Et forslag om akademisk boikott av Israel ble behandlet – og heldigvis forkastet – av styret ved Universitetet i Oslo forrige tirsdag. Det er verdt å dvele ved hvorfor slik boikott er et særdeles dårlig forslag, og se det i lys av tanker om sanksjoner mot Israel mer generelt.
Denne gangen var det universitetsstyremedlem Helle Linné Eriksen, som også er representantsskapsmedlem i Akershus SV, som fremmet forslaget, som også fikk støtte fra den røde studentrepresentanten. Boikottforslaget hadde skuffende nok også støtte fra Norsk Tjenestemannslag ved UiO (NTL UiO) – nok et argument for ikke å melde seg inn i den type fagforeninger. Men slike forslag kommer dessverre antagelig til å vedvare så lenge konflikten vedvarer, og argumentene mot dem må derfor gjentas.
Fem vilkår for boikott
Hva skal til for at en statlig eller institusjonell boikott mot en stat skal være et godt tiltak? For det første, og mest åpenbare, må det finnes en legitim grunn. Staten man boikotter, må føre en politikk som er klart og vedvarende umoralsk. Vi innfører ikke boikotter for å tvinge USA til å endre helsepolitikk eller Irland til å endre abortpolitikk.
For det andre må boikotten ha et klart mål i form av hva slags politikkendring den skal bevirke. Det må eksistere en alternativ politikk som med noen grad av sannsynlighet kan føres, og det må være klart at det er dette boikotten søker å få til.
For det tredje må det være sannsynlig at boikotten vil bidra i betydelig – eller i hvert fall i noen – grad til en slik politikkendring. Bare i helt eksepsjonelle tilfeller har en symbolsk boikott noe for seg; og i tilfellet akademisk boikott glir det mot aldri.
For det fjerde bør boikotten i størst mulig grad ramme dem man vil ramme – ansvarlige politikere og deres støttespillere – og i minst mulig grad uskyldige. I demokratiske land kan selvsagt velgere generelt sees som støttespillere for valgte politikere; men jo flere man rammer som har liten innflytelse over politikk, eller som endog er imot politikken som føres, jo verre er det. Tilsvarende gjelder økonomi: Å ramme økonomisk aktivitet som er en del av politikken som ønskes kritisert kan være fornuftig; å ramme økonomien generelt, kan legge press på myndigheter, men har også andre omkostninger.
Til sist er det en del særegenheter ved akademisk boikott hvor man må veie denne reaksjonsformen opp mot akademisk frihet og fordelene ved fri meningsutveksling.
Boikotten mot Sør-Afrika
Noen av dem som foreslår boikott synes i liten utstrekning åha tenkt noe særlig over disse punktene; boikotten fremstår mer som en emosjonell respons på et ekstremt ubehag ved konsekvensene av israelsk politikk. Andre har tilsynelatende tenkt over dem, men ofte slik at argumentene som brukes er preget av at konklusjonen er nådd lenge før analysen er foretatt. Særlig populær er sammenligningen med boikotten av Sør-Afrika, som etter hvert inkluderte akademisk boikott.
Men det er store forskjeller mellom Israel og Sør-Afrika, på hvert av punktene over. For det første er det forskjell på apartheidpolitikken og okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. I Sør-Afrika var apartheidregimet innført unilateralt av et hvitt mindretall uten noen forutgående krig eller trussel. Israel-Palestina-konflikten er en langvarig konflikt der alle sider har handlet uklokt, og omfatter opprettelsen av staten Israel, manglende anerkjennelse av denne, trusler om kriger og utkjempede kriger, ulike fraksjoner blant araberne og blant palestinerne og iransk innblanding. Det er uklart hva slags avtaler ulike palestinske grupper vil godta eller kan etterleve. Hamas har ikke anerkjent Israel; PLO har anerkjent Israel, men sa nei til en avtale årsskiftet 2000/2001, da Israel tilbød omtrent det de aller fleste internasjonale forhandlere tenker seg som en realistisk løsning. Jo, okkupasjonen er stundom brutal, den er uklok og uholdbar og kan ikke vedvare, bosettingspolitikken er et moralsk og politisk feilgrep av store dimensjoner: Men situasjonen er likevel helt annerledes, med langt flere parter å kritisere, og mye mindre svart-hvitt – bokstavelig talt – enn situasjonen var i Sør-Afrika.
For det andre er det mindre enn åpenbart akkurat hva ulike boikottforslag ønsker å oppnå, hva slags politikkendring det er snakk om. I Sør-Afrika var endemålet soleklart og åpenbart: Demokrati. I Israel-Palestina-konflikten er det vanskeligere. Det er åpenbart for verdenssamfunnet at svaret er en tostatsløsning, men det er ikke åpenbart akkurat hva slags betingelser som skal foreligge for den palestinske staten. Grensene vil komme til å justeres i forhold til 1967-grensene. Flyktningspørsmålet må avklares. Resten av araberlandene må være med på en løsning. Jo, det arabiske fredsinitiativet fra 2002 kan tjene som ett utgangspunkt for forhandlinger, men både spørsmålet om grenser og flyktninger er ikke løst her. Det er nettopp disse spørsmålene det nå forhandles om. Og ja – det pågår altså samtaler mellom partene, om enn indirekte for øyeblikket. Det er vanskelig for verdenssamfunnet både å være boikottende fordømmer og fødselshjelper og megler i forhandlinger.
For det tredje er det langt fra åpenbart at boikott vil virke; og at en akademisk boikott skal virke synes nærmest illusorisk. Igjen sammenligner tilhengerne av boikott ofte med Sør-Afrika. Styremedlem i NTL-UiO, Benjamin E. Larsen, siterer for eksempel Liv Tørres på at ”den akademiske og kulturelle boikotten var blant de mest effektive virkemidlene for å isolere det sør-afrikanske regimet”. Dette er et i overkant positivt syn på virkningen av den akademiske boikotten av Sør-Afrika; en mer edruelig gjennomgang finnes her. I tillegg er det mange vesentlige forskjeller: Den akademiske boikotten av Sør-Afrika var svært omfattende; de fleste vestlige land, inkludert USA, var med; den omfattet bøker og tidsskrifter som den gang ikke var tilgjengelige i elektronisk form; og den var del av en langt større økonomisk boikott. Til tross for dette, er det altså omstridt om den hadde noen særlig virkning.
En akademisk boikott av Israel vil naturligvis aldri bli like total som tilfellet var med Sør-Afrika; det følger av de to punktene over, og sakens langt mer kontroversielle natur. Mange av de viktigste akademiske miljøene i USA vil selvsagt ikke følge norske sosialisters anbefaling i denne saken. En boikott blir da et slag i luften. Det følger også av den teknologiske utviklingen: Israelske forskere vil ikke under noen omstendighet bli isolert fra forskningen som sådan, slik tilfellet i noen grad var i Sør-Afrika. Larsen skriver at akademisk boikott vil ramme ”viktige meningsdannere i det israelske samfunnet på en langt mer følbar måte enn dagens fordømmelser og en eventuell våpenembargo vil gjøre. På denne måten vil en boikott kunne bidra til en større politisk mobilisering.” Det virker på grensen til forsettelig naivt. Det er nettopp blant akademikere motstanden mot dagens politikk i Israel er betydelig i dag. Det finnes endog en del israelske akademikere som tar til orde for boikott – uten at argumentene for det er bedre når de fremføres av israelere, og uten at en boikott vil gjøre mer for å overbevise dem som ikke allerede arbeider aktivt mot dagens politikk.
Israelere føler seg nemlig allerede ofte svært isolert i det internasjonale samfunn. Det er lite som tyder på at denne følelsen av isolasjon har bidratt konstruktivt i debatten, det har snarere støttet opp under en slags bunkermentalitet, som jeg har skrevet om tidligere, og som er beskrevet i Karin Abrahams reportasje for Minerva om samme tema.
Symbolsk effekt?
Linné Eriksen synes ikke å være overvettes opptatt av reelle effekter. Hun sier til Universitas at ”signaleffekten er den viktigste”, der vi viser til ”verden” at vi bryr oss. Som sagt mener jeg boikott – et virkemiddel med reelle konsekvenser – er dårlig egnet til symbolpolitikk. Men om man skulle tenkt slik: Ville akademisk boikott av Israel kunne rettferdiggjøres?
Det finnes et uttall land som fører politikk nordmenn flest vil regne som dypt umoralsk: To eklatante eksempler er det udemokratiske og undertrykkende iranske regimet, som vi opplevde i full blomst under valget i fjor; og det udemokratiske og undertrykkende kinesiske regimet, som undertrykket minoriteter i Tibet og andre steder, forfølger politiske motstandere og truer med krig mot Taiwan. Hvis boikott først og fremst er ment som en signaleffekt, er signalet som sendes ved utelukkende å konsentrere seg om Israel, spesielt. Til forskjell fra den relativt enkle politiske handling det er å redusere bruddene på menneskerettigheter i Iran og Kina, er en løsning på Midtøsten-spørsmålet kompleks, og avhenger av mer enn Israel.
