Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Olav Strømme, en av våre største malere og modernister, vises frem på Stenersenmuseet. Utstillingen er en åpenbaring.

Olav Strømme – Retrospektiv,
Stenersenmuseet,
5. juni – 19. september

Det skal handle om Olav Strømme (1909-1978), utvilsomt en av landets fineste modernister, etter mitt skjønn en av våre største malere. Nå gjelder det å få med seg Strømme-utstillingen på Stenersenmuseet! Man har hele sommeren på seg og enda noen uker, den lukker først 19. september. Også senere er muligheten til stede, for i Stenersen-samlingen finnes Strømmes hovedverk fra 30-tallet.

Hva er stort ved Olav Strømme? Selv ble jeg først oppmerksom på hans blomsterbilder. Blomster og modernisme er ikke en opplagt match, men alt titlene gir et vink om forenlighet: ”Død blomst”, ”Vissen blomst”, ”Arkaisk blomst”.

Strømmes by er et mareritt av en bomaskin, hans visjon en slags organisme som blinker og skyter nye tagger mot månen, selvsentrert, ustoppelig.

Strømmes blomster er ikke som andres. Særlig den visne utstråler en uhyre kraft, vissenheten er her intet annet enn livskraftens tilbaketrekning til det elementære, to knopper som hvert øyeblikk kan slå voldsomt ut mot høyre og venstre.

Skjønnhet det viktigste
Det monumentale synes naturlig for Strømme. Monumentalt harmonisk ensomhet – ikke særegent modernistisk; utstillingen gir mange påminnelser om modernismens røtter i ett aspekt ved romantikken. “Jeg er kommet til at skjønnhet er det viktigste.” (Intervju i Dagbladet, 1975)

En gang i tiden var en slik uttalelse upassende for en modernist; i dag innser vi at sans for skjønnhet ikke tilsier noen bestemt skole eller retning, heller ikke brudd med noen av dem.

Olav Strømme, "Byen" (1937). Fotograf: Richard Jeffries, Stenersenmuseet.

Men så har vi forestillingen om den hvileløse moderne kunstner, alltid i oppbrudd, alltid på jakt etter det grensesprengende nye. Strømme er ikke en fange av klisjeen. At han eksperimenterte med nye materialer, er sikkert nok. Blomsterbildene er eksempler.

Men Strømme var trofast mot sine motiver og vendte tilbake til dem etter årtier. Sildefisket er antakelig det mest vedvarende, dernest Byen, i 1967 som i 1937, variasjoner over det samme uhyggelige fravær av humanitet.

Den svevende sommerfuglen synes å ha gjennomflagret angsten.

Strømmes by er et mareritt av en bomaskin, hans visjon en slags organisme som blinker og skyter nye tagger mot månen, selvsentrert, ustoppelig.

Dessuten motivet Sommerfugl over by – gyllenbrun i 1936, blålig i 1960, i samme urovekkende dimensjon, uten antydning til bevegelighet. En svevende sommerfugl i albatross-format, i likhet med blomstene et monster i brudd med humane arketyper. Noe av det mest idylliske i vår forestillingsverden, blomst og sommerfugl, fremtrer i monumentalt avvikende skjønnhet hos Strømme, i et mørke som likevel ikke dveler ved frykt eller angst. Den svevende sommerfuglen synes å ha gjennomflagret angsten. Og fremstilinger av sildefisket viser hvordan interesse for folk og næringsliv kan legge nasjonalromantikk og sosialrealisme langt bak seg.

Utvikling mot det enkle og meditative
Strømmes kunst er alt annet enn innyndende. Den innbyr til dvelende oppmerksomhet. Det pratsomme sinn må alltid tømmes for å gi plass til et kunstverk, men i møte med Strømme er dette den minste kunst. Bildet tar seg av det, som et første bidrag til samværet.

Også i hans modernisme finnes en tydelig utvikling mot det enklere, mer elementære, mer meditative. På veien dit oppstår komplekse, fargerike komposisjonene fra begynnelsen av 60-tallet: ”Tryllefløiten”, ”Nattens Dronning”.

