Når homogene verdier blir erstattet av et mangfold av kulturelle normer, finner liberalistene frelse i universelle menneskerettigheter. Det er ikke lenger bare mennesket som skal beskyttes – også verdiene mennesket går inn for, skal likebehandles i rettighetenes navn.
I stedet for å kreve at den enkelte borger innretter sin politiske virksomhet på en bestemt måte i et demokrati, konsentrerer liberalistene seg om å få folket til å forstå nødvendigheten av å tolerere det illiberale. Som ledd i oppdragelsen fyller liberale politikere Litteraturhuset med teokrater på skattebetalernes regning, liberale tidsskrifter gir antiliberale stemmer klippekort til debattsidene og islamister arrangerer antidemokratisk massemønstring på Universitetsplassen. Alt sammen til skrekkblandet fryd for eliten. Det er vår tids liberale toleranse som gjør at Mohammad Usman Rana (muslim som har problemer å ta prinsipiell avstand fra dødsstraff for homofil praksis) får betalt for å opplyse Aftenpostens lesere om at det er eksmuslimen Ayaan Hirsi Ali (kvinne truet på livet for sin islamkritikk) som er den egentlig anti-liberale (Aftenposten 24.6.2010).
Toleranse for det illiberale
Den liberale toleransen er også godt representert i Minervas spalter. Det ferskeste eksempelet er venstrepolitiker og stud.jur. Sveinung Rotevatn, som med uforbeholden tro på menneskerettigheter er meget stolt av at terroristen Krekar fortsatt befinner seg i landet, jf artikkelen ”Vil mullah Krekar overleve eit regjeringsskifte?”. I en annen artikkel – ”Hvordan forme framtiden” – hevder Abdelhak Abdellaoui at vi må se hverandre som enkeltmennesker, ikke som medlemmer i en gruppe. Fra dette slutter han at vi ikke kan forby religionsutøvelse, ei heller den illiberale.
Poenget med å trekke frem disse eksemplene er at de danner bakteppe for en intellektuell pessimisme: Jo mer illiberalitet den liberale toleranse aksepterer, desto vanskeligere blir det å skille det ene fra det andre. Den liberale toleransen legitimerer det illiberale og gjør det til en del av det etablerte. Som i tilfellet Usman Rana ender det in absurdum, med Orwells dystopiske ”nytale” som hovedregel snarere enn som unntak.
Liberalistene er vår tids Gutmenschen. De deltar i kulturkampen med idealer som ”smeltedigel”, ”mangfold” og ”det nye vi” og beskytter antiliberalistene med ”toleranse”, ”godhet” og ”humanisme” – selvimmuniserende ord som også fungerer som identitetssmykker. Det groteske bak forfengeligheten er at samtlige deltakere kan være rimelig sikre på at liberale rettigheter ryker dersom antiliberalistene øker sin samfunnsinnflytelse. Et annet spørsmål er hvem som spanderer. Både Europarådets nylig uttalte ønske om en opphevelse av det sveitsiske demokratiet i religionsfrihetens navn, og stud.jur. Rotevatns ønske om å sette sikkerheten til mullah Krekar foran sikkerheten til eget folk, viser at det til syvende og sist er folket som må betale prisen for den liberale toleransens raushet.
Det finnes et aleternativ
Finnes det et alternativ til den liberale toleranses naivitet i møtet med det illiberale? Ja. Konservative tenkere, som filosofen Kai Sørlander og kulturforskeren Kasper Støvring, har gjennom sine arbeider påpekt betydningen av å se nasjonalstaten som et kulturelt betinget fellesskap. Begge har problemer med forestillingen om universelle menneskerettigheter. Og begge tar avstand fra ideen om at et samfunn kan funderes på rettsstatens abstrakte prinsipper alene. De avviser oppfatningen om samfunnet som et sted der identiteter kan handles. Et nasjonalt fellesskap består av noe dypere og mer betydningsfullt, hevder de; det består av en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet, overlevert slektene gjennom generasjoner. Dette utgangspunktet fordrer forpliktelser utover rettsstat, familie eller menighet. Det forutsetter lojalitet til nasjonale institusjoner og til de verdier som allerede er etablert.
