Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Utenriksminister Støre har søkt å ’rehabilitere’ interessebegrepet, men først etter å ha utvidet det så mye at det har mistet tømt for innhold. Vi kunne ha lært noe av Obamas kristne realisme.

Denne artikkelen ble først publisert i Minerva 2/2010. Den bygger på en kronikk publisert i VG 16. januar i år.

I 1929 ble Nobels fredspris tildelt USAs utenriksminister Frank Kellogg. Året før hadde han overtalt stormaktene til å forby krig. Blant dem som ratifiserte den historiske Kellogg-Briand-pakten var 26 av verdens ledende stater, inkludert Tyskland, Japan og Italia. ’Oppdrag utført’, ville man kanskje sagt i dag. Ti år senere startet tidenes største krig. Evigvarende fred viste seg å være lettere å fremme filosofien enn i praksis.

Åtte tiår senere, i 2009 vant en annen amerikansk leder, Barack Obama fredsprisen. I følge komiteens begrunnelse, var det Obamas idealisme som hadde gjort ham fortjent til prisen.[i] I likhet med Kellogg åtti år tidligere, ble Obama berømmet for sin realpolitiske tilnærming til fredsarbeid. Obamas håp om å fri verden for atomvåpen ble spesielt hevet fram. Ute i verden ble tildelingen møtt med vantro.  Mest fordi prisen ble gitt for intensjoner, ikke resultater. Utenfor Norges grenser har selvforherligende idealisme gått av moten.

Oslotalen
Vår tid er en tid preget av skiftende intellektuelle moter. Ideer som i det ene øyeblikket skaper begeistring blir snart gjenstand for fordømmelse, eller verre, blir passé. Intellektuelle helter gradueres og pensjoneres hyppig. Mennesker og ideer blir hyllet, avfeiet, og gjenoppdaget i et heseblesende tempo. Dette tatt i betraktning vil det ikke overraske noen at kritikken kan komme tilbake til start.

Barack Obama inspireres av kristenrealismen som preget liberal tenkning under Den kalde krigen.

Før han ble president ble Obama spurt om hvem som var hans favorittfilosof. Han valgte den ledende protestantiske teologen i Amerika i forrige århundre, Reinhold Niebuhr (1892-1971).[ii] Dette var ikke religiøs posering. Både krigsopptrappingstalen ved West Point og fredspristakketalen i Oslo er døråpnere til Niebuhrs tankeverden.[iii] Spesielt i Obamas henvisning til den paradoksale nødvendigheten av å balansere «to tilsynelatende uforenlige sannheter» – at krig både er dårskap og til tider nødvendig.

Kristenrealisme
Fredspristakketalen var en vanskelig øvelse for Obama. Skulle han skuffe sitt vertskap eller risikere å bli latterliggjort på hjemmebane?  Obama søkte ikke tilflukt i blankøyd idealisme, men tok seg i stedet til sakens kjerne. David Brooks i New York Times kalte «Oslotalen» den viktigste talen i Obamas presidentskap, kanskje i hans liv.[iv] I all applausen overså de fleste norske kommentatorer hvor gjennomtenkt denne talen var – og i hvor stor grad den utfordrer rådende norsk utenrikspolitikk.

Barack Obama inspireres av kristenrealismen som preget liberal tenkning under Den kalde krigen. Han snakker om «den grunnleggende motsetning i den menneskelige natur» mellom kjærlighet og ondskap. Denne kampen er sentral i begrunnelsen for krig for å forsvare rettferdighet. Niebuhr selv avskrev mye av kirkens pasifistiske tankegods som verdensfjernt. Obama fremmet samme logikk i Oslo «den harde sannheten at vi ikke vil kunne utrydde voldelig konflikt i vår levetid». Senere i talen understreker han «jeg møter verden slik den er ».

Politisk hørte Niebuhr hjemme på den folkelige liberale fløyen i amerikansk politikk. Han støttet borgerrettighetsbevegelsen hvor han var en sentral inspirasjon for Martin Luther King. Det er, kan hende, gjennom King at Obama oppdaget Niebuhr. De tre deler bevisstheten om syndens makt. Niebuhr skriver at “menneskets natur inneholder både selvhevdende og sosiale impulser”, han legger til at “førstnevnte er sterkere enn sistnevnte”.[v]