I tillegg til at signalet som sendes vil være å understreke et frenetisk fokus på Israel på Vestens venstre flanke, vil nettopp akademisk boikott sende et uheldig signal om vår vilje til å lytte til ulike syn og argumenter og vår tro på akademisk frihet og ytringsfrihet som grunnstener i demokratiske samfunn. Det finnes en rekke akademikere i Israel som kunne ha betydelig kunnskap å tilføre Linné Eriksen og Larsen ikke bare om Midtøsten-konflikten, men også om mange andre temaer der Oslo ligger bak Tel Aviv akademisk. Det ligger i boikottforslagene et implisitt syn om at alle som har endog moderat annerledes innfallsvinkler til Midtøsten-konflikten enn norske Palestina-aktivister, er delaktige i eller ansvarlige for okkupasjon; til det punkt at man ikke lytter til ulike versjoner av det som foregår. Det synes ualminnelig uklokt.
Et slags speilbilde av denne holdningen finner man hos israelske politikere i bunkersen. Det siste eksempelet er når den israelske utdanningsministeren varsler reaksjoner mot israelske akademikere som har støttet boikott. Dette er selvsagt fullstendig uakseptabelt og grunnleggende illiberalt – men også i tråd med tankegangen hos dem som ser akademisk boikott som et godt ”signal”.
Kan sanksjoner virke?
Hva betyr så dette? Er jeg imot å legge press på Israel eller mot enhver form for boikott eller sanksjoner? På ingen måte: Verden bør definitivt legge press på Israel for å få landet til å være mer konstruktivt i forhandlinger om en fredsavtale. Fravær av en forhandlet tostatsløsning kan føre mot katastrofe for Israel og for regionen, og faren for at det skal skje er en legitim og stor bekymring for det internasjonale samfunn.
Slikt press legges også i dag; men det kan og bør bli sterkere, spesielt fra USA. Det er til syvende og sist det som betyr noe, og det kan være klokt å legge vekt på det som betyr noe. Organisjoner som J Street, som arbeider for en forsiktig nyorientering av amerikansk politikk i forhold til fredsprosessen, gir viktige bidrag til å utvikle en amerikansk offentlighet der press kan legges på Israel når situasjonen tilsier det.
Hva slags situasjoner er det så som særlig kan tilsi slikt press? Hva slags reaksjonsformer kan da være riktige? Olav Elgvin argumenterer på Vårt Lands diskusjonsforum for begrensede sanksjoner mot Israel, rettet mot produkter produsert på Vestbredden og bedrifter som har interesser i okkupasjonen. Han mener det vil gjøre det tydelig at det internasjonale samfunn ikke er imot Israel, men mot okkupasjonen, og at sanksjonene dermed vil bidra til mindre til bunkersmentalitet og mer til politisk endring gjennom demokratiske mekanismer; og han understreker at han ser boikott som et pragmatisk virkemiddel, snarere enn en symbolsk straff.
Tankegangen har mer for seg enn argumentene for en akademisk boikott. Men jeg finner heller ikke dette overbevisende i dagens situasjon. Særlig er det springende punkt argument nummer to ovenfor: Det er ikke klart akkurat hva som er policy-alternativet. Et amerikanskstøttet forhandlingsspor er i gang. Sanksjoner nå vil ramme Israel uten at det av den grunn åpner seg klare policy-muligheter det bare er å benytte. Jeg mener boikott av varer er et mindre egnet virkemiddel enn direkte press fra USAs eller europeiske regjeringer, som også samtidig kan legge press på palestinerne, for å finne nye posisjoner i forhandlingsspillet; og jeg tror Elgvin undervurderer faren for at slike sanksjoner kan styrke bunkersmentaliteten.
Derimot vil situasjonen kunne bli en annen om et realistisk, amerikanskstøttet fredsforslag skulle komme på bordet og Israel eventuelt skulle avvise det, om Israel avslutter fredsprosessen eller det blir klart at en fredsprosess er spill for galleriet – en anklage som jevnlig, og med noen rett, rettes mot både israelere og palestinere i denne konflikten. Det kan for eksempel skje om forhandlingene når det punkt hvor enten palestinerne eller amerikanerne legger frem en detaljert skisse det er mulig til å ta stilling til, og som ivaretar det som er legitime israelske bekymringer og ønsker. Israelerne har forsøkt å motsette seg en slik amerikansk skisse, og sagt at ingen løsning kan presses på partene. Det er kanskje best med en avtale basert på partenes forhandlinger; men et amerikansk forslag bør definitivt være et ris bak speilet, for begge parter. Kommer vi dit, og palestinerne for eksempel aksepterer en amerikanskforfattet avtale, mens israelerne forkaster den, da vil jeg være med å diskutere en tøffere linje overfor Israel. En slik tøffere linje må i så fall innebære et koordinert engasjement fra EU og om mulig USA. Men å boikotte den akademiske frihet vil fortsette å være den minst kloke av alle mulige fremgangsmåter.
Anti-israelske akademikere
Ved to av våre største universiteter, UiO og NTNU, har det nå vært fremmet forslag om akademisk boikott av Israel. Rektor ved Universitetet i Bergen er åpen for tanken. Analysen av hvorvidt boikott er effektivt, eller akkurat hva det skal bidra til, synes mangelfull eller fraværende. Forslagene er snarere drevet av svært sterke og svært negative følelser overfor Israel. Meg bekjent er ingen andre land foreslått boikottet.
Jeg tror det skal mye til før slike forslag faktisk blir vedtatt: Stort sett er ledelse og eksterne styrerepresentanter imot, og får støtte av mer moderate akademikere. Likevel er sakene egnet til å vise, nok en gang, at akademisk utdannelse gir ualminnelig dårlig forsikring mot politisk uklokskap, feilplassert engasjement, manglende forståelse for akademisk frihet og for at dialog er noe som ikke bare skal brukes overfor Cuba, Hamas eller Taliban.
”Boikott akademisk frihet” – jo, det er akkurat passe absurd og illiberalt til å være et slagord for akademikere ved UiO.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Du kan følge ham på Twitter.
Ingressfoto: Commons/CC
OPPDATERT 30.09.2010
I lys av de pågående forhandlingene, og partenes manglende vilje til å gjøre nedvendige ofre, tar jeg til orde for at USA og EU bruker politisk press for å avstedkomme helt spesifikke, gjennomførebare policy-endringer. Den generelle ideen om en boikott mot Israel er derimot fortsatt like uklok.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen. Nils August Andresen said: @benjamil Og se også her for serien "Hvorfor akademisk boikott fortsatt er en sjaber idé" http://www.minerva.as/2010/06/28/boikott-frihet/ [...]
Du har skrevet en gjennomtenkt og velbalansert artikkel om boicott spørsmålet.
Jeg er enig i det meste.
Dub stiller opp etter hva jeg kan se fem vilkår for at en boicott skal bli god eller effektiv.
Selv om jeg i og for seg kan være enig i de kriteria du nevner, synes jeg likevel at svakheten ligger i at det kan bli særdeles vanskelig for deltakerene i en boicott diskusjon å bli enige om noen av disse kriteria.
Det vil alltid være forskjellige syn. og tilhengere av en boicott vil vel nærmest per definisjon si at når det gjelder deres eget boicott forslag, så vil alle disse kriteria bli innfridd.
Dernest synes jeg vel det bør være et skille mellom statlige boicotter og boicotter i mer privat regi, som eksempelvis universiteter.
Når det gjelder den statlige sektor har som kjent Sikkerhetsrådet fullmakt i følge FN pakten å innføre en boicott under kap. 7 bestemmelsene hvie paktens vilkår er til stede.
Midt Østen er et spesielt komplisert og innviklet emne. Jeg vil tvile meget sterkt på om mange ubefestede post gymnastiaster og forvirrede akademikere har de nødvendige kunnskaper om region og konfliktmønster
til overhodet å ha en kvalifisert mening om dette.
Apartheid konflikten i Sør Afrika var meget enkel i forhold til de religiøse, etniske og statlige forhold vi har med å gjøre i det vi noe unøyaktig kaller Midt Østen konflikten.
Som du er inne på tror jeg det er meget vanskelig å etablere noen meningsfull sammenheng mellom boicott av Sør Afrika og boicott av Israel.
Jeg tror videre det kan bli vanskelig å forklare apartheid sammenbruddet i Sør Afrika med eksistensen av effektive multilaterale sanksjoner.
Våpenboicotten gjorde at Sør Afrika kunne utvikle sine egne våpen hvorav mange var verdensvinnere i sin klasse. Handelsboicotten hadde gjennomgående liten eller ingen virkning. Enkelte av de såkalte “disinvestment” tiltak hadde nok en viss virkning, men nøyaktig hvor meget er omstridt.
Enkelte vil si at sportsboicotten var den mest effektive og det kan være meget i dette.
Forslaget om en egen boicott av produkter fra Vestbredden har den fordel at det er begrenset. Men man kan her lett komme i skade for å ramme palestinske eksportører av eksempelvis grønnsaker og frukt.
Det som gjorde slutt på apartheid regimet i Sør Afrika var at de to hovedaktører, dvs. det sorte ANC og det hvite Nasjonalistpartiet (boerene)
ble enige om at kun forhandlingsveien var mulig. De Klerk og Mandela var i enkelte faser viktige nok, men løsningen lå i prosesser som virket i hele samfunnet.
