Stadig flere venstreintellektuelle føler seg sviktet av sine egne. De er det hjemløse venstre.
”Venstrefløyen er splittet. Men det har alltid vært en sterk del av den som har bagatellisert eller akseptert terrorisme, hvis den bare var vendt mot kapitalismen. (…) Jeg kommer selv fra venstrefløyen, men tilhører die heimatlose Linke.”
Det sier den tysk-tyrkiske sosiologen og feministen Necla Kelek i et intervju med danske Weekendavisen. Kelek har i flere år kjempet mot kvinneundertrykkelse i Tysklands tyrkisk-muslimske minoritet. Hun føler seg sviktet i kampen.
Venstresiden pleide å stå for likhet, kvinnekamp og opprør mot autoriteter. Venstresiden slåss mot tilstivnede religiøse dogmer, mot patriarkatet og mot undertrykkelse. Men i møtet med de samme mekanismene innad i minoritetsmiljøer, har venstresiden veket unna. Det gjelder særlig konfrontert med islam. Store deler av venstresiden har problemer med å sortere riktig fra galt når de undertrykte blir undertrykkere. Det er som om en minoritetsstatus trumfer over en annen.
Kelek er ikke alene om å føle at taket har rast sammen. Paul Berman, Christopher Hitchens og Bernard-Henry Lévy er andre eksempler på venstreintellektuelle som føler at deres tidligere kumpaner har forlatt dem.
Det er lett å tenke at islamkritikk er den store fellesnevneren, men det er bare deler av sannheten. I sin bok Left in Dark Times peker Lévy på tre store svik venstresiden har gjort seg skyldig i, knyttet til tre strømninger og tre begivenheter.
Den første er krigen på Balkan, den blodigste konflikten på europeisk jord etter andre verdenskrig, en humanitær krise i vår egen bakgård. Deler av venstresiden ble handlingslammet, en annen rettet sine retoriske våpen mot USA og Vesten, og lot dermed de sanne morderne slippe unna.
Den andre er mer relevant for kontinentet enn for Norge. Det handler om den franske venstresidens nei til EUs grunnlov som innebar at de snudde ryggen til internasjonalismen.
Den tredje begivenheten er ikke en, men mange, og knytter seg til fremveksten av islamo-fascismen. Lévy hevder venstresiden har sviktet sin viktigste verdi – antifascismen – og i stedet blitt anti-amerikansk, anti-israelsk og anti-vestlig. Venstresiden graderer, veier og måler antifascisme etter en myriade av parametere: religion, kultur, kontekst, men ikke etter den eneste som gjelder: Blir demokratiet og menneskerettighetene truet?
Selvfølelig er det enorme individuelle forskjeller blant de hjemløse, og noen av Lévys resonnementer har mindre relevans utenfor Frankrike. Allikevel finner vi den samme kritikken igjen hos flere andre. Venstresiden har sviktet i kampen mot undertrykkelse, og indirekte gjort ofrene til overgripere og overgriperne til ofre. Det er noen slående paralleller til mange av de amerikanske Demokratene som i løpet av 70-tallet gikk over til det Republikanske partiet. Demokratene ble kuppet av en pasifistisk venstrefløy, mente de; en fløy som i sin naivisme overså den fundamentale konflikten med det sovjetiske imperiet, en kamp mellom rett og galt. Som for gruppen som senere fikk merkelappen neo-cons, synes flere fra dagens hjemløse venstre å ha gjenoppdaget at fundamentet for deres egne verdier i stor grad ligger i Vestens egen kultur, i arven fra opplysningstiden og i menneskerettighetene.
Veien fra det hjemløse venstre over til et nytt hjem på høyresiden er ikke nødvendigvis lang. Noen har foretatt reisen – som Ayan Hirsi Ali, filosofen André Glucksman eller den israelske historikeren Benny Morris – men av vidt forskjellige grunner. Det er også noen hindringer på veien fra hjemløs til ny innbygger. Det tradisjonelle skillet mellom høyre og venstre har i etterkrigstiden sentrert rundt økonomiske og fordelingspolitiske spørsmål. Høyresiden har ønsket mindre stat og mer marked, venstresiden har ønsket en sterkere stat. Det var også konvertitter da den økonomiske høyrebølgen slo over vesten for tredve år siden, men dagens hjemløse og høyrekonvertitter er i mindre grad opptatt av økonomi. Det er en strid om kultur, verdier og utenrikspolitikk.