Mennesket har like stor kapasitet for ondskap som godhet. Menneskets svakhet veier oddsene mot oss. Det er altså ikke tegneserieondskap som skaper krig, men de samme logikk som forsøkes fanget i spillteori. Fra naturens side er ikke mennesket sivilisert. William Goldings «Fluenes Herre» kan i så måte leses som en betenkning over protestantisk verdensanskuelse.[vi] De kristnes lodd er derfor ikke å skape paradis på jord, men å holde mørket på avstand. Som Edmund Brukes skal ha sagt – alt som skal til for at ondskapen skal seire er at gode mennesker lar være å handle.[vii]

Niebuhrs barn
Niebuhr er best kjent for å ha forent den protestantismen med realitetene i moderne politikk og diplomati. Andrew J. Bacevich, skriver i sin innledning til nyutgivelsen av Niebuhrs The Irony of American History, at boken er «den viktigste boken som noensinne er skrevet på amerikansk utenrikspolitikk».[viii] Det er vanskelig å tenke seg en annen bok fra 1950-tallet som har beholdt, både lesbarhet og så mye av sin relevans. Brian Urquhart i The New York Review of Books berømmer tekstens eleganse, styrke og vidd. Bak profetisk stil ligger kristen nestekjærlighet, og en dyp forståelse av både mennesket i historien – som individ og i gruppe.[ix]

Mennesket har like stor kapasitet for ondskap som godhet. Menneskets svakhet veier oddsene mot oss.

I så måte har Niebuhr vært en nestor for amerikansk statsvitenskap. Samuel Huntington, gikk så langt som å si «vi er alle barn av Niebuhr».[x] Huntington ble tiltrukket av det han beskriver som Niebuhr’s overbevisende kombinasjon av moral og praktisk realisme. Fordi stater, i likhet med individer, har selvhevdende impulser men opererer i et samfunn uten tvangsmakt er harmoni vanskelig – han avfeier med dette å sette likhetstrekk mellom moral og politikk.[xi] Selv om Niebuhr var en glødende kaldkriger var han aldri noen moralist. Han mente at historien var mer preget av paradokser enn av fremgang. «Demokrati», sa han, «er en metode for å finne temporære løsninger på uløselige problemer».[xii]

Niebuhrs bruk av begreper som synd og nåde fant dyp klangbunn i mange amerikaneres selvforståelse. I sin Lutheranske forståelse av utenrikspolitikk (korrekt innpakket i statsvitenskaplig fagsjargong) gav han Amerikas politiske eliter – Harry S. Truman og John F. Kennedy i særdeleshet – verdifull ideologisk ryggdekning. Dette bidro til å dempe spenningene med Sovjetblokken. Som Niebuhrs biograf Richard Fox sa det, «Han hjalp dem å opprettholde troen på seg selv som politiske aktører i det han kalte en syndig verden». «Niebuhr», sier Fox, «lærte at moralske menn måtte spille ’hardball’». [xiii]

Niebuhr trakk også en linje i sanden mellom protestanter og den nye evangeliske bevegelsen representert ved Billy Graham. Grahams svar på verdens urettferdigheter var å forbedre menneskenaturen, gjennom å utvikle hva som på engelsk heter contrite hearts, og som våre salmeoversettere ikke har funnet noe fullgodt norsk ord for (salme 51). Niebuhr var mindre håpefull.[xiv] Hans holdning var at siden menneskenaturen har endret seg lite gjennom tidsvervene, så kan vi håpe på forandring, men gjør klokt i å anta mer av det samme.

To slags utopisme
Hvis en realist er en idealist som har blitt ranet av virkeligheten, så var Niebuhr en realist.[xv] Etter å ha latt seg rive med av mellomkrigstidens sosialistbevegelse, tok han et nådeløst oppgjør med den idealisme og individualisme som han mente preget protestantisk kultur forut for depresjonen og 2. verdenskrig. Konfrontert med nazismens ondskap, brøt han endelig med de som så ikke-vold som den eneste veien til fred.

I 1947 skrev Niebuhr om «de to typer utopisme».[xvi] Hard utopisme er læren til dem som mener seg å legemliggjøre det fullkomne fellesskap og derfor mener å ha moralsk mandat til å betvinge annerledestenkende. Myk utopisme er læren til dem som ikke hevder å være fullkomne, men som tror seg å være denne tilstandens fødselshjelpere.

I den førstnevnte kategorien plasserte Niebuhr totalitære ideologier som nazisme og kommunisme, i den sistnevnte plasserer han velmenende verdensforbedrere.

Samuel Huntington, gikk så langt som å si «vi er alle barn av Niebuhr».

