….”
Kilde: Amnesty
Hvis vi for eksempel bruker USA (Nord-Amerika) som et eksempel så sier denne rapporten fra en amerikansk rettsprofessor at hvis det er noe som helst dødsstraff bidrar med så er det ikke at mord-tilfellene stagnerer/blir betydelig mindre, men det motsatte at det øker i verstefall. Altså at dødsstraff på en rekke kriminelle handlinger har en motsatt effekt i samfunnet.
Et annet skriv/rapport viste for eksempel at selv om mordtilfellene gikk ned i 6 stater som praktiserte dødsstraff på drap, så gikk antall mordtilfeller opp i 13 andre stater! Det vil si 6 skritt framover og 13 tilbake:
“Executions deter murders in six states and have no effect on murders in eight states. In thirteen states, executions increase murders – what I call the “brutalization effect.”
Kilde: http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=781504
Etter at Canada avskaffet dødsstraff i 1976 så har mordtilfellene gått drastisk ned:
“Comparing American and Canadian statistics is also telling. While Canada has not had a single execution since 1972 and the United States has executed over 1,000 people in that time, the homicide rates in the United States and Canada have closely tracked each other. If anything, Canada’s experience suggests that ending executions leads to a drop in the murder rate.”
Kilde: http://www.huffingtonpost.com/cassy-stubbs/the-death-penalty-deterre_b_52622.html
“Ut fra det Anonym skriver er det vel rimelig å anta at vedkommende ser seg selv som moralsk høyerestående.”
Ja, utrolig nok anser jeg min type moral som mer høyverdig enn pseudo-moralen til de som får tilfredsstillelse gjennom å se andre mennesker dø – de som forveksler sin blodtørst med rettferdighetssans og “allmenn rettsoppfatning” – de som forsøker å intellektualisere og rettferdiggjøre voldelige instinkter – de som i alle andre situasjoner skryter av sin mangel på empati.
“Når det er grunn til å kaste bort litt tid på kommentarene til Anonym, er det fordi det er grunn til å tenke over hva som skjer dersom Anonyms holdninger skulle bli omsatt i politikk.”
Jeg har vanskelig for å tro at det er den reelle årsaken til at du tok deg bryet med å svare på innlegget mitt. Sannheten er nok heller at du tilhører gruppen jeg kritiserer – gjerne av typen med litt høyere IQ og større selvinnsikt enn gjennomsnittet, som har slått seg til ro med sin egen voldelige natur. Litt som Hannibal Lecter.
“… Anonyms skriverier har for mange likhetstrekk med den selvsikkerhet vi finner hos en type “ledere” som ettertiden har problemer med å omtale i positive vendinger.”
Hva er dette? Skjult “hitling”? Dro du frem trumfkortet nå?
“Det kan nok ikke utelukkes at Anonym tilhører, eller i det minste sympatiserer med partiet Venstre, og at han/hun er disippel av Sponheims lære – mannen som med sin selverklærte gode moral fremsto som stormannsgal, selv midt i sitt politiske nederlag.”
Det er riktig at jeg sympatiserer med Venstre, men jeg er ikke medlem eller “disippel av Sponheims lære”. Dog har jeg forståelse for at bermen mislikte Sponheim, for bermen takler nemlig ikke politikere som nekter å selge dem noe som høres for godt ut til å være sant. Bermen ønsker å bli løyet til av profesjonelle demagoger, helst av typen som de kunne tenke seg å ta en øl med, type George Walker Bush, Sarah Palin eller Siv Jensen.
Anonym: Utenfor gymnaset (og de amerikanske filmene du muligens henter inspirasjonen fra) er nok ikke verden så svart/hvit-god/ond som du gir inntrykk av å tro at den er. Lykke til.
Jonas H,
God bedring med den sykelige pragmatismen. Håper legevitenskapen en dag blir avansert nok til at du kan få operert inn en ryggrad.
Dersom Anonym fortsetter å karakterisere sine meningsmotstandere ved hjelp av denslags medisinske termer, vil fremtidige innlegg bli slettet (red.)
