Et stabilt Afghanistan må bygge på desentralisering og realistiske ambisjoner.
Det har tatt tid for regjeringen å klargjøre hvorfor vi er i Afghanistan. I en replikk i Aftenposten 15. juli understreker imidlertid utenriksministeren at ”et sikrere Afghanistan vil gjøre verden sikrere. Det er derfor at også Norge deltar i et politisk og militært oppdrag i Afghanistan”. Altså ingen krig, men en behendig politisk konstruksjon preget av godt håndverk som dekker det meste. Tidligere har statsministeren understreket at “Norge gikk inn med sine allierte og vil gå ut med sine allierte”. Altså ingen norsk alenegang.
Det er likevel klart at utenriksministeren er glad i formuleringer som inneholder kritikk av NATOs og USAs valgte strategi i Afghanistan, og at det er indrepolitiske hensyn innad i regjeringen som ligger til grunn for dette. Således erklærer utenriksministeren seg enig i samme artikkel med PRIOs direktør som har hevdet at “Bush-administrasjonen ved å erklære krig mot terror langt på vei gav en usynlig fiende legitimitet og oppmerksomhet, og at dette svekket muligheten for å lykkes i Afghanistan”.
Jeg er redd dette kommer temmelig nær det historieløse. Terrorangrepet 9.11.2001 grep direkte inn i det amerikanske Pearl Harbour-syndromet og førte til tap som i antall ligger nær opp til 7.12.1941. USA følte nok det var i en krigssituasjon. Hvis det amerikanske engasjement i Afghanistan kan ha sporet av, bør man nok søke etter andre årsaker.
Holding action
Norske forskingsinstitusjoner, og da særlig PRIO, har ofte fremstilt det slik at NATO utelukkende har satset på det militære kort i Afghanistan. Man har søkt å knuse Taliban militært fullstendig og fremtvinge en politisk løsning basert på overveldende militær makt. Men som jeg tidligere har understreket er ikke dette en korrekt gjengivelse av alliansens strategi. Etter at NATO klarte å fordrive Taliban fra Kabul i 2001 innså alliansen at den aldri ville kunne stable på bena så mange tropper i felten at den kunne satse på en utelukkende militær løsning.
Man valgte i stedet en strategi som innebar kontroll av de større befolkningssentra, forsøk på å svekke Al Qaida så meget som mulig samt begrensede angrep mot Taliban. Det hele bar mer preg av en “holding action” enn en bold militær strategi. Dette var den strategi som preget Bush-administrasjonens politikk i Afghanistan. En mer aktiv amerikansk militær strategi kom først med Obama fra 2009. Den er preget av en afghaniseringslinje som går ut ¨på å styrke den afghanske stat slik at den blir i bedre stand til å ta vare på sin egen sikkerhet. samt beskytte sivilbefolkningen mot angrep fra Taliban. Obama-administrasjonen begynte samtidig arbeidet med en exit-strategi man håper å sette ut i livet fra 2011. Dette kan vise seg noe optimistisk.
Det er i alle tilfeller klart at militære faktorer og en noenlunde gunstig militær situasjon på bakken er begge avgjørende forutsetninger for at NATO skal kunne effektuere sin exit-strategi. En slik exit strategi vil ikke la seg realisere i en tid preget av NATOs militære styrker møter stor motgang. De som ønsker en raskest mulig tilbaketrekning fra Afghanistan bør vurdere dette moment. Det er samtidig klart at begge parter skjønner at det er usikkert om man kan vinne ved forhandlingsbordet det man ikke klarte å vinne i felten. Et Taliban som er svekket i felt, vil sannsynligvis være mer innstilt på å gi visse innrømmelser ved forhandlingsbordet.
Stabilitet ikke uten presedens
Men uansett den militære situasjon er det nok mange som spør seg om det i ettertid vil være mulig å stable på bena en moderne afghanske stat som vil kunne agere effektivt med en effektiv og ukorrupt administrasjon. Altfor mange tror at det kommende Afghanistan nærmest automatisk vil bli en “failed state”, noe nær et islamsk Somalia.