Hva så med situasjonen i Norge? Finnes det et hjemløst venstre her? Ja. Både hjemløse og konvertitter. Men det er vanskelig å spå hvilken vei de vil gå. De hjemløses politiske utvikling har noen fellestrekk, men også sterke individuelle variasjoner. Hirsi Ali har forlatt venstresiden, Lévy forsøker å redde den, mens Benny Morris må forstås i en spesifikt israelsk kontekst. Slik er det også i Norge. Det er forskjell på Pål Veiden og Paul Chaffey, selv om begge har beveget seg fra venstre mot høyre. Likeså er det forskjell på Halvor Fossli eller Jon Hustad, og Aslak Nore.
Det som gjør analysen aller vanskeligst er norsk venstresides historie, og akkurat her bruker jeg begrepet i bred forstand om hele spekteret sentrum-venstre. I de store, utenrikspolitiske spørsmålene har Arbeiderpartiet aldri sett til venstre. Motstanden mot kommunismen, NATO-medlemsskap og USA-allianse, EU-debatt, bombingen av Serbia og angrepet på Afghanistan; i alle disse sakene har venstresiden blitt isolert, mens Arbeiderpartiet har funnet sine allierte i sentrum og til høyre. I innvandrings- og integreringspolitikken er bildet mer brokete, men også her har AP strammet kraftig inn. Derfor føles kanskje behovet mindre for å hoppe av for godt i Norge enn i Frankrike, hvor sosialistpartiet aldri egentlig har kvittet seg med sosialismen. De hjemløse kan nok være ”desillusjonerte sosialdemokrater”, men vil ikke av den grunn automatisk se seg om etter nytt husvære.
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Bjørkelo, Tidsskriftet Minerva. Tidsskriftet Minerva said: Stadig flere venstreintellektuelle føler seg sviktet av sine egne. De er det hjemløse venstre, skriver RØE ISAKSEN. http://is.gd/dbgPJ [...]
Røe Isaksen skriver at AP har strammet kraftig inn i innvandringspolitikken. Det har de ikke, det er bare noe de sier. Riktignok har innvandringen gått noe ned de siste månedene, men det var etter først å ha vært på et historisk høyt nivå. Innvandringen er for tiden katastrofalt stor. Det blir omtrent som å øke skattene med 50% det ene året for neste år å sette skatten ned med 10% og så kalle denne 10%’en for skattelette. Når disse to endringene ikke sees i sammenheng, blir resultatet lureri.
Jeg for min del føler meg som en del av det hjemløse høyre…
Endel av forklaringen, særlig for folk som Chaffey, er nok at høyresiden rett og slett betaler bedre.
[...] Les hele artikkelen hos Minerva. [...]
Hei, Torbjørn!
For det første: Sandra Lillebø, journalist og ekspert på fransk filosofi, hilser og sier at Bernhard Henri-Levy ikke er på venstresiden og ikke har vært det på lenge, siden 1977, iallefall.
“Nei, nei, nei”, legger hun til.
Hitchens har vel knapt vært noens ide om venstreside, heller, siden slutten av 90-tallet. Men det er vel uansett beside the point. Det du beskriver er absolutt et reellt fenomen.
Jeg tror likevel jeg vil omformulere det du beskriver. Det du snakker om er et ikke så mye er om folk som blir sviktet av venstre, som at de fraflytter venstresidens sentrale prinsipper under trykk fra historiske krefter. Å peke på en forestilt “svikt” blant venstresiden i dens kamp mot fascisme er en strategi som ofte brukes her, men jeg ser ikke at det stemmer overens med det som faktisk skjer. Ofte søker jo disse folkene seg mot det man kan kalle et slags neokonservativt sentrum eller mer autoritære høyresidestrategier. Altså nettopp mot de politiske strategiene som fascismen bruker, omenn her i en mer utvannet versjon.
Fenomenet har forsåvidt en lengre historie enn den du antyder. Mange fra 68-eropprøret endte opp på den autoritære høyresiden eller i et verdikonservativt sentrum. I Danmark, for eksempel, var det en tendens til at folk som ble voksne i Vietnambevegelsen og anti-atomvåpenmarsjer “solgte ut” på 80-tallet, fikk politisk makt og langsomt sklei fra SV-RV-land til Socialdemokraterne til Venstre, til Venstre-with-a-touch-of-Dansk-Folkeparti, la-oss-sende-asylsøkerne-ut-på-en-øde-øy-politikk. Ekteparet Karen Jespersen og Ralf Pittelkow er vel det store eksemplet her.
Jeg tror for noen av disse handler det om at man tiltrekkes av det autoritære, sterkt identitetsskapende på den ekstreme venstresiden, og siden, når venstresiden ble mindre autoritær, søkte man seg mot autoritære strukturer på høyresiden i stedet. For denne gruppen handlet det om at de søkte seg mot nasjonale identiteter som backlash etter det enhetsrettende i autoritær venstreside.