Anonym…. er det et krav for å være venstremann/kvinne så må han ha en nedlatende elitistisk holdning ovenfor et større antall mennesker, komme med overdrevne karaktistikker og dehumanisering av sine meningsmotstandere?
Du anklager Jonas for hitling, men har ingen problemer med å stemple “bermen” her sammen med George Walker Bush, Sarah Palin og til og med Siv Jensen. Ser du ikke ironien i dine egne svar, er du bare en sinna tenåring eller mener du virkelig alt du skriver?
Jeg kan ikke bli kvitt følelsen av at du egentrilg bare troller.
“Anonym…. er det et krav for å være venstremann/kvinne så må han ha en nedlatende elitistisk holdning ovenfor et større antall mennesker, komme med overdrevne karaktistikker og dehumanisering av sine meningsmotstandere?”
Sannsynligvis ikke, men jeg representerer på ingen måte partiet Venstre eller Venstre-velgere generelt. Jeg er ikke engang medlem i partiet.
Jeg er enig i at karakteristikkene var litt vel nedlatende og stygge, og det beklager jeg. Det er dog en utfordring å ikke ha en nedlatende holdning når jeg omtaler en gruppe som faktisk ønsker fremmede mennesker vondt, nærmere bestemt offentlig henrettelse av andre mennesker.
Jan Arild – jeg synes du hopper bukk over mange av de vesentlige argumentene mot dødsstraff. At dødsstraff er ugjenkallelig, og kan ramme uskyldige er selvsagt viktig; men i hvert fall for motstandere er det vel så viktig at straffen er gal også om den rammer skyldige.
Det barbariske ved dødsstraffen er ikke bare at uskyldige rammes, men at vi som stat og fellesskap tar livet av mennesker vi allerede har uskadeliggjort. Jeg synes du visker ut forskjellen mellom Zarqawi og Saddam Hussein, og dermed underspiller forskjellen på å drepe i en krig og å drepe som straff. “Forskjellen er i praksis ikke så stor” skriver du – men det er stor forskjell også på om en forbryter drepes når han med våpen setter seg til motverge mot politiet eller etter en dom i en rettsal.
Debatten om når flest uskyldige dør, virker søkt på meg. Én ting er at mange av disse studiene lider av betydelige metodologiske svakheter (for en senere studie, se http://www.scribd.com/doc/29174962/Executions-Deterrence-and-Homicide-A-Tale-of-Two-Cities). En annen ting er forsøket på å måle hvor mange “uskyldige” som dør, hvor det synes å være et premiss at det er i orden at skyldige dør, som for meg blir å blande det juridiske skyldsbegrepet med eksistensielle spørsmål det ikke uten videre håndterer.
“Mot dette setter jeg min oppfatning om at individer gjennom sine gjerninger kan miste retten til sitt eget liv.” skriver du, og fortsetter “Expressing the full measure of its outrage: Dette er et grunnleggende retribusjonistisk argumentet.” Denne fikseringen på retribusjonismens fortrinn blir for meg her trukket altfor, altfor langt. Du vil avgjøre når et menneske forspiller retten til sitt liv – skal jeg også sitere Obama her, vil jeg si at dette er “above your paygrade”, ganske betydelig så, og det er ikke bare fordi Minerva lønner for lavt. Det er et ansvar jeg aldri ville tiltrodd deg. En stat som tiltar seg det ansvaret, gjør noe med seg selv, et borgerfellesskap som tar bøddelens rolle gjør noe med seg selv som ikke vaskes bort av statistisk tvilsomme nyttebetraktninger eller teoretiske utlegninger om retribusjonisme.
Det er en betydelig forskjell på de onder som skjer i et samfunn fordi mennesker gjør onde ting og de som skjer fordi staten gjør onde ting. Det er et grunnleggende prinsipp for et liberalt samfunn. Det er ikke ønsket om hevn som er barbarisk; det er naturlig. Men rettstaten skal ikke bare føye våre hevnønsker. Det er du også enig i, later det til: Du ønsker mindre bruk av dødsstraff. Men andre synes åpenbart grensen for når et menneske har forspilt sin rett til liv skal være mildere enn du. Så lenge vi setter staten til kontinuerlig å vurdere denne grensen, gir vi staten en rolle den ikke makter.