Myk utopisme var i Niebuhrs øyne ikke ondartet – bare sentimental og irrelevant.  I denne kategorien satte han Kellogg-Briand-paktens retorisk avkall på krig. Niebuhr fant lite beundringsverdig i falske håp. Han anklaget lederne for manglende viljen til å forstå de reelle politiske og økonomiske motsetningene som drev verden mot krig. Fredsaktivistens bidrag var å presset demokratiene til å ruste ned, mens diktaturene rustet opp. Norske politikere sluttet entusiastisk opp om Kellogg-Briand-paktens idealer. Johan Ludwig Mowinckel og Halvdan Koht nedbygget forsvaret, som om signaturene på et stykke papir var et fullgodt vern.[xvii]

Syndens makt
Norges himmelropende naivitet i mellomkrigstiden illustrerer hvorfor Niebuhr mener myk utopisme er en farlig utenrikspolitisk plattform. Han mente også at idealisme forstått på denne måten, kan ha en skadelig sosial funksjon. Idealismes sinnelagsetikk kan faktisk hemme samfunnsmessig progresjon som kommer ut av pragmatisk mål-middel tankegang. Etter å ha oppmuntret sine elever til å tenke utopisk konkludente den Brasilianske teologen Rubem Alves: «De er idealister – i negativ betydning».[xviii] En annen fare ved utopisme er at den leder inn i den slags dogmatiske intoleranse som tramper på andre ut av doktrinært prinsipp.

Opp mot dette satte Niebuhr sin lære om menneskets natur med sine advarsler mot forventninger om perfekte samfunn uten korrupsjon og utruet av synd. Han understreket ikke den sosialistiske tanken om synd som et resultat av de forvrengninger av virkeligheten mellom mektige og undertrykte. Han påkalte i stedet bibelens forkjærlighet for de fattige og de undertrykte som i en bedre posisjon til å avsløre samfunnets taskenspill enn de privilegerte. Men han tenkte at ingen person eller klassen var immune fra egoisme.

Idealismens comeback
Det var aldri noen tvil om at Niebuhr var motstander av urettferdighet og undertrykkelse. Men det var heller aldri noen tvil om hans forakt for den slags symbolpolitikk som i Obamas ord «ikke tar hensyn til historiens lærdommer, menneskenes svakhet og rasjonalitetens begrensninger». I hans første hovedverk, «Moral Man and Immoral Society» viser Niebuhr hvordan gode intensjoner ofte pollineres av vrangforestillinger og resulterer i sammenbrudd som ender med å avføde nettopp det initiativet var ment å avverge. Derav bokens devise som er hentet fra Shelleys Prometheus Unbound: hope, till hope creates From its own wreck the thing it contemplates.[xix]

Norges himmelropende naivitet i mellomkrigstiden spotlighter hvorfor Niebuhr mener myk utopisme er en farlig utenrikspolitisk plattform.

Etter Vietnamkrigen gikk de fleste bort fra Niebuhrs tankegods. Det ble umoderne å snakke om godt og ondt. Ikke minst i Europa. Som W. H. Auden skrev i et dikt dedikert til Reinhold og Ursula Niebuhr:[xx]

All words like peace and love,
All sane affirmative speech,
Had been soiled, profanced, debased
To a horrid mechanical screech.

1990-tallet så en oppblomstring av både hard utopi i form av neokonservatisme og mykutopi i en regnbue av postmoderne engasjementspolitikk. Enkelte la skylden for konflikt på militæret og arbeidet for budsjettkveling. Andre fant svaret i språkets iboende diskriminering – de fant løsningen i politisk korrekthet. Noen fikk det for seg at konflikter skyldes misforståelser som kan oppklares ved dialog. Andre igjen baserte sin utenrikspolitiske tenkning på å være mot hva enn George W. Bush var for. Hvis Bush var en idealistisk nasjonsbygger, så ville de bli realister.

Realisme
Realisme innebærer en erkjennelse av at internasjonal politikk er styrt av en bistrere, mer begrenset virkelighet enn den som gjelder i innenrikspolitikk. Det betyr at leder må verdsette orden over frihet, for den sistnevnte blir relevant først etter at det tidligere er på plass. Det betyr fokus på hva som skiller menneskene snarere enn på hva som forener dem, som globaliseringsentusiastene vil ha det. Kort sagt, er realisme om å gjenkjenne og omfavne kreftene utenfor vår kontroll, kreftene som begrenser menneskelig handling: historie, kultur, tradisjon: Beinstrukturen, musklene og senene av interesser, behov og lidenskap som ligger like under huden på det internasjonale samfunn. Dette leder til, hva som for realister er det sentrale utenrikspolitiske spørsmålet – hvem dominerer hvem?