For andre handler det bare om modernitetsreaksjon. Man opplever en desperasjon når faste holdepunkter forsvinner, og søker seg mot islamkritikk eller andre identitetsskapende politiske strategier. Den beste måten å skape seg selv på er jo alltid å definere seg vekk fra noen andre. Venstresiden har så langt ikke vært villig til å gjøre dette, og det mener jeg taler til venstresidens fordel.
Martin G skriver : “Jeg tror for noen av disse handler det om at man tiltrekkes av det autoritære, sterkt identitetsskapende på den ekstreme venstresiden, og siden, når venstresiden ble mindre autoritær, søkte man seg mot autoritære strukturer på høyresiden i stedet”
Dette er jo bare sprøyt. De anti-demokratiske kreftene som forsvarte Soviet finnes fortsatt der, med beina godt plantet på venstresiden. Under den kaldekrigen var de pro-Soviet og anti-amerikanske/vestlige. I dag finnes ikke Soviet lenger, så nå er de anti-Amerikanske og pro-Islamiske. Det finnes mange tidligere AKP-ml’ere spredt rundt, noen I diverse avisredaksjoner slik som feks Aftenposten, mens andre har vendt til Islam.
Ellers har venstresiden generellt sett vært mer anti-demokratisk en det høyresiden har vært. Høyresiden har Mussolini, venstresiden har Hitler, Stalin, Mao Pol Pot osv osv osv.
Martin. Interessant innlegg. Jeg er enig med deg i at mange av disse har gått fra venstre til et mer verdi/kulturkonservativt standpunkt. Gode eksempler er nok neo-cons i USA og kanskje noen av folkene bak document i Norge. Men Levy oppfatter jeg annerledes, i og for seg Glucksman også. Levy beskylder i sin bok venstresiden for å ha blitt høyresiden, altså nasjonalistiske, tribale, illiberale… for ham, og andre som ham, er det ikke et konservativt opprør eller modernitetskritikk, han står fortsatt trygt plantet (mener han selv) i opplysningstid, rasjonalisme og menneskerettigheter. Mao. er han idealist, ikke realist. Liberaler, ikke konservativ. Det samme gjelder nok ikke for de dere har kalt facebook-høyre, men kanskje for folk som Veiden og Chaffey?
Høyresiden har da langt flere enn Mussolini. Man kan jo begynne med at liberalistene i utgangspunktet ikke ønsket demokrati på attenhundretallet, og kjempet med klørne for å begrense utvidelsen av stemmeretten samt gjøre grunnloven så restriktiv at man i realiteten ville ha fått et slags folkevalgt diktatur. Når det gjelder diktatorer på høyresiden har man jo Franco, Videla, Blanco, Pinochet, Suharto, Mobutu, Batista, sjahen av Iran samt en haug av andre. Costa Rica var vel det eneste landet i Amerika sør for Mexico som ikke hadde et høyrediktatur i perioder i etterkrigstiden. Det var også en rekke høyrediktatorer i Øst Europa i mellomkrigstiden.
Et poeng er jo høyrediktatorer i mange av tilfellene har kommet frem ved å fjerne demokratiske regimer, mens venstrediktatorer med unntak av tilfeller med sovjetisk okkupasjon har kuppet andre diktatoriske regimer.
Du er klar over at “liberal” står til venstre i politikken?
Torbjørn: Jeg vet ikke helt om jeg tror Levy er den beste kilden til innsikt om Levy, dessverre! Jeg synes hans retorikk rundt sine egne meninger (som du sier: liberal, menneskerettigheter, opplysningstid rasjonalisme) er noe helt annet enn hva han konkret foreslår som politikk, og hva han konkret mener. Jeg mener nettopp han står for den illiberale, autoritære og imperialistiske (om man kan si det) holdningen som mange kaller neokonservativ (jeg vet ikke om det er en god betegnelse, heller). Det ser man i alt fra hans støtte til invasjonen av Irak til hans støtte for Israel og blokaden mot Gaza, eller hans generelle antimuslimske retorikk, uttalelser om slørbruk og så videre.
Jeg har et inntrykk av at både Chaffey og Veiden er langt mer “genuine” liberalere enn Levy, selv om jeg ikke er helt oppdatert på hva de mener.
Men poenget mitt er iallefall at vi må begynne å skille mellom retorikken, som alltid insisterer på at taleren er rasjonell, menneskerettighetsorientert, liberal, tolerant, etc. i så sterk grad at de ordene har sluttet å bety noe før det foreligger en analyse … og den konkrete politikken og meningene de står for i resten av sin adferd. Det finnes ingen gyldige beskrivelser av “liberal” eller “anti-autoritær”, slik jeg ser det, som kan inkludere folk som for eksempel Levy eller Hirsi Ali, som begge står for sterke illiberale og sterkt autoritære politiske standpunkter.
