Det er lett å være enig med Cathrine Holst i at Norge trenger en opplyst elite. Men er problemet at norske intellektuelle ikke får den respekten de fortjener, eller snarere at det er nettopp det de gjør?
I sin første leder i Nytt Norsk Tidsskrift og senere i intervju med Klassekampen okker Cathrine Holst seg over anti-elitismen i Norge. Den er skadelig for det offentlige ordskifte, og leder til selvbinding hos våre potensielle intellektuelle ledestjerner. Men, skriver Holst, ”’folk flest’ har en egeninteresse i å holde seg med en ’elite.’”
Så langt, så godt. Det virker innlysende at Holst stiller rett diagnose, men hun vegrer seg for å komme med noen medisin. Hun faller med sitt hjertesukk i den fellen som altfor mange av de intellektuelle hun kaller på ofte gjør: Kritikken er det viktige, og løsningene blir underordnet. Selvsagt skal den intellektuelle få være en kritiker som ikke alltid avkreves konkrete tiltak, men hun gjør det for lett å spørre: Hva så?
Intellektuelle tidsskrifter for ”eliten” er, som Holst sier, nødvendig og bra. Hennes ambisjon om at NNT skal fylle en slik funksjon er god. Men dette er da ikke svaret på problemene hun beskriver.
Holst, og de som har fulgt opp utspillet hennes, fremstiller hennes ønske om en opphøyd og respektert elite som kontroversielt. Det er derfor litt ironisk at alle som har kommentert utspillet hennes ser ut til å være ganske så enige. Motstanden mot en elite finnes altså ikke hos eliten. Så kunne man kanskje innvende at en slik motstand finnes hos det umælende folk, nettopp de som ikke skriver i Klassekampen, Dagbladet og Aftenposten. Men at en slik motstand skulle holde eliten tilbake, er noe det antagelig bare er mulig å mene om man er en norsk intellektuell. Når norske intellektuelle kommer ut med nye tanker, er det ”folk flest” eller det intellektuelle etablissements pamper som skyter dem ned? Mitt inntrykk er at handlingsrommet for akademikere som vil tenke nye tanker, også utenfor eget fagfelt, snevres inn først og fremst av fagenes egne portvoktere, ikke en arroganseintolerant masse.
Spørsmålet blir så hva som er kuren for denne uheldige situasjon. At ”eliten tar for lite plass,” som Cathrine Holst sier, må bøtes på større intellektuelt engasjement blant våre skriveføre klartenkte. Men kritikken hennes stopper ikke der. Hun maler med bred pensel, og sparker – betimelig – i flere retninger. Problemer rager fra folks holdninger til universitetskultur, tabloid medielogikk og lekfolks plass i det offentlige rom.
Selv om det selvsagt går an å ha to tanker i hodet på en gang, er det problemer knyttet til Holsts Ole Brumm-holdning: ”Ja takk, begge deler.” Holst vil at eliten på den ene siden skal bli inkludert, men også selv ekskludere. Den skal både bli lyttet til, og få debattere for seg selv. Dette er for så vidt rimelig, men hun legger for mye vekt på det siste. Den virkelige utfordringen gjelder det første.
Det er en risiko for at man i denne diskusjonen misforstår konflikten mellom folk og elite. Det gapet som eksisterer mellom vanlige folk og de intellektuelle kan ha vel så mye å gjøre med sistnevntes folkeforakt, som førstnevntes eliteforakt. Magnus Marsdal traff en nerve i sin analyse av Fremskrittspartiet i ”FrP-koden”. Det eksisterer et gap mellom folk og elite. Hva dette skyldes er mer komplekst enn sleivete referanser til ”jantelov”. En del av gapet skyldes elitens behov for å skille seg fra folket - gjennom språk, referanser og tematikk.
At folket ikke tolerer eksistensen av en elite blir feil. Den folkelige reaksjonen på Hjernevasks eksponering av kjønnsforskerne handlet ikke så mye om noen dyp eliteforakt som en følelse nettopp av at en gruppe ”intellektuelle” manglet faglig bredde og empiriske fundamenter. Intellektualismen var et slør som skjulte mangel på substans. Det var deres atferd, ikke deres posisjon, som provoserte.
