Kvinnelige kulturjournalister krever kvotering på festivalene. Men festivaler, som andre virksomheter, er opptatt av å gi best og mest mulig valuta for pengene, ikke mest mulig kjønnsbalanse.
Ida Fjeldbraathen, journalist i Lydverket, går hardt ut mot festivaler som ikke booker kvinnelige artister (Festivaler tråkker i testosteronsalaten). Ikke nok med at festivalene skal finne gode og riktige band til sine konserter, nå skal de også tenke på kjønnsbalansen. Arvikafestivalen har tatt dette på alvor og har booket 20 prosent kvinner til årets begivenhet. Neste år er målet halvparten kvinnelige artister.
Musikkjournalist og forfatter, Marta Breen er en av de som har gått hardest ut mot det høye antall mannlige artister på diverse festivaler. Hun mener at det finnes nok kvinnelige artister å ta av, og ramser opp en lang liste i bloggposten, ”På en hånd”. Kritikken hennes var i hovedsak rettet mot Rootsfestivalen, som ”kun” hadde 4 kvinnelige artister/band med. Breen mente det var for dårlig av festivalene å forsvare seg med at ”vi har forsøkt å få tak i PJ Harvey/Bjørk/Missy Elliot”, fordi hun aldri før hadde hørt at fordi REM eller U2 ikke kunne komme, ble det ikke plass til mannlige artister.
Løsningen på ”problemet” er altså å kvotere inn kvinnelige artister på festivaler.
Da dette ble tatt opp tidligere i sommer ble jeg både overrasket og en smule provosert. For det første er kvotering noe jeg er prinsipielt i mot, uansett hvilke kriterier du legger til grunn. Kvotering er diskriminering, og som Kristin Clemet, leder i Civita, skrev i Aftenposten 21.1.10: ”det skal derfor være tungtveiende grunner for at virkemiddelet skal tas i bruk. At det virker, er ikke grunn nok.” Å kvotere kvinner inn på festivaler, vil dermed si at man velger bort potensielt sett bedre, mannlige artister på bekostning av potensielt sett dårligere, kvinnelige artister. Hvem går det ut over? Først og fremst publikum, som ikke får festivalopplevelsen de har betalt for, og i det lange løp festivalene selv som ikke generer nok inntekter til å kunne fortsette. Festivaler, som andre virksomheter, er opptatt av å gi best og mest mulig valuta for pengene, ikke mest mulig kjønnsbalanse.
Jeg er opptatt av kompetanse, kunnskap og resultater. Jeg tror ikke at to mennesker er helt like, selv om de har tatt et helt likt utdanningsløp og går ut med like karakterer. På samme måte er heller ikke artister, eller festivaler, like. De har sin egen profil, sitt eget publikum og sin egen måte å opptre på. Alt dette er med i beregningen når festivalene setter opp programmene sine. Som festivalsjef i Quarten, Daniel Nordgård, kommenterte til fjorårets kritikk: ”Det er beklagelig at verken Missy Elliot eller Nelly Furtado kunne komme. Disse er ønsket fordi de er gode, tunge artister. Ikke fordi de er kvinner. Ingen festivaler er tjent med å gripe etter artister på grunnlag av kjønn. Jeg tror ikke noen festivaler har som politikk at de bare skal ha manneband”.
At Arvikafestivalen får mange kvinnelige artister til å opptre er helt topp. For min del må de gjerne ha 100 % kvinnelige artister. Det jeg er opptatt av er kvalitet, kvalitet og kvalitet. Det får man ikke når man som førsteprioritet har kjønn. Som Egon Holstad (musikksjef i Nordlys) sa: ”Det er tullball å kjønnskvotere artister”.
- Maria Østerhus Lobo (f. 1982) tar en master i International Political Economy ved University of Warwick og er praktikant i Civita.
Bra artikkel. Kjønnskvotering er stupid nok, men nå vil man i tillegg tvinge festivaler til å ha “etnisk mangfold”: http://www.document.no/2010/07/og_hvor_godt_sklir_du_inn_i_sa.html
Det er tydeligvis INGEN GRENSER for politikk.
Jeg er enig med Ida Fjeldbraathens kritikk. Den kritikken er berettiga. (Radikal) kjønnskvotering er en nødvendighet og en gode for samfunnet.
Godt skrevet!
Kunstneriske prestasjoner på høyt niveau vil som oftest trekke flere folk og penger enn de dårlige, og det er trist for dyktige kvinnelige artister om de blir slept med på en festival under en stigmatiserende kvinnekvote.
Forbrukerne har foreløping rett, selv i det dundrende illiberale Norge, til å høre den musikken de selv velger. Dette kan tydeligvis forandre seg, og jeg skal isåfall stille på barrikadene sammen med Mohamed for å kvotere inn enbente svenske transvestitter og heroinavhengige senterpartisympatisører fra Loddefjord, hutrende underrepresentert som disse grupper er i kulturlivet.
Frank W.Brevik:
Nå utgjør ikke “enbente svenske transvestitter og heroinavhengige senterpartisympatisører fra Loddefjord,” en betydelig del av artistene – men det gjør kvinnelige artister….
Ditt forsøk på sarkasme er med å vise hvorfor kjønnskvotering er en nødvendighet. Det er en effektiv (midlertidig) løsning på et langvarig problem.