Ayyan Hirsi Ali står for “sterke illiberale og sterkt autoritære politiske standpunkter”? Så det gjør hun? Har du lest et eneste ord i bøkene hun har skrevet? Har du lest oppvekstromanen hennes, som er et eneste langt kampskrift for humanisme; likestilling mellom kjønnene, frihet til å leve sitt eget liv?, i motsetning til aksept av tvangsgifte, underordne seg i forhold til foreldre, taushetsplikt i forhold til vold og overgrep (f,eks kjønnslemlestelse) gjort av foreldre og besteforeldre (i Hirsi Alis tilfelle mor og bestemor), som da er autoriteter. Fra hvilken synsvinkel er disse holdningene illiberale og autoritære? Hvordan kan et oppgjør med sine egne foreldre og bestemor være autoritært? Hvordan kan frihet til å leve sitt eget liv i fravær av drapstrusler og verbal hets være illiberalt? Les originalkilden, ikke de som fortolker henne på venstresiden, som umulig kan ha lest bøkene hennes. Det er misogyni som ligger bak denne systematisk nedgraderingen av Hirsi Ali, selv om det kanskje ikke er intensjonen.
AM: Ja, jeg har lest en del i flere av bøkene hennes, såvel som en rekke a av hennes intervjuer og kronikker. Det er feil å avskrive innvendingene mot politikken hennes som misogyni. Den konkrete politikken hun står for, utover hennes retorikk om humanisme og likestilling, har lite med liberalisme og humanisme å gjøre.
Du peker på hennes lidelseshistorie, som er en viktig og fryktelig historie. Jeg er veldig glad for at den historien har blitt skrevet ned og offentliggjort. Men man må klare å skille mellom den historiens ubestridelige gyldighet, relevans og kraft, og den konkrete politikken hun står for. Hun støtter illiberal og undertrykkende politikk mot den muslimske minoriteten: minaretforbud eller slørforbud for eksempel. Ren lovgivning mot minoriteters rettigheter og tro. Det fortoner seg dessverre som en form for kollektiv avstraffelse for hennes egne lidelser. Jeg synes det er trist at hun har gått den veien. Og jeg synes at det er trist at hun jobber for AEI som ideologileverandør i deres clash of civilisations-prosjekt. Når hun sier at vi er “i krig med islam”, og hun tydeligvis mener det så konkret som hun gjør, så kan jeg ikke lese det som annet enn irrasjonelt og illiberalt.
Et svært interessant tema, Isaksen.
Jeg tror en del av forflytningene fra venste- til høyreside også kommer av en mer komprimert politisk skala i de fleste europeiske land. Forskjellen mellom venstresiden og høyresiden har blitt mindre, feks Labour og Tory eller Arbeiderpartiet og Høyre. Når forskjellen mellom sidene blir mindre tror jeg du har helt rett i at det er kultur og verdier som er det viktigste for mange av de som har skiftet side.
Så må det nevnes at det er relativt store forskjeller mellom landene på hviken side som fremmer hvilke verdier i størst grad.
Mens Labour er langt mer internasjonale enn Tory, er venstresidepartier i andre land i Europa ofte mer EU-skeptiske. En del høyrepartier bærer også med seg en kristenkonservativ arv, som kan ha stor invirkning på deres verdipolitikk.
Hvilken side som er det rasjonelle og humanistiske vil jeg derfor hevde avhenger mye av hvilket land det er snakk om.
“”For andre handler det bare om modernitetsreaksjon. Man opplever en desperasjon når faste holdepunkter forsvinner, og søker seg mot islamkritikk eller andre identitetsskapende politiske strategier. Den beste måten å skape seg selv på er jo alltid å definere seg vekk fra noen andre. Venstresiden har så langt ikke vært villig til å gjøre dette, og det mener jeg taler til venstresidens fordel.”"
Det er en annen måte å se dette på. Politiske partier prøver å gjøre seg så politisk korrekt som mulig og det betyr at dem legger opp til ett språk hvor dem ikke støter noen, hverken de sykelig snille eller slemme. Og kan dermed holde sin oppslutning bred.
Jeg hadde forventet etter valget i 2005 at dem burde holde litt mere skittentøysvask på venstresida, men det har ikke skjedd. Istedet bugner avisene av overmoden idioti, og det er opp til folk flest til komme seg igjennom sperringene på kommentarfeltene, for å få gitt beskjed. Dessverre virker det ikke som forfatterne leser svarene og om dem gjør det så blir de bare forferdet og forherdet.