Nettopp faglig bredde og empirisk fundament mangelvare hos norske offentlige intellektuelle: Altfor få mestrer formatet mellom snevre akademiske tidsskrifter og løs synsing. Det er på sett og vis det Holst etterspør, og det er på sett og vis det NNT forsøker være; men utfordringen i å komme dit eller får økt anerkjennelse for forsøket ligger ikke i fordommer mot eliter eller akademikere, men i mangel på akademikere som kan fylle rollen. Og, som Elisabeth Skarsbø Moen påpeker: Mange akademikere kan ikke skrive for andre enn sin egen krets.
Utfordringene handler altså om hvordan elitene forvalter sin faglige autoritet og hvordan de formidler sin kompetanse i det offentlige rom. Om man er bekymret for manglende respekt for intellektuelle og deres ekspertise, er løsningen neppe at de trekker seg tilbake til lukkede fora. Økt respekt for våre intellektuelles kunnskap og bidrag må fremmes gjennom deres aktive dialog i bredere debatter.
Interessant nok vil visst ikke Holst bare at dagspressen skal åpne seg for eksperter, men at den skal lukke seg for lekfolk. ”Ulempen er at nesten hvem som helst slipper til over spalter i store aviser, samme hvor useriøse de er. Dette støyer for dem som har noe ordentlig å melde,” sier hun.Slike ytringer er lette å harselere med, men hun har et godt poeng. Men da diskuterer man mediekritikk, ikke elitisme. Fokuset på elitenes uønskede og underkjente rolle i norsk offentlighet overdrives. Dette handler mer om medievirkelighet, enn vår holdning til ekspertise.
I dag kan hvem som helst delta i den offentlige samtale via nettets kommentarfelt og blogger, og via liberal praksis i avisenes debattredaksjoner. Dette er en digital nyhetshverdags utfordringer. Åpne debattarenaer der alle, også ”folk flest”, slipper til, kan fremme dialog og forståelse, samt luke ut ulogiske resonnementer, urimelige analyser og villedende fakta. På sitt beste fungerer det oppdragende, og bidrar til konsensus. Det motsatt kan også skje, om det leder til fragmentering, polarisering og utraderer rommet for lengre og komplekse analyser, når fronter nekter å diskutere med og vise forståelse for hverandre.
Vi sliter ikke med mangel på kunnskap, men overflod av kunnskap. Spørsmålene man heller burde stille, snarere enn å sukke over de opplystes manglende autoritet, er hvordan eksperter kan gå i dialog med engasjerte og informerte borgere med avvikende syn og informasjon som begrunner deres standpunkter.
Skal disse trendene motvirkes, må de intellektuelle engasjere seg mer utenfor sine egne fora; svaret er ikke å trekke seg tilbake til tidsskrifter for elitene. Dette er også noe Cathrine Holst selv er et utmerket eksempel på en intellektuell som får til. NNTs første utgave under Holst lover godt, og tidsskriftet har en viktig rolle å spille – ikke minst som en akademisk forankret og tverrfaglig arena for, nettopp, eliten. Men at dette er svaret på de spørsmål Holst har luftet i elitismedebatten er mer tvilsomt.
Et samfunn trenger en intellektuell elite. Å tilhøre en elite handler om å ha en plass i et sosialt hierarki. Det handler ikke om retten til å leve i en egen isolert sfære. Om elitene melder seg ut av de folkelige fora erstattes idealene om et deliberativt demokrati av en virkelighet med et deliberativt kakistokrati. Det er ingen tjent med, verken folk eller elite.
- Fredrik Gierløff (f. 1984) er medredaktør i Minerva.
Glimrende lederartikkel!
Som du peker på har Holst et viktig poeng. Bare synd at så mange norske “intellektuelle” hverken kan skrive eller er særlig smarte. Andedammen trenger sårt tilskudd av friske og modige stemmer.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet Minerva and Mimir Kristjansson, Nils August Andresen. Nils August Andresen said: RT @mimirk: Fin kommentar til elitedebatten av @FredrikESP på Minerva: http://bit.ly/cA3tvJ [...]