Du snakker om at Støre ikke vil glede seg over utfallet av krigshandlinger. Formuleringen hans er kanskje litt pussig; men det går an å ha flere tanker i hodet på en gang. Det vi i hovedsak gledet oss over ved Hitlers død, eller ville gledet oss over ved et attentat i 1944, er ikke døden, men hva som ble vunnet ved seieren. Jo, selvsagt kan man føle hevnens glede også; men det er ikke derfor vi går til krig, og det er ikke derfor vi dreper. “For death and glory” er en krigers kamprop, og må kanskje være det, men “For Rohan, for your people” er en konges. http://www.youtube.com/watch?v=ZpwsKRpKS_M&feature=related
PS: Først støtte til republikansk samfunnsomveltning; nå støtte til statlige mord. Joda, liberalistene er i sannhet jakobinernes ektefødte barn…:)
Tiltrer Nils August Andresens kommentar, hvis referanse til jakobinerne minnet meg på denne:
http://www.marxists.org/history/france/revolution/robespierre/1791/death-penalty.htm
Enig med Nils August Andresen og Terry. Terrys link til Robespierres tale minnet meg på denne:
http://en.wikisource.org/wiki/I_Cannot_Be_Silent
Det er merkelig at disse moralske høyerestående mennesker er nødt til å bruke hersketeknikker fra Sovjetunionen, nemlig å stemple folk som er uenige med dem som “syke”.
Jeg er for dødsstraff. Fastlegen finner ikke noe galt med meg.
Eg sluttar meg til Nils August Endresen sin kommentar fullt ut. I alle fall ut frå min politiske ståstad, og ut frå mitt menneskesyn, er det ein betydeleg skilnad på å bruke drap som siste utveg for å hindre stor liding (al Zarqawi) og for å hemne stor liding (Hussein). Eller for å skrive om eit kjent døme frå filsofien: Det er ein stor skilnad på å skyte ein mann som skal til å sprenge ei demning og drukne ein by, og på å skyte han i etterkant som hemn.
Drap er det verste som ein kan gjere mot eit anna menneske, og bør aldri brukast med mindre det er absolutt naudsynt. Og det er ikkje absolutt naudsyntå henrette folk. I ei anna tid, kanskje, og i eit anna samfunn. Men ikkje i eit moderne, liberalt, vestleg demokrati. Det er lite, om noko, talmateriale som kan syne til ein vesentleg allmennpreventiv effekt frå dødsstraff. Snarare er det med på å brutalisere eit samfunn.
Så kva sit ein att med då? Hemnlyst. Herr Snoen må gjerne kjenne seg skikka til å innta rolla som bøddel, eller til å la ein offentleg tilsett bøddel gjere det for han. Eg gjer det i alle fall ikkje, og vil ikkje la nokon andre gjere det i min stad.
Det meir grunnleggjande problemet er likevel dette: Kva er ille nok til å kvalifisere for dødsstraff? Snoen nemner brutale massemordarar, terroristleiarar, folkemyrdande diktatorar. Javel. Men kva med ein barnemordar? Eller ein valdektsmann som drep offeret sitt? Eller ein “vanleg” mordar? Har ikkje dei også “sagt frå seg retten til eige liv”?
Eg er ateist, men eg vil likevel konkludere med følgjande: Denne typen dømming får vere opp til Gud, ikkje menneske på jorda.
Som jeg skrev opprinnelig: Forskningene på den avskrekkende effekten av dødsstraff er omstridt. Hensikten med henvisningen til Sunstein var å reise tvil ved den ”moralske overlegenheten” gjennom et hypotetisk spørsmål. Dersom man ved å henrette en skyldig redder mange uskyldige, vil det da være umoralsk? Andresen avviser problemstillingen.
Men siden vi ikke kan hente noen klare konklusjoner om avskrekking ut av forskningen, er jeg enig med Rotevatn at det hele koker ned til det moralske spørsmålet. Rotevatn kaller det hevn, jeg kaller det rettferdighet.
