Alf Ole Ask lever i sin egen verden, der Barack Obama aldri gir etter for lobbyister, og den amerikanske finanssektoren er uregulert.
I dagens Aftenposten skriver korrespondent Alf Ole Ask om Obamas siste seier, nemlig at Representantenes Hus og Senatet nå er blitt enige om en finansreform. Ask har rett i en ting, nemlig at Obama ser ut til å ha fått på plass både en finansreform og en helsereform. Det er ikke ubetydelige seire, selv ikke om man tar hensyn til at hans eget parti har stort flertall i begge kamrene i Kongressen.
Men Ask skriver også følgende:
Både her og i spørsmålet om helsereformen, er det brukt enorme millionbeløp til lobbyister for å vanne ut eller stanse reformene. Det har de ikke klart.
Ask må være den eneste journalisten som ikke har fått med seg at finansreformen ligger et godt stykke unna det Obama ønsket, og at finanslobbyistene har hatt stor innflytelse på utfallet. Isteden formidler Ask ukritisk Obamas talking points – den lille manns forsvarer mot de mektige bankene og lobbyistene. Men sannheten er at det som har kommet ut av prosessen, som vanlig, er et kompromiss mellom ulike sterke interesser. Finansbransjen, der de ulike delene for øvrig ikke alltid har sammenfallende interesser, har fått gjennomslag for noen av de endringene de har presset på for, og tapt andre slag.
La oss se hva andre medier skriver:
Aftenposten lørdag (Gro Strømsheim):
Finansreformen har vært en sterkt prioritert oppgave for Obama, men det endelige forslaget er sterkt vannet ved i forhold til hva han og Demokratene ønsket. (Jeg går ut ifra at Strømsheim mener vannet ut).
But after weeks of intense lobbying and months of debate, Congress in the end stopped short of prohibiting some of the practices that led to the crisis two years ago, betting instead that a newly empowered regulatory regime can rein in the big financial players without shackling the markets and drying up the flow of credit to businesses. (…)
The financial industry won some important victories, even if they face significantly heightened regulation. They fought off some of the toughest restrictions on their ability to invest their own funds. Most significantly, they thwarted an attempt to make them give up their highly profitable derivatives trading desks. (…)
But in a late-hour compromise, the bill does not include the tough restrictions on derivatives trading championed by Senator Blanche L. Lincoln, Democrat of Arkansas, which would have forced banks to jettison their most lucrative dealings in this area. (…)
Republicans repeatedly complained that the bill would do nothing to tighten regulation of the government-sponsored mortgage companies, Fannie Mae and Freddie Mac, which were at the heart of much of the housing crisis.
The Obama administration had proposed an outright ban on banks engaging in proprietary trading and sponsoring hedge funds. The ban—nicknamed the Volcker rule because it was championed by former Federal Reserve Chairman Paul Volcker—was softened last night as lawmakers reached agreement on a major financial overhaul bill.
Under the final version of the bill, banks will be allowed to invest up to 3 percent of their own capital in proprietary trading or a hedge fund they operate for clients. (…) The 3 percent limit, which seems restrictive, actually isn’t. The reason is that most of the biggest banks — including Bank of America, Citigroup, and Morgan Stanley — already are within that range on propriety trading, so not much will change.
Og dersom finanslobbyen hadde mislyktes så totalt i sin lobbyvirksomhet, ville det vel ikke være naturlig at AP kunne omtale finansreformen under følgende overskrift: Bank stocks soar on financial regulation agreement.
Now, the market seems to believe that financial companies would do well even with the new limits on their business. “They come out of this big-time winners,” Bob Froehlich, senior managing director at Hartford Financial Services, said of financial companies. “Two years later, people will look back and say ‘My gosh, nothing really changed.’” (…)
But provisions of the bill that were investors’ worst-case scenario, for example, an outright ban on banks’ trading derivatives, were not included in the final agreement. Banks can still trade derivatives related to interest rates, foreign exchanges, gold and silver, investments that have contributed to their big profits. They would have to use subsidiaries with their own funds in order to trade in riskier derivatives. But the parent bank could still keep the profits from those trades.
A bill proposed in April by Democratic Sens. Ted Kaufman of Delaware and Sherrod Brown of Ohio would have capped bank size and leverage, forcing behemoths such as Bank of America (BAC) and JPMorgan Chase (JPM) to slim down.
