Så langt virker samarbeidet mellom de konservative og de liberale til å forene det beste av to verdener.
Den første britiske koalisjonsregjeringen siden krigen har sittet i litt over to måneder. For oss som ennå ikke har bestemt oss for om Gladstone eller Disraeli egentlig er favoritten, men som syns de britiske konservative blir litt for Senterpartiske og liberaldemokratene ofte litt for sosialdemokratiske, har de første par månedene vært oppløftende.
Innstrammingen i de offentlige budsjettene har fått klart mest oppmerksomhet. Det er overraskende at de faktisk ser ut til å ha folket med seg i ønsket om nedskjæringer, i hvert fall før folk begynner å merke den kraftige medisinen på skatteregningen og lommeboken. Langt mer usikkert er det om tiltroen varer og kuttene faktisk gjennomføres. Det mest trolige er vel at både de som håper på kutt og betydelig bedre balanse og de som håper på at de selv skal skånes, blir skuffet. Hvorvidt det er riktig å kutte mens fremtidens konjunkturutvikling fortsatt er totalt usikker, blir også et avgjørende spørsmål.
Koalisjonsregjeringen har kommet med noen interessante signaler om hvor de legger listen i avveiningen mellom frihet og sikkerhet. Storbritannia har under Labour beveget seg noen skritt for langt i retning av at frihet ofres i håpet om økt sikkerhet, og regnes nå gjerne som et av verdens mest overvåkede og kontrollerte demokratiske samfunn. Men den nye regjeringen har på kort tid droppet planene om ID-kort, foreslått en nokså radikal omlegging av straffesystemet og annonsert en gjennomgang av tiltakene mot terrorisme.
I skolepolitikken er man klare på at man ønsker et system inspirert av den svenske friskolereformen, der man gir offentlig støtte til privatdrevne skoler. Slik ønsker man både å bedre det offentlige skolesystemet og å utlikne noen av forskjellene som det britiske privatskolesystemet skaper. Fra at kun de rikeste skal ha råd til å velge det beste, ønsker man at også de som er avhengige av offentlig finansiering skal kunne gå utenfor det offentlige systemet.
Denne uken har statsminister Cameron lagt frem sin plan for ”Big Society”, ”omfattende samfunn”, til erstatning for ”stor stat”. Ønsket om økt lokal innflytelse og frivillighet på bekostning av sentraldirigering må tolkes positivt, selv om det gjenstår å se om dette, som mange andre slike store (og sentraldirigerte) prosjekter, blir mer visjoner og prat enn faktisk desentralisering.
Den kanskje største frykten når de konservative skulle i regjering, var forholdet til Europa. Men liberaldemokratisk innflytelse har bidratt til at Europa har ”fallen madly, deeply, improbably in love with the Tories”, som Benedict Brogan formulerer det. Heller enn å trekke seg unna, har Cameron engasjert seg i europeiske affærer – og det attpåtil på en måte som igjen plasserer Storbritannia trygt sammen med Sverige og Danmark på den liberale fløyen i EU-debattene.
Selv om en uke er lang tid i politikken, er to måneder selvsagt for kort tid til å trekke noen konklusjoner – men noen antydninger ser vi, og fra dette ståsted ser de på en del områder beroligende ut. Men selvsagt: Man plukker den lavest hengende frukten først, og britene har en tendens til raskt å miste tålmodigheten med sine politikere. Så vi får nok vente og se hvordan det går når Cameron og Clegg er ferdige med bryllupsreisen.
- Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita.