I Norge regjerer janteloven fremdeles og de eneste aksepterte “elitene” er Lotto vinnere og noen sports utøvere. Alle andre “forståsegpåere”, bedrevitere, akademikere og ledere vil bli kritisert for sin hovne adferd og sine uforståelige meninger.
Det faller da helt naturlig at “eliten” trekker seg vekk fra offentligheten og finner ro blant sine egne.
Det finnes ingen intellektuelle i Norge, i alle fall ikke som publiserer. Norge har ingen Thomas Paine, Richard Dawkins eller Sam Harris. Vi sitter fast med anti-intellektuelle demagoger som Thomas Hylland Eriksen, Marte Michelet , Kari Simonsen og anne Holt. Den ene værre en de andre på hvert sitt vis.
Det er mulig jeg har misforstått noe på veien, men jeg synes faktisk det stundom kan være fornuftig å definere eller presisere de ord man bruker.
Jeg har nok en mistanke om at enkelte av og til blander begrepene elite og intellektuelle om hverandre.
En elite har vel per definisjon en leder-rolle i et hierarki. Dette hierarki kan naturligvis tilhøre flere forskjellige verdener, så som politisk,militært eller finans, presse/media etc.
Dette er personer som i kraft av sine anerkjente institusjonelle og personlige egenskaper sitter i posisjoner som tillater dem å ta bestemmelser som vil sette preg på den videre utvikling.
Uten tvil har vi slike personer i Norge i dag. De kan av og til være synlige og av og til ikke fullt så synlige i det store mediabildet.
Jeg kan personlig av og til savne at personer i denne eliteformasjon med sine klare kunnskaper og vurderinger ikke er mer synlige i landskapet. Men jeg aksepterer stort sett at disse personer selv kan avgjøre i hvilken grad de ønsker å være synlige. Så har man altså den politiske elite som i så måte er en sui generis fordi denne gruppe er avhengig av å bli sett eller hørt.
Så har vi personer som vi av og til grupperer i kategorien “åndseliten”. Jeg er personlig noe usikker på hva dette innebærer. Begrepet brukes av og til lite presist fordi disse personer ikke uten videre kan plasseres inn i noen elite i tradisjonell forstand. Jeg har en viss følelse at en del av denne diskusjon i grunnen handler om denne kategori.
Denne “åndselite” preges ofte av at de er synlige i det generelle mediabildet.Kvaliteten kan variere. Ofte kan deres meninger og budskap være godt underbygget og dokumentert. Men ofte dreier det seg om rikssynsere på deltid eller fulltid.
Vi har i kongeriket ca. 4,7 millioner mennesker. Det er aktså tilnærmet en viss grense for hvor mange genier denne gruppen kan inneholde.
Det er litte granne som den løpende diskusjon om hvor mange forfattere og kunstnere/diktere vi har. Her vil også tallet være relativt begrenset.
Tilsvarende den statlige innkjøpsordning eksisterer det også for denne gruppe store muligheter til å publisere sine meninger/oppfatninger etc.
Samfunnet idag flommer over av kunnskap om så mangt. Flere meninger vil ikke nødvendigvis skade, men ikke alltid tilføye ny kunnskap og viten.
Jeg vil faktisk talt ikke bry meg – eller andre – med å forsøke å konstruere kjøreregler for i hvilken grad disse mennesker bør bli mer synlige.
Det er vel slik at jeg vil kunne ha utbytte av en del av slike inputs.
Men det er vel også slik at en god del av deres meninger kan jeg være foruten uten at hverken jeg eller verden blir syndelig dårligere stilt av denne grunn.
Så vil jeg be om unnskyldning for at dette innlegg kanskje ble noe unødig
pedantisk lagt opp.
Nå er vel ikke folketall noen forklaring på manglende intellektuelle. 22% av alle nobelspriser har gått til Jøder, til tross for at de bare utgjør 0.25% av verdens befolkning, så noe har de åpenbart forstått som ikke vi har. Problemet slik jeg ser det er at vi lever i et ganske dogmefyllt samfunn. Nåde den som våger å presantere noe som bryter med den nasjonen man bygde på 50 tallet, og senere raffinerte på 70 tallet.