Intet menneske er kompetent til å bestemme at et annet (pasifisert) menneske fortjener å dø, mener Rotevatn og Andresen. Selv om jeg innser at ingen forbrytelse er ille nok til at det ville overbevise de to, kan jo andre ha nytte av en påminnelse om hva Saddam og hans sønner faktisk gjorde. http://blogs.abcnews.com/theblotter/2006/12/saddam_executed.html. En mann som forer levende politiske fanger inn i fliskuttere med føttene først, kan man virkelig ikke mene at han fortjener å dø? Og de som hakket i hjel over 100 forsvarsløse tutsier i en kirke i Gikondo, Rwanda http://en.wikipedia.org/wiki/Gikondo_massacre?
Rotevatn innvender at dersom man først åpner for dødsstraff, hvor skal man stoppe – hvorfor ikke alle mordere? Svaret er at rettspleien alltid må inneholde en viss grad av skjønn, at det finnes skjerpende og formildende omstendigheter, og at gjentatte forbrytelser er noe annet enn enkelthendelser. Det er forskjell på Uday Hussein og en mann som dreper sin kone i affekt.
“Svaret er at rettspleien alltid må inneholde en viss grad av skjønn”
Helt riktig. Problemet er at Rotevatn&co mangler skjønn.
Det finnes et tredje argument for dødsstraff. Å gjøre den skyldige ute av stand til å forvolde skade når alle andre midler mangler. Og det er for meg det eneste argumentet som kan brukes til forsvar av noen form for dødsstraff, men det er uhyre sjelden en bare har denne ekstreme voldshandlingen som eneste utvei. Rettferdighen får Vårherre ta seg av, og at dødsstraff virker mer preventiv en annen straff (f. eks. fysisk avstraffelse) tviler jeg sterkt på.
Man glemmer gjerne at det også er et økonomisk argument her. Argumentet i seg selv er umoralsk, vil nok noen hevde. Men det er ikke å komme bort ifra at en hurtig avlivning er mindre kostbart enn livsvarig forvaring, særlig hvis forbryteren er et ungt menneske. Man kunne kanksje også argumentere for at det ville være umoralsk å kreve av de enkelte individer(som samfunnet tross alt består av), at de skulle av egen lomme betale for livsopphold til et menneske av den sort man diskuterer her. Satt på spissen så ville jo slike midler også bli avkrevet av evt. offers pårørende. Jeg vil gjerne få presisere at jeg ikke har tatt et definitivt standpunkt angående bruk av dødsstraff.
Den ene sidens påberopelse av “moralsk overlegenhet” er jo symptomatisk for venstresiden, men ikke mindre påfallende hver gang det skjer. Man burde kanskje slutte å forvente seg en saklig debatt, selv på et konservativt nettsted. I selvmotsigelsens ånd vil jeg påberope meg min egen moralske overlegenhet, og slik sett stille meg selv høyere som menneske enn disse menneskene, samt alle dem som mener at den almenne rettsoppfatning forsøples av “bermen”, og at gjerningsmannen, i det han/hun er dømt skyldig skulle inneha rett på like og endatil større hensyn, enn offeret og dennes pårørende.
Even_S: Det det er bare å la fangene arbeide for seg, så de kan tjene til sitt vann og brød
For eksempel kan de brukes til å bygge og forbedre veinettet vårt 
Dødsstraff bør alltid være siste utvei, slik jeg ser det.
Weedar: Du kommer med et godt poeng. man kan bli flinkere til slike tiltak. Bedrifter kan få gratis arbeidskraft mot at de betaler for vakthold og foring. Se, så har vi et argument mot lengre straffer også.
Da skulle Kineserne fått noe å bryne seg på.
Jeg må tilstå at selve begrepet “moralsk overlegenhet” gir meg assosiasjoner jeg ikke liker så veldig godt. For meg er det imidletid så enkelt som et spørsmål: Er VI(samfunnet) bedre enn DEM (massemordere og andre individer som nevnes som dødsstraff-objekter), eller er vi det ikke?
Personlig ønsker jeg et samfunn hvor vi er det, for å si det slik.
Som vanlig på minerva.as. Snoen 1- Andresen 0