Det overlegne sørafrikanske maktapparat hadde overbevist ANC om at en geriljakrig i Sør Afrika ikke var mulig.De hvite var på sin side gjennom en lang prosess blitt overbevist om at ei heller apartheid linjen lenger var farbar, blant annet av økonomiske grunner. Kommunismens sammenbrudd var en annen faktor.
Dette er de reelle årsaker til den fredelige løsning av konflikten i Sør Afrika og ikke metafysikk, handelsboicott eller at Mandela eller de Klerk kunne gå på vannet.
I tillegg kommer, som du selv er inne på, at en akademisk boicott i første rekke ville ramme akademikerene og det er i denne gruppen man som kjent finner de fleste kritikere av den nåværende regjerings politikk.
Norske Palestina aktivisters boicott ønsker har utelukkende til hensikt å
massere sin egen “feel good” følelse. Det vil sannsynligvis føre til at flere israelske akademikere på trass vil slutte opp om den sittende regjerings politikk.
Jeg er enig med deg at en løsning ligger fremdeles i en to stats løsning. Dette innebærer at en del av de israelske forhandlingsposisjoner på sikt neppe er holdbare.(Bosettinger, Jerusalem spesielt.)
Men så bør en også anerkjenne at tidligere israelske tiltak for å evakuere erobret land som i Gaza og Sør Libanon ikke førte til øket israelsk sikkerhet, men til rakettregn mot israelske bosettinger.
Ekstreme muslimske grupper ønsker ei heller en to stats løsning, men en omgjørelse av FN`s delingsplan fra 1948, som førte til opprettelsen av
den israelske stat.
Man kan neppe kritisere Israel for at de nøler med å gi opp hele Vestbredden.
Landet oppfatter spesielt den senere tids kritikk mot landet som et forsøk på deligitimisering og isolering og rettet mot å redusere Israels forsvarsopsjoner.
Antakelig vil forhandlinger under amerikansk press på begge parter før eller senere føre frem ,og en form for to stats løsning vokse frem.
Men dette forutsetter mange ting, herunder at den brutte palestinske front igjen vil kunne samle seg.
I den nåværende situasjon ser jeg ingen ting hverken på israelsk eller palestinsk side som kan tyde på at det blir en israelsk/palestinsk stampede
for å komme til forhandlingsbordet.
Men situasjonen kan altså forandre seg. Etter kriser kommer fremgang.
Det er i situasjoner som dette at det bør være i den israelske stats egen interesse å komme på banen med konstruktive forslag. Staten trenger antakelig et godt PR byrå.
Så beklager jeg at denne kommentaren nok ble for lang.
Jeg har aldri noensinne lest et mer naivt innlegg enn dette her, når det kommer til boikott. Jeg har heller aldri blitt eksponert for en mer snever virkelighetsforståelse av både den humanitære, men således også den politiske situasjonen i Midtøsten. Det er enkelt å sitte i Norge og snakke om hvor “illiberalt” det er å gå inn for akademisk boikott av Israel, men når alt kommer til alt og man ser på den politiske situasjonen, vil man forstå at tiden er inne ikke bare for en akademisk boikott, men en fullstendig boikott (dvs politisk, sosialt, kulturelt og til og med sportslig ala BDS) av staten Israel.
Til og med tittelen på din artikkel viser hvor lite du har satt deg inn i denne konflikten her. Man boikotter ikke frihet – man boikotter 60 år med okkupasjon, undertrykkelse og terrorisering av en sivilbefolkning.
Som du selv skriver: “kommer vi dit, og palestinerne for eksempel aksepterer en amerikanskforfattet avtale, mens israelerne forkaster den, da vil jeg være med å diskutere en tøffere linje overfor Israel.”
Det har ikke kommet noen amerikanskforfattet avtale. Men de siste årene så har Israel gjentatte ganger vist en lite vilje til å gå tilbake til “Veikartet for fred” og har til og med vært til hodebry for sin “storebror” i det ovale kontoret. Hva må til før du og dine likesinnede revurderer en (akademisk) boikott? Hvor mye verre må situasjonen i Gaza bli? Hvor mange resolusjoner til må Israel bryte? Hvor mange ganger til må Israel bryte internasjonale lover og regler? Hvor mange flere bosetninger må Israel bygge før det blir aktuelt med boikott?
Du bruker begrepene “moralsk forkastelig” og “uakseptabelt”, men evner ikke å sette deg inn i denne konflikten. Du viser til de forskjellige partene og den historiske utviklingen denne konflikten har tatt, noe som er relevant. Du nevner flyktningsproblematikken, men fortsatt så evner du ikke bare å kalle forslaget om akademisk boikott for “naivt” og “dårlig”, men du greier også skjule deg bak en falsk form av sympati ovenfor den palestinske sivilbefolkningen – ene og alene for at du skal få en form av anerkjennelse.
Det er de facto moralsk forkastelig å ikke være for boikott av regimer som det man har i Israel, særlig i den politiske situasjonen vi befinner oss i. Det å snakke om at Norge utøver press mot Israel gjenspeiler ikke dagens realpolitikk. Hvis det er noe Norge ikke gjør (på grunn av USA) så er det å utøve press mot den israelske regjeringen. Når Støre “ber” Israel om å lempe på den umenneskelige blokaden i Gaza så er ikke noe slikt i mine øyner det samme som å legge “press”. Det er det ikke og det har det aldri vært.
Du kritiserer folk som lar seg styre av det emosjonelle. Noe som igjen viser at du har en meget kald tilnærming til denne konflikten. Selvfølgelig blir man emosjonell når man leser slikt som dette her:
http://www.klassekampen.no/57565/article/item/null/disse-varene-slipper-ikke-inn-i-gaza
Hvem blir ikke emosjonell av slikt?
Hvilken såkalt “demokratisk” høyborg driver på med slikt? Spørsmålet er ikke hvorvidt jeg eller Helle Linné Eriksen eller andre som er for(akademisk) boikott av Israel vil også ha det samme mot regimene i Iran eller Burma eller Sudan for den saks skyld – men hvorfor anti-boikott bermen som for eksempel du på død og liv vil forsvare et regime som bedriver med slike umoralske og brutale handlinger ved å kalle slike forslag for “idiotisk”? For all del boikott Iran akademisk. Jeg har ikke sans for mullahene i Teheran, ergo du vil ikke se meg skrive flere tusen ord med en middelmådig bortforklaring og kalle boikotten “idiotisk”, “illiberalt” og “naivt”.
Når du og enkelte andre (som for eksempel Olavs innlegg på VL selv om jeg har til dels forståelse for Olavs innlegg fra et religiøst perspektiv) greier å produsere slike innlegg og artikler så er det noe som sier meg at den eventuelle “palestinasympatien” eller “krokodilletårene” som enkelte av dere kommer med i ny og ne, er bare med å bekrefte at det er likegyldigheten som er rådende. Man kan skrive “moralsk forkastelig” til man blør fra fingertuppene og man kan skrike “moralsk forkastelig” til man blir hes. Det er først og fremst det standpunktet man tar ovenfor de som handler “moralsk forkastelig” som er det viktigste, ikke den falske moralske indignasjonen man føler.
Samtlige av de fem vilkårene du listet opp snakker for en akademisk boikott av Israel.
http://www.naomiklein.org/articles/2009/01/israel-boycott-divest-sanction
Når skal “mohamed” gå inn for boykott av fasciststaten Saudi-Arabia, boykott av Egypt fordi de har terrorisert og undertrykt kopterne i flere hundre år, og Marokko og Algerie for ditto mot berberne?
Israelhatet brukes som rus, men det er en rus man lett blir avhengig av – og det er kanskje meningen?
B:
Hvorfor skriver du Mohamed med gåseøyner? Artikkelen eller mitt innlegg handler ikke om de nasjonene du nevner. For all del regimet i KSA (House of Saud – kongefamilien) trenger å bli boikottet de også.
Men det er morsomt at du anklager meg for Israelhat, men samtidig nevner ene og alene muslimske land. Kanskje det er vikarierende motiver for det? Hvorfor ikke kalle en spade for en spade? Er det noe grunn til at du nevnte bare muslimske nasjoner?
“man boikotter 60 år med okkupasjon, undertrykkelse og terrorisering av en sivilbefolkning”
Ja, slik kan man se det, som Mohamed. Men det er også mulig å se det slik at man da boikotter det eneste demokratiet i regionen, en nasjon som er omringet av fiender som helst ser den fjernet den fra kartet. En nasjon som faktisk aksepterte en tostatsløsning i 1948 (som araberne avviste), og som siden har blitt angrepet jevnlig av sine naboer, ikke minst av palestinerne. En nasjon som, tross sine politiske feilgrep, kulturelt står nordmenn uendelig mye nærmere enn alternativet. Den norske sofaradikalismens moralske indignasjon på palestinernes vegne er kanskje litt for enkel den også..?
[...] Nils Christian Stenseth (1) og ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen (2), lagt fram nokså grundige redegjøringar for korfor akademisk boikott i deres øyne ikkje er en [...]
Det er nok også viktig å påpeke at Israel er et produkt av sin beliggenhet. I en region hvor aggressiv machokultur og “ære” er rådende. Det er derfor viktig å til en betydelig grad opptre som en vill løshund for å gjøre seg fryktet.