Men det er altså det som nå må skje; Når regjering og deres allierte og støttespillere gjennom samfunnet ikke tar nok ansvar ved selvkritikk og avstandstaging fra allierte og assosiertes ekstremistholdninger og gjerninger, så må de holdes ansvarlig.
Og det har vel ikke vært nok lagt vekt på at vi har fått en flertallsregjering. Med en flertallsregjering så er det så mye lettere å pøse penger ukritisk over dem som er politisk enige.
Martin G: Jeg reagerer på at f.eks slørforbud blir beskrevet som illiberal og undertrykkende politikk. Jeg ser det omvendt. Det er en universell menneskerettighet å få blafre med håret i vinden, at en “gud” skal finne dette umoralsk er irrelevant. Hvis man skal kalle seg liberal og kjempe for reell likestilling bør man støtte slørforbud i offentlige institusjoner og fram til myndighetsalder. Frihet fra foreldres religiøse tvang, påbud og manipuleringer bør være en del av barns rettsvern. Det er helt i orden å være uenig i dette, men ikke kall det liberalt. For du tror vel ikke at barn velger selv å dekke til hår og hud? Det er fysisk ubehagelig og tidkrevende! For at man skal “velge” dette må man læres til å tro at det er det moralsk korrekte eller i verste fall tvinges. Du tar utgangspunkt i at kvinner og barn som dekker seg til gjør dette frivillig? De som gjør det bør selvfølgelig få lov til det, i en myndig alder, utenfor offentlige institusjoner. Dette er et vanlig sekulært ståsted.
AM: Jeg tror du har misforstått noe. Et slørforbud rammer ikke bare dem som IKKE har lyst til å gå med slør. Det rammer også dem som VIL gå med slør. Om du tviler på at den slags folk finnes, så har du ikke møtt, vel, noen av de muslimske kvinnene jeg har møtt på min ferd rundt i verden, og Norge.
I den forstand det finnes en definisjon av liberalisme, så må det da være John Stuart Mills “harm principle”? Altså at “… the only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a civilized community, against his will, is to prevent harm to others.” Dette gjelder særlig når det er majoriteten som innskrenker friheten til minoriteten.
Det er heldigvis også en menneskerettighet nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (protokoll 1, artikkel 2) og den universelle menneskerettighetserklæringen (art. 26 (3)) å gi dine barn den oppdragelsen du ønsker. Den rettigheten gjelder for kristne, ateister, jøder, kommunister, nazister og muslimer.
Det viser seg faktisk også at vi har en lov mot å tvinge folk til å gå med slør allerede, og at vi ikke trenger noen ekstra lover mot det. Om du ønsker å komme det problemet til livs, da er det bare å prøve å få folk dømt etter den paragrafen.
Dette er dessverre, som du påpeker, et vanlig sekulært ståsted. Det er også uten tvil et dypt illiberalt ståsted, som bryter med liberalismens mest elementære prinsipper.
For mer om hva jeg mener om dette se her (hijab/burka) og her (Ayaan Hirsi Ali).
Martin G: Hei igjen. Hvordan kan slørforbud “ramme” jenter som IKKE vil gå med slør? De REDDES fra slørbruk er vel rette ordlyden. Jenter som VIL gå med slør rammes, der er jeg helt enig. For min del så empatiserer jeg mer med førstnevnte gruppe. Det er mange grupper mennesker i samfunnet som kjemper for ting de ikke får gjennomført og dermed rammes av majoriteten. Disse kvinnene er det ikke mer synd på enn andre grupper. Jeg ser også på førstnevnte gruppe; de jenter som rammes av slørtvang som den virkelige minoriteten. Hvilken stemme har de i offentligheten?
Du unngår fullstendig mitt poeng vedrørende alder. Mitt poeng er at jenter over myndighetsalder, som i Norge er 18 år, kan bruke så mange hijaber de bare vil! Det er jenter under 18 år som berøres, og som da får en beskyttelse/berøvelse, alt ettersom man ser det. I en liberal rettstat så velger selvfølgelig voksne kvinner selv! (En digresjon; Som ateist oppleves det som ekstremt narsissistisk amed alle disse “behovene” som religiøse mennesker påberoper seg, og som de krever at samfunnet forholder seg til, men jeg forsvarer selvfølgelig deres rettigheter til å ytre og kjempe for disse behovene-og min rettighet til å kjempe imot:))
Jeg opplever også at du argumenterer lite fra barns ståsted. Ja, foreldrene skal ha frihet til å oppdra barna sine som de selv vil, men det er også en stats oppgave å sikre barn rettigheter. Kan du tenke deg en mer effektiv stopper for barns frihetsberøvelse, tvang til slør, enn å forby det under 18 års alder? Hva er ditt forslag? For de barna som absolutt vil bære slør; de kan bære det resten av sine liv, når de er gamle nok til å velge selv! Dette på lik linje med lovlig å kjøre bil, drikke alkohol osv.
