Det spekuleres i om euroen står for fall. Den politiske viljen til å redde euroen er imidlertid betydelig. Det ville neppe ha innvirket negativt på Norge om vi var en del av euro-samarbeidet nå.
Krisen i Europa har bidratt til den sterkeste motstanden mot norsk EU-medlemskap i norsk historie. Den økonomiske krisen er imidlertid nasjonal i opprinnelse, og krever derfor først og fremst nasjonale svar. Det er irrasjonelt å hevde at EU er skyld i krisen. Derimot kan EU spille en viktig rolle i å løse den – og i å unngå nye kriser av samme sort.
Den krevende debatten – både her hjemme og i EU – er om eurosamarbeidet har en fremtid, og hvilke konsekvenser det ville ha for Norge dersom vi var med i valutaunionen. For å ta det siste først; det ville neppe ha innvirket negativt på Norge om vi var en del av eurosamarbeidet nå. Tvert om.
Ettersom mesteparten av vår eksport går til EU, ville en svekket euro ha gjort eksporten vår billigere og mer konkurransedyktig. Etter årets lønnsoppgjør er det betydelig behov for å styrke konkurranseevnen til norsk industri og norske eksportbedrifter. I dagens situasjon er norske varer blitt dyrere i Europa, fordi euroen har svekket seg mer enn kronen. Importen ville naturlig nok ha blitt dyrere. Det vil igjen bidra til å gjøre norske produkter mer konkurransedyktige, i den grad vi produserer substituttprodukter. Norge eksporterer mer enn vi importerer. Dermed er noe dyrere import og billigere eksport noe vi lever godt med.
Norske turister på ferie i utlandet har mindre å glede seg over. En relativt sett sterkere krone enn euro gjør det billigere å være på ferie i EU-landene. På den annen side vil turistnæringen i Norge bli mer konkurransedyktig overfor både nordmenn og utlendinger.
Innføring av euro i Norge ville imidlertid ha konsekvenser for finanspolitikken. Enda lavere rente og felles valuta ville ha medført et stort behov for konjunkturregulering gjennom strammere finanspolitikk. Det krever en helt annen budsjettdisiplin enn det regjeringen har vært vant til. De siste årene har den prioritert litt til alt. Men å prioritere alt er som kjent ikke å prioritere i det hele tatt. Det vil endre seg med euroen.
Den norske kronens volatilitet er en annen utfordring som innføring av euro vil løse. Når krisene maksimeres i markedet og i pressen, som i mai måned, så faller kronen mer enn euro, selv om de økonomiske tyngdelovene trekker i stikk motsatt retning. Kronen oppfattes som en eksotisk valuta som store forvaltere vil ut av når redselen tar tak. Omvendt kan kronen stige voldsomt i andre faser. Volatiliteten og uforutsigbarheten er i seg selv et problem for næringslivet. De store bedriftene vil sikre seg mot valutasvingninger gjennom å hedge i valutamarkedet, men det kan være en krevende og kostbar øvelse, spesielt for mindre bedrifter som handler i mange valutaer samtidig. Danskene forholder seg til dette ved å knytte sin valutakurs til euro i praksis. Derfra til full innføring av euro er veien kort og konsekvensene små.
Norge motsyklisk?
Mange vil likevel hevde at norsk økonomi er motsyklisk til den europeiske, ettersom vi er en stor eksportør av råvarer – og EU-landene er store importører. Dette har imidlertid ikke hindret oss fra å bli rammet av finanskrisen eller å oppleve nedgang i realøkonomien. Forskjellen ligger i Statens finansielle bæreevne. Vi har råd til å holde arbeidsledigheten nede gjennom å ansette flere i offentlig sektor, og holde 25 prosent av arbeidsstyrken på stønader. Det er en dør som er lukket for andre europeiske land.
80 prosent av norsk handel er med EU-land. Da er det naivt å tro at ikke Norge påvirkes av svingninger i våre viktigste markeder. Det er heller ikke sannsynlig at Norges råvarebaserte økonomi vil overleve i sin nåværende form. Norsk oljeproduksjon toppet seg for ti år siden, og vil falle kraftig de neste ti årene. Gassproduksjonen, som de siste ti årene har dekket inn for mye av fallet i oljeinntekter, vil trolig falle dramatisk fra 2020. Dersom skifergasseventyret blir en realitet, vil også gassprisene holde seg på et lavt nivå i årene fremover. En studie ECON gjennomførte i 2006 viste at Norge var langt mindre motsyklisk med EU-landene enn det som tidligere har vært antatt, og trenden tilsier altså at Norge vil være enda mindre annerledes i årene fremover enn det vi har vært i tidligere år.