Mentalitetsforskjellen så man når bilder ble vist i tyrkiske medier av israelske soldater som ble overfalt på “fredsflotillaen” og viste svakhet ved å gråte. Israel satt altså på de samme bildene men valgte å ødelegge disse bildene, som faktisk kunne skape sympati og en annen versjon enn den rådende mediaversjonen på den tiden av fredelige hjelpearbeidere som ble brutalt drept av Israel. Israel så det altså som viktigere å ikke vise bilder av redde israelske soldater enn å motbevise vestlig medias bilde av fredsduer på et skip som kun hadde gode hensikter.
Tyrkisk media derimot henvendte seg til et publikum hvor slike bilder ikke skaper sympati men derimot forakt for svakhet i en æreskultur. En kultur som bygger på frykt.
Mohamed:
Du skrev “Men det er morsomt at du anklager meg for Israelhat, men samtidig nevner ene og alene muslimske land”. Jeg kan ikke svare for B, men syns det du skriver er enda mer uvitende enn mange andre ting som har blitt skrevet her. Av alle landene som har krig/terror/elendighet, er jo de fleste faktisk muslimske.Og det er ikke nødvendigvis kun muslimske men de er de mest omtalte ihvertfall. “kalle spade for en spade”? Eh…ja…
Fra den islamistiske synsvinkelen er Israel en “okkupant”. Da handler det ikke om Vestbredden og Gaza men om kjernelandet. En “moderat” utlegning til bruk overfor det vestlige publikumet avgrenser okkupasjonsanklagen til bare å gjelde områder vunnet i forsvarskrig, men det endrer ikke ved at parter som f.eks. Hamas, Iran og Hizbollah m.fl. anser selve Israel som en “okkupasjon”. Signaturen Mohamed argumenterer ut fra den islamistiske synvinkelen. Da begynner “okkupasjon” samme dag Israel oppstår.
Islamismen handler ikke så mye om religion, men mer om land. Islamister bruker navnet “islam” i samme betydning som vi bruker navnet “nasjon”. En viss lov skal gjelde uinnskrenket på et visst utsnitt av jordens overflate, og ingenting er så saliggjørende som å dø i bestrebelsen på at det skal skje. Derfor er islamismen som ideologi suicidal. I dens prisme er døden nærmest det ypperste man kan oppnå – langt bedre enn noen “fredsavtale”, som dessuten ville være å forråde dominans-prosjektet. Dette skriver Hamas da også klart og tydelig i sitt charter. “Fredskonferanser er bortkastet tid” står det der.
De som vil boykotte Israel har valgt side med islamismen – dvs. nasjonalsosialismen. Det er ikke bare helt tilfeldig at det er så stor oppslutning om boykott av Israel blant nettopp sosialister.
Bra, Nils August! God argumentasjon mot boikott generelt, og selv om en skulle være uenig i den, er boikott uansett inkompatibelt med det akademiske ideal.
Mohamed:”Artikkelen eller mitt innlegg handler ikke om de nasjonene du nevner.”
Nei, det stemmer, det handlet ikke om det – det gjør det jo aldri. Det er nettopp dette som ser ut til å være et fellestrekk ved venstresiden og store deler av det muslimske miljøet: man interesserer seg kun for konflikter hvor Vesten i sin alminnelighet og USA og Israel i særdeleshet kan utpekes som den store stygge ulven. Konflikten i Sudan har tatt 300000 menneskeliv på få år. Hvor er demonstrasjonstogene? Ruteknusingen i Storgata? Boykottskriket?
Det er tyst, av den enkle grunn at man ikke interesserer seg for menneskerettigheter som sådan, det eneste som betyr noe er å skrike ut sitt hat til Vesten & Israel. Og i den muslimske verden brukes Israel-Palestinakonflikten som et rusmiddel til å døyve massenes misnøye og lede oppmerksomheten bort fra alt som er galt i egne land. Tenk bare på Egypts blokade av Gazastripen eller Jordans behandling av flyktningene.
Du spør meg hvorfor jeg bare nevner muslimske land, men det gjør jeg da slett ikke. For Egypt er ikke bare et muslimsk land. De kristne kopterne er landets opprinnelige befolkning, men de ble innvadert og kolonisert av araberne. Det samme gjelder forøvrig resten av Nordafrika samt store deler av Midtøsten.
Ang. boykkott av Israel: israelske forskere er på mange områder ledende i verden. Istedenfor boykott burde norske professorer ta seg en tur for å lære litt og oppdatere seg faglig, mye kan tyde på at de ville hatt godt av det. Så kan de jo alltids diskutere palestinaspørmålet i pausen, det er jo det som kalles dialog.
Og det er man jo så usigelig begeistret for i praktisk talt alle andre sammenhenger.
Samina:
På hvilken måte er det jeg skrev “uvitenhet”? Har jeg hevdet det stikk motsatte av det du skrev?
Jeg vil også stille deg følgende spørsmål. Hvor relevant er sivilbefolkningens livssynsbakgrunn i et konfliktrammede land? Hvorfor er livssynsbakgrunnen til sivilbefolkningen plutselig interessant og relevant når det er en muslimsk sivilbefolkning? Selektiv?
Jeg er ikke naiv og jeg har nok kjennskap om verden til å vite at en god del av de nasjonene som er befolket av muslimer (dvs hvor majoriteten er muslimer) er preget av krig, diktatur og menneskerettighetsbrudd. Men når dette er sagt så er de fleste konfliktr på vår klode motivert eller er av politisk/etnisk art. Det vil si “ethnocultural” motiverte konflikter som har lite med religion.
“Since the end of the Cold War, ethnocultural conflicts have become the most common source of political violence in the world and they show no sign of abating” (Kymlicka 1995)
Det at jeg fremhever islamofobien som er latent hos enkelte av de som har kommentert på dette kommentarfeltet er ikke det samme som å fremstå “uviten” til situasjonen på vår klode.
B:
Jeg er ikke uenig med deg på at de konfliktene burde også få fokus. Men jeg er dypt uenig med deg på ditt forsøk på å avfeie kritikk av Vesten og Israel som “hat”. Ja, en del mennesker i “Langvekkistan” hater Vesten, USA og Israel, men en god del av dem har god grunn til det. Selv om hagen min er full med søppel som følge av min egen skyld (diktaturstyrene som man har i de fleste nasjoner i Midøsten), så har man lov til å påpeke og være sint når din nabo kaster mer møkk i din egen hage. Hvis du skjønner hva jeg mener?
Det er helt forståelig at man hater den politikken som en del vestlige nasjoner ledet av USA fører. Det at du prøver å hentyde at dette handler om bare hat er med å vise at du er ikke genuint interessert i å sette deg inn i denne konflikten her eller hva disse menneskene vil.
Jeg syns det er fryktelig det kopterne har opplevd eller hva religiøse minoriteter opplever i en del muslimske nasjoner. Det å sammenligne Saudi Arabia eller Egypt med velfungerende liberaldemokratiske stater i Vesten er et realt skivebom. Det eksisterer ikke menneskerettigheter i diktaturer, skinndemokratier (Iran) og despotiske monarkier (KSA). Det jeg prøver å si er at på dette nivået så er vestlige demokratier høyerestående.
Tro meg du vil ikke gå inn på hvem som har kolonisert hvem. Jeg kan se at du feller noen få krokodilletårer for berberne og kopterne. Men disse befolkningene lever i en bedre tilstand enn indianerne i Nord-Amerika, Mellom-Amerika, aborginerne i Australia og de ørten andre urbefolkninger som har vært utsatt for den “fantastiske” koloniseringen til den hvite mannen…..
Jeg er ikke en som tror at hele den islamske ekspansjonen pågikk fredelig. Eller at alt er fryd og gammen for kopterne. Men sammenlignet med den vestlige kolonialismen, grekerne og romerne så var det fredfullt. Hvis du vil ta den diskusjonen så burde du finne fram historiebøkene. Og husk Æsops fabel om løven og mannen….
“A Man and a Lion traveled together through the forest. They soon began to boast of their respective superiority to each other in strength and prowess. As they were disputing, they passed a statue carved in stone, which represented “a Lion strangled by a Man.” The traveler pointed to it and said: “See there! How strong we are, and how we prevail over even the king of beasts.” The Lion replied: “This statue was made by one of you men. If we Lions knew how to erect statues, you would see the Man placed under the paw of the Lion.”
One story is good, till another is told.
Xebeche skrev:
Fra den islamistiske synsvinkelen er Israel en “okkupant”.
——-Så det vil si at EU, FN og samtlige andre internasjonale organisasjoner, nasjoner etc bruker den islamistiske synsvinkelen når de mener at Israel okkuperer de palestinske områdene? Ser du hvor idiotisk din retorikk er eller trenger du hjelp til å se det?
Jeg har oppi gjennom årene blitt kalt mye rart både av muslimer og ikke-muslimer. Fra kafir til frafalt muslim til radikal feminist. Det sistnevnte er jeg og jeg skjems ikke over det heller. Men islamist – det var noe nytt.
Jeg skal ikke omtale hverken dumhet, naivitet eller uvitenhet.(Men jeg har et Goethe ord på tungen, det er så)
Kun et par ord omn bruk av ordet okkupasjon og okkupant.
Mohamed har ikke svart på Xebeches kommentarer om at mange islamister betrakter hele Israel som en okkuperende stat grunnet hva som skjedde i 1948.