Under Obama har USA gått bort fra misjonerende idealisme som mål for utenrikspolitikken. Obama er ingen visjonær men snarere en pragmatisk koalisjonsbygger. Hans tilnærming er mindre styrt av overordnede multilaterale prinsipper enn av søken etter effektive løsninger for kollektive problemer. Mer Harry Truman enn Woodrow Wilson. I rene ord vil dette kunne bety at anslaget i Obamas politikk minner mer om oppdemmingspolitikken fra Den kalde krigen enn internasjonalismen under de to forgjengerne i Det hvite hus. Obama synes å ha lånt Niebuhrs pragmatisme og hans favorittspørsmål: Hva virker?[xxi]

Sinnsrobønnen
Til tross for nordmenns sterke og varige interesse for utenrikspolitikk, er det forunderlig lite debatt om grunnlinjene i vår egen utenrikspolitikk.  Med EU nedstemt, NATO under press og Sovjet i oppløsning ble fred og omfordeling det nye norske prosjektet. Og med misjonsiver av gammelt merke skred man til verket. Det at vi gav bort mer penger enn andre land ble en kilde til spesiell stolthet. Overføringene ble snart så store at enkelte tok til å kalle Norge en stormakt. Og det var noe storslagent over hvordan Norge gav seg i kast med utfordringer fjern og nær. Våre ministere var snart her, snart der. Det var mye som var viktig. Betalingsviljen ga Norge innpass i fora hvor det ikke alltid var like åpenbart at vi hadde noe å gjøre.

Etter Vietnamkrigen gikk de fleste bort fra Niebuhrs tankegods. Det ble umoderne å snakke om godt og ondt.

Siden vi er et lite land måtte vårt globale engasjement med nødvendighet bli usammenhengende. «Lite land redder verden», kalte Øyvind Østerud det.[xxii] Mens Obama velger seg kristen realisme er norsk utenrikspolitikk tuftet på sekulær idealisme. Engasjementspolitikken har kommet i tre bølger, Den humanitære stormakt; Fredsnasjonen og – den som nå skyller over oss: Miljøforegangslandet.[xxiii] Utenriksminister Støre har søkt å ’rehabilitere’ interessebegrepet, men først etter å ha utvidet det så mye at det  har mistet tømt for innhold. Slik mister begrepet, som Rolf Tamnes påpekte, «sin verdi som analytisk og operativt verktøy».[xxiv] Den idealistiske ånden lever fortsatt i norsk utenrikspolitikk, den være seg tapper, tåpelig eller bedrøvelig.

Fransk postmoderne tankegods fikk et gjennomslag i Norge som vi enda ikke til fulle har sett konsekvensene av. Noen har sammenlignet konstruktivistenes inntok med en gjeng renovatører som flytter inn i et hus. De kaster ut møblene, river ned tapetet og river opp gulvet, men de bygger ingen ting. Tenk Pompidou-senteret i Paris. Enkelte ser på den norske engasjementspolitikken er et Pompidousenter. Andre mener at dette er en fasade som dekker over en tradisjonell norsk interessepolitikk (Svalbard, tilgang til naturressurser i Nordsjøen, det grunnleggende forholdet til USA) men at denne kjernen bevisst underkommuniseres og pakkes inn høystemte idealer og raus bistand, både overfor en ukritisk norsk offentlighet men også overfor våre naboer. Uavhengig av hva som er tilfelle, er sprekkene i fasaden stadig mer åpenbare.

Vi ser et stadig tydeligere gap mellom retorikk og realitet i norsk utenrikspolitikk. Resultatene har uteblitt. Fredsprosessenene vi har gratulert oss selv med ligger i grus. Bistanden har levert mindre økonomisk vekst og mer korrupsjon enn lovet. Antagelsene som miljøpolitikken har blitt formet etter har vist seg å være mindre sikre enn antatt. Den nye tid minner i det hele tatt lite om idealistenes 90-tallsvisjoner. Kanskje tiden har kommet for å se verden med nye øyne? I så fall vil realisme være et sted å finne fast grunn under føttene. Skulle vi velge denne veien, vil vi finne et åpenbart sted å starte i Niebuhrs mest berømte tekst, den såkalte sinnsrobønnen:[xxv]

Herre, gi meg sinnsro;
til å godta de tingene jeg ikke kan endre;
Mot til å forandre de tingene jeg kan;
Og visdom til å vite forskjellen.