Forbud mot virksomhet som setter det nasjonale fellesskapet i fare kan begrunnes i moralske betraktninger. For etikken er ikke forbeholdt enkeltindividet, også nasjonen kan være etikkens subjekt. Hvis folket umyndiggjøres i spørsmål om hvilke former for illiberalitet som kan forbys – for eksempel på grunn av ”universelle menneskerettigheter” – fratas folket retten til å forme det samfunnet de selv tror er det beste. Da kan ikke lenger borgerne holdes til ansvar, og kravet om at den enkelte borger skal innrette seg i tråd med demokratiets forutsetninger, går tapt. Da har den liberale toleransens næringskilde nummer én – rettighetsideologien – endt opp som snyltegjest i eget hus.
Et nytt nasjonalt fellesskap, basert på rettigheter, uavhengig samfunnsmedlemmenes kulturelle forutsetninger, er det derfor god grunn til å tvile på. I stedet for å avvikle majoritetskulturen i mangfoldets, toleransens og likebehandlingens navn, fortjener denne kulturen særskilt beskyttelse. For med sin egen historie har den allerede bevist at den går overens med det liberale demokratiet. I denne patriotismen ligger også kimen til den liberale toleransens sammenbrudd.
- Jonas Haugsvold (f. 1974) er jurist.
Dette var omtrent som å klippe grisen. Mye skrik og lite ull.
Mye edder og galle og påstander som slenges ut i løse luften helt uten substans eller forsøk på begrunnelse. Veldig vanskelig å kommentere med annet enn “hæh???”.
John Rawls og John Stuart Mills syn på den liberale toleransen er av interesse dette tilfelle. Rawls er av den formening at man skal tolerere at religiøse miljøer bedriver med en form av “indrejustis” når for eksempel en eller flere medlemmer frafaller. Han begrunner dette med at liberalismen er ikke bare/ene og alene bygget på individets autonomi, ergo man kan “begrense” autonomien i slike tilfeller.
Men samtidig så blir det til dels feil å tolke det som om Rawls vil akseptere at religionsfriheten blir begrenset innad de religiøse miljøene. J.S Mill er av en annen formening. Det vil si da er majoriteten forpliktet til å påtvinge religiøse minoriteter til å akseptere menneskerettighetene (jamfør eksemplet jeg bruker – religionsfriheten)
Et kapittel som forklarer dette her mye mer utdypende og bedre som du burde ta en titt på er den kanadiske professoren Will Kymlickas bok “Multicultural citizenship: A Liberal Theory of Minority Rights”, kapittel 8 som heter “Toleration and its limits”. Will Kymlicka bruker religiøse minoriteter som Amish-folket som eksempel.
[...] Haugsvold går til åpent angrep på den liberale toleransen og universelle menneskerettigheter. Hvor han vil er uklart, men som det “Gutmensch” jeg [...]
“Menneskerettigheter” er blitt en parodi på seg selv. I FN sitter de verste barbarstater og skjermer seg selv for kritikk, mens vestlige land kritiseres for behandling av minoriteter. Konferansen av Islamske stater får rett som det er vedtatt resolusjoner som sidestiller “religionskritikk” (islamkritikk) med rasisme. Og skal man tro resten av resolusjonene, så er vel Israel det eneste landet i verden som begår menneskerettsbrudd.
“Menneskerettigheter” er bare en garanti for å la seg herse med. Vi burde si opp disse traktatene først som sist og slutte å finansiere kjeltringorganisasjonen FN, som hovedsaklig består av diktaturer.
Den europeiske menneskerettsdomstolen burde også vært avviklet for lengst.
http://www.document.no/2010/06/emd.html
“Og begge tar avstand fra ideen om at et samfunn kan funderes på rettsstatens abstrakte prinsipper alene.” Jeg kjenner ikke de to du referer til, men dette utsagnet virker litt merkelig på meg. I hvert fall i en norsk kontekst. Jeg er, i det store og det hele, enig i kritikken mot abstrakte prinsipper, men rettsstaten i Norge er jo nettopp ikke et abstrakt prinsipp. Fra 1814, ja lenge før det, har rettsstaten vært knesatt som prinsipp. Den norske rettsstaten har dype røtter i europeisk og norsk historie. Snarere enn å være “abstrakt” er jo rettsstaten i Norge et av de fremste eksemplene på en institusjon som er rotfestet i vår kultur og historie. Denne kulturen og historien gir vel også noen lærdommer som bør gjøre oss skeptiske til å kompromisse med liberale rettsstatsprinsipper, selv når det gjelder en rabiat fanatiker som Mullah Krekar?