Det vi trenger, er mennesker som verdsetter fakta høyere en følelser.
Ingen intellektuelle med respekt for seg selv vil prioritere tid på den interne debatten i en så liten andedam som Norge. Derfor er det helt naturlig at våre fremste (Kydland osv) søker ut, og det er like naturlig at våre svakeste (Ole Moen, Marte Michelet, Marie Simonsen, osv) får holde på i fred og ro her hjemme, på NRKs sommersendinger osv…
Det er etter min mening meningsløst å diskutere “eliter” på basis av nasjonalitet og språkområder. En idé er da like spennende eller håpløs uansett om en kommer fra Norge eller fra Kina?
Ahem…det er mer riktig å si at Hjernevask bekreftet det folk flest har visst i alle år: kvinner er bedre enn menn på å ta seg av barn, barn skal ikke gå i barnehage fra de er ett år, menn passer bedre til å være sjefer osv. De fikk altså argumenter for å avvise middelklassens likestillingsprosjekt, som de er dypt uenige i. Holsts bekymring er kanskje at debattkulturen i norske medier sidestiller seriøse forskningsfunn med hva en hvilken som helst tullebukk kommer opp med. Sterke meninger, liksom. Jeg tror norsk offentlighet lider litt av at en ann’ er så god som en ann’; eksperters utsagn er ikke mer vektige enn lekmenns. Det sier seg selv at ingen blir klokere av en debatt på slike premisser. Det burde ikke være noe problem å stille krav til en viss kompetanse for å slippe til i enkelte debatter. Så kan en ha andre fora hvor alle som har en mening slipper til.
Tom K.
Jeg var nok litt fleipet når det gjelder sammenhengen elite – folketall.
Så tror jeg heller ikke jødene beviser det motsatte. Snarere et sui generis på grunn av jødenes tradisjonelle verdsetting av kunnskap og de gamle skrifter, og hele kunnskapstradisjonen..
Men jeg tror nok at vår tradisjonelle egalitære holdning kan forklare både noe om jantelover og skepsis til eliter. Husk at dette er et land som til og med i sin nasjonalsang skryter av det middelmådige ; ” Hytter og hus men ingen borge”
Jeg tror nok at vi i dette land har en elite vi kan være bekjent med ,i den betydning at det dreier seg om mennesker i ledende stillinger med samfunnsansvar plasert inn i hierarkiske organisasjoner.
Politikere er en sui generis i og med at de lever av å bli sett og hørt.
Man kan alltid diskutere om politikere som er katalogisert i eliteskiktet
alltid forsvarersin plass der. Men politikken er naturligvis sin egen verden.
Jeg er mer bekymret for den gruppen som har fått etiketten “åndselite ” eller den “kulturelle elite” Det er her jeg tror det ofte er grunn til å snakke om misbruk av ord og begreper.
Det er desverre her ofte snakk om dogmer, politiske sterotyper og synsinger. Vi trenger ikke flere av dem synlige i det offentlige mediebildet.
Det er flere som ønsker seg “en bedre debatt”, for eksempel. Men det er jo bare konsekvensen av at de mener den eksisterende er “for dårlig”. Man er jo litt finere enn resten hvis man ikke synes de andre kan “levere”. Så mye mer enn forfengelighet og posering kan det visst ikke handle om.
Det kunne vært vel så interessant å se på hvordan den agrarmonarkiske samfunnsformen, i vår tid betegnet som “sosialisme”, fortsetter å prege samfunnet i alle henseende, selv etter snart to generasjoner med postmodernisme og scientisme. Forakten for populis og venerasjonen for “de ansvarlige” er vel like sterk i Norge i dag som de var i Paris opp til 1789.
Alt dette snakket om en “elite” er kvalmende. Norge trenger ikke eliter – like mye som Norge ikke trenger en underklasse.
Elitismen tilhører skraphaugen.