Mange tror igjen at Afghanistans historie synes å bekrefte at landet nærmest konstant har befunnet seg i permanent unntakstilstand og krig, og aldri har fungert som en stat. Dette er ikke riktig. Afghanistan kan vise til flere perioder preget av stabilitet og utvikling under statsoverhoder som forente nasjonal myndighet med en viss form for lokalt selvstyre. Perioden 1880 – 1972 var nettopp en slik periode, og da spesielt tidsrommet 1919 – 1972. da Afghanistan nøt godt av et tilnærmet normalt styre.
NATOs vanskelige situasjon i Afghanistan skyldes primært at etter borgerkrigsperioden 1978 – 2001 var landet uten en fungerende sentralregjering og at det hersket nærmest anarki ute i provinsene. Heri ligger NATOs hovedproblem, og ikke i en feilslått militær strategi,
Hvilke opsjoner har så NATO og de vestlige allierte i Afghanistan? Jeg vil mene at bare man er realistisk nok eksisterer det flere opsjoner. Jeg tror imidlertid man kan avskrive den opprinnelige optimistiske tanke at det gjennom en rask transformasjonsperiode med hovedtrykket lagt på nasjonsbygging, vil være mulig å opprette en moderne og velfungerende stat. Afghanistan vil aldri bli “den lysende by på bakketoppen” man kjenner fra amerikansk politisk retorikk. Men som er omhandlet i en artikkel i siste nummer av Foreign Affairs vil det være mulig å få en stat som kan kombinere den sentrale regjerings nasjonale tradisjonelle oppgaver med et lokalt selvstyre og autonomi man har sett tidligere i Afghanistan.
Det nye Afghanistan etter 2001 er preget av en sterk og autoritær sentralregjering som fører en politikk preget av en streng sentralisering. Løsningen kan ligge i å overføre visse funksjoner fra sentralregjeringen til de forskjellige provinser, slik man gjorde før.
Det beste NATO kan gjøre i Afghanistan er å bygge de konstitusjonelle forutsetninger for en moderne stat som kan ta vare på sine egne behov, fungere tilfredsstillende effektivt når det gjelder den nasjonale administrasjon og hindre at internasjonal terrorisme på nytt får fotfeste i landet. Dette må bli en afghansk løsning, og det er ingen grunn til å legge skjul på at noen ideal løsning ikke eksisterer.
Man kan peke på at det finnes flere hederlige og effektiver lokale guvernører og provinspolitikere, men det er også flere eksempler på at korrupsjon og brutalitet florerer i provinsene, som det også gjør i områder hvor sentralregjeringen har sin kontroll. Det sier seg selv at det kan bli vanskelig for NATO å insistere på menneskerettigheter i de mest konservative provinser hvor mektige provinsguvernører hersker.
Etnisk maktbalanse
Et annet hensyn er å balansere de forskjellige etniske grupper og provinser. Pashtunene er den største gruppen og har sitt tradisjonelle tilholdssted i sør. Det nordlige Afghanistan er mer stabilit og befolkes av en annen stor gruppe, tajikene, sammen med hazarer og uzbekere. Pashtunene er vant til å herske i Afghanistan, og vil sikkert kreve større innflytelse og makt enn de har i dagens regjering.
Taliban vil bli et annet problem i de kommende forhandlinger. Men også i Taliban er det forskjellige oppfatninger og strømninger. Mange skiller mellom Taliban med stor T, som legger vekt på de store ideologisk/muslimske ideer, og det man kaller taliban med liten t som kan være mer opptatt av de nære ting og tiltak som kan heve sivilbefolkningens levestandard..
USA vil ventelig få det avgjørende ord når det gjelder hvilke opsjoner NATO og den vestlige side kan godta i det som vil måtte bli en ”afghansk løsning”. Det er klart at USA ikke kan godta en “Somalia-løsning”. Det synes også klart at USA ikke kan godta en løsning som gjør det mulig for pashtunene i sør å løsrive seg og finne sine politiske løsninger med sine stammefeller i de urolige grenseprovinsene i Pakistan.
For USA vil det ventelig være avgjørende hvordan det endelige utfall i Afghanistan vil få innvirkning på USAs rolle som stormakt i spesielt Midt-Østen. USAs stilling her fra før er ikke lett med Irans region aspirasjoner med sitt atomprogram og flere radikale islamske grupper som truer stabiliteten i regionen.
Hva som kan oppfattes som et amerikansk nederlag i Afghanistan vil få konsekvenser for den amerikanske strategiske posisjon i denne regionen.
- Rolf O. Berg er pensjonert ambassadør.