@Mohamed,
Rawls skrev:
————————————————-Beginquote
…
Each person posesses an invoilability founded on justice that even the welfare of society as a whole cannot override. Therefore in a just society the rights secured by justice cannot be subject to political bargaining or to the calculus of social interests.
…..
————————————————-Endquote
(Fra “A Theory of Justice”
Har Kymlicka reflektert over hvordan “minoritetskollektivet” islam de facto bryter de “Rawls’ke” INDIVIDUELLE rettighetene til 50% av sin egen befolkning?
Cassanders
In Cod we trust
En god beskrivelse av det liberale paradoks. Anbefaler prof. Robert L. Phillips artikkel “war on pluralism.”
“Jeg kjenner ikke de to du referer til, men dette utsagnet virker litt merkelig på meg. I hvert fall i en norsk kontekst.”
Dette utsagnet sier det meste om mentaliteten til politikere i det norske Høyre. Når Røe Isaksen ikke en gang har klart å sette seg inn i hva svært kjente filosofer på høyresiden i et naboland holder på med, da skjønner man hvorfor Høyre og mange av partiets politikere fremstår som ekstremt navlebeskuende og dårlig orientert om samfunnet rundt seg. Selv i en hjemlig debatt om en byutvikling de burde kjenne ekstra godt da de angivelig skal være ansvarlige for den samme byens ve og vel.
“…i en norsk kontekst.”
Er det mulig? Som om dette på noen måte handler om en problemstilling som er spesifikk norsk. Prøv hele Vest-Europa. Eller gjerne Danmark, hvis “kontekst” praktisk talt er identisk med Norges. I hvert fall for de fleste andre, om vi da ser bort fra partipolitikere med tilhørighet i Høyre. En klar fordel med å se til Danmark er at da trenger ikke travle norske politikere å tenke så langt at det blir for slitsomt for dem.
Torbjørn Røe Isaksen: Det jeg mener å formidle i utsagnet du refererer til er de abstrakte prinsippene som rettsstaten er satt til å forsvare (eks menneskerettighetene). Jeg er selvfølgelig helt enig med deg i at rettsstaten som sådan representerer noe konkret, og at den er en del av vår kultur.
Jeg ser at redaktør Andresen har tatt for seg kritikken min i egen artikkel. Jeg vil om litt be Minerva publisere mitt svar til Andresen, og har i den forbindelse også tenkt å si noe mer om rettsstatsbegrepet.
Erling Christiansen: Takk for tips. Jeg vil se på dette.
Cassanders:
Kymlicka går ikke inn på islam og muslimsk innvandring. Han bruker andre religiøse minoriteter i Nord Amerika (Canada og USA) som eksempler.
Les kapittelet du.
Ja, er enig i det med at for mye liberalitet kan føre til illiberalitet, men stort sett mer fatter eg ikke. Er dette noe konservativt skrivegods der en må forstå ett visst sett med uskrevne regler?
simonfur: Jeg har forståelse for at en som omtaler demokratiet som et flertallsdiktatur på sin egen blogg får problemer med å forstå essensen av min kritikk.
http://simonfur.wordpress.com/2010/07/13/flertallsdiktatur/
jonas H. : jeg også må si hææh. hva vil du frem til? mener du at vi skal dyrke den nynasjonalistiske trenden isteden? hvor mange kriger har ikke blitt startet på grunn av “nasjonal” identitet? Skal vi heller være konservative i tankegangen? Skal vi assimilere våre nye landsmenn? Hvor mye lar nordmenn seg assimilere i spania for å ikke snakke om våre medisinstudenter som råtter seg sammen i øst-europa! eller skal vi bare akseptere at like barn leker best?