Her er skjønnheten innbudt til fest, men hvorfor slike henvisninger? At Strømme etter hvert gjorde mer bruk av den populære tittel ”Uten tittel”, er lett å forstå. Mozart-referansene er i hvert fall erklæringer om nærhet til musikk. Teaterbilder har han også malt, storslåtte tablåer som nok er mindre særegne for ham.

Et Strømme-ansikt! Fullstendig annerledes enn alt jeg forbandt med ham, en sensasjon.

Et Strømme-ansikt!
Nylig ble et Strømme-bilde tilbudt på Blomqvists nettauksjon, et lite mannsportrett i helfigur. Men Strømme malte da ikke portretter? Et ungdomsverk? Nei, signert 1960. En herjet ung mann i et svart antrekk som gir et vink om Hamlet. Et Strømme-ansikt! Fullstendig annerledes enn alt jeg forbandt med ham, en sensasjon. Underlig nok var det ingen annen som bød, så jeg fikk det til minstepris. Et kupp!

Vel hjemme med klenodiet tok jeg frem Hovdenakks Strømme-monografi for å søke informasjon. Kunne fagkunnskapen bidra til oppklaring? Faktisk, ja. Jeg leste:

“På råd fra psykologen Johannes Irgens Strømme, malte Olav Strømme (i 1950- og 1960-årene, men leilighetsvis også senere) en rekke (små) bilder sammen med psykoterapeuten Henry Andersen. Bildene mangler ikke Strømmes karakteristika, både i fargeholdninger og komposisjon, men de fleste bærer også preg av et terapeutisk formål, og i de fleste er også Andersens mer amatørmessige pensel synlig. Mange av bildene ble signert av Strømme.

Om lag 1975 ønsket Strømme å destruere bildene, eller i hvert fall sørge for at de ikke kom i handel. Han ble imidlertid ikke enig med Andersen om oppgjør i form av penger og bytte. Etter Andersens død ble bildene solgt av hans arvinger.” (Per Hovdenakk, Olav Strømme, Labyrinth Press 2003, s.98)

Ingen unnslipper teksten
Etter å ha lest dette, lukket jeg boken og stirret en stund ut i det tomme. Deretter vendt jeg blikket på ny mot portrettet. Ingen tvil mulig. Spørsmålet var bare, hvor er terapeutens amatørmessige pensel synlig, til høyre eller venstre, oppe eller nede? Jeg tror nå, etter ytterligere observasjon, at det særlig er i ansiktet. En ekspresjonistisk halvåpen munn. Ikke Strømme.

Hvilken kunstner lykkes i full destruksjon av sitt ego og dets innvikling i verden?

Noe som er sikkert, er at nettauksjonen har bevirket en uventet personlig dreining mot Strømme, jeg vet nå mer enn jeg i utgangspunktet interesserte meg for, men når man først vet det, synes det verdt å vite. Det ligger til rette for mange slags refleksjoner, for eksempel om privat versus offentlig sfære – godt at vi har den offentlige! Og en stor takk til privatmannen Rolf Stenersen, som på 30-tallet var Strømmes viktigste kjøper og som har gitt oss anledning til å møte denne mester.

Ingen privat terapi i Stenersenmuseet. Ingen amatørmessige penselstrøk. Men det er da artig å tenke på at slikt finnes hos Strømme. Hvilken kunstner lykkes i full destruksjon av sitt ego og dets innvikling i verden? Javisst er jeg blitt glad i mitt lille mannsportrett skapt av Olav Strømme og Henry Andersen. Jeg velger å tro (som det heter) at Andersen lærte mye av Strømme.

En siste refleksjon: Hvem kan unnslippe tekstene? De er jo overalt med sine skravlende narrasjoner. Uunnværlige, ikke til å bli kvitt, tåkete, meningsskapende, stort sett utilfredsstillende er denne verdens tekster. Så gå ikke glipp av Strømme-utstillingen. Den er en åpenbaring.

• Kjell Madsen (f. 1949) er filosof og førstelektor ved IFIKK, Humanistisk Fakultet, Universitetet i Oslo.