Norge er mer elitistisk enn noen republikk kan bli. Den politiske korrektheten blir bare fremstilt som “folkelig”, noe som vel må fremkalle latter i det minste. Den moralske supremasismen fungerer som løpende antitese til alt “folkelig”. Den som tror noe annet tenker ikke over hva CULCOMS container med hardingfeler og bunader (på Sankthanshaugen) egentlig symboliserte.
Bare en kort presisering: Moralsk supremasisme vil si å mene at det liberalt å omfavne det illiberale, og illiberalt å si nei til det illiberale. Som man kan se av setningen selv er det en redbrukket form for logikk, og den lar seg bare tvinge igjennom fordi de som har denne holdningen lar andre betale omkostningene ved den. Moralske supremasister sender barna sine på privatskole mens de fordømmer ressursterke foreldre som ikke sender sine barn i offentlig skole. Moralske supremasister dømmer konsekvent etter én lov for sin egen klasse og én lov for alle andre. De trives godt i den monarkiske kulturformen. Til gjengjeld er de passive, dvs. ute av stand til å handle. De kan bare fremvise den riktige mening, som er negasjonen av “folkets” mening. Det er mange som mener det motsatte av Frp, men som likevel ikke er i stand til å produsere noen alternative ideer til løsning av de samme problemene. Moralske supremasister er derfor dovne og konforme så lenge ting fungerer, men når problemer melder seg kan de påberope seg en annen moralsk “rett” til f.eks. å begå normalt “umoralske” (eller rettere “utenomrettslige”) handlinger.
Nils sa det i grunnen veldig greitt og konsist: De beste søker ut, mens Norge blir sittende igjen med de svakeste, slik som Marte Michelet, Thomas Hylland Eriksen, Marie Simonsen o.l. Disse tar pr definisjon aldri feil, selvransakelse er for dem et ukjent begrep.
Men av og til kommer det noen hjem igjen som har høstet anerkjennelse ute, slik som Asle Toje. Da reagerer the establishment som de alltid har gjort de siste 30 åra: Med en øredøvende taushet og utestengelse. Kun når eliten har malt seg inn i et hjørne med politisk korrekthet, kommer den andre parten til orde. Så vidt. Men for hver helside denne parten får, får den andre siden 10 helsider. Og de korrekte passer alltid på å få lagt skylda på andre. Det er de andres skyld at eliten ikke får rett.
Tull å sidestille Thomas Hylland Eriksen med skvaldrekjerringer som Michelet og Simonsen. Bøkene hans blir utgitt på vitenskapelige forlag med solid status og artiklene i fagfellevurderte tidsskrifter – han holder et solid internasjonalt nivå. Debatten blir dustete når man ikke klarer å fremheve de få som faktisk fungerer som intellektuelle og har fagligheten i behold.
Utdannet, utvannet til kose-plenum uten bekymringer. Norge er og blir en stor sofa; kanskje enda mer for de beste blant oss som ikke trenger å løfte en finger. Norge stiller ingen krav til den kommende eliten.
De beste blant oss er de som passet inn I det middelmådige fellesskapet. Med passet inn mener jeg akseptert en viss måte å leve på, en viss moral etc. De resterende beste har funnet på noe annet eller dratt vekk.
I henhold til gamle Darwin vinner de som best tilpasser seg den virkelighet de lever i. Det gjelder også intellektuelle. De som tilpasser seg best det mangehodede samfunnet de ønsker å hevde seg i, vil bli en elite i det samfunnet.
Dermed blir noen personer elitepratere i mediene, noen blir fantastiske i smale paneldebatter, noen blir enere i laboratorier eller på publisering. Og de færreste som ikke klarer å darwine seg frem, vil forklare det med sin egen manglende tilpasning til virkeligheten rundt seg. De sitter heller i sitt tårn som “misforståtte” og “genier”. De er for smarte for denne verden, lissom. Kom dere ut, og prøv igjen!
Jeg vil forresten få nevne Torill Moi som god norsk intellektuell i utlandet.
[...] rolle. I år ble de innledet av Cathrine Holst, og er videreført i mange medier – også i Minerva. Agurktid og ferie gir tydeligvis plenty med overskudd til kontemplasjon og hjertesukk som ”Faen [...]