Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Avatar gir oss utilslørt kritikk av en fantastisk, fargerik kolonialisme vi ikke ante eksisterte. Men hva med filmene som sier noe om virkelige samfunnskriser, til et kinopublikum som forventer spektakulære eksplosjoner og eventyrlige bilder?

Denne artikkelen ble først publisert i kulturdelen av Minerva 2/2010.

2009 var året da 3D-filmen fikk sitt gjennombrudd, Quentin Tarantino fikk anledning til å skrive om historien i Inglourious Basterds, James Cameron kunne endelig se pengene strømme inn, og ikke ut, fra sin etterlengtede gigantproduksjon Avatar, George Clooney fikk fly så mye American Airlines han bare ville i Up in the Air, og Pixar med sin Up gjorde mer for seniorsaken enn Rolf Wesenlund noensinne klarte.

Avatar, fjorårets mest påkostede og spektakulære film, eksploderte i tre dimensjoner ut på kinosaler i hele verden. Folk gikk mann av huse for å se tre meter høye, naturnære romvesener kjempe for sine egne territorier mot amerikansk kolonialisme representert ved et militarisert gruveselskap som hadde funnet ut at naturresursene tilhører dem med mest våpen.

James Cameron begikk ikke akkurat fjorårets mest subtile kritikk av amerikansk utenrikspolitikk.

Selv fant jeg at historien ble både plump og tam i sin banale moralisme, og selv om filmen tar opp noen temaer som er aktuelle, tør jeg hevde at James Cameron ikke akkurat begikk fjorårets mest subtile kritikk av amerikansk utenrikspolitikk.

Da synes jeg det var greit at Avatar tapte racet om de gjeve Oscar-statuettene for den langt mer realistiske skildringen av amerikansk intervensjonisme på fremmed jord, The Hurt Locker, regissert av Kathryn Bigelow.

Irak som nihilisme
Bigelows film ble årets store Oscar-vinner med seks priser, blant annet for beste film og beste regi. Den har blitt betegnet av mange som den endelige Irak-filmen og gir et ærlig portrett av en bombegruppes arbeidsoppgaver i Baghdad i 2004: tre menn som rykker inn når udetonerte bomber oppdages. Et slags mikrokosmos av Irak-krigen utspiller seg på lerretet i løpet av filmen.

Det har blitt sagt om The Hurt Locker at den ikke tar side i krigen, men i stedet hyller det gode håndverket som gjøres av soldater i en umulig situasjon.

Soldatene i The Hurt Locker er ikke i Irak for å ta livet av fienden, men for å forhindre større ødeleggelser.

The Hurt Locker kan sees som et portrett av den fremmedgjorte, desillusjonerte soldaten. Han som ikke lenger kjenner igjen de store linjene i det oppdraget militæret gjør, men som fortsetter å gjøre jobben sin til tross for at krigssonen er i ferd med å sluke ham.

Bilde på isolasjon
Man kan ikke lage krigsfilm uten å få kritikk for mangel på troverdighet i forhold til de reelle handlingene. Enhver person som har sett krigsfilm sammen med en yrkesmilitær, vet hva jeg snakker om. The Hurt Locker er intet unntak.

Filmen har blant annet blitt kritisert for å gi inntrykk av at trioen opererer alene ute på oppdrag, at dette fra militært holdt er sagt at ikke forekommer i reell krigstid. Selv opplever jeg dette som et bevisst valg fra regissørens side.

Det er vanskelig å forestille seg en mer ensom opplevelse enn å rykke inn i noe totalt ukjent.

Det er vanskelig å forestille seg en mer ensom opplevelse enn å rykke inn i noe totalt ukjent, som kan være alt fra en middagsspisende irakisk familie til et potensielt inferno, og være ansvarlig for håndteringen av det ingen andre vil røre.

Isolasjonen blir mye mer et mentalt bilde på den situasjonen de befinner seg i. Filmen gir derfor et enda mer realistisk bilde av hva krig er. Ikke gjennom å gi en realistisk skildring av den, men gjennom å tolke den aktivt.

En lei situasjon
Slik kan jeg tenke meg at mange amerikanere forholder seg til Irak-krigen også. En het potet resten av det internasjonale samfunnet ikke ville ta i, og som de ble alene om da realiteten først meldte seg. For amerikanerne var Irak en tikkende bombe, som noen måtte inn og desarmere.

Filmen unngår effektivt den kjente krigsfilmkontrasten, idealisten og sadisten slik man ofte finner dem i andre filmer, som for eksempel Platoon (1986) og Redacted (2007). I slike filmer spilles ofte idealisten opp mot sadisten i en kamp hvor idealisten vil rettferdiggjøre militær tilstedeværelse, mens sadisten personifiserer døden og ødeleggelsen som følger med krig.

Men det er ikke idealisme som driver noen av soldatene i The Hurt Locker. Ingen av dem er heller sadister. Derimot mangler de klare mål, og det kommer ganske tydelig frem at de har mistet troen på de store linjene i konflikten.

Det er her filmen virkelig sier noe om krigen. Den er verken idealistisk eller sadistisk, men i bunn og grunn nihilistisk. Irak-krigen er en del av den amerikanske hverdagen og The Hurt Locker speiler det krigen har blitt for oss alle: en lei situasjon det er vanskelig å gjøre noe med.

