Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Vår tids informasjonsrevolusjon har gjort det enkelt å billig å offentliggjøre tanker og meninger og å koordinere store grupper av mennesker. Men klarer vi å gjenkjenne en revolusjon når vi ser den? Og styrkes eller svekkes demokratiet og friheten av en slik utvikling?

De siste 15 årene har vi lært at internett forandrer alt – og ingenting. Vår tids revolusjon består av to ting: Frem til nå har det vært komplisert og kostbart å offentliggjøre tanker og meninger eller å koordinere store grupper av mennesker. Internett har gjort både publisering og koordinering enkelt. Men klarer vi å gjenkjenne en revolusjon når vi ser den?

Amerikanske internett-utopister har predikert at internett er det ultimate redskapet for å fremme toleranse, fjerne nasjonalisme, og omforme jorden til én stor global landsby.

Internettkritikerne har på den andre siden hevder at internett heller enn å styrke, bidrar til å svekke demokratiet og friheten.

I Norge har debatten vært mer jordnær og mindre ekstrem enn i USA, men også her har

politikere, byråkrater og politiske interesserte innsett at samfunnsstrukturer endrer seg når man kan starte dialog på internett, ikke bare drive passive monolog som før. En politisk kandidat uten en blogg eller Twitter-, Facebook- og Flickr-profil blir sett på som forhistorisk og utdatert. (Hvorvidt politikerne oppdaterer nettsidene selv er en annen sak. Men noen politikere legger prestisje i å gjøre dette selv: utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte slik da en Twitter-bruker utfordret ham: ”@ToRD hva tar du meg for? twitrer selv.”)

Men vi har på langt nær sett det fulle potensialet i internett som koordineringsverktøy i Norge. Dersom noen trodde at det ypperste man kan få til på internett med selvorganisert grupper er å fjerne paprikaen på Grandiosa-pizzaen via en Facebookgruppe (som 2000 medlemmer klart i 2009), så må man tro igjen. Vi har mer i vente.

Det sosiale limet
For dette handler ikke bare om pizzapreferanser og kjappe one-liners på Twitter. Det handler også om det sosiale limet i samfunnet. Internett-tenkeren og forfatteren Clay Shirky har noen gode bilder for å forklare de strukturelle endringene som vi nå ser, men ikke alltid forstår.

I den nye boken Cognitive Surplus: Creativety and Generousity in a Connected Age

skriver han om hvordan arbeiderne i Storbritannia drakk gin på 1700-tallet for å døyve de urbane smertene og stresset – de kaotiske konsekvensene fra den industrielle revolusjonen. Gin var billigere enn øl, ga bedre effekt, det var sosialt, og for noen skarve timer kunne fabrikkarbeiderne glemme slitet, forurensningen, fattigdommen og ufriheten. Shirky kaller gin 1700-tallets sosiale lim i overgangen mellom det rurale og det industrielle samfunnet.

TV ble det sosiale limet som gjorde at mennesker ”fikset” overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. Urbaniseringen og suburbanisering, det monotone kontorarbeidet, det nye fenomenet fritid, færre sosiale bånd mellom mennesker – for millionvis av mennesker i den vestlige verden ble den nye fritiden fylt med endeløse TV-komedier og såpeoperaer. Voksne amerikanere tilbringer utrolige 200 milliarder timer i året foran TVen – for mange er det en deltidsjobb (sågar heltid). I Norge ser hele 84 prosent av befolkning daglig på tv, ifølge TNS Gallup – vi ser i snitt nesten like mye tv som amerikanerne.

Dype sosiale endringer
Derfor kan selv ørsmå endringer i vår TV-tidsbruk føre til store sosiale endringer. Så når noen spør hvordan folk har tid til å skrive Wikipedia-artikler (eller blogge eller dele bilder eller laste opp videoer), så er det greit å vite at 2008-versjonen av Wikipedia krevde om lag 100 millioner timer ifølge beregninger Shirky og IBM-forskeren Martin Wattenberg har gjort. Det er ”bare” 0,05 prosent av tiden amerikanerne bruker foran tv-skjermen. (Husk også at bare de færreste av oss faktisk skriver Wikipedia-artikler, det er mye mer vanlig å bruke internett-tid på eksempelvis morsomme kattebilder, såkalte lolcats.)

Fordi vi er sosiale av natur, så sier Shirky at internett, i motsetning til tv, lar oss få utvikle og utrykke oss på en sosial måte som er mye mer naturlig enn tv. Og mens samfunnet beveger seg fra en postindustriell til en digital fase, tilbringer vi mer og mer tid på prate, fjase, brøle, dele og diskutere i sosiale nettverk på internett.