AM:
re: “rammme” — ja, jeg feilformulerte meg. Og det har ikke noe å si at du har mer empati med dem som tvinges. Loven skal ha empati med dem som rammes unødvendig av en lov. Det er helt utrolig at man ikke umiddelbart gjenkjenner problemene rundt dette. Om vi forbød truser, for eksempel, fordi noen hvite jenter ble tvunget til å gå med dem som ikke ville. Ville ikke din sympati umiddelbart ligge både hos dem som ble tvunget OG hos dem som ble tvunget til å ta dem av? Selvsagt ville den det. Det er et enkelt og oversiktlig etisk problem som kun forstyrres av at det er muslimer som blir utsatt for det juridiske overgrepet, og derfor blir skadevirkningene i mot dem ikke synlige.
Vi har et lovverk for å slå ned på tvang allerede, og behovet for å rydde opp i problemet med tvang er i det store og det hele lite kartlagt.
For det andre så unngikk jeg ikke ditt poeng med alder, om du så etter. Jeg påpekte at man har faktisk en menneskerettighetsfestet rett til å oppdra barna sine slik de vil. Det er et fakta at unger landet over hver dag tvinges til å gå med plagg de ikke vil gå med, som alle som har vært i lag med unger vet. Dette er om ikke uproblematisk — jeg er også ateist, og synes heller ikke at religiøs oppdragelse er tipp-topp — så iallefall en rett som alle minoriteter og alle majoriteter har. Det står ingen steder at alle må like måten barn skal oppdras på. Og om flertallet får lov til å fortelle meg hvordan jeg skal oppdra mine barn, så er det et grovt og illiberalt overgrep, utover den basisutdannelsen som loven gir barna.
Når kommer selverklærte liberalere til å slutte å bruke illiberal politikk for å få gjennomslag for sitt livssyn? Stikker virkelig ikke liberalismen noe dypere? Det er litt rart at jeg, som er sosialist av legning, må sitte og forklare liberalere hvordan liberalisme fungerer. Kanskje venstresiden er den nye høyresiden, også, eller hva sier Torbjørn?
M.G: OK, dette blir vi ikke enig om, det er greit. Denne artikkelen til Røe Isaksen er tatt helt på kornet, og denne ordvekslingen her demonstrerer hvor grunnleggende forskjellig man kan se på menneskerettigheter. I sin iver etter å forsvare muslimer, ser man ikke eller vil ikke se overgrep som skjer. Jeg gjentar igjen: Det er en universell menneskerettighet å få blafre med håret i vinden. Hijab og dess like er en uakseptabel seksualisering og sosial kontroll av jenter. Det er frihetsberøvelse og illiberalt av en stat å tolerere.
Poenget er; avregulering er ikke nødvendigvis det samme som liberalisme! Reguleringer kan også virke liberalt; det som oppleves som tvang for foreldre kan oppleves som frihet fra barns side. Det er ikke en menneskerettighet å få oppdra barn “som man vil”. Det er en grunn til at vi faktisk har barnevern og barneombud.
AM: Grunnen til at vi ikke blir enige er fordi du ikke leser det jeg skriver. Det er ingenting i det jeg skriver som sier at jeg nekter noen å blafre med håret i vinden, og jeg har flere ganger gitt uttrykk for at den eventuelle tvangen for voksne som måtte forekomme bør bekjempes. Dette anerkjenner du tilsynelatende ikke. Men det er ganske mye i det du skriver som viser at du IKKE anerkjenner den *like sterke* retten til dem som *ønsker* å gå med hijab. Rettigheten er like sterk begge veier: Å ta på eller å ta av hijaben er *like sterke rettigheter*.
Men hele ditt siste avsnitt er jeg enig i. Det er en viktig presisering at det er noen grenser der barnets rettigheter overgår foreldrenes. Sjal og livssyn er – noen ganger dessverre, noen ganger heldigvis – ikke iblant dem.
Martin G blander visst begrepene litt vel grundig i sitt første innlegg.
“Mange fra 68-eropprøret endte opp på den autoritære høyresiden eller i et verdikonservativt sentrum”
Her er det to skrivefeil på én gang. Den første er at mange sekstiåttere endte opp i nazistpartier. Det er nok ikke riktig. Den andre feilen er at “et verdikonservativt sentrum” kan sidestilles med nazisme (som er høyresiden av autoritær akse).