Bekymringen knyttet til euroen er derfor ikke primært norsk deltakelse i en valutaunion, men om valutaunionen holder gjennom krisen. Euro-området er ikke et optimalt valutaområde. Det visste vi før krisen. (På den annen side er heller ikke USA en optimal valutaunion.) Mobiliteten i arbeidskraften er begrenset, dels på grunn av språklige barrierer og dels på grunn av velferdsmodellene i mange europeiske land. Hovedproblemet er imidlertid at enkelte land har valgt å ri på andres kredittverdighet, samtidig som alle landene blir påvirket av ubalansen det skaper. Det er krevende med monetær union uten finanspolitisk union.
Nasjonalstatene har skapt krisene
Det er imidlertid viktig å understreke at krisen ikke er skapt av EU, men av nasjonalstater som har levd over evne, lånt over evne og mislyktes i å gjennomføre helt nødvendige reformer av pensjonsalder, skattesystemer og offentlige tjenester. Dette illustreres godt ved at mange av EU-landene klarer seg utmerket. Nederland har for eksempel ledighet på nivå med Norge. Så er det selvsagt riktig at det har vært lettere å få kreditt til å leve over evne gjennom deltakelse i valutaunionen. Derfor er det behov for nye virkemidler i eurosonen som kan bidra til å få opp medlemslandenes budsjettdisiplin. Hovedproblemet er at landene i sør taper konkurransekraft. EU burde ha fått på plass sanksjoner eller andre virkemidler på et tidligere tidspunkt overfor de landene som ikke følger kravene til deltakelse i valutaunionen. Realiteten er at vilkårene for deltakelse i valutaunionen ble brutt fra dag én – også blant de store medlemmene. Det er behov for andre og mer effektive virkemidler enn det EU har hatt tilgjengelig. Samtidig har eurokrisen nå synliggjort den gjensidige avhengigheten som finnes mellom de europeiske landene, og viktigheten av å stå sammen i krisetider.
De fleste landene som er rammet av krisen – noe som langt fra er alle – har innsett at krisen krever nasjonale løsninger. Det må kuttes og reformeres. Grekere, spanjoler, portugisere og italienere må betale skatt på arbeid, jobbe lenger og ta større ansvar for egen velferd. Redningspakkene har kjøpt dem tid. Men de må selv gjøre jobben, og den må begynne nå. Eldrebølgen i Norge er alvorlig nok, men situasjonen er langt verre i landene rundt Middelhavet. Derfor haster det å gjennomføre reformer som bidrar til bærekraftige statsfinanser i møte med utfordringene som venter.
Det spekuleres i om euroen står for fall. Den politiske viljen til å redde euroen er betydelig, og den europeiske sentralbanken har handlet raskt og effektivt. De grunnleggende problemene vil det ta lenger tid å håndtere, men en svekket euro styrker også konkurranseevnen i Europa. Tysklands eksportindustri opplever nå gode tider. Enkelte frykter inflasjon i kjølvannet av krisen, men inflasjon er også et effektivt virkemiddel for å redusere gjeldsbelastningen i eurosonen. Landene i sør må lykkes i å redusere underskuddene på de årlige budsjettbalansene. Dersom den økonomiske aktiviteten holder seg i Asia og de små tegn til bedring vi ser i USA vedvarer, kan også økt eksport og dermed økonomisk vekst bidra til å lette jobben som uansett må gjøres.
Norges holdning til det europeiske prosjektet er ikke avgjørende. Vi klarer oss godt økonomisk – uavhengig av om vi er medlemmer av EØS eller EU. Imidlertid er det avgjørende at ikke resten av Europa inntar Norges holdning til politisk samarbeid og solidaritet på eget kontinent. Mange vil hevde at det var nettopp en slik holdning som bidro til å skape og forsterke den økonomiske krisen i mellomkrigstiden. De siste femti årene har holdningene vært en annen i Europa. Der man i mellomkrigstiden målte de alliertes suksess i Tysklands elendighet, har de siste femti årene vært preget av samarbeid for å fremme felles vekst og utvikling til beste for hele kontinentet. Suksess er like mye evnen til å kjøpe andre lands varer og tjenester som evnen til å selge sine egne. Europa har en felles interesse i å lykkes – og i den fellesinteressen ligger også det fremste hinderet mot krig og konflikt.