For å sette dette inn i en norsk kontekst, la meg ta et hyperlokalt eksempel. Jeg jobber som kommunikasjonsrådgiver i Origo, en norsk nettside hvor folk kan opprette blogg, kalender og sosiale nettverk, og vi ser daglig hvordan sosiale nettverk på internett er med på å forsterke og videreutvikle lokale sosiale bånd. For noen uker siden dokumenterte min kollega Espen Systad en sær og fuktig hendelse som også fikk oppmerksomhet i NRK, Firda og Firda Tidende:

For noen år siden ruslet en fyr oppe i lia over Skei, ved Jølster i Sogn og Fjordane. Da han hørte vannet sildre fra Løkagrova kjente han naturen kalle og fikk en trang til å lette på trykket. Han stilte seg over bekken og lot det renne. Mens han stod der og filosoferte, oppdaget han at han bokstavelig talt fordelte godene sine over to vassdrag. Løkagrova splitter seg to akkurat der jølstringen stod. Vannet renner derifra videre ned i sju kraftverk i tre kommuner.

Gammelt og nytt
Hva har så dette med internett å gjør, spør du nå. Vel, historien spredte seg på nettsiden, som så utviklet seg til en samtale, som så ble en komité, som så arrangerte en fest for 200 mennesker for å rekonstruere tissehistorien. Til stede var fylkesordføreren, tre ordførere, to prester og en eksminister (tidligere samferdselsminister Kjell Opseth) som holdt taler. Kunstneren Stig Eikaas avduket en statue av Løkagrov-mannen i stein. Hele bygda var samlet til vafler, kaffe og taler i den lokale kafeteriaen – en lokal ”snakkis” var blitt skapt og gikk rett inn i hjertene på folk.

Man kan avfeie dette som hyperlokal galskap og humor, men det er også en historie om hvordan folk på Jølster fant og delte en felles historie ved hjelp av sosial programvare.

Min påstand er at internett forandrer samfunnet vårt og politikken på måter vi bare så vidt har begynt å forstå. Men endringene, som egentlig går rasende fort, går faktisk ikke så raskt som mange forestiller seg. Historien på Jølster utviklet seg over 1,5 år. Internett-optimister hadde regnet med at aktivistene bak den grønne Twitter-revolusjonen i Iran skulle klare å kaste sittende president Mahmoud Ahmadinejad, noe de foreløpig ikke har lykkes med.

Det gjør at internett-kritikerne får næring til sine argument, og slår tilbake mot internett-utopistene med slegge. I artikkelen ”Think Again – The Internet”, skrevet av Evgeny Molozov i Foreign Policy i juni, kunne vi lese at internett heller enn å styrke, bidrar til å svekke demokratiet og friheten. Her dissekerer og tilbakeviser Molozov disse sju påstander om internettet positive effekt på samfunnet:

• Internett er i det godes tjeneste
• Twitter vil undergrave diktatorer
• Google forsvarer internett-frihet
• Internett gjør myndigheter mer ansvarlig
• Internett øker politisk deltakelse
• Internett dreper utenlandsk media
• Internett bringer oss nærmere hverandre

Artikkelen er svært leseverdig og tankevekkende, men jeg vil likevel påstå at den fører debatten om internetts samfunnseffekt inn i et blindspor.

Ikke lenger en egen nettverden
Molozov bommer når han tilbakeviser at internett bringer oss nærmere hverandre og viser til at geografi fremdeles er viktig. Selvfølgelig har geografi stor betydning. Det samme har språklige og kulturelle barrierer. Men nettopp de sosiale aspektene ved internett har eksplodert de fire siste årene, med enorm vekst i bruken av sosiale nettverk som Facebook og Twitter (i tillegg til Orkut i Brasil, Bebo i Storbritannia, CyWorld i Sør-Korea, etc), og for lokalsamfunn i Norge – Origo.  Sosiale nettverk stjeler tid fra de fleste andre medieplattformer, både i følge tall fra TNS Gallup og SSB, og den mest hyppige aktiviteten er å sjekke oppdateringer fra venner, kikke på venners bilder og kommentere på venners profiler.

De sosiale nettverkene har gjort de enkelt å vedlikeholde sosial kontakt med venner og beskjed på tvers av landegrenser, og holde seg oppdatert på hva de driver med. Internett bringer oss ikke fysisk nærmere, men om vi ønsker, kan vi ha bedre kontakt med venner i Ghana via chat enn naboen rett over gata. De sosiale verktøyene har også gjort det uhyre enkelt å spre ideer, informasjon, kunnskap, og personlig har jeg flere ganger opplevd å få nye venner i sosiale nettverk fordi vi har vært opptatt av de samme temaene.

Et problem med Morozovs analyse er at han skriver som om internett var isolert fra resten av vår tilværelse. Det er ikke tilfeldig at et ord som ”cyberworld” blir mindre og mindre brukt. For 10-15 år siden var det naturlig å ha et skille, fordi det som skjedde ”der inne” foregikk i en annen verden, eksempelvis Second World, og vi bruke falsk nick eller kallenavn i nettdebatter. Nå opptrer vi med våre egne navn og profilbilder på ulike sosiale nettverk, og adferd ”online” og ”offline” henger sammen – skriver vi noe provoserende i en bloggkommentar, kan vi bli invitert i Dagsnytt 18 for å utdype synspunktene.