Man kan lukke øynene og snu ryggen til, men Irak vil fortsatt være der.

Man kan lukke øynene og snu ryggen til, men Irak vil fortsatt være der. For strømmen av bilder av krigsinvalidiserte og sterkt forbrente irakiske barn vil stadig trykkes i vestlige aviser.

Romantisk krisekomedie
Mens Irak er den store krisen utenfor, er finanskrisen den store krisen innenfor USA. Med Up in the Air og George Clooney fikk alle amerikanere som mistet jobben etter finanskrisen, sin egen film å trøste seg på.

Anført av en tiltalende George Clooney som reiser rundt i USA med den lite tiltalende jobben å si opp mennesker, fortelles historien om et samfunn som behandler enkeltindividet etter bruk og kast metoden.

Merkelig nok gjøres det i form av en romantisk dramakomedie. Clooneys karakter Ryan Bingham møter den vakre Alex, i Vera Farmigas skikkelse, i en hotellbar, og de to innleder et romantisk forhold med sporadiske treff på diverse flyplasser og hoteller. Innimellom treffene sørger Clooney for å tynne ut rekkene i en rekke amerikanske selskaper.

Dokumentarisk legitimitet
Som romantisk komedie er Up in the Air overraskende kynisk, selv helt til slutten. Men den tar også noen genremessige omveier på sin reise gjennom det amerikanske landskapet av konkurstruede selskaper.

Blant annet har regissør Jason Reitman (Thank You For Smoking (2005), Juno (2007)) plassert genuint arbeidsledige amerikanere foran kamera og latt dem bidra med sine erfaringer og refleksjoner når Clooney gir dem sparken på den aller høfligste og ikke så rent lite spekulative måten bare en profesjonell oppsiger klarer.

Dette er ikke systemkritikk, men heller en form for fatalisme: Finanskriser kommer og går.

Bruken av mer eller mindre dokumentariske opptak er med på å gi filmen en aura av legitimitet. For selv om Clooney er påtrengende cool gjennom det meste av filmen, er finanskrisen reell, og den høye arbeidsledigheten i USA er fortsatt et stort problem som preger samfunnet.

Når Clooneys karakter selv trues av teknologi som er i ferd med å gjøre hans tilstedeværelse overflødig, minner filmen oss på at vi alle er truet med plutselig overflødighet i et samfunn som dyrker profittmaksimering og kostnadseffektivitet.

Komedie for å opplyse
At Clooney, protagonisten som vi sympatiserer med gjennom filmen, er arbeidsmarkedets svar på mannen med ljåen, sier noe om dette maskineriet av positive og negative konjunkturer som kan ramme hvem som helst av oss.

Det er systemet, ikke personene, som driver det maskineriet som kritiseres i filmen. Vi forstår de arbeidslediges frustrasjon, vi forstår også eiernes reservasjon mot å si opp sine ansatte (ingen ønsker å være budbringeren med dårlige nyheter), og vi forstår Bingham fordi han gjør den jobben ingen egentlig vil ha.

Fra dette perspektivet er filmen, selv i sin kynisme, overraskende resignerende i forhold til systemet den forsøksvis kritiserer. Filmen gir egentlig ikke noe spark til noen som helst, jeg finner knapt noe kritikk der i det hele tatt. Riktignok handler den indirekte om de svakeste i samfunnet, men den tegner ikke noe klart bilde av hva som ikke fungerer.

Egentlig vil vi bare se George Clooney sjarmere Vera Farmiga.

Dette er ikke systemkritikk, men heller en form for fatalisme: Finanskriser kommer og går med og etterlater seg et spor av arbeidsledighet. Men egentlig vil vi bare se George Clooney sjarmere Vera Farmiga.

Så kanskje er ikke filmens valg av genre overraskende likevel. Ved å pakke det underliggende temaet inn som romantisk komedie, sniker Reitman egentlig inn alle dem som lider under finanskrisen. Han vil at de som har kommet til kinoen for å se Clooneys bedårende øyne, også skal få med seg noe av samfunnets realiteter.

Ikke rart Avatar vinner
Det er kanskje ikke så rart at fjorårets store publikumsmessige og økonomiske megasuksess var CGI-orgien Avatar. Den utøver en banal kritikk av det økonomiske og militære systemet i USA. Fienden er storkonglomeratene og pådriverne for militær intervensjon med økonomiske baktanker, og heltene er de naturnære innfødte.

Selv om filmen ikke hanket inn de gjeve filmprisene, er Avatar definitivt den store vinneren når regnskapet for 2009 skal gjøres opp.

Når alt kommer til alt, er det kanskje ikke rart at den jevne kinogjenger, trøtt på Irak-krigens endeløse konflikter og finanskrisens sosialpolitiske herjinger, egentlig bare ønsker å lene seg tilbake i kinosetet og se et unyansert portrett av den industrialiserte, sigarrøykende skurken med lapp over øyet og ren militærmakt mellom hendene, og nyte hvordan han overvinnes av tre meter høye, blå skapninger på flyvende øgler. Selvfølgelig aller helst i 3D.

• Magnus Eide (f.1982) er medieviter og arbeider for Fredrikstad Animation Festival.

Ingressfoto: ©Twentieth Century Fox