Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

– Etter 9/11 bruker alle terrorisme-terminologien når de vil angripe noen, sier Yavuz Dede til Minerva. Han er visepresident for IHH, den tyrkiske islamistiske og humanitære organisasjonen som stod i sentrum for flotilla-episoden i begynnelsen av juni.

Videoopptak som viser IHH-aktivister i kamp med israelske marinejegre har gått verden rundt i etterkant av flotilla-hendelsen. Organisasjonen mistet ni aktivister i det kontroversielle sammenstøtet. Og de har påvirket Tyrkias internasjonale relasjoner.

Hvem er denne gruppen, og hva motiverer deres Palestina-engasjement? Vi besøkte deres hovedkontorer i Istanbul.

Stor kontrast
Kontrasten kunne knapt vært større til de kornete videoopptakene av IHH-aktivister ikledd oransje livvester bevepnede med stokker, kjettinger og stikkvåpen, og i full kamp med israelske marinejegre.

– ”Good deeds everywhere and at every opportunity”, er mottoet som står skrevet på brosjyrene som dekker veggen. Og resepsjonen i de lyse og moderne lokalene vitner om at dette er en veldrevet og travel humanitær organisasjon.

Med mer enn 100 ansatte har IHH aktiviteter i over 120 land. Jeanskledde menn og mer konservativt kledde kvinner haster rundt i et tydelig internasjonalt miljø, og “Marhaban”, “Salam al-eikum” og “Hello” er ord som brukes om hverandre. Men til tross for den hyggelige atmosfæren som råder: Særlig etter deres rolle i flotillaen, anklages altså denne organisasjonen for å være tilknyttet radikal islamisme.

Yavuz Dede var ikke selv til stede på flotillaen, men han hadde det administrative ansvaret. Og i ettertid har han hatt sitt fulle hyre med “flotilla-affairs”, som han smilende betegner det.

– IHH har et imponerende og verdensomspennende humanitært engasjement. Etter flotillaen assosieres dere imidlertid av noen med internasjonal terror. Er dette et problem?

– Våre donasjoner kommer hovedsaklig fra Tyrkia. Og folk her i landet vet hvem vi er, og kjenner allerede godt til vårt arbeide. Med tanke på donasjoner, så har flotillaen derfor ikke hatt negative konsekvenser for oss. Disse har faktisk økt, for en annen konsekvens av hendelsen er at vi blitt bedre kjent, også internasjonalt. Israel gjorde oss berømte, så alt i alt så har dette virket positivt inn for oss.

– Vi bekymrer oss heller ikke så mye for terror-anklagene, fortsetter Dede. – Etter 9/11 angrepet i New York, bruker alle denne terminologien når de vil angripe noen. Andre har også tidligere rettet lignende anklager mot oss, uten håndfaste beviser. Vi mener imidlertid at disse anklagene må bevises rettslig for å kunne bety noe. Vi vet at alle deres kilder kommer fra Israel, og derfor mangler de troverdighet.

– Det hevdes imidlertid at dere ønsket en voldelig konfrontasjon. Uttalelser fra IHH-aktivister forut for avreisen understøtter dette. At alle de drepte tilhørte IHH, beviser vel dessuten av dere stod i forfront for motstanden. Hvorfor?

– Mange mener at videoklippene fra sammenstøtet beviser dette. Men de viser jo bare at våre aktivister forsvarte seg. En må huske at vi befant oss i internasjonalt farvann da båten ble bordet. Så uansett, så var det jo Israel som stod for det største overgrepet i denne situasjonen.

Humanitær bistand og storpolitikk
Bakgrunnen for flotillaen er den israelsk-kontrollerte blokaden av Gazastripen, som begrenser fri flyt av varer og mennesker inn og ut av området. Israelerne begrunner dette som et forsvarsmessig grep for å begrense Hamas-regjeringens ressurser.

Hamas tok makten på Gazastripen sommeren 2007, etter blodige sammenstøt med Fatah-fraksjoner. Da Hamas vant flest seter i nasjonalforsamlingen ved det palestinske valget i 2006, nektet de å etterfølge allerede vedtatte punkter i forholdet til Israel som anerkjennelse av staten Israel og fravikelse av voldelig motstandskamp. Så til tross for at toneangivende internasjonale aktører strides om selve blokaden, står Fatah samt Kvartetten for Midtøsten (FN, EU, Russland og USA) samlet mot anerkjennelsen av Hamas som en legitim politisk aktør.