Det beste av to verdener
Den stadig tetter koblingen mellom online og offline har vi også sett i politiske sammenheng. President Barack Obama vant ikke presidentvalget i 2008 fordi han hadde en flott nettside, men fordi han hadde en svært godt organisert kampanje som både tenkte nett og ansikt-til ansikt. Obama-kampanjen brukte nettsamfunnet MyBarackObama og sms for å dra folk til politiske møter, og pengeinnsamling på nett for å kjøpe reklametid på tv. Tilsvarende var Arbeiderpartiet det norske politiske partiet som var dyktigst til å kombinere en offensiv nettinnsats med massive mønstringer på lokalt plan (Disclaimer: Origo har laget Arbeiderpartiet nettsamfunn, MittArbeiderparti), blant annet med utdeling av 350 000 roser og 300 000 husbesøk.

Molozov treffer best når han påstår ting som ”The Internet is cable television on steroids; both tuning in and tuning out of political discourse have never been easier” – det har han selvsagt helt rett i. Det er underholdende å følge med på den amerikanske (internett)debatten, men den norske debatten har likevel mye å vinne på ved ikke å hoppe ned i skyttergrav som de amerikanske internett-tenkerne har gjort.

For Molozov er slett ikke alene om å rekke pekefingeren (eller langefingeren) mot internett. Innenfor de fleste kulturelle felt finnes beinharde kritikere av internettets oppskrytte og fordummende kraft. Nicolas Carr har nylig skrevet boken The Shallows – What the internett Is Doing To Our Brains, om hvordan internett er i ferd med å endre menneskelig tenkning; han påstår at internett gjør oss bedre på å scanne og skimme informasjon, men vi mister evnen til konsentrasjon, tenkning og refleksjon. Striden om internett vs. bøker er beinhard i mange akademiske miljø om dagen, og frykten for hvordan internett er i ferd med å ødelegge hodene og læringsevnene våre (og ikke minst barnas) er tema for et voksende antall forskningsprosjekter.

Fordummende?
Jeg er nysgjerrig på hva internett som medium gjør med vår evne til å lære og hvordan vi lærer på nye måter, men jeg tror ikke vi får de mest interessante svarene dersom vi spør ”Is Google Making Us Stupid”, slik Carr gjorde i en artikkel i The Atlantic i 2008. Da er det bedre å gjøre som David Brooks i New York Times nylig gjorde i sin omtale av Carrs bok The Shallowing; ”Det er mulig at den virkelige debatten ikke er bøker vs. internett, men hvordan (vi kan) bygge en motkultur på internett som lykkes bedre med å gjøre seriøs læring attraktivt. Det er langt mer konstruktivt enn de uttalelsene Dag Solstad kom med i 2008 da han langet ut mot blogger og debatter på norske nettaviser: ” Jeg er plaget av denne nye ytringsfriheten. Jeg er for trykkefriheten slik den er nedfelt i vår grunnlov”, og samtidig innrømte at han aldri hadde leste en eneste blogg.

Hvorfor skal vi diskutere om internett er bra eller dårlig? Internett er ikke en svart-hvitt-dings, en with-us-or-against-us-dings. Burde vi ikke være ferdig med den diskusjonen for lenge siden? Jeg får mer utbytte av å bruke energi på hva internett faktisk kan brukes til, fremfor alt det ødelegger eller forflater. Og har vi ikke hørt den før, hvordan nye kommunikasjonsplattformer ødelegger samfunnet? Med Gutenbergs trykkpresse ble Bibelen vulgarisert fordi den kunne trykkes på lokale språk, ikke bare på latin. Gutenbergs ”movable type” (som passende nok også er navnet på et at av verdens største bloggpubliseringssystem) eller boktrykkekunsten førte også til at det ble dannet nye maktstrukturer.

Jeg vil påstå at internett bare er én ting, men en svært samfunnskritisk ting som det ikke lenger er mulig å forestille seg å leve uten i vestlige samfunn (og enda viktigere i  utviklingsland der ytringsfriheten for alvor er truet). For det er nettopp når vi tar noe for gitt (som vann, elektrisitet, veier, søppelhåndtering, telefonforbindelse) at det blir utenkelig å miste tilgangen til dem. Finland og Estland har allerede sagt at det er en juridisk rett å ha tilgang til bredbånd, det samme har også fransk høyesterett, Conseil Constitutionnel, slått fast. FN presser på for universell tilgang til internett. Fire av fem mennesker fra hele verden mener at nettilgang er en juridisk rettighet, ifølge en meningsmåling fra BBC World Service i mars i år. 27 000 mennesker fra 26 forskjellige land deltok i undersøkelsen. Kanskje på tide at Norge også tenker i de baner?

• Bente Kalsnes (f. 1975) er kommunikasjonsrådgiver i Origo.no.

Ingressbilde: Matt Britt. Commons/CC.