Kort historikk: FN`s delings plan delte det britiske mandatområdet Palestina opp i en jødisk stat og en palestinsk stat.
Jødene deltok dette mens palestinerene/arabiske land derimot ikke.
Det arabiske angrep fulgte dagen etter at Israel proklamerte sin uavhengighet. Det arabiske angrep var ment å kaste jødene på sjøen og tilegne seg jødisk land.
Grunnet denne militære konflikt/krig ble stort antall palestinske innbyggere gjort til flyktninger.
Man kan ikke snakke om en jødisk generalplan for etnisk rensing. Men man kan heller ikke avvise at det forekomn jødiske massakrer av palestinere. (og naturligvis omvendt).
Den jødiske stat er altså et resultat av et FN vedtak.
I dag synes realiteten å være at sterke islamske grupper krever en omkamp dithen at det gamle britiske mandatområdet Palestina skal omgjøres til en palestinsk/muslimsk stat, hvor jødene muligens kan få sin lille flik.
I følge dette syn er altaå Israel en stat som okkuperer et landområde som i sin helhet burde tilfalle arabere/palestinere.
Så til spørsmålet om Israel okkuperer andre arabiske/palestinske landområder.
Som et resultat av de militære konflikter som siden 1948 har rammet regionen ,har Israel i perioder okkupert landområder som Sør Libanon, Gaza , Sinai samt Vestbredden.
Israel trakk seg ut av Sør Libanon, Gaza og Sinai.
Den israelske tilbaketrekking fra Sør Libanon og Gaza ble “belønnet” med et rakett regn mot israelske bosettinger fra ekstreme islamist grupper som Hezbollah og Hamas.
Vestbre4dden ble okkupert under den arabiske angrepskrig mot Israel i 1967.
Området holdes fremdeles okkupert. Sikkerhetsråde4ts resolusjon 242 , som er hovedresolusjonen om 1967 konflikten i FN sammenheng, peker på at Israel skal trekke seg ut av okkuperte områder. (Altså ikke hele området)
For Israel er naturligvis bosettingspolitikken et problem. Av sikkerhetshensyn ønsker også Israel å avklare sine grenser slik at landet slik res. 242 påbyr kan eksistere innenfor sikre og anerkjente grenser.
Nå er det slik at okkupasjoner ifølge folkeretten ikke er absolutt forbudt. Men det forlanges at okkupasjonsmakten skal respektere befolkningen og ikke foreta seg ting som åpenbart krenker denne.
Gjennom bosettingspolitikken kan det anføres at Israel krenker den Geneve protokoll som omhandler sivilbefolkningens rettigheter under krig/okkupasjon.
Men så lenge okkupasjonen ansees som midlertidig har Israel altså visse rettigheter på Vestbredden.
Så bør man også være klar over at FN ikke er en upartisk stat i denne konflikt, men har avfattet mange resolusjoner og vedtak som alle har ensidig brodd mot Israel. Av denne grunn har Israel sine reservasjoner mot Israel og anerkjenner ikke disse vedtak. Formelt er slike resolusjoner og vedtak bare anbefalinger fra FN`s forskjellige organer, med mindre det dreier seg om resolusjoner av bindende karakter som er fattet av Sikkerhetsrådet. (Jfr. den resolusjon som er nevnt før)
Vedtakene fra FN`s tidligere MR komite og også fra erstatter organet FN`s MR Råd er nærmest parodiske i sin karakter.
Det mest positive som nu skjer i regionen er utviklingen nettopp på Vestbredden som både økonomisk og politisk nå synes å gå i riktig retning.
Det palestinske politiet synes å fungere bra og den israelske kontroll ved veisperringene er betraktelig lettere. Også økonomien går bedre
Hvis denne utvikling fortsetter, blir det antakelig lettere for de to parter å komme i forhandlingsposisjon om de store spørsmål.
Det er slike lokale prosesser som vil avgjøre den videre kurs og ikke emosjonelle skrik om boycotter og blokade.
En liten historisk parantes til slutt. Det var Jordans arabiske legion som i 1948 foretok den første okkupasjon av Vestbredden. Den jordanske konge visste da utmerket godt at dette var territorium som i følge FN`s delingsplan skulle tilfalle den palestinske statsdannelse. Hensikten var helt klart å tilegne seg palestinsk land.
Hvis den jordanske konge i tiden mellom 1948 og 1967 hadde ønsket å medvirke til opprettelsen av en palestinsk stat, hadde han strengt talt bare behøvd å knipse med fingrene.
Jeg kan ikke huske at det i hele denne periode var noen “Mohameder” ute og krevde en slutt på den jordanske okkupasjon.
På sin side var Israel både i Camp David forhandlingene i 2000 og i de etterfølgende forhandlinger mellom de to parter i Taba i 2002 villig til å gjøre substansielle innrømmelser om Vestbredden. Dette ble avvist fra palestinsk side, som heller ikke kom tilbake med utfyllende og presiserende spørsmål- Dette var nok en kardinal feil fra Arafats side, selv om en kanskje bør være noe varsom med bombastisk å erklære hvor vidtgående de israelske innrømmelser var, da det såvidt jeg skjønner ikke ble overlevert noen kart. Men flere observatører/deltakere/eksperter synes å mene at det dreide seg om vidtgående innrømmelser fra den israelske side.
@ Mohamed
Det er da verdens merkeligste okkupasjon, er det ikke? Ta Gaza for eksempel. I det tilfellet trekker okkupasjonsmakten seg ut og jevner alle sine bosettelser med jorden, inkludert synagoger. Er det slik okkupanter oppfører seg? Når man forlater et jordstykke “okkuperer” man det? Nå, resultatet av tilbaketrekkingen var at det veltet inn med selvmordsbombere og raketter. 12000 krigsforbrytelser ble det til uten at “israelkritikerne” syntes at det var noe i det de kunne kritisere Hamas for. For alle andre enn islamister er det påfallende. Hvordan vil du forklare at Israel kritiseres for å trekke seg ut av Gaza, mens Hamas ikke kritiseres (eller arresteres) for å bombardere Israelske forsteder?
Mens vi venter på din forklaring kan du få den islamistiske. Det at Israel trakk seg ut av Gaza var selvfølgelig ikke slutten på “okkupasjonen”, ettersom “okkupasjonen” fra den islamistiske synsvinkelen er Israel proper. Først er det Gaza, så er det 73-grensen, så er det 67-grensen, und so weiter inn til den første grensen, som også skal oppheves. Målet med all denne okkupasjonsretorikken er å delegitimere Israel som stat, å omgjøre historien, det (nasjonal)sosialister kaller “historisk rettferdighet”. Som i praksis betyr “historisk hevn”.
Israel er anerkjent av FN. Men FN er ikke anerkjent av islamismen, ettersom totalitære ideologier nødvendigvis ikke kan underordne seg en høyere instans. Israel-Palestina-konflikten er skjæringspunktet for den ideologiske krigen mellom demokratiene og nasjonalsosialismen, etter at Teheran overtok etter Moskva i 1989 (Sovjets kollaps, fatwaen mot Rushdie). De som den gang støttet Komintern støtter nå Hamas.
Nils August Andresen syns jeg skriver bra, men denne gangen bommer han fullstendig. Uten å ville ta standpunkt til om boikott er riktig, ønsker jeg å spørre Andresen hvorfor det er uklokt å diskutere boikott når israelske fagforeninger og butikker nå i over ett år har iverksatt boikott av Tyrkia og tyrkiske varer fordi landet har kritisert den folkerettstridige okkupasjonspolitikken overfor palestinerne.
Xebeche sier at Israel er anerkjent av FN. Dette er riktig, men det er også riktig at Israel ikke har de grensene landet ble tildelt av FN og okkuperer palestinerne i strid med internasjonal rett. Det har Den internasjonale domstolen i Haag, som er et underorgan av FN, slått fast i The Wall-saken. Israel har aldri etter 1948 respektert noe vedtak som er fattet i FN, den ignorer organisasjonen fullstendig og gir inntrykk av å være hevet over den. Det finnes utallige resolusjoner fra UNSC og generalforsamlingen som fordommer okkupasjonen og krever at Israel respekterer Geneve og Haag-konvensjonene i de okkuperte områdene.
Det er ikke uklokt å diskutere – og det er vel akkurat det jeg gjør i denne artikkelen. Derimot mener jeg boikott normalt er uklokt. Det gjelder definitivt akademisk boikott av Israel iverksatt av norske universiteter, men også israelske institusjoners boikott av tyrkiske varer. Det er uklokt fordi det etter mitt skjønn ikke er bygget på en god forståelse av konflikten, fordi det uansett ikke fører noen steder, og fordi det gjør det vanskeligere, ikke lettere, å bidra positivt, også med press, for de internasjonale aktørene som kan spille en rolle i prosessen, og fordi akademisk boikott er imot de verdiene som er hele grunnlaget for akademias stilling.
Jeg må også legge til at jeg synes det er utrolig trist at debattantene ser på konflikten med religiøse briller og aksepterer helt grusomme menneskerettighetsbrudd kun fordi “Israel står oss mye nærmere”. Det gjorde de hvite i Sør Afrika også og hadde det ikke vært for de mange aksjonene så er jeg sikker på at høyresiden hadde støttet apartheid i Sør Afrika fremdeles. Forresten det har kommet ut bok om forholdet mellom apartheidregimet i Sør Afrika og Israel, “Israel’s Secret Relationship with Apartheid South Africa” skrevet av Sasha Polakow-Suransky.