Etter maktovertagelsen har myndighetene på Gazastripen blitt anklaget for en rekke menneskerettslige overgrep, der i blant forfølgelse og likvidering av sine politiske motstandere.

– Det er tydelig at flotillaen var koordinert med Hamas-regjeringen. Hva er forholdet til denne, og hvordan forholder IHH seg til de alvorlige anklagene som rettes mot Hamas med hensyn til deres frynsete humanitære omdømme?

– Hamas er de folkevalgte myndighetene på Gazastripen. Der som andre steder vi opererer, er vi som en humanitær organisasjon avhengig av å være i dialog med det politiske lederskapet. Vi kjenner selvsagt til problemene mellom Hamas og Fatah, og på Vestbredden samarbeider vi med Fatah-regjeringen.

– Som en humanitær organisasjon begrenser imidlertid vårt mandat seg til å gi bistand til sivilbefolkningen. Så får det bli opp til internasjonale organer og stater å løse de politiske problemene.

– Israel tilbød dere å ta inn nødhjelpen over land, slik at frakten kunne undersøkes for våpen. Ved å avslå dette og å forsøke å bryte blokaden, har dere vel strengt tatt blandet dere inn i storpolitiske spørsmål?

– Folk lider og vi kan ikke akseptere denne formen for kollektiv avstraffelse, uansett hvem for implementerer den. Vi anser dessuten Hamas-regjeringen for å være legitime: For 55 prosent av befolkningen på Gaza stemte for Hamas ved sist valg.

– Sist valg var imidlertid i 2006. Hamas tok siden makten på Gazastripen ved bruk av vold. Og de seneste meningsmålingene viser bare rundt 20 prosent støtte til Hamas i Gaza. Hamas slår ned på opposisjonen og har nylig avslått et pan-palestinsk nyvalg. Hvordan kan dere fortsatt anse dem som legitime myndigheter?

– Altså, vi kan ikke forholde oss til alt dette. Som jeg allerede har sagt, så er vi bare en frivillig organisasjon.

Tyrkias internasjonale relasjoner
I etterkant av flotilla-hendelsen har Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan stilt seg bak IHH. Tyrkiske myndigheter har gått sterkt ut mot Israel og med USA i spissen, har dette vekket skepsis om Tyrkias rolle på den inter-nasjonale arenaen blant landets vestlige allierte.

– Det har blitt hevdet at dere har nære bånd til Erdogan-regjeringen. Stemmer det?

– Nei. Den nåværende regjeringen er helt enkelt mer interessert og har et langt mer interaktivt forhold til frivillige organisasjoner. Derfor har vi nærere kontakt med denne, sammenlignet med tidligere regjeringer.

Med flotilla-hendelsen har imidlertid IHH påvirket Tyrkias internasjonale relasjoner, hvorav deler av denne i negativ retning. Hvordan ser dere på dette?

– Jeg vil presisere at vi ikke hadde dette som målsetning. Dersom Israel ikke hadde bordet skipet, ville dette oppstyret aldri funnet sted.

– Som jeg forstår det så beror imidlertid amerikansk og vestlig skepsis mot Tyrkia ikke bare på flotillaen, men like mye på den senere tids tilnærming til våre naboland. Etter det Ottomanske imperiets kollaps så har vi hatt våre problemer, og det er vår rett å nå prøve å forbedre disse relasjonene. Det å kunne ha gode relasjoner til sine naboer er en stats grunnleggende rettighet, og jeg synes derfor ikke at det er på sin plass at dette kritiseres. For på et generelt nivå, så avhenger internasjonalt samarbeid og allianser av gjensidighet.

– Mener du altså at det er en oppfatning om at USA, Israel og andre vestlige land ikke har gjort nok for å opprettholde relasjonene til Tyrkia?

– Dersom vi ser på den siste tidens hendelser, så fremstår dette som klart. Ni tyrkiske statsborgere ble drept, og vi har ikke sett en passende reaksjon fra våre allierte.