Takk skal du ha, Mohamed, for saklig svar til et litt spydig innlegg.
I likhet med artikkelforfatter er jeg også mest “opptatt av kompetanse, kunnskap og resultater.” Et relvant problem er at de “betydelig[e] del[ene] av artistene” fort kan innbefatte helt andre representasjonskategorier enn kjønn når man har oppnådd de 50% kvinnelige artister man ønsker, som for eksempel nasjonalitet, sprog–hvor mange synger for eksempel IKKE på (som regel hylende dårlig)engelsk?–utseende, religion, politisk innhold, seksuell orientering etc. etc.
Kvotering, din “midlertidig[e] løsning på et langvarig problem,” vil, mistenker jeg, fort anta evighetens perspektiv all den tid der finnes bl.a. biologiske og kulturelle forskjeller, hvilket vil gjøre det svært vanskelig å holde festivaler av nærmest noe slag, for samme logikk benyttes allerede med svært kontroversielle grep i litteratur og kunst (kanondebatten) i en tilsynelatende blind tro på at alt faktisk er like bra, at god kunst lar seg redusere innunder det som til enhver tid kvalifiserer som rettferdig representasjon. Mange avviser nå dette umusikalske svermeriske tøyset, og festivalene bør gjøre det samme.
For spesielt interesserte: Nå har også likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) ved Sunniva Ørstavik gått inn for kvotering i kulturlivet (inkl festivaler). Kronikken står i dagens Aftenposten (27.7.10), kultur, nederst side 5.
“Konsekvensen (uten kvotering) blir i så fall mindre mangfold og ytterligere ensrettet påvirkning av kommende generasjoner”.
Jeg har fortsatt tro på kompetanse, kunnskap og resultater. Det får man ikke om man prioriterer kjønn.
Jeg siterer Susanne Sundfør i sin knappe takketale når hun ble årets _kvinnelige_ artist under spelemannsprisen for noen år siden: “Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne.”
Men det er vel lenge til dette går inn hos arbeiderpartitoppene som styrer kulturbevilgningene her i landet.
@ Anne Siri: Som kvinne ville jeg følt det nedverdigende at den mest tungtveiende grunnen til at jeg fikk spille på en festival, eller fikk en spesifikk jobb hadde vært i egenskap av mitt kjønn.
Synes i tillegg det er synd at LDO, i disse agurktider, velger å fokusere på kvotering i kulturlivet. Det finnes så mange andre saker som er mye viktigere for et ombud som skal fokusere på diskriminering og likestilling.
Men, er det nok kvinnelige artister til at det skal være en likevekt?
Ja, det finnes masser av kvinnelige solo-artister.
Antallet mannlige artister, solo, eller i en gruppe/band, overstiger vel de kvinnelige med ganske mange prosent.
Skal denne kvoteringen gå på kvaliteten løs?
Maria Østerhus Lobo skrev;
“Som kvinne ville jeg følt det nedverdigende at den mest tungtveiende grunnen til at jeg fikk spille på en festival, eller fikk en spesifikk jobb hadde vært i egenskap av mitt kjønn.”
Jeg har respekt for ditt ståsted. Men dette handler ikke bare om deg eller hva du vil.
Hvorfor skal enkelte jenter/kvinner alltid si “Jeg vil ikke kvoteres…” når man snakker om kjønnskvotering? Det er ingen som har sagt at kjønnskvotering skal være normen eller være langsiktig eller at det gjelder deg for den saks skyld. Jeg ser på kjønnskvotering som noe midlertidig – en form av “boosting”. På denne måten så er kvoteringen med å styrke likestillingen i samfunnet betydelig mer.
La oss bruke et annet eksempel. Jeg er mørkhudet, ergo av en annen etnisk opprinnelse enn “norsk”. Jeg er ikke tilhenger av kvotering av innvandrere. Men jeg kan forstå at det er nødvendig noen ganger og i enkelte sektorer (som for eksempel den offentlige) i samfunnet.
“Synes i tillegg det er synd at LDO, i disse agurktider, velger å fokusere på kvotering i kulturlivet. Det finnes så mange andre saker som er mye viktigere for et ombud som skal fokusere på diskriminering og likestilling.”
LDO jobber med mye annet også. Det er ikke slik at LDO bare jobber med kvotering i kulturlivet. Men kulturlivet er viktig del/arena i vårt samfunn – da er det greit at det ikke bare blir mannlige artister på kulturarrangementer.
Fordi noe er viktigere betyr ikke nødvendigvis at man skal droppe det som er mindre viktig. Det går fint an å ha fokus og jobbe med begge tingene – de viktige sakene og de mindre viktige sakene.
Atle Markussen:
Problemet er ikke manglende kvalitet på artistene hvis man kvoterer, men at det blir bare mannlige artister på disse festivalene for det meste.
Å blande inn kvalitet i denne diskusjon er et klassisk eksempel på tåkelegging. Så fordi man støtter kvotering så støtter man mindre kvalitet?
Det er for øvrig ingen som snakket om en absolutt likevekt – noe slikt er ikke bare absurd, men også uoppnåelig.
90 prosent på Øya-scenene er menn:
http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article3756482.ece