Mohammed:
” man boikotter 60 år med okkupasjon, undertrykkelse og terrorisering av en sivilbefolkning.”
Kan du fortelle meg hvilket område Israel okkuperte i 1950?
Hvem okkuperte Gaza og vestbredden i 1950?
Og anerkjenner du Israels rett til å eksistere?
Olds69
“Tilfeldig gjest” ser ut til å lese bare utvalgte sider av historieboken. Den ikke-reviderte utgaven som vi andre forholder oss til inneholder også den arabiske / islamistiske siden. Når man inkluderer begge sider av krigen – alternativet er like pussig som det er konsensisk – ser man at Israel godtok FNS delingsplan, men det gjorde den andre siden ikke. Fordi “den andre siden” ikke anerkjenner FN overhodet. Når den arabiske siden angriper, ja, da må Israel forsvare seg. Det er ganske normalt at nasjoner gjør det, faktisk finnes det ikke eksemplerpå det motsatte. Disse forsvarskrigene blir av islamister i øst og Vesten utlagt som “Israelsk aggressjon”. Israel blir “imperialist” ved å føre forsvarskrig. Mens angrepsmaktene i k k e blir imperialister ettersom de, ifølge islamistisk newspeak, “forsvarer seg”.
Sør-Afrika er et propagandatrick i denne sammenheng. Det er ingen relevans mellom Apartheidideologien og Israel-palestina-konflikten.
Mohamed:”Jeg er ikke en som tror at hele den islamske ekspansjonen pågikk fredelig. Eller at alt er fryd og gammen for kopterne. Men sammenlignet med den vestlige kolonialismen, grekerne og romerne så var det fredfullt”
Nei, det foregikk ikke fredfullt i det hele tatt. Det foregikk nøyaktig like blodig og voldelig som den hvite manns koloniseringer. Islam ble utbredt med sverd og tvang, slik også kristendommen ble. Et kritisk blikk på egen historie ville hjelpe den arabiske verden fremover. Å kvitte seg med apartheidlovene som gjør ikke-muslimske minoriteter til annenrangs borgere kunne være et første skritt.
@B
Du skriver:
“Å kvitte seg med apartheidlovene som gjør ikke-muslimske minoriteter til annenrangs borgere kunne være et første skritt.”
Hvilke land sikter du til her egentlig? Antar at du sikter til dhimmi-lovene i klassisk islamsk lov. Men såvidt jeg vet er det ikke et eneste land som i dag bruker dem. Skal ikke uttale meg for sikkert om Saudi-Arabia og Afghanistan under Taliban, men av de rundt 60 muslimske landene i verden er det max. 1-2-3 som fortsatt bruker dhimmi-lover.
Spørsmålet når det gjelder trosfrihet i dagens muslimske land gjelder først og fremst retten til å konvertere: I de fleste muslimsk-dominerte land er det svært vanskelig for en muslim å konvertere til en annen religion, selv om det i en del land er juridisk tillatt.
Selvfølgelig er det også en del land hvor minoriteter har det vanskelig, slik som koptere i Egypt. Men undertrykkelse av minoriteter et universelt fenomen som ikke er spesielt koblet til islam.
Rolf O Berg:
Du har vel også fått med deg hva Goethe så om sannheten (veritas)? La meg friske ditt minne. “Kunnskap blir bare funnet i sannheten”.
Du formidler ut ifra det som skjer ut som vesentlig kunnskap om denne konflikten – ulikt en del som velger side uten å ha satt seg inn i konflikten. Dette gjelder både gladkristne sionister som reiser ned til Israel for å hjelpe IDF til prepubertale blitzere som har tatt til seg palestinasaken som deres eiendom.
Konflikten vi diskuterer er kanskje kompleks, men også særdeles enkel å forstå. Jeg vil først avklare mitt synspunkt. Det er ikke fordi noen tror jeg er en islamist (noe jeg ikke er – hvis jeg er noe så er det anti-islamist). Eller fordi jeg er en muslim eller fordi jeg er en sosialdemokrat (en som tilhører venstresiden) at jeg ser på meg selv som en palestinavenn. Men det er fordi jeg er et menneske at jeg ser på meg selv som en palestinavenn. Det er det menneskelige og den kunnskapen jeg har om denne konflikten som får meg til å være en palestinavenn. Når dette er sagt – så er jeg ikke “fanatisk” partisk.
Litt over et år siden så leste jeg en fremragende bok skrevet av den israelske forfatteren Amos Oz (digresjon: som jeg fortsatt den dag ikke skjønner hvorfor han ikke har fått Nobelprisen i litteratur). Boka var fire forelesninger som han og hans palestinske kollega Izzat Al-Ghazzawi holdt i Munich. Oz og Al-Ghazzawi tar opp noe som kjennetegner denne konflikten (Al-Ghazzawi kaller det for “blodets vei”). Blodets vei er det begge befolkninger (mer eller mindre) har valgt de siste 60 årene. Det er “blodets vei” som stopper palestinerne og israelerne til å inngå kompromisser. Fordi ifølge Amos Oz og jeg må bare sitere dette her – så er det kompromisser som er med å skape fred og som er med å fjerne fanatismen.”Jeg inngår kompromisser. Jeg har sterk tro på kompromisser. Jeg vet at ordet kompromiss har et forferdelig ry i idealistiske kretser i Europa, særlig blant de unge. Et kompromiss blir betraktet som mangel på integritet, mangel på moralsk ryggrad, mangel på konsekvens, mangel på ærlighet. Kompromisset stinker, kompromisset er uhederlig. Ikke i mitt ordforråd. I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser. Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død.”
- Amos Oz
Izzat Al Ghazzawi sier følgende:
“Det har vært insistert mye på denne tanken om det normale som er i konflikt med det abnorme. Kanskje vår regions patologi trenger mye hjelp fra verden utenfor. Mens israelerne trenger fred, trenger palestinerne en frigjøring, og det finnes en pris som må betales for begge deler, både fred og frigjøring. De to folkene må bestemme hvilken pris de skal betale: blod eller kompromiss. Vi kjenner alle veien til blod. Den ulykken vi opplever i dag, gir oss en svært klar ide om det. vi må prøve ut veien til kompromiss; men inntil vi bestemmer oss for det , vil de uskyldige lide, og lederne vil øke sine forbrytelser ytterligere.”
Boka heter for øvrig “”Hvordan helbrede en fanatiker”/”How to cure a fanatic” for de som er interessert. Det er en samling av forelesninger som tidligere nevnt. Det handler om hvilke måte litteraturen kan være med å skape fred i denne endeløse konflikten. Viktig moment: Kompromisset skal ikke være i bekostning av den ene befolkningen, ergo jeg anser ikke den politikken Israel fører eller det som står i charteret til Hamas som et forsøk på å fjerne fanatismen og gjøre veien til en varig fred i Midtøsten til en realitet.
Jeg anerkjenner israelernes lidelser. Det at en del israelere lever i konstant frykt fra rakettangrep er noe jeg anerkjenner. Jeg finner den slags angrep mot sivile mennesker for umenneskelig og barbarisk. Jeg fordømmer selvmordsbombing og jeg er ikke tilhenger av Hamas (jeg har kritisert Hamas foran muslimske og ikke-muslimske tilhengere). Jeg har ikke heller sans for korrupte PLO. Men det er et ubestridelig faktum at den parten som er sterkest og som i realiteten har påberopt seg for å være den eneste demokratiske staten i Midtøsten har et betydelig ansvar for at situasjonen i Midtøsten er slik den er. Vi kan diskutere utmattelseskrigen (uavhengigetskrigen), seksdagerskrigen, Yom Kippur, første intifadaen og den andre intifadaen til vi blir blå og gul (det vil ikke vises på meg, hehe). Men det handler om hvordan “ståa” er idag!
Det er viktig at man har historisk innsikt i konflikten. Men denne historiske innsikten forandrer ikke det faktumet at palestinerne er p.d.d den største flyktningsgruppen i verden. Denne historiske innsikten eller FNs-delingspolan forandrer ikke det faktumet, som den tidligere amerikanske forsvarsministeren sa: We’ve had 50 years of assault on Palestinian rights. I think they are the most terrorized… at least with the Iraqi people…. They’re the most terrorized people on earth… and have been for so many years. Practically every Palestinian lives in constant harassment, threat of violence, humiliation, It’s been that way for a long long time….” -
Når alt kommer til alt så er det der dette handler om. Vil du anerkjenne palestinernes lidelser og den uretten man har begått mot dem og man begår mot dem. Jeg vil ikke diskutere Jordans okkupasjon av palestinske områder. Det at du på en eller annen måte vil gå inn på det der er et forsøk på å tåkelegge diskusjonen. Hvorfor skal vi diskutere en historisk okkupasjon når vi snakker om den nåværende okkupasjon?