Proponents say they believe the bill was gathering strength in a Congress animated by anti-Wall Street sentiment, but was defeated by the administration’s opposition. Wall Street has been a huge campaign contributor, and the White House was loath to be seen supporting a bill that could cost high-paying jobs in a globally competitive industry.
Og for dem som ønsker seg et rasende angrep fra venstresiden, her er Dylan Ratigan i Huffington Post. Les også Politicos gjennomgang av vinnere og tapere.
Helselobbyistene også fremgangsrike
Jeg har tidligere skrevet mange ganger om hvordan helseindustrien påvirket innholdet i helsereformen, sist i mitt intervju med Tim Carney.
I boken oppsummerer Carney hva som var Obamas standpunkt i valgkampen og hva som ble det endelige resultatet. På to punkter var han enig med forsikringsselskapene (og uenig med McCain) – subsidier til helseforsikring og fortsatt skattesubsidiering av forsikring via arbeidsgiverne. Det ble også resultatet i mars. På to punkter var han uenig med selskapene – han var for etableringen av offentlig helseforsikring i konkurranse med de private og mot et pålegg om at alle amerikanere må ha forsikring). Obama tapte disse to, og selskapene vant.
Jeg har også skrevet om hvordan legemiddelindustrien drev lobbyvirksomhet for helsereformen, ikke mot den.
Den uregulerte myten
Ask har rett i at finansreformen utvider reguleringene av finanssektoren. Mange kommentatorer betegner endringene som dramatiske, andre mer moderate. Men hans beskrivelse av systemet før finanskrisen er karakteristisk for to typer kommentatorer, de som er uvitende eller de som har en aktivistisk agenda. Ask skriver om ”USAs nærmest uregulerte finanssektor” og ”troen på at denne bransjen er best om den regulerer seg selv”.
Det korrekte er at det i noen deler av finanssektoren oppsto nærmest reguleringsfrie rom, og at sentralbanksjef Greenspan lot dette skje. Som en generell beskrivelse av finanssektoren er det Ask skriver feil. USA har svært mange ansatte i finanstilsynet – relativt flere enn de aller fleste land (denne professoren anslår antallet til 45.000), og omfattende og kompliserte reguleringer. Men det må ikke blandes sammen med om reguleringene er riktig, relevante og at viktige områder har hatt for lett regulering.
Waiting for the fat lady
Og så en liten detalj til slutt: Ask omtaler enigheten i det utvalget som samordner lovforslagene i Senatet og Representantenes Hus som om loven er endelig vedtatt. Det er den ikke. Ikke en eneste republikaner i dette utvalget støttet kompromisset. Det omforente vedtaket må nå behandles i begge kamre. I Senatet er det ikke opplagt at forslaget får de nødvendige 60 stemmer. Republikaneren Scott Brown fra Massachusetts har allerede hintet om at han kan komme til å stemme nei, men Obama har tre andre republikanere å gå på, og det virker nå som om han har samlet alle demokratiske sentatorer bak lovforslaget. Dermed ser det ut til å bli endelig vedtatt, trolig allerede neste uke. (Oppdatering 29. juni: Usikkerheten er økt etter senator Birds Byrds død – det kan ta litt tid før en ny senator blir midlertidig oppnevnt, og særlig etter at demokraten Russ Feingold har bekreftet at han vil stemme imot – fordi forslaget ikke er strengt nok. Som en følge av dette har demokratene nå fjernet den planlagte særskatten på store banker og hedgefond, for derigjennom å sikre seg støtte fra Scott Brown)
Twitter: @jasnoen



Og jeg som var så positivt overrasket av hans arbeid i det siste…
USAs lengstsittende medlem i USAs kongress bør omtales med riktig navn,Robert Carlyle Byrd, ikke Bird!
Er det riktig å si at Obama “har stort flertall i begge kamre?” Det stemmer selvfølgelig i teorien, men gir inntrykk av at han har mange stemmer til overs også i senatet, noe som selvsagt ikke er tilfellet.
Forøvrig enig i at Ask burde fått med seg at lobbyistene fikk bra valuta for pengene.
Obamas makt begrenses selvsagt av filibuster-muligheten, men det er likevel relevant å trekke frem hans store flertall dersom man skal vurdere hvor mye han får utrettet sammenlignet med andre presidenter i moderne tid. Etter Johnson har bare Jimmy Carter fra 1976-78 hatt et så stort flertall i Senatet som Obama har nå.
På den annen side har partilojaliteten økt, slik at det er vanskeligere for en president å vinne over stemmer fra motsatt parti. Særlig har republikanerne stemt mer og mer som en blokk.