Det som er skjedd med mange sekstiåttere, slik Trond Ali Lindstad har beskrevet, er at de allerede den gang gikk fra liberal venstreside (hippie) til autoritær venstreside (kommunisme). Da kommunismen kollpaset i 1989 tok islamismen over prosjektet, og sentrum flyttet seg fra Moskva til Teheran.
Man kan så fundere på om islamismen er autoritær høyre eller venstre side, men det blir litt en bordlek. Reisen fra autoritær venstre til autoritær høyre er jo bare noen skritt over korridoren. I forhold til demokratiet og Menneskerettigheter er det ingen forskjell på de to.
Martin G kaller Karen Espersen og Ralf Pittelkow nazister. Men det forteller visst mer om Martin G, ettersom det ikke er noe belegg for en slik påstand i noe som de to har sagt eller skrevet noen sinne. Derimot er det slik at liberal akse er “høyreekstremt” for de som befinner seg på den autoritære – og da særlig den autoritære venstresiden (kommunister).
“Det hjemløse venstre” er den gamle resten av liberal venstreside. Den har vært hjemløs omtrent siden 1968.
Jeg vil hevde at den liberale venstresiden finnes i AP, de norske sentrumspartier, Demokratene i USA og andre mer moderate venstrekrefter. Om man definerer liberal som “tolerant” må man nesten per definisjon være relativt nærme sentrum, da kun sentrumsorienterte personer og bevegelser virkelig aksepterer at man deler samfunnet med mennesker med mange andre oppfatninger. Mer prinsippielle ideologier som liberalisme i Ayn Rand stil, marxisme, nazisme, islamiske og tilsvarende har i bunn og grunn ingen plass til folk med andre verdier og meninger i sine samfunn.
Jeg for min del tror ikke man kan si at det politisk korrekte segmentet kan være det samme som liberal venstreside, slik peewee skisserer det. Den toleransen korrektheten gjør gjeldende er jo ren overflate, kun form, aldri innhold. Faktisk er det korrektheten som oppfinner “intoleransen”, idet den hviler på et Konsensus, i forhold til hvilket alt annet er ondt og sykt. De som bruker ordet toleranse krever total underkastelse av sine omgivelser – all uenighet er uttrykk for “intoleranse” og psykiske grensetilstander.
Man skulle tro at korrektheten ville avvise totalitarismen, men det gjør den nettopp ikke. Det er ingen i AP, de norske sentrumspartier eller Demokratene i USA / andre moderate venstrekrefter som retter skytset mot Iran, Syria, Egypt, Libanon, Tyrkia, Libya. Tvert imot, disse landene skal jo særbehandles positivt. Totalitarismen og den politiske korrektheten er om ikke tvillinger så i hvert fall nært beslektede. På et grunnleggende plan har de kravet om den totale definisjonsmakten felles. Liksom de deler vanen med å gi ordene deres omvendte betydning. En liberal venstreside vil være bramfri og politisk ukorrekt og antiautoritær. Ikke innspist, oversensibel, konfliktsky, hevngjerrig og moralsk supremasitisk som de nevnte partiene / fløyene er.
Jeg hevdet da ikke at alle moderate venstrekrefter var liberale, bare at de liberale på venstresiden finnes der. Det er tross alt en viss forskjell på de påstandene. Det skal jo også nevnes at høyresiden ikke virker særlig interessert i å kritisere land som Kina heller, og i sin tid ignorerte de helt diktatorer som Pinochet, Suharto, Franco og Videla. De gir også totalt blaffen i de menneskerettighetsbrudd som finner sted i Latin Amerika utenfor de sosialistiske landene der.
Jeg er grunnleggende skeptisk til en altfor skjematisk oppdeling av verden. Slik at venstresiden støtter grusomheter begått av Castro, mens høyresiden støtter grusomheter begått av Pinochet og Franco. Det er nok den marxistiske Tredje Vei-pyramiden (thesis-antithesis) som spiller opp igjen der.
Det er en forskjell på å “gi blaffen” i menneskerettighetsbrudd i hver lille landsby i Andesregionen til å oppvise politisk solidaritet med islamismen, for eksempel. Forskjellen ligger i det positive engasjementet, for det første, og i synet på retsstaten for det andre. “Høyresiden” går inn for rettsstaten. Ergo sier det seg selv at overgrepene som skjer rundt i verden ikke er noe “høyresiden” sympatiserer med. Venstresiden, derimot, går nettopp ikke inn for rettsstaten, for det totalitære diktaturet. Støtten går til Hamas, Hizbollah og Iran. Slik den før 1989 gikk til Sovjet og Kina.