Du skriver at jeg ikke har svart på Xebeches spørsmål – noe jeg har gjort. På lik linje som kahanister har en våt drøm Eretz Israel (Stor-Israel) så finnes det islamister (som har tatt over stafettpinnen til pan-arabister) som mener at Israel okkuperer ikke bare Vestbredden og Gaza, men alt. Jeg er selvfølgelig uenig med dem. Jeg støtter slik grensene var før 1967. Det gjør de fleste palestinerne også. Israel er en realitet. Israel er en stat som eksisterer. Så å snakke om at Israel skal fjernes fra kartet er ikke bare absurd, men også utenkelig. Derfor er jeg uenig med islamistene. Men det å fornekte det at Israel okkuperer palestinske områder er ikke å fremstå som anti-islamist, men å være blottet for sannferdighet. Det går an å si det som det er – selv om man støtter den “demokratiske” parten mot de “onde islamistene” (som om alle palestinere var islamister).
Det neste du nevner den palestinske flykningsproblematikken – veldig kort. Hvorfor går du ikke mer inn på dette? Den palestinske flyktningsproblematikken er med å vise at Al Nakbas ettervirkning er en realitet for mange palestinerne. Over 700000 palestinerne ble fordrevet fra sine hjem og over 400 landsbyer og tettsteder ble delvis eller helt jevnt ned av israelske styrker (Haganah). Hvorfor hopper du glatt over dette? Er det vanskelig å grave så dypt i historien?
Det neste du nevner er islamske grupper igjen. Du bruker en retorikk som er klassisk for sionister. Du snakker som om palestinerne er bare en gruppe av pan-arabister (som man gjorde før) eller en gruppe islamister. Fordi du vil ikke erkjenne at palestinere flest er sivilbefolkning. På den måten så viser du uredelig tilnærming til konflikten. Du snakker også om forskjellige avtaler (Camp David og Taba-samtalene). Vi kan også ta med Oslo-avtalen. Det som kjennetegner samtlige avtaler er at Israel har aldri i realiteten anerkjent palestinerne som en sivilbefolkningen og en likestilt part, men PLO som en part. Hva er grunnen til det? I en forhandlingsrunde mellom Norge og Sverige og Sverige bare anerkjenner AP (istedenfor det norske folket) ville dette vært en rettferdig premiss å ligge til grunn for den videre forhandlingen eller? Kan du svare på det? Er det riktig av Israel etter all den tiden ikke greier å anerkjenne palestinerne som et folk, men bare gå til forhandlingsbordet (når de i ny og ne gjør det) med PLO som part? Dette er en av grunnene til at Edward Said kritiserte Osloavtalen for eksempel – hvis jeg ikke husker feil.
Du skriver (jamfør “beskyldningene” om okkupasjon): I følge dette syn er altså Israel en stat som okkuperer et landområde som i sin helhet burde tilfalle arabere/palestinere.
Nei, det er ikke ifølge et bestemt syn – men ifølge det internasjonale synet – selv om du senere igjen viser et klassisk argument om at FN er partisk i denne konflikten. Dettte med å undergrave FNs autoritet er vanlig blant israelvenner og sionister. Jeg er ikke enig med alt FN gjør eller de resolusjonene de fremmer – men FNs syn er mer autentisk og holdbar enn det synet som gladkristne sionister eller israelvenner eller islamister på den andre siden skulle hatt. Det er ikke heller alle de nasjonene som sitter i MR som har “rent mel i posen” når det kommer til demokrati og menneskerettigheter. Min mantra i dette tilfelle (og som alltid er enkel): two wrongs doesn’t make a right
Israel okkuperer palestinske områder. Du kan prøve å bortforklare dette her så mye du vil – men virkeligheten viser noe annet enn det du vil.
Det neste du nevner er bosetningspolitikken. Du skriver at “okkupasjon” er ikke lov ifølge Genevekonvensjonen. Men Genevekonvensjonen oppmuntrer heller ikke til okkupasjon. Det GK dette tilfelle snakker om er de forpliktelsene den okkuperende makten har ovenfor den okkuperte parten. Det vil si når okkupasjonen er de facto (har funnet sted og finner sted). Så å snakke om at okkupasjon er fritt fram som du hentyder blir tragikomisk. Du skriver også at den okkuperende parten må ta av seg den okkuperte sivilbefolkningen (har ansvar for deres ve og vel). Dette er riktig. Da vil jeg stille deg følgende spørsmål – har Israel tatt av seg sivilbefolkningen i Gaza og Vestbredden? I Gaza så har de bygget det som er (og jeg vet du og dine likesinnede hater veritas) per se verdens største innedørsfengsel. Hva vil dette her si når man ser på Genevekonvensjonen? Når den okkuperende makten regner ut hvor mange kalorier den okkuperte parten trenger avhengig av alder og kjønn? Er dette moralsk forsvarlig? Du erkjenner at de bryter protokollene men du er så frekk nok til å kalle en okkupasjon som har vart flere tiår for “midlertidig”. Hvor lenge er “midlertidig”?
Du hevder alt går bedre i Vestbredden. Realiteten er noe helt annerledes. Arbeidsledigheten er fortsatt høy blant palestinerne. Og over 40 % lever i fattigdom.
For øvrig så er det vel greit at alt går til ad undas i innedørsfengselet Gaza så lenge det går “bedre” i Vestbredden? Det andre du glemmer er bosetningspolitikken til Israel har blitt mye mer aggressiv i Vestbredden de siste 18 månedene. Så fortell meg hvor alt går “bedre”?
Du skriver: Det er slike lokale prosesser som vil avgjøre den videre kurs og ikke emosjonelle skrik om boycotter og blokade.
Emosjonell? Som jeg skrev i tilsvaret til artikkelen (Nils August Andresen):
Du kritiserer folk som lar seg styre av det emosjonelle. Noe som igjen viser at du har en meget kald tilnærming til denne konflikten. Selvfølgelig blir man emosjonell når man leser slikt som dette her:
http://www.klassekampen.no/57565/article/item/null/disse-varene-slipper-ikke-inn-i-gaza
Hvem blir ikke emosjonell av slikt? I fare for å bli beskyldt for å komme med en klisje så er det på tide å sitere Arnulf Øverland: “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”
Det er det emosjonelle som gjør oss mer humant. Den dagen du mangler det emosjonelle og er styrt av likegyldighet som ifølge Elie Weisel det motsatte av kjærlighet, er den dagen du burde for alvor være bekymret. Det skulle bare mangle at man ble emosjonell i dette tilfelle. Fordi når alt kommer til alt så er vi først og fremst mennesker. Alt det andre er bare med forme vår identitet (kristen eller muslim, mann eller kvinne, palestinavenn eller israelvenn etc).
PS: Hvilke lokale prosesser er det du snakker om for øvrig? Slike som dette her(?): http://www.haaretz.com/news/national/settlers-threaten-to-forcibly-evict-east-jerusalem-palestinians-1.297871
Xebeche:
Du har fått en forklaring og du skal få en enda mer utfyllende etterpå. Jeg får si det som vi “onde islamister” sier – InshaAllah! Men jeg vil først fremme et ønske om at du slutter å blande inn alsakens andre konflikter og hendelser i dette her. Hva har Rushdie-saken eller de teokratiske suppegjøkene i Iran med dette her?
PS: “Sataniske vers” er litterært sett ok roman, men hvis du vil ha en skikkelig leseropplevelse så burde heller lese “Midnattsbarn”.
Jonas H:
Jeg glemte å besvare ditt svar. Jeg visste ikke at Norge har innedørsfengsel i Finmark siden ifølge deg vi åpenbart er “kulturelt” sett nær Israel? Demokrati er halvfull kopp hvis den bestemte staten ikke følger menneskerettighetene også. Demokrati og menneskerettighetene er to sider av samme sak. Norge er ikke kulturelt sett eller politisk sett nær den nåværende Netanyahu-regjeringen eller Israel. Ja, Israel er en sekulær nasjon på lik linje som Norge. Men det er der likheten mer eller mindre slutter.
Olds69:
Jeg anerkjenner Israels rett til å eksistere ifølge 1967-grensene. Men ikke i bekostning av den palestinske sivilbefolkningen rett til suvernitet og en stat. Israel okkuperer aktivt Vestbredden og fører en aggressiv bosetningspolitikk. I tillegg så okkuperer Israel Gaza til dels ved å ha laget en innedørsfengsel.
Mohammed:
Du glemte et par spørsmål:
” man boikotter 60 år med okkupasjon, undertrykkelse og terrorisering av en sivilbefolkning.”
Kan du fortelle meg hvilket område Israel okkuperte i 1950?
Hvem okkuperte Gaza og vestbredden i 1950?
Olds69
@ Mohamed
“Hva har Rushdie-saken eller de teokratiske suppegjøkene i Iran med dette her?”
Jeg synes det er litt pussig spørsmål. Hva ville det vært av den nåværende krigen hvis ikke det var for “de teokratiske suppegjøkene”, dvs. totalitaristene?
I hvert fall noe helt annet. Det som i din verden kalles “teokratiske suppegjøker” er for andre hardbarka nasjonalsosialister. Prestestyret er ideologisk sett nasjonalsosialistisk. Behandlingen av homofile, jøder og dissidenter er den samme som i den tyske utgaven.
I et annet innlegg skriver du om alle de landflyktige palestinerne. Grunnideen er at hvis noen fordrev bestefaren din, så har du rett til å få det han mistet. Når har man sett det prinsippet realisert i form av jord? Hvor mange dansker kan i dag gjøre krav på land i Skåne ved å vise til historiebøker? Sosialismen, og dens mest tiltrekkende tanke om “historisk rettferdighet” er en revansjistisk ideologi.