• Asle Toje (f. 1974) er Dr.Phil, utenrikspolitisk forsker og kommentator.

[ii] Obama’s kommentar kom i et intervju med David Brooks, “Obama, Gospel and Verse,” The New York Times, april 26, 2007.

[iii] Begge talene er tilgjengelig I tekst og bilde på det hvite hus nettsted.

http://www.whitehouse.gov/blog/2009/12/01/new-way-forward-presidents-address

http://www.whitehouse.gov/the-press-office/remarks-president-acceptance-nobel-peace-prize

[iv] Brooks, D. (2009): “Obama’s Oslo speech and his Christian realism”. New York Times.  17.  desember.

[v] Niebuhr, R. (1965). Man’s nature and his communities; Essays on the dynamics and enigmas of man’s personal and social existence. New York: Scribner, s. 39.

[vi] Golding, W. (1962). Lord of the flies. New York: Coward-McCann.

[vii] Det opprinnelige sitetet antas å være: ” “When bad men combine, the good must associate; else they will fall one by one, an unpitied sacrifice in a contemptible struggle.” Burke, E., & Murison, W. (1913). Thoughts on the cause of the present discontents. Edited by W. Murison. Pitt press series.

[viii] The Irony of American History by Reinhold Niebuhr, med introduksjon av Andrew J. Bacevich  University of Chicago Press, 2009.

[ix] Urquhart, B. (2009) What You Can Learn from Reinhold NiebuhrWhat You Can Learn from Reinhold Niebuhr. The New York Review of Books, 56 (5) 26 mars.

[x] Kaplan, R. D. (2001). “Looking the world in the eye” . Atlantic Monthly: 288, 68-85.

[xi] Niebuhr, R. (1965) ibid.

[xii] Halliwell, M. (2005). The constant dialogue: Reinhold Niebuhr and American intellectual culture. American intellectual culture. Lanham, Md: Rowman & Littlefield, 76.

[xiii] Fox, R. W. (1985). Reinhold Niebuhr: A biography. New York: Pantheon Books.

[xiv] Shinn, R. L. (1974). Realism, Radicalism, and Eschatology in Reinhold Niebuhr: A Reassessment. The Journal of Religion. 54 (4), 409-423.

[xv] Reinhold Niebuhr, “Ten Years That Shook My World,” Christian Century, April 26, I939, P. 542.

[xvi] Niebuhr, R. (1947). The children of light and the children of darkness: A vindication of democracy and a critique of its traditional defenders. New York: Charles Scribner’s Sons.

[xvii] Olav Rise legger like mye av skylden på Halvdan Koht ”Begge hadde liten tru på ay førebuing til maktbruk kunne trygge norsk integritet. Begge rekna med at stormaktene på dette grunnlaget ville sjå seg tente med å trygge norsk nøytralitet.” Olav Riste Johan ”Ludwig Mowinckel og norsk mellomkrigspolitikk”, Syn og Segn 73: 311–321

[xviii] For mer om dette se Rubem Alves, “Magic and Theory,” Christianity and Crisis, 31. Mai, 1971, pp. I o-I

[xix] Niebuhr, R. (1960). Moral man and immoral society; A study in ethics and politics. New York: Scribner.

[xx] Haffenden, J. (1983). W.H. Auden, the critical heritage. The Critical heritage series. London: Routledge & Kegan Paul. 389

[xxi] Niebuhr, R. (1940). Christianity and power politics. New York: C. Scribner’s sons., p. 4

[xxii] Østerud, Ø. (2006) ” Lite land redder verden”, kronikk av, Aftenposten 07.06.06

[xxiii] Toje, A. (2010) Norsk utenrikspolitikk: en kritikk” Nytt Norsk Tidsskrift, kommer i 2010

[xxiv] Tamnes, R. (2009) Kommentarer til Stortingsmelding Nr 15 i Internasjonal politikk, 67 (3)

[xxv] Det er noe usikkerhet omkring opphavet til den berømte bønnen som blant annet anvendes (I en noe annen form) av anonyme alkoholikere. Niebuhr sa i et intervju ”jeg tror helt ærlig at jeg skrev den selv”. Maurie Goodstein, “Serenity Prayer Skeptic Now Credits Niebuhr”, New York Times (november 27, 2009).