– Israel har her utført en åpenbart kriminell handling. Vi lever i det 21. århundret, og det har tatt menneskeheten mange tusen år å nå nåværende standarder i henhold til rettferdighet, demokrati og internasjonal lovgivning, som sikret av organer som FN og NATO. Dette angrepet strider mot alt dette, og dersom Israel vinner dette ordskiftet betyr det i praksis at alle disse verdiene nullifiseres. Resultatet er at verden vil bli full av terrorist-stater som handler utelukkende etter eget forgodtbefinnende.

– Men slikt skjer vel hele tiden? Verden domineres i dag av asymmetriske konflikter som gjør det vanskelig å skille mellom sivile og militære. Dette gjelder i Afghanistan, Irak, og til og med her i Tyrkia, ovenfor kurderminoriteten?

– Vår regjering og det tyrkiske folket er beviste på problemene som vi står ovenfor med hensyn til kurderne. Men det tyrkiske samfunnet er nå rede til å ta tak i dette.

– Konfliktløsning avhenger imidlertid av at begge sider gjør en innsats. Det har kanskje ikke vært tilstrekkelig vilje tidligere, men dette har endret seg nå. Og dersom PKK ønsker det beste for sitt folk, så vil de møte oss på dette. Men de dreper i praksis sitt eget folk.

– Dette minner vel svært mye om den israelske posisjonen ovenfor palestinerne, og særlig Hamas?

– En kan ikke sammenligne disse to konfliktene. Det finnes problemer i Syria, Hellas og Bulgaria. Men ulike folkeslag har levd i naboskap i denne delen av verden i årtusener. Det er imidlertid annerledes med Israel. Menneskene kom utenfra, og landet er derfor ikke en naturlig del av Midtøsten.

– Men selv om Israel oppfattes som vestlig, så stammer rundt 50 prosent av israelere i dag fra arabiske og muslimske land? Som følge av progomer og forfølgelse flyktet de fra sine hjemland, hvorav de fleste til Israel. Har ikke historien med dette flere sider?

– Jødene kom uansett utenfra. Og de bygde opp den israelske staten ved å drepe palestinerne og å kaste dem ut fra sitt land.

Historisk bakgrunn
Dede forsvinner ut nå av kontoret, og kommer tilbake med et ark med fire kart over det historiske Palestina: Disse hevder å vise status i fordelingen mellom jødisk- og palestinskkontrollerte områder i 1946, 1949-1969 og 2009, samt FNs partisjonsplan fra 1947.

– Det har vært mange initiativ fra FNs side for å løse problemene, forklarer han. – Men Israel har aldri respondert eller fulgt noen av resolusjonene som har blitt utstedt. Det var til og med en plan om å dele området i 1947, men jødene nektet å etterfølge denne.

FNs partisjonsplan anbefalte avslutningen av det britiske mandatet, samt delingen av det historiske Palestina til en jødisk og en arabisk stat. De jødiske lederne ved Jewish Agency aksepterte planen, mens araberne ledet av Palestine Arab Higher Committee avslo med støtte fra stater fra den Arabiske liga.

– Så vidt jeg vet så var det nettopp palestinerne med araberstatene i ryggen, som avslo partisjonsforslaget? De nye grensene som du viser til var videre et resultat av 1948-krigen, som ble initiert ved invasjonen av Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria?

– De invaderte ikke israelske, men palestinske områder. Israel invaderte derimot palestinske områder. Men uansett så er saken nå at vi må forholde oss til to parter; Israel og palestinerne.

En unik konflikt?
– Yavuz Dede, om jeg til sist får bemerke det; Dere er jo i utgangspunktet en humanitær organisasjon. Stemmer det om jeg sier at engasjementet deres synes å anta et mer politisk uttrykk ovenfor Israel/palestiner-konflikten, sammenlignet med andre konflikter?

– Som sagt så er denne konflikten annerledes enn andre. Denne konflikten strider mot alle verdier som danner grunnlaget for vår sivilisasjon. Israel plyndrer og dreper. Og dersom de vinner ordskiftet, så taper hele verden.

– Derfor er nettopp denne konflikten er så viktig. Ikke bare for alle verdens muslimer, men også for alle andre.