Regner med at du da er imot boikott av Cuba? Ingen av kriteriene dine vil tilsi at en slik boikott er legitim.
Xebeche:
Dette begynner å bli en smule latterlig. Du sammenligner vel ikke den systematiske fordrevelsen av det palestinske folket i 1948 (Al Nakba) med det du kaller for dansk “krav” av Skåne ?
Det er akkurat en slik retorikk som ikke overrasker meg lengre i denne diskusjonen.
Det er vel ikke akkurat palestinerne som bruker religiøse skrifter for å legitimere sin rett til å bo der……
Olds69:
Det er alltid morsomt at folk kommer med spørsmål som de allerede har svaret på. Israel okkuperte ikke noe i 1950. Les setningen i sin helhet. Israel okkuperte palestinske områder fra 1967. Det vil si 43 år siden. Blir det noe bedre at det er 17 år seinere?
@ Mohamed
Som du skriver var det en sammenligning, ikke et argument. Argumentet er at den islamistgiske nasjonalsosialismen er det enkeltfenoment som har ødelagt mest for palestinerne. Gudene vet vel ikke engang hvor mange mennesker som gjennom tidene er blitt fordrevet hver gang grenser er blitt flyttet. Dette var de naturligvis klar over hver gang de angrep Israel. Så hvordan kan det ha seg at arabiske stater ødelegger alt for palestinerne? Den første grensedragningen var jo uendelig mye mer fordelaktig enn det som en eller annen gang blir den endelige grensen. Faktisk må man si at selv om et Palestina i morgen ble etablert etter grensen i 1948 ville palestinerne være konfliktens store tapere, etter å ha kastet bort nesten fire generasjoner på et forfeilet antisemittisk prosjekt; det som kanskje best illustreres av Yusuf Al-Qaradawis våte drøm om “et nytt Holocaust”. Det er denne “drømmen” som driver verket på den arabiske siden i forholdet til Israel. Forestillinger om at nasjonalsosialismen vil tilgodese arabere på noe som helst tidspunkt (få tilbake land, osv.) blir sterkt motargumentert av det faktum at levestandarden for folk i disse diktaturene er lavere enn for selv palestinerne i Gaza.
Yassir Arafat beskyldte en gang Kuwait for å behandle palestinere verre enn Israel gjorde. Det ble fort glemt. Men sannheten er nok den at alle de arabiske diktaturene behandler selv sine egne befolkninger dårligere enn Israel “behandler palestinerne”. Hvordan kan det være at disse landenes massivem daglige brudd på Menneskerettighetene får passere så ubemerket at disse regimene blir utpekt av FN til å forvalte Menneskerettighetsinstitusjonen?
Du skriver at Israel okkuperte palestinske områder i 1967. Det er nettopp den islamistiske narrativen. Som jeg skrev tidligere kaller man det “okkupasjon” fordi Israel proper er okkupasjonen. I tillegg omtaler denne utlegningen Israels selvforsvar som “angrep”, noe det jo bare kan være sett fra den krigende motpartens synsvinkel. Et lite wikipediasitat bekrefter det jeg sa om Israel proper som den fundamentale problemstillingen, og ikke Gaza eller Vestbredden:
Following numerous border clashes between Israel and its Arab neighbours, particularly Syria, Egyptian President Gamal Abdel Nasser expelled the United Nations Emergency Force (UNEF) from the Sinai Peninsula in May 1967.[17] The peacekeeping force had been stationed there since 1957, following a British-French-Israeli invasion of Egypt which was launched during the Suez Crisis.[18] Egypt amassed 1,000 tanks and nearly 100,000 soldiers on the Israeli border[19] and closed the Straits of Tiran to all ships flying Israeli flags or carrying strategic materials, receiving strong support from other Arab nations.[20] Israel responded with a similar mobilization that included the call up of 70,000 reservists to augment the regular IDF forces.[21] On May 30 Jordan and Egypt signed a defense pact. The following day, at Jordan’s invitation, the Iraqi army began deploying troops and armored units in Jordan.[22] They were later reinforced by an Egyptian contingent. On June 3 Egypt’s Commander-in-Chief issued an order for the day to his troops in Sinai which referenced the importance of “Holy War” and the reconquest of “the plundered soil of Palestine.”[23]
http://en.wikipedia.org/wiki/Six-Day_War
“The plundered soil of Palestine”. Det er et utsagn fra den siden som ikke anerkjenner FN. Og dessuten kaller Menneskerettighetene “kristen imperialisme”.
Mohamed: Jeg forstår ikke fengselsmetaforen din. Men jeg er rimelig sikker på at demokrati og “menneskerettighetene” ikke er samme sak. Det er bare liberalere som tror det, og de har, såvidt meg bekjent, ingen patent på begrepet.
Det må stå ekstra dårlig til med generell kunnskap om verden og samfunn hos deler av ansatte ved UIO.
Det har bodd jøder i Israel siden tidenes morgen.
Jødedommen er den eneste av de gamle høykultrurene fra oldtiden som har overlevd.
Kanskje overlever den også UIO.
Arabere er kommet til den palestinske området i de senere år- blant annet for å ta arbeide på mønsterbrukene til jødene.
Jødene er fortsatt bærere av gammel sivilisasjon i midtøsten- etter islam med sin ukultur og voldstradisjoner begynte å dominere fra 800-tallet.
Jonas H:
Min “fengselsmetafor” er en virkelighet for sivilbefolkningen i Gaza. Jeg vet det er vanskelig for en som lever i den idylliske og fredfulle nasjonen i Nord som Bjørnson kalte “Land mod den evige Sne”, har vansker med å forestille seg noe slikt (dvs tilværelsen til den gjengse palestineren i Gaza). Men å innta en slik pervers og likegyldig holdning som du gjør når du sammenligner “kulturen” man har i Norge med Israel er i seg selv kritikkverdig. Hvis det finnes noe likhet mellom Norge og Israel så er det at begge nasjoner er sekulære. Men gjett hvilke andre nasjoner som er/var sekulære – Nord Korea og det tidligere Sovjetunionen. Men det betyr vel ikke nødvendigvis at de nasjonene deler “kultur” med Norge eller hva sier du?
For å forstå fengselsmetaforen les B’Tselem og HaMokeds rapport:
“For the past four and a half years, Israel has severely restricted freedom of movement to and from the Gaza Strip. These restrictions further strangled the Gaza Strip, so much so that the area resembles one gigantic prison. Israel’s policies have reduced many human rights – among them the right to freedom of movement, family life, health, education, and work – to “humanitarian gestures” that Israel sparingly provides”
http://www.btselem.org/english/Publications/Summaries/200503_Gaza_Prison.asp
Når det gjelder det andre momentet. Jeg skal formulere meg på nytt. Jeg har ikke snakket om monopolisering av “menneskerettigheter” eller “demokrati”. Det jeg påpekte er det innlysende. Et demokratisk samfunn – dvs liberaldemokratisk samfunn er ikke et fullverdig (liberal)demokratisk samfunn hvis menneskerettighetene er ikke bare implementert i samfunnet, men også effektuert. Man kan ikke tro at et demokrati er det eneste som kjennetegner siviliserte samfunn. Det at samfunnet effektuerer menneskerettighetene er også et vitalt kriterium. Jamfør hvorfor demokrati og menneskerettigheter er ikke nødvendigvis en og samme ting – men to ting som er komplementære.
politisk ukorrekt:
Man skal være forsiktig med å anklage andre for å være “historieløs” når man selv ikke har kjennskap til historien om Midtøsten. Man kan være uenig og kritisere akademikere fra UiO eller andre norske utdanningsinstitusjoner som støtter akademisk boikott av Israel, men det gjøres ikke ved å fornekte den palestinske sivilbefolkningen deres historisk rett i Palestina/Israel. Det du kommer med er et klassisk sionistisk argument. Det at man sier at dagens palestinske sivilbefolkning er arabiske innflyttere når historien tilsier det stikk motsatte……
“Palestinernes historiske rett” er ikke et begrep som er anerkjent i den arabiske verden. De arabiske og islamistisk statene / organisasjonene blåser i palestinerne; de bruker dem kanonføde og selvmordsbombere i krigen mot fenomenet Israel. Ikke for å “vinne land” tilbake til en eller annen årstallsgrense. Det er selve eksistensen av Israel som er problemet for islamismen, ettersom denne utløper av nazismen. Hvis det ble fred i morgen vil det uansett være en fred hvor palestinerne har tapt absolutt alt. De som har tapt det for dem er den arabiske / islamistiske siden. Hamas skryter åpent om “folkets offervilje” hver gang det lykkes dem å lokke et Israelsk missil inn i en boligblokk, for eksempel.
Det er ellers påfallende stille fra palestinavennenes side i forhold til tortursentrene og henrettelsene i Gaza. Ja, selv ikke Hamas’ bulldozere fremkaller så mye som et lite host når de jevner palestinske hus med jorden. Denne tausheten kan bare forklares med at “palestinavenner” er islamister.
[...] dilemmaer Jeg har tidligere skrevet kritisk om forsøk på å demonisere Israel, og de stadige forslagene om boikott av den ene eller annen art som preger debatten. Slike forslag er stort sett urimelig. Israel står [...]