Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

DEBATT: Dagens pressestøtte er konkurransevridende og gir direkte økonomisk insentiv til å prioritere papir fremfor nett. Vi trenger ikke avisdød, men avisendring.

– Bidragsyterne til nyhetsflyten på nett er eksisterende papiravisredaksjoner. Det er få rene nettavisredaksjoner, og de går ikke godt. Slik vil det forbli i lang tid fremover, mye lenger enn mange tror.

Det sa Harald Solberg, direktør i Dagsavisen, da han ble intervjuet av Minerva i mai. Solberg uttrykket flere ganger i intervjuet at det er papiravisene som produserer nyhetene og er mest kreative. Han mener derfor at papiravisene fortjener fortsatt pressestøtte, og at de (til tross for sin fantastiske evne til innovasjon) trenger den for å overleve.

Nettavisers kvalitet: Høna og egget
Det stemmer at mange nettaviser i dag er rene kopier av papiravisen i samme mediehus. Ifølge Nettavisundersøkelsen er selv journalister misfornøyde med sine egne avisers nettutgaver. Diskusjonen om hvorvidt nettaviser i dag representerer et verdifullt bidrag til samfunnsdebatten, er imidlertid en diskusjon om høna og egget. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?

Det ikke nødvendig å vente 20 år før vi gjør drastiske endringer. Verden er allerede blitt annerledes.

– Pressestøtten favoriserer trykte aviser som viktigere enn andre medier, og har virket konkurransevridende, sa Even Trygve Hansen, administrerende direktør i Den Norske Fagpresses Forening, på en høring med Mediestøtteutvalget.

Utvalget skal nå evaluere dagens pressestøtte og legge frem forslag til en ny mediestøtte innen 1. januar 2011. Endringen fra “pressestøtte” til “mediestøtte” er ikke tilfeldig, men dreier seg om debatten om eventuell støtte til nettaviser.

– Vi kan ikke legge om ordningen nå fordi samfunnet blir annerledes om 20 år, sa Solberg på spørsmål om statlig støtte burde brukes for å øke kreativiteten på nettet.

Jeg er journalist i en av Norges få rene nettredaksjoner, E24; Solberg er direktør for den avisen som mottar mest støtte i dag. Ingen av oss kan vurdere pressestøtten helt objektivt. Men etter mitt syn er det ikke nødvendig å vente 20 år før vi gjør drastiske endringer. Verden er allerede blitt annerledes.

Partipressestøtte
Dagens system for pressestøtte ble opprettet på 1960-tallet for å sikre politisk og geografisk differensiert dagspresse og hindre at hele annonsemarkedet gikk til noen få aviser. Siden da har norsk media gjennomgått store endringer som designerne av det opprinnelige pressestøttesystemet umulig kunne forutse rekkevidden av.

Pressestøtten ble til under partipressen, mens aviser fortsatt regnet seg selv som talerør for spesifikke partier. Lokalt avismonopol betydde altså lokalt politisk monopol på nyhetsdekning, noe som er et langt mer alvorlig demokratisk problem enn avismonopol i seg selv.

Solberg sier at Dagsavisen fortsatt er en venstresideavis, men sammenlignet med partipressen er dagens aviser objektive.

I dag går mesteparten av den direkte produksjonsstøtten til såkalte meningsbærende aviser, som Dagsavisen, tilsynelatende for å sikre fortsatt politisk differensiering. Solberg sier at Dagsavisen fortsatt er en venstresideavis, men sammenlignet med partipressen er dagens aviser objektive. Vi finner i større grad politisk vinklede nyheter i politiske blogger og mindre tidsskrifter enn i tradisjonelle nyhetsredaksjoner og store mediehus.

Selv de som skapte pressestøtten betviler den derfor i dag:

– Ordningen ble innført i 1969 som en rent politisk støtte. Det dreide seg om å sikre flere aviser på hvert enkelt sted, men det viktige her er at det dreide seg om aviser med forskjellig politisk grunnsyn. Etter hvert som partipressen ble avviklet, falt etter mitt syn grunnlaget for statsstøtten bort, sa Einar Olsen, en av arkitektene bak pressestøtten, til Journalisten i fjor.