Det er like sant for Annerledeslandet som for våre naboer i EU.
- Nikolai Astrup er stortingsrepresentant og leder i Høyres EU-utvalg.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva, Sten Magne Berglund. Sten Magne Berglund said: RT @jasnoen: Nikolai Astrup er en modig mann (se Sir Humphreys definisjon http://is.gd/dq59Z). Slår et slag for euroen http://is.gd/dq4jz [...]
Noen kommentarer: Det hjelper ingenting å bare redusere de årlige underskuddene. De årlige underskuddene må bort, slik at de endelige regnskapene gjøres opp med overskudd. Først da har man noe å betale ned gjelden med. Slik er det i hvert fall for meg som privatperson. Men det er kanskje noe annet med stater?
Hvis Europa hadde unnlatt å importere fjernkulturelle i millionvis, ville presset på velferdsordningene vært mye svakere. Når mange millioner skal ha de samme velferdsordninger som urinnvånerne, uten at de har bidratt med sin arbeidskraft, blir dette et gigantisk tapsprosjekt. Så vil sikkert Høyre hevde at vi er helt avhengig av disses arbeidskraft. Det er vi selvsagt ikke. Da hadde strukturrasjonaliseringsprosessen (puuhh) gått sin gang og de minst lønnsomme bedriftene hadde forsvunnet helt av seg selv. De velferdsordningene som vi ville ha, hadde vi fått ved å heve lønningene til disse gruppene, akkurat som det som skjedde i oljeindustrien.
Hvis vi tar f.eks omsorgspleiere og rengjøringspersonell, sier det seg selv at ved å heve lønningene til disse gruppene, garanterer jeg at man ville fått tilstrekkelig med arbeidskraft fra vår egen befolkning. Og det helt uten innvandring med alle de negative konsekvensene dette medfører.
Grunnen til at Høyre vil ha tilnærmet fri innvandring, i hvert fall arbeidsinnvandring, er nettopp for å holde lønningene til disse gruppene nede. Billig hushjelp har alltid vært populært i de kretsene.
Norge kan klare seg utmerket utenfor EU og Eurosamarbeidet. Det gjøres ved at staten skikker seg like vel med sine finanser som en fornuftig privatperson gjør med sin privatøkonomi. Samtidig må enkeltmenneskets skaperevne slippes fri. Det er slik nye arbeidsplasser skapes. Den norske stat gjør for mye av det motsatte. Her er det reguleringer som gjelder.
Dessuten tror jeg ikke Norge er tungen på vektskålen for fred eller frihet i Europa. Det styres av andre krefter enn den norske stat. Men Norge kan bidra litt ved å beskikke sitt eget hus vel, ved å skape mest mulig fred og fordragelighet innad i riket. Bidrar dagens innvandringspolitikk til dette? Alle jeg kjenner ( til og med AP-folka) mener nei. Norges befolkning øker med fra 20.000-30.000 hvert år, av og til mer. Og alt dette er innvandring.
Jeg følger ikke logikken her. Hvis krisene er skapt av nasjonalstater, er det ikke da logisk å la virkemidlene for å bekjempe kriser også være nasjonalt styrte og mulig å “granulere” på nasjonalt nivå? Det viktigste problemet med euroen i denne krisesituasjonen er at Hellas, Spania m.fl. har vært avskåret fra å bruke det mest nærliggende virkemiddelet – monetær devaluering – og i stedet har måttet gå omveien rundt lønns- og prisjustering for å få til nøyaktig det samme resultatet. Euroen representerer en integrasjon av pengepolitikken, men det mangler full integrasjon av finanspolitikken, bl.a. fordi det ikke eksisterer et likvid arbeidsmarked på tvers av språkbarrierer.
Men Astrup avslører seg på avsnittet om at det han egentlig ønsker er en lavere rente enn det Norges Bank setter, fordi det vil kreve ekstra finanspolitisk tilstramming. Dette er selvsagt ønskelig for Astrup, fordi en slik politikk over tid innebærer en overføring fra offentlig til privat forbruk.
Norsk oljepengebruk vil kreve at vi ligger rentemessig ca. et halvt prosentpoeng over resten av Europa i all overskuelig fremtid for å unngå en lønns- og inflasjonsspiral som vil drepe eksportindustrien. Med Astrups opplegg kan vi ikke gjøre det, men må i stedet kontinuerlig stramme til offentlige budsjetter. (Avslutningen av kommentaren bryter med Minervas krav om sivilisert debattform, og er derfor strøket (red.)