Høyresiden kritiserte nok det kommunistiske Kina, det tror jeg ikke er en så kontroversiell antagelse. At de så ikke kritiserer det kapitalistiske Kina i samme grad følger vel noe logisk av den endringen som er skjedd. Og selv om overgrepene i Kina i dag er talløse er de likevel peanuts mot hva som foregikk under Kommunismen. Så hvis man bebreider høyresiden for ikke å kritisere dagens Kina så må man virkelig avsky venstresiden for sympatierklæringen den ga til Maoismen.
Jeg er helt enig i at de liberale på venstresiden finnes, det har de gjort i 40 år, bare helt uten politisk representasjon.
Xebeche skrev:
Jeg er helt enig i at de liberale på venstresiden finnes, det har de gjort i 40 år, bare helt uten politisk representasjon.
———Venstresiden er ideologisk (av “natur”)liberal. Høyresiden er ideologisk sett gammeldags, reaksjonært og konservativt – dette inkluderer liberalkonservatismen.
Når dette er skrevet. Så syns jeg den amerikanske poeten Richard Armour sa det fint og treffende om forholdet mellom rett og galt OG venstre og høyre i politikken:
“Politics, it seems to me, for years, or all too long, has been concerned with right or left instead of right or wrong.”
Venstresiden av liberal akse er “ideologisk av natur liberal”. Men venstresiden av autoritær akse er likeså naturlig autoritær. Konflikten står mellom to akser, ikke mellom høyre- og venstresider.
PeeWee. Forskjellene mellom republikaner og demokrat har nærmest blitt visket ut de siste 30 årene. Demokratene er ikke noe særlig mer liberale en republikanerne. Begge partier er mer konservative og høyrehellende en noe parti i Norge.
Jeg kunne ønske folk i Norge ville slutte å referere til demokratene som noe motsatt av republikanerne. Det var helt utrolig å høre Kristin Halvorsen heie på Barack Obama under valget fordi hans parti var mer til venstre for republikanerne. Snakk om uvitenhet!!
Demokratene er da slettes ikke så like republikanerne. Grunnen til at de fremstår som så like er at demokratiske presidenter ofte har sittet på en republikansk kongress mens republikanske presidenter har sittet med en demokratisk kongress. Demokratene modererer seg også for å få flere velgere, akkurat som Frp i Norge. Politikken til Demokratene er nok i praksis mer til høyre enn Frp i Norge, men hadde man gitt disse partiene makt alene i 12 år i hvert sitt land, så hadde nok rollene vært helt annerledes.
Forskjellene er minimale, det er noe alle som følger med på amerikansk politikk vet. Når det kommer til utenrikspolitikken er det ingen likhet i det hele tatt. Det er “America first” på tvers av linjene. Eneste forskjellen mellom Bush og Clinton var at Clinton klarte det kunststykket å få andre ledere til å tro at de hadde noen inflytelse.
Når det kommer til ideologi så er samtlige kjøpt og betalt av big business, og senatorer må i snitt bruke 5 timer per dag for å skaffe seg penger nok til å bli gjennvalgt.
Se på Obama og hva han har levert i forhold til det han har lovet. Han har brutt omtrent like mange løfter som det den rød-grønne regjeringen har gjort.
Når alle disse diktatorene nevnes… er sentrumspartier det eneste som IKKE er sinnssykt? Hele diskusjonen kan så langt sies å være tverrfaglig uinteressant.
Og hvorfor all denne snakkingen om islam som noe NYTT? al-Quaida har da eksistert siden 70-tallet, og selv om såkalte ‘bullshittere’ (politikere og media) får dette (islam/islamisme) til å DELVIS høres ut som en stor internasjonal Tjen Folket-bevegelse, DELVIS et stort hatsk KONTINENT (ok da, to kontinenter), bør man se til eget land; inntil nylig dreide dette seg om en -1! – torpedo (torpedo!) fra Oslo! Dessuten er hele den offentlige islamisme-debatten sexistisk – kun torpedoens frue har representert islamistene så langt av kvinnene. Hun er neppe representativ for andre kvinnelige fundamentalister
…det bør også nevnes at både Francis Sejersted og Lars Roar Langslet har kommet til enighet om å få publisert bøker på Pax forlag. For å være helt ærlig ser jeg ikke den helt store saken i dette, men det er Rune Slagstads ord – se NNT #03-04 2009. Tre akademiske titaner, altså. Med venstredreining(?)
[...] av ordet “høyre” er nok misvisende. Som jeg tidligere har skrevet om i kommentaren Det hjemløse venstre er det desillusjonerte venstre ikke automatiske medlemmer av høyresiden. De tiltrekkes i stor [...]