I 2007 intervjuet jeg Svennik Høyer, professor emeritus ved Institutt for Medier og Kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Høyer, som har evaluert pressestøtten ved flere anledninger og skrevet om partipressens vekst og fall, oppfattet i utgangspunktet pressestøtten som midlertidig. Subsidiene skulle korrigere skjevheter i markedet i påvente av en mindre politisk avhengig presse, trodde han. Men så forsvant den aldri.

Ingen skjør organisme
Det er på tide å slutte å snakke om pressestøtten som et perfekt fungerende system som vi for all del ikke må klusse med. Pressestøtten er ikke – slik Mentor Mediers konsernsjef Helge Simonnes mener – “en skjør organisme” eller “et sårbårt økosystem”. Den er en pragmatisk ordning, et resultat av historiske tilfeldigheter og politiske prioriteringer.

Mediestøtteutvalget mener selv at det ikke er deres oppgave å holde spesifikke aviser i live. Å ha mange aviser er ikke et mål i seg selv. Poenget har alltid vært å gi leserne tilgang til en variert og balansert nyhetsdekning. Slik skulle staten oppfylle det som i Grunnloven kalles infrastrukturansvaret: å legge til rette for en opplyst og åpen offentlig samtale.

Solberg sier selv at pressestøttens viktigste oppgave er “å sikre meningsmangfold, det vil si at vi i det norske demokratiet bør og må ha en presse der mange ulike synspunkter kan delta i den offentlige samtalen”.

Nettavisundersøkelsen fra 2008 viser at lesere anser nettavisdebatten som den viktigste samfunnsdebatten. Pressestøtten får et alvorlig legitimitetsproblem hvis den ikke støtter den samfunnsdebatten leserne synes er viktigst.

Ikke bare for unge
Solberg avfeier nettdebatten ved å si at det bare er de unge som synes nettet er vesentlig: – Skal én aldersgruppe definere folk flests mediebehov? Jeg vil ikke si at man oppfyller Grunnloven ved å definere regelverksutvikling etter yngre lesere, sa han til Minerva.

Ja, det var spesielt mange unge i Nettavisundersøkelsen som mente nettet var viktigst. Samlet mente likevel flertallet av respondentene, uavhengig av alder, at nettdebatten var viktigere enn papiravisdebatten.

Journalistene mente papirleserne stort sett var enige med Dagsavisens politiske synspunkter, men på nettet var mange uenige og sa klart fra om det. Meningsmangfold, altså.

En metodesvakhet i Nettavisundersøkelsen var at ordet «nettdebatt» ikke ble nøyaktig definert. Det kan være de ulike respondentene hadde forskjellig oppfatning av hva nettdebatt egentlig innebærer. For noen assosieres nettdebatt med anonyme og usaklige kommentarer tilknyttet nyhetsartikler i nettaviser.

Det er en verden av forskjell mellom kommentarfelt og den samlede debatten som finnes på nettet. Da mener jeg Twitter, blogger, Facebook, nettforum OG kommentarfelt. For ikke å snakke om nettsider som Minerva.

Meningsmangfold på nett
Nå har Solberg helt rett i at man ikke skal basere for mye av sin strategi på én undersøkelse. Når det gjelder offentlig debatt – ikke bare kommentarjournalistikk fra avisen til leseren, men reell meningsutveksling mellom aktører i og utenfor avisen – egner imidlertid nettet seg spesielt godt.

Terskelen for leserdeltagelse er langt lavere enn på papir. Lenking gir mulighet til å koble innleggene i en løpende debatt sammen. Interaktivitet oppfordrer til debatt. Deling av artikler gjennom sosiale medier er i seg selv et uttrykk for lesernes meninger.

Dagsavisen.no har egentlig forstått dette. Nettavisen nedprioriterer krim og ulykker til fordel for kommentarjournalistikk og saker som den lille nettredaksjonen tror leserne ønsker å debattere. Når Dagsavisens tre nettjournalister skanner NTB, er de på jakt etter stoff som leserne kan ha meninger om. I valg av inngangstekst leter journalistene etter et provoserende sitat som leseren kan reagere på, eller et spørsmål som leseren kan svare på.

Da jeg intervjuet disse nettjournalistene i november 2009, mente de at nettdebatt trakk andre lesere til Dagsavisen enn det papirutgaven gjorde. Journalistene mente papirleserne stort sett var enige med Dagsavisens politiske synspunkter, men på nettet var mange uenige og sa klart fra om det. Meningsmangfold, altså.

Det er ikke dette Dagsavisen får støtte til. Støtte gis på basis av mediehusets papirproduksjon, helt uavhengig av hva som måtte skje med dagsavisen.no.

Dagsavis uten dagsavis
Solberg sier at Dagsavisen ikke kan være en faktisk dagsavis uten pressestøtte. Spørsmålet er om Dagsavisen trenger å være en dagsavis for å være “Dagsavisen”.

I andre land har papiraviser gjort seg selv om til rene nettaviser for å kutte kostnadene. Et kjent amerikansk eksempel er Christian Science Monitor (CSM). Den kan på flere måter sammenlignes med Dagsavisen. CSM har et tydelig verdisyn, men skal likevel gi en balansert dekning av nyhetsbildet i USA og internasjonalt.

Pressestøtten ble designet for å virke konserverende. Støttetiltakene skulle bevare de eksisterende avisene, ikke stimulere til nyetableringer.

Solberg beskriver Dagsavisen som «en avis med en tydelig politisk linje i sin meningsbærende journalistikk, som er leder- og kommentarstoffet,», men sier likevel at Dagsavisens nyhetsjournalistikk «følger de samme journalistiske prinsipper som alle andre». CSM har et rykte på seg for å være bedre på analyse enn raske hendelsesnyheter, noe den også har til felles med Dagsavisen.

CSM sluttet å trykke daglige papiraviser i 2008, samme år som avisen fylte 100 år. I dag kommer CSM ut på papir hver uke og oppdateres på nettet hver dag. På nettet har de eksperimentert med nye former for historiefortelling, blant annet den prisbelønte multimedia-serien Little Bill Clinton. Dette er ikke avisdød, men avisendring.

Konserverende støtte
– Alle mediehusene trenger kontantstrømmen fra dagens avisproduksjon for å omstille seg til en ny fremtid. Vesentlige omlegginger av rammebetingelsene ville fjernet muligheten vi nå har til å utvikle oss, sa Solberg til Minerva.

Å si at papirstøtten er nødvendig for å kunne utvikle seg mot fremtiden og fostre kreativitet, er selvmotsigende. Pressestøtten ble designet for å virke konserverende. Støttetiltakene skulle bevare de eksisterende avisene, ikke stimulere til nyetableringer.

Dette er ikke kontroversielt; det er grunnleggende pensum for journalister og medievitere i Norsk Pressehistorie av Rune Ottosen, Lars Arve Røssland og Helge Østbye. Dagens pressestøtte gir et direkte økonomisk insentiv til å prioritere papir fremfor nett.

Mediestøtteutvalget har fått en ekstremt vanskelig oppgave, men det ville ikke vært så ille om de planla 20 år frem i tid. Det er bedre enn å basere norsk medieøkonomi på samfunnet slik det var for 40 år siden.

• Julie R. Andersen (f. 1986) er journalist i E24 og blogger på www.accordingtojulie.com.

Les også:

• Intervju med Harald Solberg, direktør i Dagsavisen: ”– Vi har posisjonert oss for dårlig i markedet”.
• Reportasje med Sven Egil Omdal, Heidi Nordby Lunde og Anders Brenna: ”Medietsunamien”.
• Svar til Julie R. Andersen fra Bjørn Wisted, Mediebedriftenes Landsforening.